Nå har jeg skrevet navn på lapper og fått mannen til å trekke, og han trakk:
Så om Siljeblomst kan sende meg adressen sin på ragnhild alfakrøll sandlund.net så kommer det bok, og muligens nogo attåt, i posten ganske snart.
Happy Halloween!
Forfatter: Mirthful
All makt til meg!
Torsdag 24. oktober arrangerte Trondheim Litteraturfest debatt på hovedbiblioteket med tittelen «All makt til bokbloggerne?» Debattleder var Sissel Furuseth, professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, og deltagere var bloggerne Siri Isaksen og Randi Aasheim, bibliotekar Britt Karen Einang og Sindre Hovdenakk, som blant annet skriver anmeldelser for VG og er nylig blitt redaktør for tidsskriftet Prosa.
Jeg må vel innrømme at jeg synes tittelen på debatten var litt idiotisk. Jeg skjønner at formålet var å sette ting på spissen, men jeg vet ikke om det er så mye «satt på spissen» som «absurd». Hvilken makt snakker vi om? Selv hvis vi begrenser maktbegrepet til noe som har med litteratur å gjøre (som jeg antar er rimelig, ingen mener vel at vi bokbloggere har makt til å fikse situasjonen i Syria eller stoppe klimaendringene) lurer jeg. For hva kan man ha makt over? Makt til å bestemme hva folk skal lese? Makt til å skape bestselgere? Med tanke på hvor lite homogene bokbloggere er i hva de liker og hva de leser kan det uansett bli et noe merkelig resultat.
Vel, til debatten:
Sissel Furuseth startet med å be deltagerne si noen ord om hva bokblogging var for dem. Randi fikk starte og poengterte at det finnes mange typer bokblogger, men at hun personlig bruker det som en slags lesedagbok, men også en måte å spre leseglede på. Siri Isaksen var neste kvinne ut og sa at for henne var det en inspirasjonskilde. Hun har vært lesehest siden hun var ti, men i vennekretsen hennes er det ingen andre som leser bøker. Derfor er bokblogging en måte å komme i kontakt med andre med samme interesser. Siris blogg er forøvrig ikke en ren bokblogg, den er i utgangspunktet mer en mote- og sminkeblogg, så hun treffer en ganske annet publikum når hun skriver om bøker enn vi rene bokbloggere gjør. Hun sa at det aller beste er å få tilbakemelding fra folk som normalt ikke leser bøker, men som har plukket opp en av bøkene hun har tipset om og likt den og kanskje kommet i gang med å lese bøker på grunn av det. Og det kan man jo forstå, de fleste bokelskere ville satt pris på det, tror jeg.
Så var det Sindre Hovdenakk sin tur, og som han sa «Jeg forstår jo hva min rolle her i kveld er tenkt å være.» Skal det bli debatt må man jo ha uenighet. Han fortsatte med at «for meg er blogging ren amatørisme som ikke har noen interesse for meg faglig sett».
Hovdenakk ble stående litt alene, for Britt Karen Einang sa at hun ser på bokblogger som inspirasjon for egen del, hun leser de som leser lignende bøker som henne. Hun poengterte også at hun ser egen formidling av litteratur, særlig til ungdomskoleelever, som noe som på mange måter ligner blogging: Det er ikke litteraturkritikk, men formidling av leseglede.
Det er slike kvelder jeg skulle ønske jeg kunne stenografi, siden notatene mine er til dels mangelfulle etter dette, men til tross for at Hovdenakk tok sin rolle som «anti-bokblogger-stemmen» særdeles alvorlig ble det aldri noen ordentlig krangel av det hele. Hovdenakk sa blant annet at han mente særlig bibliotekarer har en forpliktelse til å bruke seriøse kilder, at vi må verne om den profesjonelle litteraturkritikken, det er en profesjon, og at bokblogging ofte framsto som ren synsing om en kunstform, noe han mente ikke skjedde i like stor grad med andre kunstformer. Til det sier jeg: Tja? Musikkblogger, noen? «Anmeldelser» av konserter gjort av glade amatører florerer, jeg har også sett innlegg om både ballett, opera og teater, og dessuten om billedkunst og skulptur (jeg har sogar skrevet noen selv, om jeg ikke husker feil). Det finnes i det hele tatt blogger om det aller meste. Det som kanskje skiller bokblogger fra annen blogging, og som muligens er med på å gjøre de profesjonelle kritikerne såra og vonbrotne er at forlagene har blitt svært glad i å sitere blogger på omslagene til bøker de gir ut*.
Han fortsatte med å liste opp tre viktige kriterier for profesjonell kritikk: Den er uavhengig, redigert og kvalitetssikret. Førstnevnte er de aller fleste blogger også. De som ikke er det opplyser om det (gjør de ikke det bryter de loven). De to andre gjelder selvsagt i mindre grad for blogger, selv om det finnes redaksjonelle blogger der redaksjonsmedlemmene kvalitetssikrer hverandres innlegg. Jeg kan vel også nevne at jeg etter at jeg i hine hårde dager gjentatte ganger satt på samme pressevisning av film som en sovende (=snorkende) såkalt profesjonell kritiker – som likefullt skrev anmeldelse etterpå – har jeg vel ingen tro på at det ikke finnes snarveier også i den profesjonelle bokanmeldelsens verden.
Hovdenakk hevdet også at det ikke var noen grunn til at de profesjonelle kritikerne skulle føle at arbeidsplassen var truet av bokbloggene. Bokanmeldelser får mer plass i media enn før (sammenlignet med de siste 20-30 årene i alle fall), og det er mer etterspørsel etter profesjonelle kritikere. VG hadde gjort en undersøkelse for noen år siden blant de som lese VG på papir, og den tingen som kom som nummer 1 på listen av hva folk ønsket mer av var nettopp bokanmeldelser, noe VG selvsagt hadde tatt konsekvensen av.
