Smakebit på søndag: Biler og dyr

helle_bilerJeg begynte på Helle Helles Biler og dyr i går uten å vite at det var en novellesamling. Og så jeg som normalt ikke leser noveller. Jaja, like greit forsåvidt, for de er ganske gode, selv om jeg ved slutten av hver eneste føler behov for å lese mer av den historien heller enn å begynne på en ny. Nettopp det er grunnen til at jeg sjelden leser noveller.

I alle fall, her er en smakebit fra novellen Globryllup:

– Ja, ja, siger hun. – Det er da en sød kjole.
– Den er fra Israel, siger jeg.
– Selvfølgelig. Det er i Israel, du bor.
– Nej, siger jeg.
– Er det ikke?
– Nej. Jeg bor i Randers.
– Nåh. Jamen, det ene kan vel også være lige så godt som det andet, siger Britta.

(Side 22)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se forrige innlegg.

Bloggbursdag!

20. februar 2002 publiserte jeg det første innlegget på denne bokbloggen. Om bare litt over en uke er det 10 år siden. Det er helt sprøtt. I den anledning har jeg lagt av en del av bøkene vi sorterte ut som «kan gis bort» i fjor, og nå skal de gis bort her, dersom noen vil ha dem.

Reglene er ikke så vanskelige: Skriv en kommentar med de bøkene du har lyst på – du kan ønske deg én eller alle eller hva du nå vil. De bøkene flere melder interesse for trekker jeg en vinner av 20. februar – på 10-årsdagen – er det bare du som ønsker deg en bok får du den. Det er ikke noe krav om å bo i Norge (selv om de fleste av bøkene er på norsk), jeg sender hvor som helst (altså: jeg betaler porto). Og kanskje det dukker opp noen overraskelser sammen med bøkene, det skal vi ikke se bort fra.

(For English, see the bottom of the post.)

IMG_9769

Fra venste:

  • Arven av Katherine Webb – Helt ny, mannen vant den før jul, vi leser ikke engelske bøker oversatt til norsk
  • Uten en tråd av Jens Bjørneboe – Lest, men duplikat, siden vi har Bjørneboes samlede
  • Nød av Are Kalvø – Jeg liker Kalvø, men klarte ikke helt å komme inn i denne. Skumlest.

IMG_9770

  • Et stort øde landskap av Kjell Askildsen – Duplikat, denne kopien ulest, men litt slitt omslag. Fantastisk bok, anbefales på det varmeste.
  • O jul med din glede av John Grisham – Bokklubbeksemplar, ikke lest siden vi altså ikke leser engelsk oversatt til norsk.
  • Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón – Julegave, påbegynt men fanget meg ikke. Håper den kan glede noen andre.

IMG_9771

  • Presten av Hanne Ørstavik – Lest, men ikke likt, til tross for at det er en Brageprisvinner. Signert eksemplar (se neste bilde).
  • En tid for alt av Karl Ove Knausgård – Har vært hyllevarmer en stund, og nå har jeg ikke lenger lyst til å lese Knausgård, i hvert fall ikke i de nærmeste tiårene og så lenge gidder jeg ikke å ha den på hylla.
  • Teach yourself writing a novel – Paperback, probably useful if you want to write a novel. I don’t, I’ll stick to reading them.
Signatur i <em>Presten</em>
Signatur i Presten

IMG_9773IMG_9774

  • Cirkus verdensteater av John Dos Passos – Fra den gule serie. Jeg begynte å samle på den gule serie en gang, men fant etterhvert ut at det var meningsløst siden jeg jo altså ikke vil lese engelske bøker oversatt til norsk… Dette er den siste resten av samlingen.

