Forfatter: Mirthful

Biler og dyr – Helle Helle

Mirthful 1 Comment

helle_bilerOm ikke noe annet godt kommer ut av denne nordiske utfordringen, kan det i hvert fall se ut til at jeg har oppdaget to nye favorittforfattere. Jeg må lese mer av både Jonas Gardell og Helle Helle for å være sikker på at de fortjener en plass på listen, men de ligger begge godt an så langt.

Jeg liker jo ikke egentlig noveller en gang. Hovedproblemet mitt med noveller er at akkurat når jeg begynner å interessere meg for historien er den slutt. Det er forsåvidt til en viss grad et problem når det gjelder Biler og dyr også, for jeg hadde gjerne lest en roman per historie, men samtidig funker det bare så sinnsykt bra det Helle Helle gjør med sine små utsnitt av noen historier at det umulig går an å klage.

Les den!

Tegn – Anne Ch. Østby

Mirthful 2 Comments

Tegn-192x300Dette innlegget er en uke forsinket. Jeg har lest Anne C. Østbys Tegn som del av Bokbloggturnéen, og jeg har ikke klart å finne noe fornuftig å si om den før nå. Jeg vet fortsatt ikke om jeg klarer å si noe fornuftig, men jeg skal i det minste ta meg sammen og gjøre et forsøk.

Tegn handler om mye. Først og fremst, på overflaten i alle fall, handler den om fotball. Den handler om å være tenåring og om å være forelsket. Den handler om Julie, som er stjernespiller på jentelaget, men som har vondt i kneet og forsøker å late som ingen ting for ikke å svikte laget – og treneren. Det handler om treneren, Karine, som er to-tre år eldre enn jentene hun trener og som derfor skal være voksen og ansvarlig, men som likevel ikke har alle svarene. Det handler om Jonna som tror han har en sikker plass på guttelaget, men som ikke er hundre prosent sikker. Det handler om Sofie, som vil spille fotball og være tenåring og forelsket, men som ikke kan ignorere at langt fra alt er ok med broren. Det handler om broren til Sofie, Espen, som har mottatt beskjeder fra «noen» så lenge han kan huske, som samler på historier om sykdom og katastrofer og som vet at dagen nærmer seg. Og det handler om Kasper, som er kamerat med Jonna, har en far som er tvangsinnlagt og som ser at noe er galt med Espen.

I grunn ser vel alle at noe er galt med Espen, og bokas store styrke er måten den får formidlet hvorfor ingen gjør noe. Er det egentlig deres sak? Sofie vet at det er hennes sak, og hun vet definitivt at noe fryktelig galt, men hvem skal hun snakke med? Moren som er redd sin egen skygge? Faren som tror han kan kjefte folk friske, flinke og fornøyde? Espen selv? Hvordan snakker man med Espen selv?

Han er broren din, du må da kunne… Hva da? Spørre ham om han går ut i skogen og legger fra seg balltrær i trærne? Umulig. Sånne spørsmål finnes ikke. Det språket eksisterer ikke som kan lage sånne setninger.

(Side 136)

Hvorfor gjør ingen noe? Hvorfor stopper de ham ikke? Mot slutten av boka følte jeg at Anne Ch. Østby har skrevet en bok om 22/7. Den følelsen løste seg opp litt i siste kapittel, men jeg klarer ikke helt å slippe den. En liten stund der føltes det rent ut spekulativt, og det ødela litt av leseropplevelsen for meg. Samtidig er dette en drivende god bok på mange måter.

Fortellerteknikken kan være litt krevende, det er mange personer å forholde seg til og perspektivet hopper rundt. Et par ganger måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem denne «hun» jeg leste om akkurat nå egentlig refererte til. Når man vel har kommet inn i historien spiller det mindre rolle, men jeg tipper det kan være et hinder for en del lesere, og det er litt synd, siden boka i utgangspunktet har en bred målgruppe (og gjerne kunne ha appelert til ungdom som ikke leser så mye ellers, tror jeg).