En av grunnene til at det ikke ble noen ordentlig krangel ut av det hele var at det ikke var noen som inntok standpunktet at bokblogging var like bra som eller bedre enn, eller i alle fall kunne erstatte såkalt profesjonell kritikk. Det hadde jo kunnet bli riktig så undeholdende, men panelet generelt var alt for forsonende i tonen til at Hovdenakk fikk noe særlig motsvar. Samtidig var den generelle stemningen i rommet såpass positiv til blogger at han neppe satt igjen med følelse av å ha overbevist noen. Det ble selvsagt påpekt (jeg husker ikke fra hvem) at mange bokbloggere har vel så mye utdannelse som den jevne kritiker. Det ble også pekt på spennet i blogger, både i tematikk og i kvalitet. Men jevnt over var stemningen fra panelet at bokbloggingen heller utfyller enn erstatter kritikerne.
Etterhvert ble det åpnet for kommentarer fra salen, og tilbakemeldingene derfra gikk på mye av det samme, nemlig at bokbloggene utfyller avisenes anmeldelser. En sa at «Et blogginnlegg kan få meg til å lete opp en profesjonell anmeldelse, mens en dårlig skrevet anmeldelse kan få meg til å søke opp blogger.» I den forbindelse kom det noen spark til VG. Jeg klarte ikke å dy meg for å komme med noen kommentarer selv, og nevnte blant annet at et område bloggerne kan ha betydning på er å skrive om bøker som ikke anmeldes i avisene, for eksempel serier, og også barne- og ungdomsbøker. Jeg vet selv at de innleggene jeg får suverent flest treff på måned etter måned, år etter år, er innleggene om ungdomsbøker.
Vi var også inne på at bloggerne ofte er positive. Vi skriver gjerne om bøker vi liker, og dropper å skrive om de vi ikke liker. Siri hadde et godt poeng i at hun tross alt har et publikum som ikke nødvendigvis er lesere, og skal hun først skrive om bøker vil hun gjerne tips om noen leserne kanskje blir nysgjerrige på og plukker opp. Jeg rakk opp hånden igjen og nevnte at jeg selv forsøker å få skrevet om alt jeg leser, men at noe av problemet kanskje er at vi sjelden faktisk leser ting vi ikke liker. Jeg har i alle fall lav terskel på å gi opp en bok som kjeder eller irriterer meg om jeg ikke har en god grunn til å fullføre. Samtidig er det jo egentlig mye morsommere å både lese og skrive slakt. Det er bare det at man må lese den hersens boka først. Hadde jeg vært profesjonell kritiker hadde jeg fått betalt for det, da hadde saken stilt seg anneledes, som det er blir negativ omtale nok fortsatt unntaket heller enn regelen også på denne bloggen (men jeg har tenkt å bli flinkere til å skrive innlegg om bøker jeg avbrøt, med begrunnelse, selvsagt, det er nemlig også givende, synes jeg).
Et spørsmål som ble hengende igjen litt på tampen var hvorfor såpass få bloggere skriver om sakprosa. Jeg tror aldri jeg har sett noen rene sakprosablogger, men det er vel ganske mange av oss som skriver om sakprosa også, så det er mulig inntrykket at «ingen» skriver om det er feil.
Adressa var til stede og har publisert en artikkel som jeg ikke har lest ennå (jeg skal gjøre det når jeg har trykket på «Publiser» på dette innlegget). Og Randi har selvsagt også skrevet om sin opplevelse.
________________________________
* Angående sitater skrev Sindre Hovdenakk en irritert kronikk i Aftenposten i 2008 med tittelen Løgn og forbannet dikt! om dårlig sitatskikk både i forlags- og teaterbransjen. Eksemplene hans er sendt inn av medlemmer av Norsk Kritikerlag, og er i høyeste grad graverende. Nå som forlagene har begynt å sitere bloggere lurer jeg på om det er noen av «oss» som har opplevd lignende?
The Bone Season – Samantha Shannon
Jeg har lest The Bone Season på engelsk, men velger å bryte mine egne regler og skrive om den på norsk, siden jeg har tenkt å lenke til og sitere fra noen anmeldelser og et intervju på norsk og dessuten har en kopi av den norske utgaven, Drømmegjengeren, å gi bort til en heldig leser.
Samantha Shannons debutroman er blitt såpass hypet at jeg i normale tilfeller nok hadde droppet å lese den med det første, fallhøyden blir stor når en bok får så mye oppmerksomhet. Siden jeg som nevnt tidligere i et anfall av postbokfestivalentusiasme takket ja til å få den norske oversettelsen fra forlaget måtte jeg jo nesten lese boka også. Og å si at jeg ikke var litt nysgjerrig ville være løgn.
Så, ja.
