Forfatter: Mirthful

Bout of books 22 progress post

Mirthful 5 Comments

Like last time I will stick to one post for the week, updating every morning or so.

Goals for the week:

1. Finish some books. I’m in the middle of… too many. Most of which I really like, but due to the reading mojo being somewhat absent they hang around for a lot longer than they should.

2. Blog about some books. Not necessarily the same ones as in point 1, but it wouldn’t hurt.

3. Have fun.


Bout of Books

Monday 14 May

Travelling all day in a car, so no reading. Had I planned better I could have brought an audiobook, but I didn’t.

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 280-288 = 8 pages

Better than nothing, but hardly impressive…

Tuesday 15 May

Need to read for work today, so should get quite a few pages done.

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 288-300 = 12 pages
The Data Warehouse Toolkit 2nd Ed. – Ralph Kimball and Margy Ross: 62-88 = 26 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 13-68 = 55 pages

Total: 93 pages. Not too shabby.

Tuesday challenge is «Year of You», to share a book that was published the year I was born. I had a look at Goodread’s «most popular books published in 1974» list and noticed a few familiar titles, but not that many I’ve actually read. I was considering Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, which I did read at some point, but then I scrolled far enough down to find Mister God, This is Anna. I can’t remember when I discovered this gem of a book, but I was completely in love with it for a while. It’s one of the books I own more than one copy of, two almost identical paperbacks, and while I can’t make a good cause for not getting rid of one of them, I can’t seem to find it in me to do so. It’s been years, probably 20 or so, since I read it, so that’s what I’m reading this evening, in defiance of my actual goals for the BoB.

Other book-related things done today: Booked airplane tickets and hotel for Bokbloggertreffet 2018. Woot!

Wednesday 16 May

Last working day of the week, really, since tomorrow is our national day (not expecting to get much reading at all done tomorrow), and we’re going away for the weekend Friday morning as the kids have time off. Though I suppose I can read work-related stuff while away (I should, I’m behind).

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 300-324 = 24 pages
The Data Warehouse Toolkit 2nd Ed. – Ralph Kimball and Margy Ross: 88-118 = 30 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 68-90 = 22 pages

Wednesday challenge: «Show me your precious»:

Thursday 17 May

Norway’s national day, which means zilch reading, at least while the kid is in a band and I am in the 17th May committee: Up at six to get the eldest into band uniform and me in decent clothes for assembly at 6:45. Marching, flag up, bus to town, follow the band until they’re where they need to be for the parade, escape for a brief while to see the other kid and watch parts of the parade (crucially the one with the eldest, I wanted to see her school, too, but missed it), pick up the kid again at the end point, stop by the school briefly (I actually missed this part, my husband to the kids and I went home to nap for an hour or so before:), assemble at the local school (which the band belongs to) to finalize the setup for the afternoon’s games and grill and café, wander around helping out where needed and trying to get to spend some time with the kids, getting the public to leave at six and tidy up everything after, home shortly after seven pm, tidy away the things that have to be put away (in the fridge/freezer, anything else can wait), fix some sort of dinner for myself, collapse. The fact that I squeezed in 4 pages is a miracle of sorts. By the end of the day I was too tired to read, so I started the rewatch of MASH that I’ve been thinking about forever.

Mister God, This is Anna – Fynn: 90-94 = 4 pages

Friday 18 May

Travelling to Hitra by boat with the kids today, some reading should actually be possible…

Today’s challenge is space-themed (I’ll start off now, but may have to think about some of them for a while):

Mercury – Favourite short story/novella: En plutselig frigjørende tanke by Kjell Askildsen
Venus – Favourite book with female protagonist:
Earth – Favourite book about nature/nature word in the title: One by Gerrald Durrel, let’s go with The Bafut Beagles.
Mars – Favourite book with a red cover:
Jupiter – Favourite tome over 500 pages:
Saturn – Favourite book with circle/ring on the cover/in the title:
Uranus – Favourite book set in winter:
Neptune – Favourite book set at sea, on a boat, or under water: All of the Aubrey/Maturin books by Patrick O’Brian
Pluto – Favourite books featuring a dog/with a dog on the cover:
Moon – Favourite book set anywhere other than Earth: Dragonsinger/Dragonsong by Anne McCaffrey
Sun – Favourite book set in summer:
Space – Favourite book set in space: The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy by Douglas Adams

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 324-430 = 106 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 94-140 = 46 pages
Lords and Ladies – Terry Pratchett: 1-14 = 14 pages

Saturday 19 May

Lords and Ladies – Terry Pratchett: 14-78 = 64 pages
Grensen – Erika Fatland: 192-220 = 28 pages

Sunday 20 May

Lords and Ladies – Terry Pratchett: 78-240 = 162 pages

Day six Instagram challenge completed today: Shelfie.

