Dikt på en onsdag

I dag på Twitter kom det en klage på understrekinger i biblioteksbøker fra @syltegeek. Jeg er hjertens enig i at det er en uting, og tweetet tilbake at jeg en gang tilbragte en ettermiddag med å viske ut alle understrekinger i en biblioteksbok. Noen hadde brukt blyanten flittig. Jeg var student. Det virket som fornuftig bruk av tid; jeg bedret leseligheten til boka både for meg selv og for senere lånere. Men Syltegeek fikk også svar fra @mareinna, med det hun kalte et motargument, et argument jeg gjerne deler videre. Nå kan vi vel alle være enige i at marginalia er noe helt annet enn understreking, men dette er altså en ode til marginalia, så og si:

Marginalia – Billy Collins

Sometimes the notes are ferocious,
skirmishes against the author
raging along the borders of every page
in tiny black script.
If I could just get my hands on you,
Kierkegaard, or Conor Cruise O’Brien,
they seem to say,
I would bolt the door and beat some logic into your head.

Other comments are more offhand, dismissive –
«Nonsense.» «Please!» «HA!!» –
that kind of thing.
I remember once looking up from my reading,
my thumb as a bookmark,
trying to imagine what the person must look like
why wrote «Don’t be a ninny»
alongside a paragraph in The Life of Emily Dickinson.

Students are more modest
needing to leave only their splayed footprints
along the shore of the page.
One scrawls «Metaphor» next to a stanza of Eliot’s.
Another notes the presence of «Irony»
fifty times outside the paragraphs of A Modest Proposal.

Or they are fans who cheer from the empty bleachers,
Hands cupped around their mouths.
«Absolutely,» they shout
to Duns Scotus and James Baldwin.
«Yes.» «Bull’s-eye.» «My man!»
Check marks, asterisks, and exclamation points
rain down along the sidelines.

And if you have managed to graduate from college
without ever having written «Man vs. Nature»
in a margin, perhaps now
is the time to take one step forward.

We have all seized the white perimeter as our own
and reached for a pen if only to show
we did not just laze in an armchair turning pages;
we pressed a thought into the wayside,
planted an impression along the verge.

Even Irish monks in their cold scriptoria
jotted along the borders of the Gospels
brief asides about the pains of copying,
a bird signing near their window,
or the sunlight that illuminated their page-
anonymous men catching a ride into the future
on a vessel more lasting than themselves.

And you have not read Joshua Reynolds,
they say, until you have read him
enwreathed with Blake’s furious scribbling.

Yet the one I think of most often,
the one that dangles from me like a locket,
was written in the copy of Catcher in the Rye
I borrowed from the local library
one slow, hot summer.
I was just beginning high school then,
reading books on a davenport in my parents’ living room,
and I cannot tell you
how vastly my loneliness was deepened,
how poignant and amplified the world before me seemed,
when I found on one page

A few greasy looking smears
and next to them, written in soft pencil-
by a beautiful girl, I could tell,
whom I would never meet-
«Pardon the egg salad stains, but I’m in love.»

Fler dikt og mer av og om Billy Collins.

Det är så logiskt alla fattar utom du – Lisa Bjärbo

bjarbo_logisktJohan og Ester har vært venner «i all evighet». Egentlig skulle Johan gjerne sett at de var mer enn venner, han har vært forelsket i Ester i fire år, minst, men han tør ikke si noe for ikke å ødelegge vennskapet. Ester på sin side er forelsket i en langhåret rocker, den par år eldre Adam. Johans foreldres ekteskap holder på å slå sprekker, og Ester later til å være i ferd med å bli sammen med Adam. Johans liv er ikke så lett. Men Esters liv er ikke bare lett det heller, for er Adam egentlig så veldig interessert? Og oppfører ikke bestevennen hennes seg ganske merkelig, mutt og innesluttet det ene øyeblikket og trivelig og interessert det neste?