Kort fortalt: Paige Mahoney er en klarsynt 19-åring i år 259 i et totalitært Storbritannia der Scion styrer og klarsynthet betraktes som en epidemisk sykdom som må utryddes, fortrinnsvis ved å henrette alle klarsynte. Det er 200 år siden vår verden og Shannons fiktive verden skilte lag, og Paiges London er preget av mye av det vi kjenner fra viktoriatiden, siden teknikken har gått framover på andre punkter i hennes verden enn i vår. Siden hun aldri ville blitt godtatt i samfunnet uansett har Paige valgt en kriminell karriere, og er en del av et kartell av klarsynte i Londons underverden. Paiges sjef, Jaxon, har stor tro på at Paiges evner er sterkere enn hun så langt har vist, og det viser seg etter hvert at han har rett. Hun oppdager nye dimensjoner ved evnene når hun havner i fare på t-banen, men nettopp denne situasjonen fører også til at hun blir oppdaget av myndighetene og arrestert. Hun blir fraktet sammen med andre fanger til Oxford, som det viser seg har vært et skjult samfunn siden 1859 når underjordiske vesener, kalt Refaitter, med sterkere tilknytninger til eteren enn selv de klarsynte gjorde en avtale med myndighetene om å beskytte menneskene fra eterens angivelige farer. I Oxford lærer Paige mer om egne evner og knytter nye allianser, men det er like fullt en fangeleir og mye av fokuset hennes ligger på å rømme og komme seg tilbake til «familien», hennes gjeng i kartellet.
Og det er jo ikke dårlig, dette. Paige er en ganske spennende hovedrollefigur, universet Shannon har skapt er gjennomarbeidet og komplekst, og som uhelbredelig anglofil er jeg fascinert av hennes London og Oxford. At det finnes ekko fra viktoriatiden gir boka et visst preg av steampunk, noe som ikke er negativt. Knytningen til irsk historie er også interessant, og jeg håper den tråden tas opp bredere i framtidige bøker.
No matter how much I sometimes wanted it, there was no normal. There never had been. ‘Normal’ and ‘natural’ were the biggest lies we’d ever created. We humans with our little minds. And maybe being normal wouldn’t suit me.
Men. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke ordentlig grepet. Når jeg hadde kommet 25 % gjennom boka (sånn er det på Kindle, man tenker i prosent, ikke sider) vurderte jeg alvorlig å gi opp helt. Først når jeg var på over 80 % var det sånn at jeg leste videre fordi jeg virkelig ville vite hva som kom til å skje snarere enn fordi jeg følte jeg burde, men selv da ble det aldri sånn at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Og det holder faktisk ikke. Når Shannon sier i intervjuer at hun har planlagt at det skal bli sju bøker kan jeg ikke si jeg blir hoppende glad, akkurat.
Både Bokelskerinnen og Knirk har pekt på ting som jeg også hang meg opp i, men jeg skal forsøke å sette egne ord på hva som gjør at The Bone Season ikke helt når opp til forventningene.
Universet Shannon har skapt er riktignok gjennomarbeidet, men jeg er ikke helt overbevist om at boka er det. Det er mye ‘tell’ i stedet for ‘show’ i boka og kanskje er universet unødvendig komplekst? Det blir i alle fall mye å holde rede på, og det hadde ikke vært noe problem om boka ellers grep meg, men det blir så mye Shannon må få forklart for at vi skal forstå hva som foregår at det går ut over handlingen. Av de 400+ sidene er det mye som bare er forklaring av hvordan ting henger sammenog enda mer som virker som det er med fordi det forklarer noe om universet snarere enn fordi det skal drive historien framover. Det er ikke uvanlig innenfor sjangeren fantasy/sci-fi, særlig ikke i første bok i en tenkt serie, men det er ikke dermed sagt at det er en god ting. Samtidig er dette det punktet som får meg til å tenke at jeg nok kommer til å gi Shannon en sjanse til og lese bok nummer to, for forhåpentligvis har hun fått unna det verste av forklaring i bok en og kan fokusere på historien i bok to.
Kanskje.
Ellers må jeg vel si at jeg er så lei historier om såkalt klarsynte, spøkelser og andre «eteriske» fenomener i vår verden at irritasjonen min smitter over på The Bone Season. Det er litt urettferdig, kanskje, for i Shannons fiktive univers er klarsynthet og eter legitime handlingsdrivere og jeg har ikke inntrykk av at Shannon på noen som helst måte mener at det finnes klarsynte i vår verden av den grunn. Men irritert blir jeg i alle fall.
Jeg fikk også en litt uggen følelse rundt «the love interest», altså kjærlighetshistorien oppi det hele. Jeg klarte først ikke helt å definere hvorfor, annet enn at det på en eller annen måte virket umodent (til sammenligning virker J. K. Rowlings beskrivelse av tenåringsforelskelse i Harry Potter moden, siden sammenligningen til Rowling – til Shannons fortvilelse, det skal sies – er dratt). Nå er jo Shannon bare 21, så det er kanskje ikke så rart, men siden boka er utgitt som voksenbok må man få lov til å vente seg noe mer. Knirk setter fingeren på noen av de tingene som både tyder på manglende modenhet og på en langt mer tvilsom klisje i litteraturens kjærlighetshistorier, men vær klar over at detaljene her er spoilers, så ikke klikk deg inn om du ikke vil ha avsløringer, jeg lar være å utdype.
Refaittene er i seg selv et problem for meg, du kan si jeg har litt det samme problemet med dem som med vampyrer. Shannon sier til Bokelskerinnen: «Jeg hadde en ide om å skape en rase som så ut som det menneskene gjorde før syndefallet. Mer perfekte, høyere og sterkere. » Og, ja, er det bare jeg som får litt glitrende, tusen år gammel vampyr-vibe av dette? Som fiender er de en ting, som allierte eller venner? Altså, jeg vet ikke.
Jeg savnet også humor. Det er det nemlig fint lite av. Shannon sier selv, også til Bokelskerinnen: «jeg har heller ikke J.K. Rowlings vidunderlige sans for humor», og nei, det har hun ikke. Men hun har også rett i at det ikke finnes noen god grunn til at vi skal sammenligne henne med Rowling (kvinner som skriver fantasy og utgis av Bloomsbury. Joda, jeg ser hvordan pressen vil hoppe på sammenligningen), og at hennes bok er mørkere (mørkere enn Deathly Hallows? Vel, jeg er ikke så sikker). Men det betyr ikke at man ikke kan savne lysglimtene. Lær av Shakespeare, sier jeg, selv tragediene har humor innimellom, det er kjent som «comic relief».