Wrap-up

Number of pages read: 601
Number of books finished: 2

Considering one of the books I finished was also started this week AND I started another one, too, I guess I will call that a bit of a fail on goal number 1. As for the number of pages, it’s perfectly acceptable. I read (lots) more than I do on average, and this time it was mostly pretty dense text (and partly non-fiction of the drier kind) rather than comics. So yay.

I didn’t actually blog about any books during the BoB week, but I did write most of this post about Fargeglade vampyrer which I pressed published on today (Monday 21st). But on the other hand I should have realised that getting much blogging done this week was never going to happen, so I  will declare myself satisfied with goal 2 not really being reached.

As for goal 3: But of course.

Am I ready for Bout of Books 23? You bet.

Come to think of it, I read more! I read five chapters – 39 pages – of Doktor Proktors prompepulver aloud to the five-year-old.

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Mirthful 2 Comments

Kong kortbukse og den onde keiseren dumpet ned i postkassen min i går, og så passet det seg sånn at jeg trengte noe lett underholdning i går kveld, så vips var den lest. Jeg hadde nok ikke vært så ivrig etter å gi meg i kast med den om jeg ikke hadde vært STOR fan av Andy Rileys Bunny Suicides, for de andre bøkene jeg har lest i denne… kan vi kalle det en sjanger? «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten»? Jeg tenker på Diary of a Wimpy Kid og Gutta i trehuset og så videre? Vel, ok, jeg kaller det en sjanger, jeg. Altså: De andre bøkene jeg har lest i denne sjangeren, av nysgjerrighet og fordi jeg liker å ha en viss idé om hva ungene leser, har jeg blitt ganske… underveldet av.

Men det skal Kong kortbukse ha, her var det faktisk mye å like. Ikke minst jubler feministen i meg over at alle de viktige personene i boka med unntak av de to hovedpersonene (altså kong kortbukse og den onde keiseren) er damer/jenter: Minsteren, hoffnarren, gardeoffiseren og den eneste bonden som skjønner at keiseren er en skurk. Det er nærmest revolusjonerende, for i 99 % av alle barnebøker, selv de som har kvinnelig «helt», er de fleste sånne biroller besatt av menn.

Morsomt er det også. Edwin er ni år og er konge i et ganske lite land. Han er veldig glad i folket sitt og viser det ved å gi dem sjokolade hver lørdag, og folket er tilsvarende glade i ham. Men å kjøpe så mye sjokolade er dyrt, og plutselig er den kongelige sparegrisen tom for penger. Mens Edwin forsøker å finne en løsning på den knipa tar folket den manglende sjokoladeutdelingen som et tegn på at kongen har glemt dem, noe den onde keiseren fra naboriket utnytter. Han lurer folket til å gjøre opprør.

Her må jeg innrømme at jeg rett og slett fniste.

Er det en bok som egner seg for voksne like mye som for barn? Nei, det vil jeg nok ikke si. Det lekes litt med klisjeer, men det er ingen vitser som er myntet på den voksne leseren og det er fint lite substans. Men som uanstrengende underholding en torsdagskveld var den helt ok, og hos målgruppa kan jeg ikke skjønne annet enn at den bør gå rett hjem. Her i huset skal den testes både på fem- og elleveåringen, så skal jeg prøve å huske å rapportere hva de synes etterhvert.

Merk: Boka er mottatt (uoppfordret) fra forlaget.

Bout of Books 22

Mirthful Leave a comment

Bout of Books

Bout of Books is here again. Well, it will be here in two weeks’ time, this is my signup post.

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, May 14th and runs through Sunday, May 20th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 22 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Mirthful 4 Comments

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Mirthful Leave a comment

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller «grafiske romanen» – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Mirthful Leave a comment

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Once – Morris Gleitzman

Mirthful Leave a comment

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – Så – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hen på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hen leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hen plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt hen lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserne er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repetisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.

The Princess Diarist – Carrie Fisher

Mirthful 2 Comments

After reading Wishful Drinking towards the end of last year I was eager to read more of Carrie Fisher, and therefore I picked up The Princess Diarist in London. I got a little stuck half-way through, but I don’t think that was Fisher’s fault, as I didn’t really read anything else either.