Og når vi først er inne på ting som ikke helt funket: I motsetning til forrige turnébok jeg leste, Var det det det var, er Tegn satt til nåtid, og Facebook spiller en ikke ubetydelig rolle. Når man skal bruke slike kulturelle referanser gjelder det å trå stødig, og det skurret først for meg når det nevnes at Espen har valgt kallenavnet «Svarten» som nick på Facebook (s. 31), som om man normalt har nick på Facebook. Ja, jeg vet at man kan bruke falsk navn, men i utgangspunktet gjør de færreste det, og selv om noen skulle gjøre det ville jeg ikke kalt det et «nick». Når jeg først hadde lagt merke til den detaljen fulgte selvsagt et par andre etter (sånn virker i alle fall mitt hode) og jeg lurte både på hvorfor «Julie logger av face» (s. 95) på det som tilsynelatende er hennes egen, personlige laptop, og at Karine «åpner Facebook» (s. 129) snarere enn å «gå inn på» eller «sjekke» eller lignende.

Samtidig ER det en god bok. Etter litt innledende forvirring i forhold til persongalleri var det bortimot umulig å legge den fra seg. Det gjør vondt langt inn i sjela på Espens vegne når ingen klarer å engang forsøke å nå gjennom til ham.

Det har vært mange meninger om boka i turnéen, og jeg anbefaler at du nå leser noen av de andre:

Ingaplinga
Ellens oase
Luxlie
Dragoart
Elliken
 Ungdomsboka

Smakebit på søndag: The Restaurant at the End of the Universe

Mirthful 6 Comments

h2g2_restaurant

For reasons I will get into in another post I’ve taken a break from other reading to reread everything Douglas Adams ever published, or thereabouts. I’ve just finished The Restaurant at the End of the Universe and will pick today’s taster from it. This is a quote which has been rehashed and requoted and paraphrased so many times it seems almost like a cliche now, but it is nevertheless very true, and I guess the number of times it has been rehashed and requoted and paraphrased is a testimony to how well said it really is:

The major problem – one of the major problems, for there are several – one of the major problems of governing people is that of whom you get to do it; or rather who manages to get people to let them do it to them.

To summarize: it is a well-known fact, that those who most want to rule people are, ipso facto, those least suited to do it. To summarize the summary: anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job. To summarize the summary of the summary: people are a problem.

More tasters can be found at Flukten fra virkeligheten.

Tematrio: Bokreatips

Mirthful Leave a comment

tematrioLyran spør denne uken om våre reatips, hvilke tre bøker anbefaler vi fra den kommende Bokrean?

1. Vad är så skört att det bryts om du säger dess namn? er en vakker liten bok av Bjørn Sortland, og 20 svenske kroner er så lite penger at ALLE burde kjøpe og lese denne. Jeg leste den på norsk i høst, og har ikke helt klart å blogge om den, fordi temaet er så vanskelig å formulere noe fornuftig rundt. Ære være Bjørn Sortland som har klart å skrive en bok om døden uten å falle i noen av de vanlige fellene.

2. Jeffrey Archers And Thereby Hangs A Tale har jeg selv bestilt. Archer er en mesterforteller, og selv om jeg foretrekker romanene hans er novellene også svært bra. En innbundet utgave til 59 kroner er ikke til å kimse av.

3. Jeg har også bestilt to barnebøker, Albin Viking og Albin Riddare av Ulf Löfgren. Albin-bøkene er herlige saker og disse to har vi ikke selv, vi har bare lånt dem på biblioteket.

Dersom du er norsk kan du kjøpe reabøkene på f.eks. capris.no, men det er lettere å få oversikt over hva som faktisk er på rea på søstersiten adlibris.se – den norske fokuserer mer på Mammutsalget.

Bloggbursdag – trekning

Mirthful 4 Comments

Jeg har den ære
å gratulere
min kjære blogg
som fyller ti år.

I dag er dagen. Det føles litt rart, ti år er ganske lenge og det kjennes slett ikke sååååå lenge siden at jeg skrev de første innleggene. Jeg satser på ti år til – minst – og på at jeg klarer å opprettholde litt jevnere aktivitet de neste ti årene enn jeg har gjort de foregående ti.

Nå skal her gis bort bøker.

De to Adams-bøkene og The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society er det bare Mari som har ønsket seg, så da får hun dem. Resten må trekkes på forsvarlig måte, det vil si papirlapper i skål og mannen som uttrekker.