Jeg skal utdype en annen sammenligning med Harry Potter, siden vi først er inne på det. Ikke fordi det er noen grunn til at Shannons bok skal ligne Rowlings, men fordi Harry Potter er et godt eksempel på noe annet jeg savnet i The Bone Season, nemlig vennskap, fellesskap og (selvvalgt) familie. Gjennom mesteparten av boka er det Paige mot verden som rår, og at boka er fortalt i jeg-form er med på å understreke dette. Mot slutten ser jeg riktignok konturene av noe som kan bli til noe i neste bok, men gjennom bok en er Paige for det første stort sett adskilt fra det hun har av «familie» og det som kommer fram rundt denne «familien» er ikke av en slik art at jeg nødvendigvis føler at de var noe tap. Så får vi se hvordan det utvikler seg.
Den norske oversettelsen av Kjersti Velsand later til å være helt ok. Jeg har bladd litt her og der og sammenlignet noen av sitatene jeg har markert på engelsk med den norske versjonen. Noen steder taper språket noe av fargen sin som i denne beskrivelsen av en av Claires «kolleger»:
Danica. Our resident genius, second only to Jax in intellect. She was three years older than me and had all the charm and sensitivity of a sucker punch. Nick classified her as a sociopath when she was first employed. Jax said it was just her personality.
På norsk har det blitt til:
Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.
Det er bare ikke samme schwungen over «fullstendig blottet for sjarm og empati» som «had all the charm and sensitivity of a sucker punch». Samtidig ser jeg jo at det ikke er så lett å finne en norsk variant som funker. Og hadde jeg ikke sittet og sammenlignet setning for setning hadde jeg neppe savnet noe heller. Noe annet er at jeg også synes språkflyten virker litt hakkete innimellom, men så er heller ikke språket i orginalen blottet for feil.
Det er mulig jeg har vært så negativ at du har bestemt deg for å la være å lese boka, men om du har lyst til å gjøre opp din egen mening og vil lese boka i norsk oversettelse har jeg altså en nesten-ikke-bladd-i-kopi å gi bort (stemplet med «God fornøyelse! Kagge forlag», slik at den ikke skal kunne byttes/selges som ny). Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en vinner på Halloween (altså 31. oktober), det forekommer meg som en passende dato. Kanskje slenger jeg med en og annen overraskelse i pakka også. Om du vil dele «giveawayen» er det hyggelig, men du får ikke fler lodd av den grunn: En person, ett lodd.
Et par lenker på tampen:
- Shannons egen blogg
- Julies bokbabbel har vært på minibokbad med Shannon, og har lenker til en lang rekke intervjuer og anmeldelser
Aschehoug presenterer
Onsdag 2. oktober inviterte Aschehoug til presentasjon av årets bøker på Byscenen i Trondheim, og jeg troppet selvsagt opp med notatbok og kamera.
Vi fikk møte 6 utskremte forfattere og Even H. Kaalstad, Vegard Bye og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl representerte forlaget på scenen. De byttet på å presentere bøker, og ga inntrykk at de til en viss grad hadde fått ansvar for egne favoritter. I tillegg var det filmsnutter på storskjerm med flere forfattere som ble intervjuet eller leste fra og fortalte om egne bøker.
Det hele startet med barnebøkene. Fra Irene Marienborgs bøker om Nora for de aller minste gikk det slag i slag. Et innslag på video med Hilde og Klaus Hagerup som forsøkte å forklare litt om skriveprosessen sin fikk latteren i gang i salen, særlig når Klaus famlet etter et ordfor å beskrive hvordan skrivingen foregikk rent praktisk og kom opp med «snerk». «Stafett! Stafett, mener jeg!» utbrøt han like etterpå. Den aktuelle boka – Mesterdetektiv Tim & Co nr 3: Pil og Bue-mysteriet – var den boka jeg fikk med meg hjem fra arrangementet, noe jeg var særs fornøyd med siden jeg regnet med at den vil falle i smak hos seksåringen.
Rett etterpå kom Hilde Hagerup i egen høye person for å lese fra Spøkelsene på Frostøy: Den kalde vinden. Også dette er tredje bok i en serie. Smakebiten vi fikk var spennende, og dette er nok en serie jeg skal huske når ungene blir litt eldre.
Så kom en forfatter som tidligere har skrevet for voksne, men nå har kommet med sin første ungdomsbok, og her slo min begrensede kjennskap til krim- og spenningssjangeren til, for jeg kan ikke huske å ha hørt om Johan B. Mjønes før. Ja, ja. Biten han leste fra boka Død manns kiste var i alle fall spennende nok.
Neste forfatter ut var Mahmona Khan, hvis bok Skitten snø er den mest lånte ungdomsboka på norske bibliotek, i følge forlagets reklame. Årets bok heter Fra Oslo til Lahore og er en frittstående oppfølger, der en av de norsk-pakistanske jentene går med på å giftes bort i Pakistan, selv om venninnene hennes mener hun er gal, hun er jo alt for ung. Jeg tenkte at dette må man jo lese, men ble litt i tvil etter at Khan hadde lest sitt utdrag, jeg synes språket virket litt hakkete og litt klisjepreget, men siden man jo ikke kan forlange at forfattere skal være eksperter på å lese høyt skal jeg nok gi Khans bøker en sjanse i alle fall.
På storskjermen flimret bøkene forbi i raskt tempo, men Sprengt monster av Christian Valeur, en bok om rabiat pubertet, hørtes såpass vill ut at jeg noterte meg at den må sjekkes ut.