Det är så logiskt alla fattar utom du er en søt bok om forelskelse og familieproblemer. Johan og Ester er godt fundementerte personer som man som leser blir glad i og virkelig heier på. Flere av bipersonene er også med på å løfte boka. Og jeg elsker Lisa Bjärbos språk. Tittelen på boka speiler språket den er skrevet på godt, det er et veldig muntlig uttrykk som føles ekte passer hovedpersonenes alder. Det eneste jeg har å utsette på boka er at Johan er litt for klisjé nerd og Ester litt for klisjé småfjollete tenåringsjente (hvorfor må hun på død og liv trenge hjelp med akkurat matteleksen, for eksempel?). I det hele tatt er selve grunnplottet en stor klisjé, men på den annen side er det såpass lekkert gjennomført at jeg tilgir boken (i alle fall nesten). Jeg savnet kanskje også noen dypere mening, jeg føler at Allt jag säger är sant har mer å by på sånn sett, men på den annen side er ungdomsbøker med en eller annen krampaktig «moral» ikke akkurat noe å trakte etter. En av bokas styrker er nettopp den uanstrengte, ikke-dømmende måten det fortelles om både ungdomsfyll og sex. Jeg tror det er en bok mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.

Fiktivnovember

FiktivnovemberJa, du. Hadde det vært så vel, hadde jeg nær sagt, men altså, november har slett ikke vært så ille. Jeg har hatt Fiktiviteter oppe i et faneark i Firefox siden starten på måneden for å delta i fireårsjubileumskonkurransen, men ikke kommet så langt før nå, så da får det bli ett innlegg med svar på alle fire spørsmål.

Fråga 1: Berätta om din bästa läsupplevelse i år!

Det må nesten bli De usynlige av Roy Jacobsen. Og da svarer jeg altså med utgangspunktet: Det beste jeg har lest i år. Ellers kan jeg si at å sitte utenfor «traileren» på Garda Village i Italia i sommer i 25 varmegrader med kald prosecco i glasset kveld etter kveld mens jeg leste meg gjennom Saturday av Ian McEwan var en helt grei opplevelse, selv om det ikke var boka sin skyld.

Fråga 2: Berätta om din bästa ickebokliga fiktivitet i år!

Jeg ser så lite tv og film for tiden at dette rett og slett er et ganske vanskelig spørsmål. Eller, vent, joda, jeg kom jo endelig i gang med å se de nye sesongene av Dr. Who i år, dvs. 9, 10 og 11. Ja, jeg er bare halvveis kommet i 10 sine episoder, da, jeg så litt for mange på rappen og fikk mareritt (det er desverre sånn hjernen min funker, jeg kan ikke lese for mange krimbøker på rappen heller), men nå skal jeg begynne på igjen. I alle fall, mye bedre blir ikke fiktivitetene, i hvert fall ikke på skjerm.

Fråga 3: Berätta om årets bästa dag!

Oi. Det var ikke småtterier. Det blir vanskelig å velge. Jeg tror vi må tilbake til Italia. For eksempel den dagen vi var i Gardaland for andre gang, der jeg fikk kjøre berg-og-dalbane, og størsteungen var happy, happy, happy. Etterpå var vi i svømmebassenget i Garda Village hele hurven, og så spiste vi middag i restauranten før eldstemann fikk gå på barnedisko. Yngstemann var også helt med og danset på fanget til hen krasjet totalt og vi to ruslet «hjem» for å legge. Når hen hadde sovnet kom mannen og storeungen, som spiste på en is, og så var hen også i seng og jeg kunne sette meg ned med McEwan og prosecco. Da var livet slett ikke så verst, kan jeg si.

Fråga 4: Berätta om något du ser fram emot bortom november!

Det er mye! Nå er det jo snart jul, og jeg elsker julen! Først skal vi kose oss i desember med både teater og pepperkakebaking og gavepakking, og så kommer selve julen. I år blir det lang juleferie, også, så kanskje jeg får litt lesetid? Etter nyttår gleder jeg meg vel mest til vi tar med både barn og ett sett besteforeldre til London i nesten en uke. Det kan bare bli bra. Og denne gangen skal jeg få gått i noen bokhandler også! (Det rakk vi nemlig ikke sist. Katastrofe!)

Hva slags bokkonsument er du?

Marcusbiblioteket har laget en spørreundersøkelse med 22 spørsmål som gir en av fire typer, og jeg ble, ikke helt overraskende Allätaren/Bokknarkaren.

Nej det kanske inte låter så glamouröst att vara en allätare och knarkare, men om jag säger såhär då: du är den som bär hela den här underbara jävla bokbranschen på dina axlar.

Det går att se dig på Swecon lika gärna som på Bokmässan lika gärna som på textival eller ett poetry slam (med reservation för viss statistisk felmarginal för det sistnämnde). Poängen är att du är fördomsfri och gillar bra böcker. Och bra böcker är som Pokémon för dig – du måste hela tiden fånga fler. Om du slutade köpa böcker nu skulle du klara åtminstone ett par år av läsning. «Hemska tanke», tänker du nu, «bara 2 år, jag måste köpa fler».