IMG_9776

  • The Restaurant at the End of the Universe by Douglas Adams – Duplicate, paperback.
  • Mostly Harmless by Douglas Adams – Duplicate, paperback.
  • In Pursuit of the Proper Sinner – Shelf-warmer which I’ve finally given up the thought of ever reading. Paperback.
  • Oh, and one more, though I forgot to take a picure: The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society by Mary Ann Shaffer and Annie Barrows. A lovely little novel, also a duplicate paperback – as new, never read copy.

To recap in English: The bookblog turns ten on February 20th, and to celebrate I am giving away these books. If you see anything you’d like, leave a comment saying which one(s) (any or all) and I’ll do a draw – if neccessary – on the birthday date. No restrictions on where you live, I’ll mail them anywhere (I pay the postage), and there may be surprises in the package as well, you never know.

En komikers uppväxt – Jonas Gardell

gardell_komikerEn komikers uppväxt er virkelig «hyfsat bra» (for å låne et svensk uttrykk). Hvor lett det blir å si noe fornuftig om den er en helt annen sak.

Jeg føler at jeg har kommet litt sent til «festen», egentlig. Jonas Gardell har jo skrevet bøker i ganske mange år, og så har jeg ikke lest noen av dem før jeg leste Fru Björks öden och äventyr i november. Nå er jeg svært glad for at Helena på Fiktiviteter satte i gang en Gardell-utfordring slik at jeg fikk et spark bak for å fortsette Gardell-lesingen – det blir nok fler i løpet av året også.

En komikers uppväxt handler nettopp om oppvekst. Hovedpersonen er Juha Lindström og boken veksler mellom korte brev fra den voksne Juha, som er en relativt vellykket stand-up komiker, og fortellinger om barndommen hans i Sävbyholm – en av Stockholms forsteder. Navnet Sävbyholm er forøvrig fiktivt, men lignende forsteder finnes nok både rundt det ekte Stockholm og andre av Skandinavias større byer.

Juha er ikke akkurat klassens mest populære, kan man si. Han er heller ikke helt på bånn, men ligger og vaker et godt stykke ned på rangstigen. Av og til klarer han å karre seg til en plass i solen ved å være morsom, men mesteparten av tiden er morsomhetene hans for anstrengte. Juhas eneste lojale venn er Jenny, som bor i nabohuset. Jenny er langt mer lojal mot Juha enn han fortjener, faktisk, for Juha er for feig, og for opptatt av å forsøke å oppnå popularitet, til å stå i mot når situasjonene utvikler seg slik at han må velge side: Jenny eller de populære. Eller Thomas eller de populære, for den saks skyld, Thomas stakkars er virkelig klassens hakkekylling.

Någonstans på vägen har Lennart och Stefan lovat att de ska vänta på honom. De har lovat att slå honom, de har lovat honom mer stryk än han någonsin förut fått.

För att han är tolv år och aldrig har knullat och för att hans bruna rock är så ful.

Inga andra skäl. (…)

Han vet att till slut måste han gå, vet att Lennart och Stefan har all tid i världen att vänta.

Åter samlar han mod för att bli slagen.

Vet att barndomen är lång.

(side 84-85) Barndommen er lang, og barndommen er nådeløs. Og selv om man som leser kan forakte Juha for å være så svak, slik han forakter seg selv, er det også ganske urettferdig. Det er nå engang sånn at tilhørighet og popularitet er viktig i barndommen, og det er ganske mye forlangt at en tolvåring skal være voksen nok til å heve seg over renkespillet (dessuten har det hele selvsagt startet lenge før tolvårsalderen, innen den tid er mønstrene godt innarbeidet og nesten umulige å bryte ut av).

Liksom Askungens stackars systrar var vi de fula och otäcka. Liksom Askungens systrar skar vi av tår och hälar för att kunna pressa ned våra fötter i den där vidriga lilla glasskon.

Förgäves naturligtvis. Skon var aldrig menad för oss.

Den var menad för någon med nättare fötter än vad vi hade, och det visste de om.

De villle bara se oss skära.

