Kjell Askildsen er 90 år. Man gratulerer og oppfordrer alle, særlig de som eventuelt ikke har gjort det før, til å plukke opp en Askildsen-bok og lese en novelle eller ti. Askildsen er unntaket som bekrefter regelen om at Ragnhild ikke liker noveller.
I anledning dagen kan jeg jo fortelle historien om da jeg møtte Kjell Askildsen. Det må ha vært i 1992, ikke lenge etter at Et stort øde landskap kom ut (1991). Jeg gikk IB-linja på Trondheim Katedralskole og Askildsen hadde sneket seg inn på pensumet vårt. Vel en av novellene i alle fall, muligens Spikeren i kirsebærtreet. Men det var en sånn type klasse at jeg for en gangs skyld ikke var alene om å lese mer enn akkurat det som var pensum, så store deler av klassen leste hele samlingen og mange av oss fant eldre Askildsen på biblioteket og leste det også.
Vi hadde en norsklærer som var veldig glad i… tolkning. Ok, så er kanskje ikke det det mest orginale å være glad i som norsklærer, men vi snakker ekstremsport i dette tilfellet. Freud var spesielt gøy i hennes øyne, vi elevene hadde fått en overdose av det når vi leste Lillelord første høsten (du finner MYE om du leser Lillelord med freudianske briller, jeg anbefaler det egentlig ikke). Vi gjorde et slags opprør etter det, noe som er langt enklere på en linje der eksamenskarakteren er ALT, standpunkt bare veiledende (når standpunktkarakteren teller er du tross alt nødt til å tilpasse deg lærerens stil til en viss grad).
I denne sammenhengen var Askildsen en gave. Vi kunne slå intervjuer i bordet der han ble sitert på at han aldri brukte metaforer. Er det rart vi falt pladask?
Dette var jo noen år (*kremt*) før Litteraturhuset i Trondheim, men av og til kom det forfattere på besøk til byen likevel, og når Askildsen skulle «bokbades» (i Rådhussalen på hovedbiblioteket) var vi en gjeng som troppet opp. Jeg husker ingenting av selve arrangementet, men etterpå forflyttet både forfatter, entourage og vi oss ned til bibliotekskaféen Gjest Baardsen og en av mine mer driftige klassekamerater (jeg tror det var Øystein) gikk bort til Kjell Askildsens bord, presenterte seg selv og oss andre og lurte på om ikke forfatteren ville være så snill å komme over til vårt bord og svare på noen spørsmål.
Og det ville han. Og vi fikk det blant annet gjentatt i direkte tale at nei, metaforer drev han ikke med. På spørsmål om denne spikeren i kirsebærtreet, om ikke det var en metafor, hva var det da. Det er en krok, sier Askildsen, en krok for å fange leseren og dra ham eller henne inn i historien. Spikeren har ingen betydning utover det.
Jeg tror vi la beslag på ham i minst en time, og når vi takket for tiden mot slutten av seansen innrømmet han at om han hadde visst på forhånd at en slik samtale kom til å skje ville han gruet seg og kanskje ikke engang møtt opp, men han bedyret at når det først ble slik hadde det vært meget hyggelig. Vi får tro ham på det, VI hadde det i alle fall svært hyggelig, og for egen del kan jeg gjenta det jeg sa på Twitter tidligere i dag, at det er fortsatt noe av det kuleste jeg har vært med på.
Igjen: Gratulerer med dagen!