Arven: Hilde

Uten en tråd: Isabella

Et stort øde landskap: K

Vindens skygge: Isabella

Presten: Isabella

En tid for alt: Tao

Teach yourself writing a novel: Jengeno

Og da kan vi konkludere med at Isabella burde spille lotto denne uken, i tilfelle det er en «lucky streak». Nå skal jeg forsøke å få sendt dere epost for å be om adresser…

Smakebit på søndag: Mercury Falls

Mirthful 1 Comment

mercury_fallsI purchased Mercury Falls for the Kindle on a whim, probably because it was cheap. In any case, I thought it looked interesting. I’ve been reading it on and off for at least a month – it’s been my backup book when I’ve finished whatever else I brought and was stuck somewhere, like an airport. Once I got about half way though, though, it picked up pace and I finished it in two days. This is a quote from quite early on:

Harry Giddings was a man of convictions—formidable, impregnable, inspirational, and often contradictory convictions. Harry believed so many ridiculous and unjustified notions that the sheer weight of probability dictated that at least a few of them would end up being true. Thus it was that Harry’s belief that he would play a pivotal role in the impending Apocalypse was misguided, completely absurd, and entirely accurate.

You can find more «Tasters» at Flukten fra virkeligheten.

Boktema: Den morsomste boken jeg har lest

Mirthful 1 Comment

Mange av bokbloggene jeg leser fast skriver innlegg basert på et tema lansert av Anette hver uke. Denne gangen føler jeg meg kallet til å delta, Temaet er «Den morsomste boken jeg har lest» og minst to av mine favoritter ikke er nevnt av noen andre, så langt jeg kan se.

boktema

Jeg har selvsagt lest mange morsomme bøker, og jeg husker sikkert ikke alle i farten. Jeg vet i alle fall at jeg ved flere anledninger har skremt sidemannen på bussen ved å begynne å le høyt av boken jeg holdt på med. Noen av de jeg har ledd av har også andre skrevet om. Douglas Adams, for eksempel. Både Julie, Astridterese og Nina har skrevet om The Hitch-Hikers Guide to the Galaxy. Jeg ville kanskje heller valgt Dirk Gently’s Holistic Detective Agency og The Long Dark Tea-Time of the Soul dersom jeg skulle plukket den morsomste Adams-serien, men Hitch-Hiker er utvilsomt også høyt på listen over verdens morsomste (og ellers beste) bøker. Mari har blandt annet valgt Bridget Jones’ Diary, som også har fått meg til å hikste av latter. Mai Lene nevner Doktor Proktor, og jeg kan godt være enig i at de bøkene fortjener en plass på listen. I samme slengen burde man selvsagt nevne Roald Dahls bøker, som Nesbø utvilsomt er inspirert av, mye å le av der.

Litt i samme gata som Hitch-Hiker er Red Dwarf serien. Hitch-Hiker startet som et hørespill for radio, mens Red Dwarf startet som tv-serie, i begge tilfeller anbefales det både å høre/se og å lese, for bøkene følger slett ikke direkte handlingen i andre medier. Den første boka i Red Dwarf serien heter Infinity Welcomes Careful Drivers og har forfatternavnet Grant Naylor (som egentlig er etternavnene til de to forfatterene Robert Grant og Doug Naylor). Morsomme er bøkene i alle fall.

Den andre boka jeg vil nevne er også er slags serie, jeg har de tre bøkene som har kommet samlet i ett bind under tittelen The 2 1/2 Pillars of Wisdom. Den består av de tre bøkene Portugese Irregular Verbs, The Finer Points of Sausage Dogs og At the Villa of Reduced Circumstances og handler om Moritz-Maria von Igelfeld, som er professor i filologi og utrettelig misfornøyd med oppmerksomhten arbeidet hans får – særlig sammenlignet med arbeidet til hans to kolleger Dr Dr Florianus Prinzel og Dr Detlev Amadeus Unterholzer. Bøkene er skrevet av Alexander McCall Smith, som er mest kjent for The No. 1 Ladies Detective Agency, men selv om sistnevnte definitivt får meg til å trekke på smilebåndet er det The 2 1/2 Pillars of Wisom som bokstavelig talt har fått meg til å le høyt og da særlig den midterste i rekken, The Finer Points of Sausage Dogs. Anbefales på det varmeste.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se dette innlegget.

Smakebit på søndag: Biler og dyr

Mirthful 7 Comments

helle_bilerJeg begynte på Helle Helles Biler og dyr i går uten å vite at det var en novellesamling. Og så jeg som normalt ikke leser noveller. Jaja, like greit forsåvidt, for de er ganske gode, selv om jeg ved slutten av hver eneste føler behov for å lese mer av den historien heller enn å begynne på en ny. Nettopp det er grunnen til at jeg sjelden leser noveller.