Och Sävbyholm var aldrig vackrare än de dagar i vår barndom då vi lärde oss att vara rädda.

Boken er en brutal beskrivelse av barndommens sosiale hierakier, hvor altomfattende de er og hvor umulig å ignorere. Ikke slutter det med barndommen heller, Juha bryter helt med Sävbyholm, men når fortiden tar ham igjen i Stefans skikkelse faller de tilbake i de samme rollene, til tross for at Stefan slett ikke har klart seg noe spesiellt godt i voksenlivet og at Juha egentlig burde ha overtaket.

Sånn sett er det en deprimerende bok, for det finnes slett ingen løsning. Ikke innefor bokens rammer, der ingen er i stand til å hjelpe seg selv en gang – ikke engang de voksne – og selv utenfor kan man kjenne håpløsheten i å forsøke å endre på en sosial mekanikk som er så gjenkjennbar og så tilsynelatende uungåelig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at dette er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hvordan mobbing fungerer og særlig hvorfor de som blir mobbet ofte i neste omgang selv deltar i mobbingen av de som er enda svakere.

Noe å tygge på gir den i alle fall.

Og jeg skal lese mer av Jonas Gardell.

Kafka on the Shore – Haruki Murakami

kafkaAs I was contemplating what to say about this book, Julie’s blog entry about it somehow showed up in my rss-feed (even though it’s published in October). She says pretty much exactly what I thought, and it also echoes the opinion of most of the members of the reading circle I discussed it with: I like it, but I have no idea why.

Pros: A main character who loves books. A few other severely attractive characters.

Cons: Mystical happenings, souls (or something) living their own lives outside the body, dreams being «real» and so on.

Normally those cons would put me off completely. And to some extent, they do. That part of the story didn’t appeal to me at all, and only worked insofar as it was neccessary to drive the plot. What did work for me was the wealth of appealing characters and the flashes of pure brilliance in the way they are described.

Her long hair is loosely tied back, her face very refined and intelligent-looking, with beautiful eyes and a shadowy smile playing over her lips, a smile whose sense of completeness is indescribable. It reminds me of a small, sunny spot, the special patch of sunlight you find only in some remote, secluded place. My house in Tokyo has one just like it in the garden, and ever since I was very young I loved that bright little place. (p. 49)

Though that is a description of Miss Saeki, one of the few characters I never really warmed to. Perhaps because so much of her wasn’t there.

On the other hand, I liked Kafka, whose buildungsroman this is. I liked Nakata, I liked Oshima and I really, really liked Hoshino. I find him fascinating, the way he is so down to earth but at the same time takes all Nakatas rather wild statements at face value.

On the whole, I found Kafka on the Shore very hard to put down once I started, and I am not at all sorry to have several more Murakamis in my to-be-read pile.

Var det det det var – Linde Hagerup

hagerup_vardetdetDet er ny runde i bokbloggturnéen, og jeg har lest Linde Hagerups Var det det det var.

Kan vi først snakke om omslaget? For det gjør jeg jo ikke så ofte, jeg mener jo absolutt at det er innholdet i boka som er viktig, ikke hvordan den ser ut utenpå. Likevel er jo en tiltalende forside aldri galt, og denne? Denne tiltaler meg. Og det som er litt fint er at det passer svært godt til boka. Jeg ble litt forvirret når jeg først fikk boka i hendene, for omslaget passet ikke til den boka jeg trodde dette var. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva jeg trodde, men hva det nå var var det feil. Og til den boka dette faktisk er passer dette – meget tiltalende – omslaget perfekt.

Var det det det var er den tredje boken om Billie, og jeg merker at det nok hadde vært en fordel å lese de to første først når man skal si noe fornuftig om denne, men samtidig står den fint på egne bein. Leseren blir også – heldigvis – spart for de endeløse repetisjonene av hva som har skjedd tidligere, sånn sett kan boka like gjerne leses helt frittstående. 

