The Bone Season – Samantha Shannon

bone_seasonJeg har lest The Bone Season på engelsk, men velger å bryte mine egne regler og skrive om den på norsk, siden jeg har tenkt å lenke til og sitere fra noen anmeldelser og et intervju på norsk og dessuten har en kopi av den norske utgaven, Drømmegjengeren, å gi bort til en heldig leser.

Samantha Shannons debutroman er blitt såpass hypet at jeg i normale tilfeller nok hadde droppet å lese den med det første, fallhøyden blir stor når en bok får så mye oppmerksomhet. Siden jeg som nevnt tidligere i et anfall av postbokfestivalentusiasme takket ja til å få den norske oversettelsen fra forlaget måtte jeg jo nesten lese boka også. Og å si at jeg ikke var litt nysgjerrig ville være løgn.

Så, ja.

Kort fortalt: Paige Mahoney er en klarsynt 19-åring i år 259 i et totalitært Storbritannia der Scion styrer og klarsynthet betraktes som en epidemisk sykdom som må utryddes, fortrinnsvis  ved å henrette alle klarsynte. Det er 200 år siden vår verden og Shannons fiktive verden skilte lag, og Paiges London er preget av mye av det vi kjenner fra viktoriatiden, siden teknikken har gått framover på andre punkter i hennes verden enn i vår. Siden hun aldri ville blitt godtatt i samfunnet uansett har Paige valgt en kriminell karriere, og er en del av et kartell av klarsynte i Londons underverden. Paiges sjef, Jaxon, har stor tro på at Paiges evner er sterkere enn hun så langt har vist, og det viser seg etter hvert at han har rett. Hun oppdager nye dimensjoner ved evnene når hun havner i fare på t-banen, men nettopp denne situasjonen fører også til at hun blir oppdaget av myndighetene og arrestert. Hun blir fraktet sammen med andre fanger til Oxford, som det viser seg har vært et skjult samfunn siden 1859 når underjordiske vesener, kalt Refaitter, med sterkere tilknytninger til eteren enn selv de klarsynte gjorde en avtale med myndighetene om å beskytte menneskene fra eterens angivelige farer. I Oxford lærer Paige mer om egne evner og knytter nye allianser, men det er like fullt en fangeleir og mye av fokuset hennes ligger på å rømme og komme seg tilbake til «familien», hennes gjeng i kartellet.

Og det er jo ikke dårlig, dette. Paige er en ganske spennende hovedrollefigur, universet Shannon har skapt er gjennomarbeidet og komplekst, og som uhelbredelig anglofil er jeg fascinert av hennes London og Oxford. At det finnes ekko fra viktoriatiden gir boka et visst preg av steampunk, noe som ikke er negativt. Knytningen til irsk historie er også interessant, og jeg håper den tråden tas opp bredere i framtidige bøker.

No matter how much I sometimes wanted it, there was no normal. There never had been. ‘Normal’ and ‘natural’ were the biggest lies we’d ever created. We humans with our little minds. And maybe being normal wouldn’t suit me.

Men. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke ordentlig grepet. Når jeg hadde kommet 25 % gjennom boka (sånn er det på Kindle, man tenker i prosent, ikke sider) vurderte jeg alvorlig å gi opp helt. Først når jeg var på over 80 % var det sånn at jeg leste videre fordi jeg virkelig ville vite hva som kom til å skje snarere enn fordi jeg følte jeg burde, men selv da ble det aldri sånn at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Og det holder faktisk ikke. Når Shannon sier i intervjuer at hun har planlagt at det skal bli sju bøker kan jeg ikke si jeg blir hoppende glad, akkurat.

Både Bokelskerinnen og Knirk har pekt på ting som jeg også hang meg opp i, men jeg skal forsøke å sette egne ord på hva som gjør at The Bone Season ikke helt når opp til forventningene.