I alle fall, her er en smakebit fra novellen Globryllup:

– Ja, ja, siger hun. – Det er da en sød kjole.
– Den er fra Israel, siger jeg.
– Selvfølgelig. Det er i Israel, du bor.
– Nej, siger jeg.
– Er det ikke?
– Nej. Jeg bor i Randers.
– Nåh. Jamen, det ene kan vel også være lige så godt som det andet, siger Britta.

(Side 22)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se forrige innlegg.

Bloggbursdag!

Mirthful 13 Comments

20. februar 2002 publiserte jeg det første innlegget på denne bokbloggen. Om bare litt over en uke er det 10 år siden. Det er helt sprøtt. I den anledning har jeg lagt av en del av bøkene vi sorterte ut som «kan gis bort» i fjor, og nå skal de gis bort her, dersom noen vil ha dem.

Reglene er ikke så vanskelige: Skriv en kommentar med de bøkene du har lyst på – du kan ønske deg én eller alle eller hva du nå vil. De bøkene flere melder interesse for trekker jeg en vinner av 20. februar – på 10-årsdagen – er det bare du som ønsker deg en bok får du den. Det er ikke noe krav om å bo i Norge (selv om de fleste av bøkene er på norsk), jeg sender hvor som helst (altså: jeg betaler porto). Og kanskje det dukker opp noen overraskelser sammen med bøkene, det skal vi ikke se bort fra.

(For English, see the bottom of the post.)

IMG_9769

Fra venste:

  • Arven av Katherine Webb – Helt ny, mannen vant den før jul, vi leser ikke engelske bøker oversatt til norsk
  • Uten en tråd av Jens Bjørneboe – Lest, men duplikat, siden vi har Bjørneboes samlede
  • Nød av Are Kalvø – Jeg liker Kalvø, men klarte ikke helt å komme inn i denne. Skumlest.

IMG_9770

  • Et stort øde landskap av Kjell Askildsen – Duplikat, denne kopien ulest, men litt slitt omslag. Fantastisk bok, anbefales på det varmeste.
  • O jul med din glede av John Grisham – Bokklubbeksemplar, ikke lest siden vi altså ikke leser engelsk oversatt til norsk.
  • Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón – Julegave, påbegynt men fanget meg ikke. Håper den kan glede noen andre.

IMG_9771

  • Presten av Hanne Ørstavik – Lest, men ikke likt, til tross for at det er en Brageprisvinner. Signert eksemplar (se neste bilde).
  • En tid for alt av Karl Ove Knausgård – Har vært hyllevarmer en stund, og nå har jeg ikke lenger lyst til å lese Knausgård, i hvert fall ikke i de nærmeste tiårene og så lenge gidder jeg ikke å ha den på hylla.
  • Teach yourself writing a novel – Paperback, probably useful if you want to write a novel. I don’t, I’ll stick to reading them.
Signatur i <em>Presten</em>
Signatur i Presten

IMG_9773IMG_9774

  • Cirkus verdensteater av John Dos Passos – Fra den gule serie. Jeg begynte å samle på den gule serie en gang, men fant etterhvert ut at det var meningsløst siden jeg jo altså ikke vil lese engelske bøker oversatt til norsk… Dette er den siste resten av samlingen.

IMG_9776

  • The Restaurant at the End of the Universe by Douglas Adams – Duplicate, paperback.
  • Mostly Harmless by Douglas Adams – Duplicate, paperback.
  • In Pursuit of the Proper Sinner – Shelf-warmer which I’ve finally given up the thought of ever reading. Paperback.
  • Oh, and one more, though I forgot to take a picure: The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society by Mary Ann Shaffer and Annie Barrows. A lovely little novel, also a duplicate paperback – as new, never read copy.

To recap in English: The bookblog turns ten on February 20th, and to celebrate I am giving away these books. If you see anything you’d like, leave a comment saying which one(s) (any or all) and I’ll do a draw – if neccessary – on the birthday date. No restrictions on where you live, I’ll mail them anywhere (I pay the postage), and there may be surprises in the package as well, you never know.