Vi kom til sakprosa, der jeg hang meg mest opp i to bøker om Afghanistan: Qais Akbar Omars Og festningen hadde ni tårn som er en oppvekstskildring og Kristin Solbergs Livets skole om en jordmorskole. Vi fikk også presentert den boka fra Aschehougs høstliste det er minst sjanse for at noen vil få meg til å lese, nemlig Åndenes makt. Men jeg tok pliktskyldigst bilde av Tom Strømnæss i alle fall, selv om jeg ikke vil ta i hverken boka hans eller tv-programmet den er basert på med ildtang.
Han var forøvrig langt den proffeste presentøren på scenen denne kvelden, inkludert forlagsfolkene, det skal han ha.
Etter en pause der det var pizza å få begynte vi på det lange lerretet skjønnlitteratur for voksne.
Den føste boka jeg noterte «må sjekkes» på var en diktsamling av Lars Olav Seljestad: Storspring – fabrikkdikt, utdraget vi fikk på storskjerm ga mersmak.
Jan Kjærstads siste bok heter Menneskets vidde, som han sa i videoen vi fikk se «fordi jeg tenker at vi forfattere har brukt nok tid på å utforske menneskets dybde.» Det fikk meg til å trekke på smilebåndet, det gjorde også omslagsdesignen til Menneskets vidde, jeg får nesten lyst til å kjøpe boka for å ha den på utstilling.
Jeg noterte igjen at jeg har lyst til å lese Cathrine Evelid. Om det blir Dinglen & Ramona, som er årets bok, eller Mamma er en countrysang som kom ut i fjor jeg plukker opp først vil vise seg.
Det var tid for nok en lys levende forfatter, denne snakket dansk og het Christian Jungersen. Hans bok Du forsvinner tar opp noe av det samme temaet som Saturday av Ian McEwan som jeg nettopp leste, nemlig spørsmålet om identitet i skjæringspunktet når nevrologiske sykdommer slår inn.
Sist ut av de lys levende forfatterene var Sidsel Dalen som med boka 21 dager har skapt en spenningsroman om korrupsjon i oljebransjen.
Via særdeles fake live-link fra New York (ok, det var ganske godt lagd, men jeg tror ikke et øyeblikk at det var live) kunne Jo Nesbø «avsløre» at han jobbet med finpussen på en frittstående roman med tittelen Sønnen. Jeg har fortsatt ikke lest Gjenferd og Politi, så jeg har ikke Nesbø-abstinens, men kanskje noen andre har?
En inspirerende kveld var det, jeg håper jeg får til å være med på flere slike etterhvert. Neste år skal jeg følge bedre med på hva forlagene melder om slikt.
Jeg kikket etter andre bloggere, men så ingen jeg kjente igjen, men så var det også ganske mye folk tilstede. Gråblekka var i alle fall også der, og har blogget om de bøkene hun ble mest nysgjerrig på.
Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet – Hilde Hagerup og Klaus Hagerup
Alle som var på Arschehougs presentasjon av høstens bøker i Trondheim (mer om det kommer) fikk med seg en bok. Jeg var litt treig, så det var ikke så mye å velge i når jeg kom fram til bordet, men jeg hadde uansett merket meg Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet som en kandidat, så jeg var fornøyd.
Seksåringen var også fornøyd, det er sjelden hen klager når det dukker opp nye bøker beregnet på hen i heimen. Vi tok den med oss på høstferie og leste hele boka på noen få dager.
Mesterdetektiv Tim & Co er en serie bøker skrevet av far og datter, Klaus og Hild Hagerup. Begge er habile barnebokforfattere hver for seg, så det bør love ganske bra.
Bokas forteller er Jenny. Hun har en lillebror som er et geni, i alle fall er han en slags Sherlock Holmes reinkarnert i sin evne til å observere og å trekke slutninger på basis av observasjonene. Han er altså Mesterdetektiv Tim. Jenny er & Co. Det kan nok være litt slitsomt å være & Co innimellom, for det er ikke alltid man får så mye annerkjennelse. Utover det er Tim og Jenny gode venner, og Jenny er også full av beundring for sin supersmarte lillebror.
Mysteriet i akkurat denne boka er en forsvunnet pokal, premien i pil og bue-mesterskapet som skal holdes på Soltoppen. Akkurat passe spennende og litt skummelt på rett sted for min seksåring i alle fall. Hen ville i alle fall at vi skulle få tak i bok nummer en og to sporenstreks, så det må vel kalles en suksess.
For den voksne leseren ga dette kanskje litt lite. Dette er ikke en bokserie jeg ville lest for egen del. Jeg trakk på smilebåndet av og til, men det var alt. Den siste episoden i boka, der Tim skyter blink «tilfeldig» etter å ha latt være å delta på bueskytingen gjennom hele historien og ha rost Jenny for hvor god hun er synes jeg var unødvendig, jeg synes Jenny kunne fått lov til å være best til noe, og det får meg til å lure på hva formelen er i de andre bøkene. Det får jeg vel vite, siden planen er å sjekke om biblioteket har dem, og da må jeg vel til pers og lese høyt igjen, skulle jeg tro.
I taket lysar stärnorna – Johanna Thydell
Jeg ble bare sånn passe engasjert i I taket lyser stjärnorna av Johanna Thydell. Muligens hadde jeg litt for høye forventninger, da den var varmt anbefalt av en god venninne som ofte har samme smak som meg når det gjelder bøker.