Universet Shannon har skapt er riktignok gjennomarbeidet, men jeg er ikke helt overbevist om at boka er det. Det er mye ‘tell’ i stedet for ‘show’ i boka og kanskje er universet unødvendig komplekst? Det blir i alle fall mye å holde rede på, og det hadde ikke vært noe problem om boka ellers grep meg, men det blir så mye Shannon må få forklart for at vi skal forstå hva som foregår at det går ut over handlingen. Av de 400+ sidene er det mye som bare er forklaring av hvordan ting henger sammenog enda mer som virker som det er med fordi det forklarer noe om universet snarere enn fordi det skal drive historien framover. Det er ikke uvanlig innenfor sjangeren fantasy/sci-fi, særlig ikke i første bok i en tenkt serie, men det er ikke dermed sagt at det er en god ting. Samtidig er dette det punktet som får meg til å tenke at jeg nok kommer til å gi Shannon en sjanse til og lese bok nummer to, for forhåpentligvis har hun fått unna det verste av forklaring i bok en og kan fokusere på historien i bok to.

Kanskje.

Ellers må jeg vel si at jeg er så lei historier om såkalt klarsynte, spøkelser og andre «eteriske» fenomener i vår verden at irritasjonen min smitter over på The Bone Season. Det er litt urettferdig, kanskje, for i Shannons fiktive univers er klarsynthet og eter legitime handlingsdrivere og jeg har ikke inntrykk av at Shannon på noen som helst måte mener at det finnes klarsynte i vår verden av den grunn. Men irritert blir jeg i alle fall.

Jeg fikk også en litt uggen følelse rundt «the love interest», altså kjærlighetshistorien oppi det hele. Jeg klarte først ikke helt å definere hvorfor, annet enn at det på en eller annen måte virket umodent (til sammenligning virker J. K. Rowlings beskrivelse av tenåringsforelskelse i Harry Potter moden, siden sammenligningen til Rowling – til Shannons fortvilelse, det skal sies – er dratt). Nå er jo Shannon bare 21, så det er kanskje ikke så rart, men siden boka er utgitt som voksenbok må man få lov til å vente seg noe mer. Knirk setter fingeren på noen av de tingene som både tyder på manglende modenhet og på en langt mer tvilsom klisje i litteraturens kjærlighetshistorier, men vær klar over at detaljene her er spoilers, så ikke klikk deg inn om du ikke vil ha avsløringer, jeg lar være å utdype.

Refaittene er i seg selv et problem for meg, du kan si jeg har litt det samme problemet med dem som med vampyrer. Shannon sier til Bokelskerinnen: «Jeg hadde en ide om å skape en rase som så ut som det menneskene gjorde før syndefallet. Mer perfekte, høyere og sterkere. » Og, ja, er det bare jeg som får litt glitrende, tusen år gammel vampyr-vibe av dette? Som fiender er de en ting, som allierte eller venner? Altså, jeg vet ikke.

Jeg savnet også humor. Det er det nemlig fint lite av. Shannon sier selv, også til Bokelskerinnen: «jeg har heller ikke J.K. Rowlings vidunderlige sans for humor», og nei, det har hun ikke. Men hun har også rett i at det ikke finnes noen god grunn til at vi skal sammenligne henne med Rowling (kvinner som skriver fantasy og utgis av Bloomsbury. Joda, jeg ser hvordan pressen vil hoppe på sammenligningen), og at hennes bok er mørkere (mørkere enn Deathly Hallows? Vel, jeg er ikke så sikker). Men det betyr ikke at man ikke kan savne lysglimtene. Lær av Shakespeare, sier jeg, selv tragediene har humor innimellom, det er kjent som «comic relief».

Jeg skal utdype en annen sammenligning med Harry Potter, siden vi først er inne på det. Ikke fordi det er noen grunn til at Shannons bok skal ligne Rowlings, men fordi Harry Potter er et godt eksempel på noe annet jeg savnet i The Bone Season, nemlig vennskap, fellesskap og (selvvalgt) familie. Gjennom mesteparten av boka er det Paige mot verden som rår, og at boka er fortalt i jeg-form er med på å understreke dette. Mot slutten ser jeg riktignok konturene av noe som kan bli til noe i neste bok, men gjennom bok en er Paige for det første stort sett adskilt fra det hun har av «familie» og det som kommer fram rundt denne «familien» er ikke av en slik art at jeg nødvendigvis føler at de var noe tap. Så får vi se hvordan det utvikler seg.