Billie er snart femten og på mange måter moden for alderen, men denne våren blir bestevenninna Nina plutselig bråmoden og løper fra Billie på mange måter. Samtidig føler Billie at hun har mistet moren sin etter at moren fikk ny kjæreste, og plutselig er hennes andre bestevenn, Teddy, også fjern og anderledes. Var det det det var handler om å oppleve at venner forsvinner, men også at de kan komme tilbake, og at vennskap kan utvikle seg og være like sterkt selv om det endrer form.

Jeg synes det er artig at handlingen foregår i 1983, på den måten ligger settingen tett opp mot min egen ungdomstid, selv om jeg bare var 9 i 1983. Men jeg lurer litt på hvordan det påvirker leseropplevelsen til bokens målgruppe. Jeg føler nemlig at tidsplasseringen er litt tilfeldig i forhold til handlingen, og stusser derfor litt over at den er så fastspikret som den er. Noen politiske referanser stemmer godt med tidlig åttitall, men hovedhandlingen, forholdet mellom Billie og Nina og mellom Billie og moren føler jeg at like gjerne kunne vært satt til 2012. Kanskje spiller det derfor ingen rolle? Kanskje synes dagens ungdom det er gøy å lese en bok som omhandler foreldrenes ungdomstid?

– Det kommer nye dager, sa hun.
– Men det er nå jeg er her, hviska jeg.

(Side 117) Bokas styrke er uansett den følelsemessige tematikken. Det er lett gjenkjennelig, samme hvor gammel man er. Jeg mistenker at de fleste har opplevd å føle at de mister alle på en gang og blir stående helt alene – sannsynligvis i løpet av tenårene. Og her ligger også bokas svakhet, for meg i alle fall. Jeg føler at jeg får bli for lite kjent med Billie før jeg forventes å føle savn og svik på hennes vegne. Jeg kjenner igjen situasjonene og engasjeres intellektuelt, men hjertet er ikke helt med. Nettopp derfor burde jeg kanskje lest bok en og to først, for som den står mangler Var det det det var litt på helt å fange meg. Kanskje jeg får ta meg en tur på biblioteket? For dårlig var boka slett ikke.

I morgen kan du lese hva Regndrope mener om Var det det det var.

Bokbloggsjerka: Samlergenet

Denne helgen spør Annika:

Om du hittar en bok du gillar går du då bananas för att få tag på samtliga böcker som denna författare har skrivit?

Og svaret er ubetinget: JA. I hvert fall er første punkt på dagsorden når jeg har lest ut en bok av en ny-for-meg-forfatter som jeg liker å gjøre søk, først på amazon og deretter på ABEbooks for å finne ut hva mer jeg har gått glipp av. Men av og til slår fornuften inn, selvsagt, og jeg nøyer meg med å kjøpe en eller to i første omgang. Før eller senere blir likevel de fleste av «samlingene» mine komplette. Når jeg skulle liste opp favorittene mine i forbindelse med julklappsbytet før jul måtte jeg jo si som sant var:

* Favoritförfattare? (Har du alla titlar eller har du läst alla titlar; alltså, är det idé att skicka något av just den författaren..?)
Jane Austen, Jasper Fforde, Jeffrey Archer, Oscar Wilde, J. K. Rowling, Bill Bryson – har allt av alla. Jag köper många böcker…

Smakebit på søndag: Made in America

madeinamericaJeg tar nok en pause fra U- og leser litt i Bill Brysons Made in America, om hvordan amerikansk engelsk utviklet seg til å bli slik det ble. I dag skal jeg være så orginal at jeg serverer en fotnote som smakebit:

Why the -s termination rose to prominence is something of a mystery. It came from northern England, a region that had, and still has, many dialectal differences from the more populous south, none other of which has ever had the slightest influence on the speech of London and its environs. Why the inhabitants of southern England suddenly began to show a special regard for the form in the late sixteenth century is unknown.