The book oversells itself a bit on the «behind the scenes on the Star Wars set» plot (if one can call it plot in a memoir?), as there is actually very little about the actual filming. Fisher does describe how the auditions happened, which is fascinating, but the main theme of the book is «Carrison», the affair between Fisher and her co-star Harrison Ford.

I’m not a Star Wars fan (I haven’t even seen all of the original three, though I keep meaning to), but even so I was a bit disappointed in this, partly because other people’s love-affairs (real, not fictional) don’t really interest me much. What does create interest, though, is the contrast between the young Fisher – the diarist – and the old Fisher. The former is just entering adulthood and is unsure about pretty much everything, quite far removed from the who-gives-a-fuck Fisher that has been catching my interest lately.

On the whole, though, the parts that deal directly with the events during filming are the least interesting parts of the book. Fisher’s musings on fame and fictional self are much more readworthy.

I had never been Princess Leia before and now I would be her forever. I would never not be Princess Leia. I had no idea how profoundly true that was and how long forever was.

Everything delivered in the style I recognise from Wishful Drinking, a slightly haphazard, very oral style, like you’ve sat down with Fisher one evening and she decides to tell you her story there and then. It creates intimacy, which I find charming, but also somewhat ironic, as one of the problems of being Princess Leia is that everybody feel like they already know you (and have a right to your time and attention) and now Fisher is creating a new connection to her readers/fans which has much of the same quality. However, I suppose that it might be a good thing, as this new connection is something she is in control of the contents of, as opposed to Leia, which was never first and foremost her creation.

Carrie Fisher is worth reading must be my conclusion, though I would definitely recommend Wishful Drinking over The Princess Diarist.

PS: Siden det ble dårlig med lesing av det andre jeg skulle ha lest i februar (og mars, forsåvidt), inkludert Anorektisk og andre kandidater, får jeg hevde at The Princess Diarist er mitt bidrag i biografilesesirkelen. At Fisher passer beskrivelsen «oppdragne piker» er det vel liten tvil om. At jeg er vel sent ute er ikke noe nytt (og det blir neppe siste gang).

Prosjekter, prosjekter

Mirthful Leave a comment

Det er så som så med leselysten for tiden. Det vil si, jeg har lyst til å lese, men det går så treeeeeigt å faktisk gjøre det. Til gjengjeld har jeg fått ny driv på jobb-fronten, på sett og vis. Jeg er jo sykemeldt fortsatt (90 % just nu, da), men har så smått begynt å se framover mot å begynne å jobbe igjen, og siden jeg var i avslutningen av et prosjekt når jeg ble sykemeldt vil det nesten helt sikkert være nye prosjekter jeg kommer til å skulle ta tak i. Og alle nye prosjekter i datavarehusbransjen (og muligens det meste av IT-bransjen ellers) involverer skytjenester på en eller annen måte. Så da må man jo oppdatere seg på slikt, og jeg har sett webinarer om AWS og YouTube-videoer om Azure og Snowflake og registrert kontoer både her og der for å teste selv. Dessuten har jeg gjenopptatt forsøket på å lære meg Python (et programmeringsspråk), som muligens blir nyttig i jobbsammenheng, men hovedsakelig er det for moro skyld.

Nå kommer jeg til koblingen til bøkenes verden…

I går postet Elisabeth på Bokmerker om et regneark hun hadde lastet ned og om utfordringen med å holde oversikt over TBR-lista og unngå at den øker. Det er en lett gjenkjennelig problemstilling. Altså, det gjør meg ikke noe å ha en del uleste bøker på hyllene, det er bare bra å ha permanent tilgang på interessant (nytt for meg) lesestoff, men jeg kjøper jo bøker fordi jeg har lyst til å lese dem, ikke (bare) for å ha dem til pynt. Så jeg lastet også ned regnearket, fra Portal in the Pages, og begynte å fylle det inn. Så fant jeg ut at jeg kanskje også burde kopiere inn eventuell info til det regnearket jeg begynte på i desember som liksom skulle bli en slags oversikt over alle bøkene våre etterhvert.