Du har färgsorterad bokhylla ibland, du har alfabetiserad bokhylla ibland. Du har dubbla rader i bokhyllan och böcker utspridda lite över allt. Du har boktipset och goodreads och kan snacka såväl deckare som dikt. Danielle Steel och Daniel Defoe är lika välkomna hos dig.

Du har döpt din unge/katt/hund/partner till Billy efter den kända bokhyllan, eller efter något annat bokrelaterat som typ din favoritkaraktär.

Ingen törs längre ge böcker till dig i present eftersom det är omöjligt för en utomstående att veta vilka titlar du har läst. Du älskar såväl att låna böcker som att köpa.

Du är en bokambassadör som sprider läsglädje och lånar gärna ut böcker. Du skulle kunna ha en väggbonad med texten «All läsning är bra läsning» men du är för busy med att planera inköpen på årets bokrea för att hinna brodera någon sån.

Joda, jeg kan leve med det.

Hemmelig nisse: Spørsmål

Nok en gang har jeg stjålet hele greia mer eller mindre rått fra En bok om dagen. Hvorfor finne opp hjulet (julen?) på nytt, mener jeg?

Her er altså en rekke spørsmål du bør svare på på egen blogg i løpet av de nærmeste dagene for å hjelpe nissen din i gang. Er det noe mer du synes hen bør vite legger du selvsagt til det. Legg gjerne lenke til svarinnlegget ditt i lenkegreia nederst her, så kan vi alle surfe rundt og få gode ideer.

* Hvilke(n) sjanger(e) leser du helst?
* Har du en favorittforfatter? Og har du/har du lest alt av ham/henne (altså: Er det noe poeng i å sende deg en bok av den forfatteren eller ikke)?
* Leser du på andre språk enn norsk? Hvilke?
* Hører du på lydbøker? I hvilket format, i så fall?
* Samler du på bøker av noen spesifikk forfatter eller av en spesiell type eller med et spesielt tema?
* Har du noen lister over hva du har lest og/eller hva du eier, i så fall hvor?
* Hva er du ute etter når du leser? (Ut)dannelse, eventyr, romantikk, hjernetrim, nye erfaringer eller noe helt annet?
* Finnes det noen sjanger eller forfattere du IKKE vil lese?
* Hva har du lest (eller påbegynt) og tenkt «Aldri mer!» om?
* Finnes det noen forfatter eller sjanger du har tenkt å lese, men som du ikke har kommet deg til ennå?
* Er det noen bøker du leter etter og som du skulle bli særlig glad for å få?

Husk at nissen skal velge TO bøker, en hen elsker selv, en hen tror mottaker vil like.

Så følger noen spørsmål som skal hjelpe nissen med fyllmassen:

* Har du noen hobbyer utenom lesing?
* Samler du på noe?
* Hva er favorittfargen din?
* Har du noen favoritt-tv-serier eller favorittfilm?
* Foretrekker du te eller kaffe? Eventuelt hva slags?
* Hva slags snop liker du best?
* Hva er din marerittjulegave?
* Hva er din drømmejulegave?
* Er du allergisk mot noe, eller er du for eksempel veganer (viktig punkt!)?

[inlinkz_linkup id=342134]

Hemmelig nisse: Deltagere

Nå har jeg trukket og sendt ut eposter, så nå er det bare å sette i gang med å studere «din» mottakers blogg. Jeg innså jo, når jeg skulle begynne å trekke, hvorfor En bok om dagen hadde konkludert med at den som organiserer ikke kunne få være med… Jeg var så fokusert på at jeg skulle sende en pakke når jeg planla dette (det er jo sendinga som er moroa…) og det hadde jo ikke vært noe problem, det gjaldt jo bare å bruke loddtrekning slik at jeg fikk en tilfeldig mottaker jeg også. Det var først nå som jeg skulle trekke og skrive eposter at det slo meg hvorfor det ikke går så bra: Det blir jo vanskelig å holde det hemmelig for meg selv hvem jeg skal fra… Jeg følte meg ikke så lur når jeg kom på den lille haka, må jeg innrømme.