(side 25) Språk er gøy.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

U- Historier om djevelskap – Carl Jóhan Jensen

u-jensenAltså: Dette er juks. Jeg har ikke kommet lenger enn til side 276 av 908, så jeg kan selvsagt ikke skrive en fullverdig anmeldelse av Carl Jóhan Jensens murstein. Men jeg synes jeg skal få for innsatsen. Og jeg har tenkt å lese boka ferdig, det blir bare ikke i januar.

Det er fler grunner til at jeg nå har holdt på med denne i tre uker og ikke har kommet lenger. For det første – og strengt tatt viktigst: Den er rett og slett for tung, helt bokstavelig talt. Jeg orker ikke å bære den med meg i sekken for å lese på bussen og jeg orker nesten ikke å lese den i sofaen engang. Helst skulle jeg sittet ved et bord og lest slik at boka kunne ligge på bordet, men slik sitter jeg ikke og leser. Så det er et ork å plukke den opp, og derfor har det blitt til at jeg har lest andre ting innimellom. Bøker jeg kan holde med en hånd samtidig som jeg også holder asjetten med frokostskiva på, slik at jeg kan spise med den andre. Du skjønner hva jeg mener? Bra.

Boka er fra 2005 og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den norske oversettelsen er fra 2010 og et utgitt på Samlaget. Jeg har forøvrig stilt et spørsmål til Samlaget på twitter om boka kommer i pocket eller som ebok, gjør den det løser det vektproblemene i alle fall.

Den er forsåvidt relativt tung i oveført betydning også. Det at den er oversatt til nynorsk er ikke det største problemet, men det er en del av ordene som brukes som jeg ikke er overvettes familiær med for å si det slik. Historien i seg selv er en utfordring for meg, dårlig som jeg er til å huske navn. Her er det nemlig et vell av personer å holde styr på og som om ikke det var ille nok i seg selv er det fotnoter som motsier det hovedfortellingen forteller og som sper på med fler detaljer og andre varianter av navnene.

Noe å sette tenna i, altså. Jeg må derfor være tilnærmet våken når jeg skal lese i den, og det begrenser potensiell lesetid enda mer i tillegg til de fysiske utfordringene.

Men samtidig. Samtidig er det noe som tiltaler meg. Det er noe som drar meg videre i boka og som gjør at jeg ikke vil gi slipp, selv om det hadde vært det enkleste. Så jeg skal lese videre. Snart må jeg fornye lånet på biblioteket, kanskje må jeg fornye flere ganger før jeg blir ferdig, men ferdig skal jeg bli.

Da kommer kanskje en skikkelig anmeldelse, i mellomtiden får dette klare seg.

Annalisas dagbok – Mariangela Cacace

AnnalisasDet er første gangen jeg deltar i Bokbloggturnéen, det er årets første turnébok og jeg er den første som skriver om den.

Annalisa er snart 14 år og bor sammen med mor, far og storesøster Manuela i Forcella, et av Italias verste mafiastrøk. «Familien» er en viktig del av bybildet, og mange av de som ikke er i mafiaen er narkomane. Ikke akkurat det beste strøket å vokse opp i, men Annalisa er også glad i nabolaget sitt og er lojal overfor de gode menneskene som bor der. Like etter 14-årsdagen havner Annalisa i en skuddveksling når hun er ute  sammen med venninnene sine. Venninnene kommer seg unna, Annalisa blir drept.

Boken veksler mellom Annalisas dagboksnotater og avsnitt som med fortellerstemme beretter om livet hennes. Som voksen leser plager det meg litt at det ikke er klart hvor mye som er Annalisas egne ord, hva som er omskrivinger, hva som er basert på samtaler med familien hennes og hva som eventuelt er «funnet på». Samtidig fungerer både dagbokstekstene, rammefortellingen og illustrasjonene bra, og danner en fin helhet.