I taket lyser stjärnorna handler om Jenna, som er 13 og har en mor som har kreft. Det er en bok om å være 13 og føle seg nesten voksen det ene øyeblikket og ha lyst til å holde mamma i hånden det neste. Det er en bok om venner, om å vokse fra venner og å få nye og så kanskje finne tilbake til gamle venner igjen. Det er en bok om å være litt utenfor, men også om å være populær.
På Herrelunda högstadium är det fyra lagar som gäller för att man ska vara någon.
1. Du skall dricka öl på helgarna (alternativt cider).2. Du skall ha stora bröst (om du är tjej).
3. Du skall inte plugga.
4. Du skall röka minst varannan rast.Det går dåligt för Jenna och Susanna. De dricker aldrig, har inte speciellt stora bröst (särskilt inte Jenna), pluggar ordentligt och har aldrig någonsin rökt.
(Side 18) Det er en bok om å ha foreldre som ikke strekker helt til. Og det er en bok om å ha en mamma som er syk slik at alle ser på deg med det der blikket som sier «Hvordan går det? Klarer du deg?» og om å elske sin mamma og være livredd for at hun skal dø, men samtidig ønske at man tilhørte en helt annen familie, en normal en, og så få dårlig samvittighet for tanken.
Og det er en god bok, det er ikke det. Jeg ble bare ikke så engasjert som jeg hadde håpet, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det bare for lenge siden jeg var 13, og kanskje er mange av Jennas problemer litt for bundet opp i at hun er 13. Jeg vil tippe at den treffer målgruppa bedre enn den traff meg, og at jeg ville elsket den om jeg altså var 13 når jeg leste den, men akkurat det siste får vi aldri vite.
Utgitt på norsk av Cappelen Damm, oversatt av Kirsti Øvergaard, som I taket lyser stjernene.
Smakebit på søndag: The Bone Season
I bokfestivalsentusiasmerus takket jeg ja når Kagge forlag lurte på om jeg var interessert i et leseeksemplar* av Samantha Shannons Drømmegjengeren. Først når jeg sto der med boken i hånden innså jeg hvor unødvendig det var: Jeg kommer jo uansett ikke til å lese den på norsk. Men siden jeg nå først hadde begått dumheten tenkte jeg at jeg i alle fall kunne få noe nytte ut av det hele, så jeg kjøpte Kindle-versjonen på engelsk, begynte å lese og når jeg vel har lest ferdig skal jeg kikke litt på den norske oversettelsen for å kunne si noe fornuftig om oversetterjobben. Deretter kan jeg vel lodde ut den norske utgaven, så kan noen som ikke vil lese på engelsk få glede av den.
Bokbloggerne var også invitert til å møte Samantha Shannon når hun var i Oslo nylig, og Bokelskerinnen gjorde et ordentlig intervju med henne (jeg kommer til å komme tilbake til noen av tingene hun sier der når jeg anmelder boka). Jeg skulle gjerne ha deltatt på forfattermøtet, men all den tid jeg ikke vil bo i Oslo får jeg vel leve med at slike ting skjer uten at jeg har mulighet til å delta.
Så, til smakebiten:
I risked a glance at his copy of the Descendant, the only broadsheet still mass-produced on paper. Paper was too easy to misuse; data pads meant we could only download what little media had been approved by the censor.
En aktuell problemstilling i disse dager, og kanskje ekstra aktuelt når man leser på Kindle. Teknologien er der for å bytte ut varianten av en bok jeg har med en ny versjon, uten at jeg merker det engang. Om man hadde et samfunn der sensureringen var mer aktiv kunne det fort blitt et problem at boka jeg anbefalte i går ikke er den samme du kunne få kjøpt i dag.
Redigert: Oops. Jeg glemte å lenke til Flukten fra virkeligheten, der du finner fler smakebiter…
________________
* Jeg har aldri forstått hvorfor det heter «leseeksemplar». Er det ikke meningen at man skal lese bøker man kjøper, altså?
Allt jag säger är sant – Lisa Bjärbo
Jeg har fulgt Lisa Bjärbos vidunderlige blogg Onekligen en god stund (ett år? to år? mer? Hvem vet, tiden går så innmari fort), så jeg har skullet lese bøkene hennes en stund også. En tur på Akademibokhandlen i Karlstad i sommer ga meg sjansen til å kjøpe både Allt jag säger är sant og Det är så logiskt, alla fattar utom du, og nå har jeg altså lest førstnevnte.
Att göra som man blir tillsagd bara, utan att ifrågsätta. Verkligen inte min grej.
Alicia liker ikke å gjøre som hun blir fortalt sånn uten videre. Men i Sverige, som i Norge, er det jo sånn at man etter ungdomsskolen helst skal videre på videregående, og om man ikke vet hva man vil og har en bestevenn, Fanny, som liksom bare tar det for gitt at man begge skal gå realfagslinje, så blir det kanskje sånn. Helt til Alicia en dag står på et toalett på skolen der låsen har gått i vranglås og tanken slår henne «Är det det här jag vill med mitt liv?» Når svaret «Nei» gir seg selv, dropper Alicia ut av gymnasiet, til stor forskrekkelse for Fanny og enda større forskrekkelse for Alicias foreldre.
«Du då, Alicia?» säger mamma. «Vad har du gjort idag?»
«Idag», säger jag då. «Idag har jag nog mest hoppat av gymnasiet.»
*
Ridå för paus.
*
I den andra akten har vi förflyttat oss upp till övervåningen. Den femåriga pojken har vid det här laget tröttnat och sitter i kulisserna och jobbar med sin senaste legoriddarborg. Tonårsdottern har visserligen också tröttnat, men tvingas ändå fortfarande att vara med i händelsernas centrum. Mamman och pappan har definitivt inte tröttnat. De har precis kommit igång.