Så da så. Siden jeg først og fremst gledet meg til å lage pakke kommer jeg likevel til å gjøre det. Jeg har trukket en «vinner» blant deltagerne som altså får en pakke fra meg i tillegg til fra en hemmelig nissevenn. En heldig blogger får dermed to pakker til jul, og jeg får ha det gøy med å stappe en eske full med godsaker.

Nå håper jeg at jeg har hatt tunga rett i munnen og fått med alle, samt sendt ut rett…

Spørsmål som skal besvares for å hjelpe nissen din i gang kommer i løpet av kvelden.

Her er deltagerlisten, om du er nysgjerrig:

Boka mi

Bokstavelig talt

Bøker og bokhyller

Elikkens bokhylle

Hysj! Lesing pågår

Julies bokbabbel

Mellom linjene

Once upon a time

Siljes skriblerier

Så rart – en bokblogg

Tones bokside

Bokbloggsjerka: Ønsketid, tidsønske

Jeg tenker stadig jeg skal være med på bokbloggsjerka igjen, men så blir det ikke noe av. Men i dag, altså. Ukas spørsmål fra Annika er:

Vad önskar du dig mest av allt just nu som är relaterat till böckernas värld?

Kan det bli noe annet svar på det en lesetid? 2 timer kostnadsfrie ekstratimer i døgnet øremerket lesing hadde passet sånn ganske akkurat. Eventuelt en ukes ferie fra verden avsatt kun til lesing. Eller begge deler. Takk.

Det er jo ikke så orginalt, Malin, f.eks., er enig med meg.

Hvis jeg skal ønske meg noe mer konkret og litt mer fysisk mulig må det akkurat nå være et Castle Waiting Volume III (og IV, og V osv.).

Castle Waiting Vol. I and Castle Waiting Vol. II – Linda Medley

castlewaiting1I finally got around to buying Volume II of Castle Waiting recently. Once I started it, I realised pretty quickly that I really needed to reread Volume I first. So I did.

Linda Medley’s fairytale world is a charming, if sometimes quite disturbing, place. The first volume starts with a retelling of Sleeping Beauty from some of the peripheral characters’ point of view, which helps explain the existence of the castle as a refuge. The plot then moves on to Jain, who flees an abusive marriage and travels, pregnant, in search of Castle Waiting. Though people claim it’s just a legend, Jain is sure it exsists, and she has a map her father, who travelled widely in business, has drawn to guide her. After a long trip and a few adventures she arrives and is heartily welcomed by the castle’s inhabitants. As she makes herself at home and gets used to life at the castle, she is told the stories both of the castle and of the various inhabitants bit by bit, and these backstories make up a large part of the book. In volume one the main story, apart from Jain’s, is Sister Peace’s retelling of parts of her life and of how the Solicitine Nuns, an order of nuns conisiting solely of bearded ladies, came into being.

castlewaiting2The story continues in Volume II, which starts off with Rackham, the steward, giving Jain a tour of the castle. Guests arrive, two *ahem* dwarves (there is disagreement in the book around whether this is an acceptable term or not), or Hammerlings. We learn more of them, and of the slightly mysterious smith Henry, as well as more of Jain’s backstory (though far less than one could wish).

On the whole, the main problem with Castle Waiting is that there is no more (yet?). Linda Medley is officially «taking a break from writing any more chapters», so let’s hope she returns to it eventually.

So what makes Castle Waiting so special? Well, the drawings are superb, the dialogue natural, the characters lovable (well, except when they’re not supposed to be). Moreover they are lovable despite, or even because of, their flaws. Just like real human beings, in fact. Medley borrows elements liberally from fairytales and folklore, Castle Waiting is a treasure trove of a character gallery for intertextuality freaks like me. Oh, and then there’s the babywearing, of course:

castle_waiting_babywearing
Babywearing while touring the castle, we like!

Kangaroo!

But more than anything what makes Castle Waiting so special is the effortless acceptance and celebration of difference, which comes from the knowledge that everyone has a story, that everyone needs acknowledgement and that everyone has a contribution to make.

Half of a Yellow Sun – Chimamanda Ngozi Adichie

adichieLast month’s reading circle book was Chimamanda Ngozi Adichie’s Half of a Yellow Sun. I was late as usual, so I had to read the last 100 pages or so after the discussion, but had skimmed (very, very quickly) on my way there.

Adichie writes a story full of warmth and detail from a country and a conflict I know very little about. The story is varyingly narrated from the viewpoint of Ugwu, Olanna and Richard, which keeps the narrative interesting and helps highlight both the differences and the similarities in their experience.

