Från unga år – Frans Emil Sillanpää

I begynnelsen av mai kom jeg plutselig på at ferien begynte å nærme seg og at det kanskje hadde vært litt gøy å lese noe finsk litteratur før vi reiser (turen går altså til Finland). Jeg søkte opp anbefalte bøker og forfattere og reserverte en bunke på biblioteket. I tillegg fant jeg fram noen uleste fra hylla, og bestilte et par Tove Jansson og en Arto Paasilinna. Jeg trodde jo ikke akkurat at jeg faktisk skulle klare å lese alt før vi skulle av gårde, men tenkte (som vanlig) det var greit å ha noe å velge i. Av de lånte har jeg så langt lest Frans Emil Sillanpääs selvbiografi Från unga år og halve Timo K. Mukkas Jorden är en syndig song. Sistnevnte har jeg bestemt meg for å DNFe. Det ble litt mye finsk fjernsynsteater (det vil si ganske deprimerende realisme), men hovedproblemet var at forfatteren ikke gjorde det særlig klart hvem de forskjellige personene var i relasjon til hverandre. Hvem er mor, bror, tante, bestefar, niese? For å kunne sette pris på en framstilling av dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold er jeg faktisk nødt til å skjønne noe om familierelasjonene til de berørte, og det klarte jeg ikke å få grep om. Til slutt ble det sånn tvangsmessig «ok, jeg SKAL lese ti sider i dag»-lesing, og det gidder jeg faktisk ikke. Så DNF it is.

Sillanpää er finlands eneste nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte selvbiografien snarere enn en av romanene hans fordi jeg regnet med at den var et safe bet for å få historier om hverdagslivet i Finland. Det fikk jeg da også. Sillanpää kom fra fattige kår og det var definitivt ikke gitt at han skulle få utdannelse (han fullførte riktignok ikke universitetsutdannelsen, men var likevel langt høyere utdannet enn majoriteten av sine likemenn) og bli forfatter. Han tegner klare bilder av plassene han vokste opp og ikke minst av foreldrenes slit og hva de ofret for å sende sønnen på skole. De første to tredjedelene av boka handler om dette, og er også de mest interessante. Den siste tredjedelen virker som «fyll», og er ikke del av et sammenhengende narrativ. Noen kapitler er da også tidligere utgitt som frittstående essays i følge introduksjonen. Ut fra hva han selv skriver om sitt forfatteryrke er jeg fornøyd med å ha valgt sakprosaen snarere enn skjønnlitteraturen, det er mulig det ellers hadde gått litt som med Mukka er jeg redd.

[T]rots att mina studier i det långa loppet bedrevs särdeles lamt, är jag ändå mitt öde tacksam för att jag inte kom att plugga Goethes tvättnotor eller Shakespeares kärleksbrev, utan i stället helt sakligt studerade livet (biologin alltså). Detta var en mycket nyttig bakgrund för mitt s.k. skönlitterära författarskap. Jag hade en fast och djupt rotad aversion mot allt pjoskigt svammel och levde i den övertygelsen att också den berättande konsten borde vara saklig och stabil i form och färger. Skönhet betyder på den linjen inte någonting drömskt och svärmiskt utan avslöjande av fakta ur en given synvinkel. Jag hoppas att jag i mitt livsverk har kunnat fullfölja den inriktning jag hade vid begynnelsen.

(Side 132-133.) Ikke at jeg har noe i mot saklighet, men om Shakespeare er «pjoskigt svammel», så må jeg vel si at jeg synes det er greit med litt «pjoskigt svammel» innimellom, faktisk.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.