Men det er faktisk ganske mye informasjon jeg kunne tenkt meg å lagre for hver bok, og tabellen blir fryktelig bred, selv før jeg har begynt å legge til all ekstrainformasjonen som jeg gjerne vil ha for å drive med analyse: sjanger, hvor bokas handling er lagt til, målgruppealder og sånt. Og det hadde jo vært fint å kunne ha en egen tabell med info om forfatteren, som nasjonalitet f.eks., som er interessant når man forsøker å lese litt mer internasjonalt. Og plutselig holder jeg på å designe en database i hodet. Og så kobler jeg tanken på en database med behovet for et prosjekt som involverer både database og kode for å sette meg inn i alt jeg skrev om i første avsnitt. Sist sjekket jeg jo muligheten for å bruke en ferdig «skytjeneste» som Collectorz, men nå tenker jeg at jeg like gjerne kan lage min egen. Det er et perfekt prosjekt for formålet og da kan jeg få akkurat de feltene jeg vil.

Så nå drodler jeg videre på regearket sånn at jeg får oversikt over hva jeg faktisk ønsker å inkludere til å begynne med. Neste steg blir å modellere en database og begynne å fylle den med innhold. Parallelt skal jeg lære meg Python sånn at jeg kan lage et grensesnitt for å se på databasen. Dette kan jo bli spennende.

 

Nordlys: Reisen til Jotundalen – Malin Falch

Mirthful 2 Comments

Det har vært Malin Falch og Nordlys i alle kanaler (særlig her i Trøndelag) de siste par ukene, men jeg tror det var Siri Pettersen som på Facebook først gjorde meg oppmerksom på denne nye norske tegneserien for en måned eller to siden. Jeg hev meg på forhåndsbestilling, og fikk derfor signert eksemplar i posten 21. februar. Her om dagen fikk jeg forøvrig også et anmeldereksemplar fra Egmont, bare så det er nevnt. Det eksemplaret ender nok hos skolebiblioteket.

Handlingsreferat fra vaskeseddelen: «Sonja får en natt besøk av en fremmed gutt, som likevel virker merkelig kjent. Han er fra den andre verdenen, og han tar henne med dit. De reiser på nordlyset og kommer til et Norge som ikke er likt noe vi ser til daglig, men som likevel finnes i alle oss som har latt fantasien løpe løpsk.»

Dette med en portal til en paralell verden er ikke akkurat et ukjent grep i fantasy-genren, men det er delvis fordi det jo er en så effektiv måte å knytte fantasien opp mot «virkeligheten» på.

Jeg liker at Sonjas «virkelighet» er litt ubestemmelig og tidløs (innefor det siste hundreåret, i alle fall) i starten av boka. Sonja bor tydeligvis på en storgård ved Røros, og historien starter på konfirmasjonsdagen hennes, en dag som markeres på tradisjonelt vis. Bare to illustrasjoner på side 32 og 33, av familie og venner som fotograferer konfirmantene (delvis med smarttelefoner) og av biler utenfor gården plasserer historien i samtiden. Så snart Sonja og Espen (et navn som umulig kan være tilfeldig valgt…) kommer til Jotundalens parallelle univers forsvinner all knytning til samtiden og vi befinner oss i et Norge som er hentet fra Asbjørnsen og Moe og vikingesagaene.

I de få anmeldelsene som er kommet på Goodreads nevnes både Peter Pan, Narnia, Alvefolket og Min bror bjørnen, og med unntak av sistnevnte (som jeg ikke har sett) må jeg si meg enig i at Nordlys plasserer seg fint inn i rekken av kvalitetsfantasy for alle aldersgrupper. Selv vil jeg legge til både Disneys Frost og Tone Almhjells Maretorn (som jeg har lest på engelsk) som opplagte mulige inspirasjonskilder. Det er ikke dermed meningen å si at Nordlys er noe slags plagiat eller kopi av andre verk, for universet Falch har skapt oppleves som noen helt eget.

Falchs illustrasjoner er det umulig å kritisere (i alle fall for en vanlig dødelig som meg). Som Beate sier det på Goodreads: «NB! Ha godt lys når du leser, da får du mest glede av de!»

I det hele tatt er det eneste negative jeg har å si om Reisen til Jotundalen at bok to helst bør komme så snart som mulig. Det er en nesten uungåelig konsekvens av å drive med universbygging i tegneserier at bind en ender som en slags prolog og det først er i bind to den egentlige handlingen starter, og sånn er det her også. Det skjer liksom ikke så mye, men potensialet for actionfylte eventyr er absolutt på plass. Så: Hvor kan jeg forhåndsbestille bok to?