Bæsj – Stephanie Blake

kaninVi oppdaget denne boka i påsken. Det vil si, poden hadde nok lest den før, formodentlig har de den i barnehagen. Hen kom i hvert fall gledesstrålende fra bokhyllen til det svensktalende vertskapet vårt og sa:

“Kan vi lese kaninen sier BÆSJ?”

Og det kunne vi selvsagt. På svensk sier kaninen forøvrig “Bajskorv”, noe som visst stemmer bedre med den franske orginalen, men jeg tror nok at den norske oversetteren, Cornelius Jakhelln, har gjort det rette valget, for det er noe utrolig tilfredsstillende i å lese “Det var en gang en liten kanin som bare kunne si en ting” og så bla om til neste side og si, i  kor med treåringen, med fynd og klem: “Bæsj!”

Og det er da også bokas raison d’être, tilfredsstillelsen man (særlig de av oss som fortsatt av og til er tre år) får ved å si “Bæsj!” Det er i det hele tatt et ord som trykker på alle de rette knappene, og man kan si det kort og kraftig med gusto eller trekke ut æ’en slik at man virkelig får understreket det ekle – (b)ææææææsj.

Kort oppsummert er handlingen slik: En liten kanin sier aldri noe annet enn “bæsj”. En dag spør en ulv om han kan spise kaninen og kaninen svarer selvsagt “bæsj”, hvorpå ulven spiser ham. Etter det sier plutselig ulven også bare “bæsj”. Men han får vondt i magen, og når legen – som er kaninens far – kommer skjønner han fort at ulven må ha spist den lille kaninen og haler ham ut av magen til ulven. Da kan kaninen plutselig konstruere kompliserte setninger og er nesten overdrevet høflig. Men neste dag sier han plutselig “Promp”.

Jeg måtte love poden at vi skulle se etter et eget eksemplar av boka, så neste dag var vi innom et par bokhandlere for å lete. I den ene ble hen opptatt av andre bøker, men i nummer to, etter at vi hadde kikket litt i barneavdelingen, løp hen bort til en av de som jobbet der og ropte “Vi lete etter kaninen sier BÆSJ!” Dessverre hadde de den ikke, så vi måtte vente til vi kom tilbake til Trondheim etter påske med å skaffe oss dette mesterverket til egen hylle.

Dette er nok ikke en barnebok at den typen jeg ville kjøpt til meg selv. Illustrasjonene er sjarmerende og litt naivistiske, og jeg har særlig sans for ansiktsuttrykkene til ulven, men ikke av den typen som gir meg lyst til å kjøpe et ekstra eksemplar for å kunne demontere og henge bildene på veggen. Og selv om treåringen i meg synes det er svært så gøy å si “Bæsj!” med fynd og klem er det først og fremst podens glede over boka som gjør meg glad, det hadde ikke vært det samme å sitte der alene og si “Bæsj!” Hens begeistring strekker seg forøvrig til å kunne boka mer eller mindre utenat, slik at hen kan “lese” den for Max (dokka) og “lese” ordene sammen med oss når vi leser for hen. Pussig nok insisterer hen på å kalle ulven “rev” til tross for at hen altså kan resten av teksten nesten ordrett.

I det hele tatt er dette en bok som anbefales på det varmeste dersom du har en tre-åring i livet ditt.

Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø

proktor1Jeg har selvsagt gått og siklet litt på Jo Nesbøs barnebøker siden de kom ut (figurativt, altså, bøker har jo slett ikke godt av fuktighet), men ikke kommet meg så langt som til å kjøpe dem. Jeg har vel tenkt at det er noen år til det er aktuellt å lese dem for ungen. Men så dukket de jo opp på Mammutsalget, og da var det jo ikke noe særlig å lure på.

Doktor Proktors prompepulver starter med at Lise kjeder seg fordi venninnen hennes har flyttet til Sarpsborg og de eneste andre barna i nabolaget Kanonveien er to bøllete gutter ved navn Trym og Truls, som er mer opptatt av å true og mobbe enn å leke. Så flytter det nye mennesker inn i det tomme huset, og yngstemann i familien viser seg å være på Lises alder. Han heter Bulle, har knallrødt hår og er veldig kortvokst. Bulle og Lise får kontakt med Doktor Proktor, som har bodd i Kanonveien lenge og som er en tilsynelatende mislykket oppfinner. Men nå har hann funnet opp et prompepulver, og moroa kan begynne.

Det er mye bra med Doktor Proktor-bøkene. Som hovedpersoner utfyller Lise og Bulle hverandre bra, Lise er typen som tenker før hun snakker, Bulle den mer spontane typen, men som regel lander han på beina. Doktoren selv er passe sprø og passe tilstede i forhold til at det ikke vil være ham lesergruppen først og fremst identifiserer seg med. Den underliggende tematikken handler om vennskap, annerledeshet og oppfinnsomhet. Stilen, særlig de heller absurde handlingselementene, minner mest av alt om Roald Dahl.

Selvsagt går alt bra til slutt, og de slemme får sin rettmessige straff, sterkt regulert av “poetic justice”, også det et ekko av Dahls bøker.

proktor2I bok nummer to har Doktor Proktor reist til Paris for å forsøke å finne igjen sin tapte kjærlighet, en dame ved navn Juliette. Lise mottar et kryptisk postkort fra ham, og etterhvert blir det klart at Lise og Bulle er nødt til å reise til Paris for å redde doktoren, som tydeligvis har rotet seg bort ved hjelp av tittelens tidsbadekar.

Spenningsnivået er høyere her enn i den første boka, jeg ble faktisk sittende oppe lenge etter at jeg hadde planlagt å legge meg fordi jeg var “nødt til” å lese ferdig. Historien er forøvrig like innfløkt og oppfinnsom som i “prompeboka”. Også her får de slemme sin straff og de snille sin belønning, men vi blir også introdusert for konseptet “slemming som gjør opp for seg”, og jeg synes det er bra med litt gråsoner, også i barnebøker. Ikke alle kan leve lykkelig hele tiden.

Hvis jeg skulle ha en innvendig mot Proktor-bøkene er det at likhetene til Roald Dahls barnebøker nesten blir i meste laget for meg. Jeg tror ikke jeg hadde stusset dersom samme manus hadde blitt presentert for meg som noe noen hadde funnet på loftet hos Dahl-familien. Per Dybvigs illustrasjon hjelper ikke, heller, fordi de minner om Quentin Blakes, blandt annet i bruk av overdrevne kroppsfasonger og fysiske aspekter for å understreke et poeng. Helheten føles nesten som pastiche og jeg blir sittende og lure litt på hvor bevisst det egentlig er. Samtidig føles det litt feil å klage over likhetene. Illustrasjonsstilen er allikevel orginal, og illustrasjonene føles helt perfekte for boka. Og hva angår fortellingen er det unektelig sånn at det ikke finnes nok Roald Dahl-bøker i verden og at Dahl selv desverre ikke er i stand til å skrive fler, så hvorfor skulle jeg klage når Nesbø gjør en så utmerket jobb?

Nå ja. I det store og hele hadde jeg det svært så hyggelig med disse bøkene, og jeg ser fram til å kunne lese dem for ungen når hen blir et år eller tre eldre.