Den norske oversettelsen av Kjersti Velsand later til å være helt ok. Jeg har bladd litt her og der og sammenlignet noen av sitatene jeg har markert på engelsk med den norske versjonen. Noen steder taper språket noe av fargen sin som i denne beskrivelsen av en av Claires «kolleger»:

Danica. Our resident genius, second only to Jax in intellect. She was three years older than me and had all the charm and sensitivity of a sucker punch. Nick classified her as a sociopath when she was first employed. Jax said it was just her personality.

På norsk har det blitt til:

Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.

Det er bare ikke samme schwungen over «fullstendig blottet for sjarm og empati» som «had all the charm and sensitivity of a sucker punch». Samtidig ser jeg jo at det ikke er så lett å finne en norsk variant som funker. Og hadde jeg ikke sittet og sammenlignet setning for setning hadde jeg neppe savnet noe heller. Noe annet er at jeg også synes språkflyten virker litt hakkete innimellom, men så er heller ikke språket i orginalen blottet for feil.

drømmegjengerenDet er mulig jeg har vært så negativ at du har bestemt deg for å la være å lese boka, men om du har lyst til å gjøre opp din egen mening og vil lese boka i norsk oversettelse har jeg altså en nesten-ikke-bladd-i-kopi å gi bort (stemplet med «God fornøyelse! Kagge forlag», slik at den ikke skal kunne byttes/selges som ny). Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en vinner på Halloween (altså 31. oktober), det forekommer meg som en passende dato. Kanskje slenger jeg med en og annen overraskelse i pakka også. Om du vil dele «giveawayen» er det hyggelig, men du får ikke fler lodd av den grunn: En person, ett lodd.

Et par lenker på tampen:

17 thoughts to “The Bone Season – Samantha Shannon”

  1. Jeg har bare lest litt her og der i anmeldelsen din, Ragnhild. Det er fordi jeg er litt redd for avsløringer før jeg hiver meg over den selv. Kanskje jeg vil få et bedre inntrykk av boken nå som jeg har registrert flere litt lunke omtaler, da har forventningene mine sunket en hel del.

    Angående oversettelsen resident… hm da tenker jeg på en som er der fast som husets eget geni. Ikke lokale som i en som bor i samme by/bygd slik det kan høres ut i den norske oversettelsen slik den står her nå. Sucker punch har vel mer kraft i seg enn noen norske ord, men for at det skulle kunne ligne litt mer på den engelske versjonen tror jeg det finnes andre løsninger. Tenke, tenke: «Hun var tre år eldre enn meg, og hadde like mye sjarme(sjarm?) og empati som en real ørefik» eller noe i den gata.

    Den norske oversettelsen får det til å høres litt ut som en bok med et noe litt gammelmodig språk sett i forhold til det engelske utdraget.

    1. Jeg tenkte også på ørefik som et mulig norsk alternativ til «sucker punch», faktisk. Og du har selvsagt helt rett med tanke på «resident», det glemte jeg å kommentere.

      Nå er som sagt språket i orginalen ikke feilfritt, akkurat det sitatet hadde jeg merket av på Kindelen fordi jeg likte det spesielt godt, så da er det på en måte litt urettferdig å velge akkurat det for å sammenligne med oversettelsen. Samtidig er det jo sånn at hvis alle de gode avsnittene på engelsk er blitt dårligere på norsk er det definitivt negativt for boka.

  2. Fin orientering om boken, det er en type litteratur jeg ikke leser, derfor var det interessant å lese din bokomtale. Greit å holde seg litt orientert.

  3. Interessant å lese omtalen din. Jeg er selv nettopp ferdig med boka. Likte jeg den? Ja. Men først etter jeg satt den inn i YA sjangeren og leste boka med «Hunger Games/Divergent» øyne. Voksenbok? Njaaei… Til forskjell fra deg så syns jeg veldig om en detaljert universbygging. Jeg elsker sci-fi og fantasy og forventer en kompleks og forklarende førstebok nettopp fordi jeg vil se hele universet som historien settes inn i. Om du har lest Peter F. Hamilton så se du på hvilket detaljnivå jeg liker universbygging ;o) Forskjellen på god bok og fantastisk bok ligger imidlertid i det du nevner med umodenhet. Som deg og andre syns jeg boka hadde noe umodent over seg, og det tilskriver jeg også alderen til Shannon. Det skal garvede sci-fi/fantasy forfattere til for å bygge en tung, solid og troverdig ramme (ref. George R.R. Martin, Tolkien & co). Jeg syns det var en veldig spennende førstebok og ser veldig fram til neste. 7 bøker totalt i serien? Hun trenger da ikke legge opp til å sammenliknes med Rowlings Potter bøker? Jeg fikk forøvring ingen Potter-vibber gjennom boka, og godt var det. Det skal noe til å konkurrere med det universet… God omtale som fikk meg til å tenke på min egen :o)