En komikers uppväxt – Jonas Gardell

Mirthful 4 Comments

gardell_komikerEn komikers uppväxt er virkelig «hyfsat bra» (for å låne et svensk uttrykk). Hvor lett det blir å si noe fornuftig om den er en helt annen sak.

Jeg føler at jeg har kommet litt sent til «festen», egentlig. Jonas Gardell har jo skrevet bøker i ganske mange år, og så har jeg ikke lest noen av dem før jeg leste Fru Björks öden och äventyr i november. Nå er jeg svært glad for at Helena på Fiktiviteter satte i gang en Gardell-utfordring slik at jeg fikk et spark bak for å fortsette Gardell-lesingen – det blir nok fler i løpet av året også.

En komikers uppväxt handler nettopp om oppvekst. Hovedpersonen er Juha Lindström og boken veksler mellom korte brev fra den voksne Juha, som er en relativt vellykket stand-up komiker, og fortellinger om barndommen hans i Sävbyholm – en av Stockholms forsteder. Navnet Sävbyholm er forøvrig fiktivt, men lignende forsteder finnes nok både rundt det ekte Stockholm og andre av Skandinavias større byer.

Juha er ikke akkurat klassens mest populære, kan man si. Han er heller ikke helt på bånn, men ligger og vaker et godt stykke ned på rangstigen. Av og til klarer han å karre seg til en plass i solen ved å være morsom, men mesteparten av tiden er morsomhetene hans for anstrengte. Juhas eneste lojale venn er Jenny, som bor i nabohuset. Jenny er langt mer lojal mot Juha enn han fortjener, faktisk, for Juha er for feig, og for opptatt av å forsøke å oppnå popularitet, til å stå i mot når situasjonene utvikler seg slik at han må velge side: Jenny eller de populære. Eller Thomas eller de populære, for den saks skyld, Thomas stakkars er virkelig klassens hakkekylling.

Någonstans på vägen har Lennart och Stefan lovat att de ska vänta på honom. De har lovat att slå honom, de har lovat honom mer stryk än han någonsin förut fått.

För att han är tolv år och aldrig har knullat och för att hans bruna rock är så ful.

Inga andra skäl. (…)

Han vet att till slut måste han gå, vet att Lennart och Stefan har all tid i världen att vänta.

Åter samlar han mod för att bli slagen.

Vet att barndomen är lång.

(side 84-85) Barndommen er lang, og barndommen er nådeløs. Og selv om man som leser kan forakte Juha for å være så svak, slik han forakter seg selv, er det også ganske urettferdig. Det er nå engang sånn at tilhørighet og popularitet er viktig i barndommen, og det er ganske mye forlangt at en tolvåring skal være voksen nok til å heve seg over renkespillet (dessuten har det hele selvsagt startet lenge før tolvårsalderen, innen den tid er mønstrene godt innarbeidet og nesten umulige å bryte ut av).

Liksom Askungens stackars systrar var vi de fula och otäcka. Liksom Askungens systrar skar vi av tår och hälar för att kunna pressa ned våra fötter i den där vidriga lilla glasskon.

Förgäves naturligtvis. Skon var aldrig menad för oss.

Den var menad för någon med nättare fötter än vad vi hade, och det visste de om.

De villle bara se oss skära.

Och Sävbyholm var aldrig vackrare än de dagar i vår barndom då vi lärde oss att vara rädda.

Boken er en brutal beskrivelse av barndommens sosiale hierakier, hvor altomfattende de er og hvor umulig å ignorere. Ikke slutter det med barndommen heller, Juha bryter helt med Sävbyholm, men når fortiden tar ham igjen i Stefans skikkelse faller de tilbake i de samme rollene, til tross for at Stefan slett ikke har klart seg noe spesiellt godt i voksenlivet og at Juha egentlig burde ha overtaket.

Sånn sett er det en deprimerende bok, for det finnes slett ingen løsning. Ikke innefor bokens rammer, der ingen er i stand til å hjelpe seg selv en gang – ikke engang de voksne – og selv utenfor kan man kjenne håpløsheten i å forsøke å endre på en sosial mekanikk som er så gjenkjennbar og så tilsynelatende uungåelig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at dette er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hvordan mobbing fungerer og særlig hvorfor de som blir mobbet ofte i neste omgang selv deltar i mobbingen av de som er enda svakere.

Noe å tygge på gir den i alle fall.

Og jeg skal lese mer av Jonas Gardell.