Our first meeting with Ugwu, and with the story, is when he arrives with his aunt to take up the position as houseboy to Odenigbo, who is a professor at the University of Nsukka, politically vocal and Olannas boyfriend. Ugwu is awkward at first, but blossoms under the tutelage of Odenigbo and Olanna, who practice what they preach by making sure he goes to school despite being «just a houseboy».

Ugwu came to realize other things. He was not a normal houseboy; Dr Okeke’s houseboy next door did not sleep on a bed in a room, he slept on the kitchen floor. The houseboy at the end of the street with whom Ugwu went to the market did not decide what would be cooked, he cooked whatever he was ordered to. And they did not have masters or madams who gave them books, saying, ‘This one is excellent, just excellent.’

(Page 17.) Ugwu is a grateful subject for their attention, picking up reading material from his master that is far beyond him, but stubbornly working his way through it, and on the whole being a quick and eager learner.

The next narrator is Olanna, and we start off with a glimpse of her background. She has a (non-identical) twin sister, born to parents who are of Nigeria’s upper class, her father is a businessman and involved in government. They have a plot to get Olanna, the pretty one, bartered away to strengthen their connections, while Kainene, is being groomed to take over the business, in place of the son they lack. The sisters have grown apart during their stay in Britain to study and though Olanna would like to bridge the gap, Kainene upholds her distance. Olanna is uncomfortable with her family’s wealth and seems more happy visiting her aunt and uncle, who are comfortably, but more humbly situated. She has no patience, moreover, with her parents plot to sell her off, and is moving to Nsukka to live with Odenigbo.

The third narrator is Richard, who is a Brit newly arrived in Nigeria. He is drawn by a recent find of ancient local art, and is an aspiring writer. He falls in love with Kainene almost at first sight at a party and in love with the country and the continent progressively through the book.

The characters alternate in this order throughout the novel. Though the narration is third person «omniscient», but changes tone with the three characters as we share their thoughts and feelings. This works beautifully, by giving the reader three strong voices who all have their different perspectives on the events of the story.

Life is peaceful enough in the first part of the novel, set in the early sixties. But then the plot skips foreward to the late sixties and the disturbances that led to the secession of the southeastern part of Nigeria as The Republic of Biafra. The new republic is not recognised by the international community and civil war ensues. I am ashamed to say I knew very little about Nigerias history before reading this book, and though I had heard of Biafra, all I could recall was vague images of a hunger catastrophy. That is part of the story, certainly, but there is so much more to learn. Partly because I was so unaware of the progress of the conflict it threw me when Adichie suddenly takes the plot back to the peaceful early sixties half-way though the book, before returning to the late sixties and the culmination of the civil war in the last quarter. At first, I was puzzled by this strategy, and failed to see that it contributed anything useful, but once I got over my own impatience to see «what happened next», I recognised that the cruel contrast between the progressively more desperate situations in the war zone and the peaceful, optimistic, forward-looking earlier years lends a deeper poignancy to the individual fates than a mere chronological retelling would.

While narrating the story of the war and it’s origins, Adichie touches on many subjects, not least of which is how the colonial English used the divide and conquer tactics to such effect in Nigeria that the after-effects are in operation long after the control has (nominally) passed to the Nigerians. This is true for much of Africa, and probably for much of the post-colonial world. Interestingly, the magnificent lack of concern shown by outsiders is most clearly shown through Richard’s, the outsider’s, eyes. Perhaps because he is white and so all the other white people expect him to be «on their side». Richard, however, has given his heart to Biafra, even as he recognises that he will always be an outsider.

Richard exhaled. It was like somebody sprinkling pepper on his wound: Thousands of Biafrans were dead, and this man wanted to know if there was anything new about one dead white man.

(Page 369.) Following on from this Adichie raises the question of who should write Africas stories. Thoughout the book are fragments of a history of the war. At first the reader assumes they are supposed to have been written by Richard, he is the writer, after all. But is he the one to tell Biafra’s story?

________________________

Adichie besøkte både Sverige og Norge forrige uke i anledning utgivelsen av hennes nye bok, Americanah, desverre kom hun ikke til Trondheim og jeg hadde ingen mulighet til å reise for å se henne. Men SvD publiserte en tekst hun har skrevet om at virkeligheten overgår diktningen og hos Och dagarna går kan du se en video der hun snakker om boka.