    1. Jeg kom på at jeg hadde sett et «nytt» begrep nylig, «New adult», for aldersgruppe 18-25 (http://en.wikipedia.org/wiki/New-adult_fiction), og kanskje det er et bra sted å plassere Shannon? Jeg føler nok at boka vil appelere mer til hennes egen og Paiges aldersgruppe enn til oss litt eldre lesere.

      Det med sju bøker er vel fordi det er en del sjutall i historien, Seven Dials, de er sju i Jaxons gjeng og det er sju hovedtyper klarsynte, blant annet. Men ja, det inviterer jo til Rowling-sammenligning, det også. Ellers er jeg enig, det er ingen Potter-vibber i boka, og man burde egentlig heller sammenligne med f.eks. Neil Gaimans Neverwhere eller Ben Aaronovitchs Rivers of London-serie.

      Som nevnt er det ikke nødvendigvis universbyggingen som er problemet, men at historien ikke føles sterk nok til å trekke meg gjennom de forklarende partiene (samt at Shannons valgte univers – med klarsynthet som hovedtema – ikke egentlig appellerer til meg). Jeg har Hamilton på leselista (mannen er fan, så vi har dem på hylla), men har ikke lest ennå så jeg kan ikke sammenligne direkte.

      Gleder meg til å lese din omtale 🙂

      1. Jeg må bare kommentere på dette med sjangeren «New Adult». Det passer kanskje til aldersgruppen Shannon skriver om, men jeg håper virkelig innholdet er noe bedre enn i andre ungdomsromaner med denne merkelappen.

        «New adult» er et salgstriks, i min mening, for å selge selvpubliserte ungdomsromaner, romaner som er litt mer spritet opp(mer fokus på kropp og kjemi) enn hva man ellers er vant til. Som Lauren Sarner skriver i artikkelen «The problems with New Adult Books»: «A New Adult book is basically a Young Adult book with sex and cursing thrown in. «(http://www.huffingtonpost.com/lauren-sarner/the-problem-with-new-adul_b_3755165.html)

        Det er nok mye sannhet i dette:
        «The books cater to the former Twilight crowd who felt unsatisfied with the laughably chaste romance but maybe weren’t yet ready to move onto the absurdly unchaste knockoff, the much talked-about 50 Shades of Grey.»

        Jeg har lest eller delvis lest noen bøker i denne sjangeren, og dessverre er det en sjanger hvor problemer som lite originale ideer, simpelt språk og mangel på redigering er overrepresentert.

        Interressant tema som kanskje ikke har så mye med innlegget ditt å gjøre, Ragnhild. Men så blir jeg så ivrig da vet du he he 🙂

        1. Veldig interessant! Jeg har ikke lest så mye om New adult, men det du sier høres jo på en måte logisk (om enn litt deprimerende) ut. På den annen side KAN det være en nyttig «inndeling» på lik linje med YA. Samtidig synes jeg ikke nødvendigvis at det unnskylder umodenhet, altså: Virkelig gode bøker kan leses samme hvor gammel eller ung du er (ok, med visse forebehold, gode voksenbøker kan ikke leses av/for tre-åringer, liksom). Men en god barnebok skal funke for barn, ungdom og voksen, en god ungdomsbok for ungdom og voksen osv.

          Man skulle forresten tro at det fantes nok av mellomting («seksuelt») mellom Twilight og 50 Shades uten at man måtte finne opp en ny sjanger…

  4. Interessant omtale, kikket raskt igjennom den fordi jeg fant mitt eksemplar liggende på en hylle her – enten tatt den med meg fra Boktreffet, har i hvert fall ikke takket ja til noe tilbud fra forlag – tror den kom av seg selv. Skal bla litt igjennom den, bør kanskje bli flinkere til å «lese litteratur som jeg ikke leser»…he,he. Men det er snakk om å prioritere den knappe lesetiden man har hver dag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.