Vi oppdaget denne boka i påsken. Det vil si, poden hadde nok lest den før, formodentlig har de den i barnehagen. Hen kom i hvert fall gledesstrålende fra bokhyllen til det svensktalende vertskapet vårt og sa:
«Kan vi lese kaninen sier BÆSJ?»
Og det kunne vi selvsagt. På svensk sier kaninen forøvrig «Bajskorv», noe som visst stemmer bedre med den franske orginalen, men jeg tror nok at den norske oversetteren, Cornelius Jakhelln, har gjort det rette valget, for det er noe utrolig tilfredsstillende i å lese «Det var en gang en liten kanin som bare kunne si en ting» og så bla om til neste side og si, i kor med treåringen, med fynd og klem: «Bæsj!»
Og det er da også bokas raison d’être, tilfredsstillelsen man (særlig de av oss som fortsatt av og til er tre år) får ved å si «Bæsj!» Det er i det hele tatt et ord som trykker på alle de rette knappene, og man kan si det kort og kraftig med gusto eller trekke ut æ’en slik at man virkelig får understreket det ekle – (b)ææææææsj.
Kort oppsummert er handlingen slik: En liten kanin sier aldri noe annet enn «bæsj». En dag spør en ulv om han kan spise kaninen og kaninen svarer selvsagt «bæsj», hvorpå ulven spiser ham. Etter det sier plutselig ulven også bare «bæsj». Men han får vondt i magen, og når legen – som er kaninens far – kommer skjønner han fort at ulven må ha spist den lille kaninen og haler ham ut av magen til ulven. Da kan kaninen plutselig konstruere kompliserte setninger og er nesten overdrevet høflig. Men neste dag sier han plutselig «Promp».
Jeg måtte love poden at vi skulle se etter et eget eksemplar av boka, så neste dag var vi innom et par bokhandlere for å lete. I den ene ble hen opptatt av andre bøker, men i nummer to, etter at vi hadde kikket litt i barneavdelingen, løp hen bort til en av de som jobbet der og ropte «Vi lete etter kaninen sier BÆSJ!» Dessverre hadde de den ikke, så vi måtte vente til vi kom tilbake til Trondheim etter påske med å skaffe oss dette mesterverket til egen hylle.
Dette er nok ikke en barnebok at den typen jeg ville kjøpt til meg selv. Illustrasjonene er sjarmerende og litt naivistiske, og jeg har særlig sans for ansiktsuttrykkene til ulven, men ikke av den typen som gir meg lyst til å kjøpe et ekstra eksemplar for å kunne demontere og henge bildene på veggen. Og selv om treåringen i meg synes det er svært så gøy å si «Bæsj!» med fynd og klem er det først og fremst podens glede over boka som gjør meg glad, det hadde ikke vært det samme å sitte der alene og si «Bæsj!» Hens begeistring strekker seg forøvrig til å kunne boka mer eller mindre utenat, slik at hen kan «lese» den for Max (dokka) og «lese» ordene sammen med oss når vi leser for hen. Pussig nok insisterer hen på å kalle ulven «rev» til tross for at hen altså kan resten av teksten nesten ordrett.
I det hele tatt er dette en bok som anbefales på det varmeste dersom du har en tre-åring i livet ditt.