(Side 32) Alicia har ganske fornuftige foreldre, og de innser ganske raskt at det i alle fall ikke er noen vits i å tvinge henne tilbake på skolen umiddelbart. Så hun får prøve seg utenfor. Til alle andres overraskelse enn Alicias får hun seg en jobb på første forsøk og til å begynne med stortrives hun. Når foreldrene ikke kan dy seg fra å mase litt mer flytter Alicia rett og slett ut, hun flytter til mormor. Alicias mormor er noe for seg selv, mormor er den Alicia kan prate med om alt, og det å sove på mormors sofa fungerer overraskende bra, Alicia gidder til og med å rydde etter seg, sette skoene på plass i gangen og genrelt bete seg langt bedre enn hun, som typisk tenåring, gjør hjemme.
Men Alicias plan for framtiden er ikke så klar, hun har bare bestemt seg for at hun skal gjøre «et stordåd», men slett ikke innenfor hvilket område. Og andre forviklinger dukker opp, inkludert en forelskelse. Akkurat i den sammenhengen oppfører Alicia seg kanskje litt mindre idealistisk enn man kunne ønske, siden hun ser helt bort fra det faktum at den utkårede allerede har en kjæreste, men jeg er ikke mer prinsippfast enn at jeg tilgir henne det, siden hun er så ærlig og rett fram oppi det hele.
Og hva gjør man vel ikke for den eneste rette?
Och jag minns att jag kände redan då att ja, det måste jag nog faktisk. Synen av den där handen på Fannys rumpa stör mig nåt så djävulskt. Jag menar, ska någon ta en på rumpan ska det väl vara den man valt ut som värdig att ta en på rumpan, inte bara vem som helst i högen som råkar ha sin hand i vägen. Eller?
«Man kan väl inte bara gå omkring och vänta på den rätte hela himla tiden», säger Fanny trotsigt.
Och då säger jag inget mer, men jag tänker: Varför inte?
(Side 84) Jeg liker virkelig Allt jag säger är sant. Det er en bok om å finne seg selv, og dem kan man gjerne lese mange av i tenårene (og senere også, for den saks skyld). Jeg blir glad i persongalleriet, inkludert Fanny, Alicias foreldre, lillebror og mormor, og jeg heier på Alicia, først og fremst fordi hun mener det når hun sier «Allt jag säger är sant».
PS: Boken er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i 2013, oversatt av Ingelin Røssland (bør jo funke bra) og heter enkelt nok Alt jeg sier er sant.
PPS: Lisa Bjärbo har en podcast om ungdomsbøker sammen med Per Bengtsson, den heter Allt vi säger är sant, og er verdt å høre på.
Mitt Eldorado, del 2: Shoppingspree!
Som nevnt i går dro jeg tilbake til Eldorado dagen etter omvisningen, denne gangen med barn.
Til jul blir det visstnok også tre meter høye nøtteknekkere utenfor inngangsdøra og life-size nisse i slede i foajeen, og altså nisse på trone som man kan hviske ønskelista si til. Det er nesten så jeg lurer på om vi ikke må booke oss en liten tur til Oslo i desember.
Barneavdelingen er i første etasje, men en kort trapp ned fra inngangsnivå. Det blir heis for rullestol og barnevogn, men den var heller ikke helt operativ når vi var der. Til gjengjeld kom en ansatt springende til for å hjelpe meg med barnevogna, så vi kom oss ned til herlighetene uten problemer.
Vi hadde selvsagt handlet litt i teltene på bokfestivalen også, men jeg fant ut at skulle det være noe poeng i en shoppingspree på en slik godtebutikk av en bokhandel måtte jeg være villig til å spandere litt penger, så ungen fikk putte både det ene og det andre i handlekurven. Jeg snek oppi noen barnebøker selv også, blandt annet Fortunately, the milk av Neil Gaiman og Lisa Aisatos Fugl, samt en pekebok til ettåringen.
I dilldallavdelingen skulle ungen gjerne ha shoppet litt også, men mammas lommebok er slett ikke like liberal når det kommer til slikt som til bøker, så Elisabeth II fikk stå. Men en grønn notisbok fikk bli med.
En pen haug med bøker ble det.
Etterpå gikk vi på kafé (ikke pannekakehuset, desverre, siden det ikke har åpnet ennå) og en fornøyd seksåring fikk kikke litt nærmere på stabelen.
Mitt Eldorado
Eldorado. Joda. Kan man tenke seg et mer passende navn på en bokhandel, egentlig? Og så er det altså mer eller mindre tilfeldig at navnet ble nettopp Eldorado. I hvert fall går jeg ut fra at om det hadde vært andre lokaler som dukket opp på rett tidspunkt hadde ikke navnet gitt seg selv på samme måte.
Torsdag før Oslo bokfestival åpnet gamle Eldorado kino dørene, gjenoppstått som en annen Fugl Føniks, som «Nordens største bokhandel». Og fredag kveld var vi bokbloggere invitert på et møte med Helene Uri og Eldoradosjef Christian Skrede, en forklaring av konseptet Eldorado og en omvisning i lokalene.
Det startet med at alle så nær som to satte seg på første rad, det måtte selvsagt bemerkes: Hvor ofte skjer det, egentlig? (De to siste satt forøvrig på andre rad og begrunnet det med at de skulle kaste popkorn på oss andre.) Vi satt ved hovedscenen, der det er plass til 100 mennesker og der man har god utsikt over reolene i «voksenavdelingen».