Det er også umulig å ikke bli berørt av kontrasten mellom Annalisas egne ord og det brutale drapet hun ble utsatt for. Pleier du å gråte av bøker eller film er dette helt klart en slik bok som det kan være lurt å ha lommetørkle i nærheten når du leser.

Men man dreper ikke bare med våpen. Alle andre måter å drepe på viser at man er imot livet. Jeg elsker livet og verden slik jeg elsker foreldrene mine og søstera mi. Hvis jeg møter det onde i et menneske, så tenker jeg at jeg må engasjere meg for livet og det gode. Men i mellomtiden prøver jeg alltid å se det gode i andre. Det er tegnet på at det gode også fins i meg.

Jeg tror denne boken har potensiale til, vel, kanskje ikke å bli like ikonisk som Anne Franks dagbok, til det har jødeutryddelsene en for sterk posisjon i vår globale bevissthet, men i alle fall til å treffe 13/14-åringer like hardt, og bli like meningsfylte og sterke for dem. For Annalisas skjebne er tross alt ikke så fremmed. Hun er en moderne tenåring, med piercing i nesen, mobiltelefon og drømmer om scooter, lett å kjenne seg igjen i, også for norske 13-åringer. Det er bare 8 år siden hun ble drept, og i Italia står mafiaen fortsatt like sterkt. Og vi trenger ikke reise så langt: I Malmø ble en 15-åring skutt, uten at noen vet om han var et tilfeldig offer eller var innblandet i gjengoppgjør. Uansett, der skuddvekslinger skjer i vanlige boligstrøk vil uskyldige alltid før eller senere komme i veien.

Jeg tror Annalisa kommer til å være med meg en stund. Og det er en bok jeg er glad for å kunne ha tilgjengelig om 7-8 år når ungen er i rett alder til å lese den.

Annalisas dagbok kom ut i november 2011.

Neste blogg ut i turnéen er Ellens oase i morgen.

Bokbloggsjerka: Omslag

Helgens jerka handler om det som finnes på utsiden:

Jag hör till de få (vad det verkar i alla fall) som inte kunde bry mig mindre om en boks omslag och jag har verkligen försökt förstå varför så många älskar omslag så mycket att de faktiskt köper en bok enbart för att den har ett omslag som de gillar. Hör du till dem? Vilket är i så fall ditt favoritomslag i dag? Dela  med dig av en bild och förklara vad det är som gör just detta omslag så speciellt.

Om du ställer dig på min sida: berätta varför du inte ägnar bokomslag någon större uppmärksamhet. 

Jeg tror faktisk aldri jeg har kjøpt en bok kun på grunn av omslaget. Eller jo, det har jeg, jeg har kjøpt et par pene romaner på loppemarked i England fordi de hadde så innmari fin forside – sånne gamle, stoffinnbundne bøker med trykt art nouveauish design på forsiden. Jeg hadde vel forsåvid tenkt at de skulle leses en gang, men har ikke kommet så langt.

Jeg ER designinteressert, så fine bokomslag tiltaler meg, selvsagt. Men jeg tror ikke jeg noensinne ville finne på å kjøpe en bok jeg ikke hadde interesse av å lese fordi omslaget er fint, bøker er tross alt til for å leses, og jeg har ikke så god plass at det er noe annet enn ryggen som synes i hylla uansett (og den er jo sjelden like fin som forsiden). Når jeg bare går og kikker på bøker hender det at jeg plukker opp en pga utseended for å sjekke hva den handler om, virker den interessant kjøper jeg den kanskje. Men det er oftere jeg henger meg fast i tittelen og plukker opp boka av den grunn. Og en interessant bok kan ha så stygt omslag den bare vil, det forhindrer ikke kjøp. Står jeg og velger mellom to utgaver, derimot, plukker jeg nok den peneste (om ikke prisen er avskrekkende).

Så en litt blandet reaksjon fra meg.