Half of a Yellow Sun er oversatt til norsk av Mona Lange og gitt ut av Gyldendal med tittelen En halv gul sol.

Hemmelig nisse for bokbloggere

For to år siden deltok jeg på En bok om dagens julklappsbyte, og det var ganske gøy. I dag begynte jeg å tenke på det, og tenkte at det hadde vært gøy om noen kunne arrangere en slik byttering for de norske bokbloggerne, og så fikk jeg den – om jeg skal si det selv – brilliante idéen at jeg jo kan gjøre det selv.

Reglene er som følger (kopiert mer eller mindre rått fra En bok om dagen, men med makspristak etter forslag fra Bokelskerinnen). Vær nå snille og bevis at dere er samvittighetsfulle bokbloggere som kan å lese en tekst nøye og få med dere alt:

  • For å delta må du ha en aktiv blogg. Den må ikke handle utelukkende om bøker, men du bør ha blogget om bøker rimelig jevnlig.
  • Du må ha en norsk adresse nissen din kan sende til, og du må sende pakke til en norsk adresse.

Pakken skal pakkes i en «smartposteske» størrelse liten*. Esken koster 18 kroner, men du kan selvsagt gjenbruke en eske du har fra før. Esken skal sendes med smartpostlapp til 140 kroner (dette for at du skal ha sporingsnummer og kvittering for at du har sendt i tilfelle posten roter bort pakken din). I esken skal du pakke:

  1. En bok du elsker – gjerne brukt, men hel og fin.
  2. En bok du tror mottageren vil elske – gjerne brukt, men hel og fin.
  3. Noe julete eller vintrete – gjerne hjemmelaget.
  4. Fyllmateriale så pakken blir full, for eksempel te, kaffe, sjokolade, hjemmelagde karameller, fargeblyanter eller smellbongbonger! Noe som fyller esken uten å sprenge den og som du tror vil glede mottakeren.
  5. Et brev som forklarer valg av bøker, valg av julete/vintrete ting og eventuelt valg av fyllmateriale. Brevet bør også inneholde et hint om hvem du er, så mottaker har noe å gå etter for å gjette, men du kan være så vag eller konkret du vil.

Totalprisen for innholdet kan ikke overstige 250 kroner. Det vil si at om du putter oppi en dyr bok må den andre være et loppemarkedfunn, vil du gi bort fancy kaffe og sjokolade må det andre være billigere. Helt nye innbundne bøker er dermed utelukket, men vi bør klare å jobbe med pocket- og bruktutvalget føler jeg… (Arbeidstimer regnes ikke med i prisen om noen av gavene er hjemmelagd…)

Påmelding skjer på epost til meg: ragnhild alfakrøll sandlund.net innen 15. november. Eposten skal inneholde: Navn, adresse, bloggnavn og url til bloggen din.

Du får beskjed på epost fra meg om hvem du skal sende til innen 18. november. Da er det fint om du besøker bloggen til din mottaker og legger igjen en (anonym!) hilsen om at du finnes. Omtrent da legger jeg også ut en liste med spørsmål som du må svare på på egen blogg for å gi nissen din noen hint om hva som vil glede deg. Det forventes selvsagt også at du som nisse bruker litt tid på å gjøre deg kjent på bloggen til vedkommende for å gjøre pakken mest mulig personlig.

Pakken skal sendes senest 14. desember (Postens anbefaling for pakker som skal fram til jul er senest 16. desember, så jeg tar litt i).

Når du får pakken din skal den blogges, husk å takke pent, presentere bøkene skikkelig, og forsøk gjerne å gjette hvem pakken er fra.

Bare så det er nevnt: Navn og adresser behandles med forsiktighet. De skal brukes til å sende pakker, ikke noe annet. Ikke alle bloggere er like offentlig ute med navn, men det skal ikke hindre noen fra å delta.

Har jeg glemt noe?

Et slags PS: En bok om dagen deltok ikke selv. Det har jeg tenkt å gjøre. Valg av nisse/mottaker vil uansett skje ved loddtrekning. Bill.mrk. Jeg vil være med på moroa.

______________________________

* Dersom du fryktelig gjerne vil gi bort en murstein på 1500 sider vil du få et problem med å få plass i de små eskene. Da er alternativ emballasje ok, bare husk å gå opp i størrelse nok til å få plass til alt det andre som skal med, og send uansett pakken med sporing.