Kort oppsummert er konseptet for Eldorado at forlagene leier reoler og selv bestemmer hva som skal stå på dem og hvordan (bortsett fra at bøkene skal stå med forsiden fram, og forlaget forplikter seg til fire møter med Eldorado i året). De vanlige reolene koster 10.000 kroner per år per stykk, et lite forlag kan leie én et stort kan, som f.eks. Aschehoug, leie 10. Det jobbes med løsninger for enda mindre forlag, blandt annet en type settekasse som tanken er at forlaget betaler innkjøpspris for (rundt 2.500 kroner) og så kan de settes på passende steder. Bittesmå forlag, typen med en til to bøker i året får plass i en fellesreol, helt gratis. Inntektene av salget deles 75 % til forlaget 25 % til Eldorado.
Noe av problemet slik bokbransjen fungerer i dag, for både forfattere og lesere, er levetid. Kjøpte du ikke den siste boka til Gunnar Staalesen når den kom, men kunne tenke deg den i harback nå, to år senere? Tough. Staalesen får du tross alt i pocket, for forfattere som ikke kommer i pocket er alt håp ute når førsteutgaven har vært på Mammut og det som ikke ble solgt har blitt destruert. Lagerplass er dyrt, må vite. Selvsagt kan du overta restopplaget selv, men da må du ha stor kjeller (som egner seg for oppbevaring av bøker over lengre tid). Ett av målene til Eldorado er å gjøre noe med dette. Første steg er å gi forlagene et sted å selge bøkene, også etter at de forsvinner fra bestselgerlistene, så kan de kanskje se seg råd til å beholde noen hundre eksemplarer på lager likevel.
Noen barnesykdommer må man regne med, de ansatte hadde ikke fått opplæring før åpningen, det ble det rett og slett ikke tid til, og den første journalisten som var innom oppdaget at klassikerene manglet: Hvor var Hamsun, Undset og Bjørnson? Begge deler er fikset nå, men fler problemer vil utvilsomt dukke opp. Forhåpentligvis vil markedet gi Eldorado tid til å bli det de ønsker å bli.
Når vi var der var det enkelte forlag som lot til å tro at de fortsatt hadde «torg» der bestselgerene skulle stilles ut. Det var visst rett og slett fordi ingen helt hadde regnet på hvor mange bøker man egentlig trengte for å fylle reolene. Det har muligens også rettet seg nå.
Scenene, ja. Det er en hovescene, en barnescene og en kokkescene. Dessuten finnes noen mindre møterom. Disse lokalene kan fritt benyttes av «hvem som helst» innenfor vanlig åpningstid, man må bare avtale med arrangementsansvarlig. Dette er selvsagt bare et «cunning plot» for å trekke folk inn i butikken, men det er jo ingen kjøpsplikt (med mindre gjestene er sånne gale bokmennesker som oss, da, vi var fler som sukket litt over at vi ikke kunne handle under omvisningen).
Ikke alle fasiliteter var helt klare ved åpningen. Ved inngangen kommer et pannekakehus, i bakgården restaurant med alle rettigheter. Barnevennling skal det være, så ammerom er på plass og i barneavdelingen var det teppegulv for at barna skal kunne ligge på gulvet og lese. Puter kommer.
Siden bøkene er sortert etter forlag, ikke etter sjanger, kan nok enkelte kunder bli frustrerte. For oss som elsker å gå og kikke og oppdage nye bøker ved en tilfeldighet er det hele så nær himmelriket man kan komme (hadde bøkene vært gratis hadde det vel vært himmelriket). Er du ute etter en spesifikk bok kan de ansatte selvsagt hjelpe. De er utstyrt med nettbrett og appen de skal bruke vil også bli tilgjengelig for kunder, der kan du søke på forfatter eller tittel og få opp kart over hvor du må gå for å finne boka.
Planer mangler ikke, heller. Først og fremst vil de utvide til Bergen og Stavanger, de må bare finne et brukbart lokale som de får lov til å kjøpe. For det er også en del av forretningsmodellen, lokalet skal eies, ikke leies. «Men Trondheim, da?» skriker vi, selvsagt. Og om du leser dette, Christian: Hovedpostkontoret! Jeg aner riktignok ikke om det er til salgs, men bygningen er i alle fall både spektakulær og sentral.
Og i Oslo er ambisjonene om utvidelse allerede tilstede. Først og fremst 300 kvadratmeter med «The English House» (Ja, takk!), men også et mer orginal 1000 kvadratmeters «idétorg», der organisasjoner, religioner og politiske partier skal kunne leie plass på samme måte som forlagene, for å profilere seg selv. En morsom tanke, men akkurat den vet jeg faktisk ikke helt om jeg har tro på. Men for all del, go for it, det kan bli kjempebra.
Tilbake til bøkene: Rett innenfor inngangen ligger en liten avdeling som er organisert mer som en vanlig bokhandel. For de som har dårlig tid, og som bare skulle hatt Jo Nesbøs siste i farten.
En avdeling for «ikke akkurat bøker» finnes også, selv om dette altså først og fremst er et sted for bøker. Jeg ble stående og sikle ved Moleskin-reolen, men er det en notatbok du trenger finnes utvalget, også i andre merker, og penner, permer og blyantspissere også. Dessuten en hylle med såkalte «novelty-items» i tilfelle du vil ha en dings å pakke inn sammen med boka du kjøpte til farsdagen.
Eller hvorfor ikke en pute fra Sally Ann? Frelsesarmeens håndarbeidsorganisasjon har fått plass helt gratis.
Nå skal jeg gi meg for i kveld, men om du vil lese mer om Eldorado kan du lese denne artikkelen i Dagbladet eller denne kommentaren på Minervanett.
Neste dag kom jeg tilbake, med barn på slep, og lot seksåringen gå amok med handlekurv (ja, de har sånne med hjul og uttrekkbart håndtak). Mer om det senere.