Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

unnskyldHett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!

Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.

Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.

Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:

1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.

2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.

3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.

4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?

5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.

6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).

7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).

Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.

Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.

29 thoughts to “Unnskyld – Ida Hegazi Høyer”

  1. Halleluja! Du gjorde at jeg fikk lyst til å lese boka! Jeg er nok litt omvendt skrudd jeg også… http://www.bokkilden.no next! Takk – da er det ennå håp. Du ser, nesegrus lovprisning på forhånd fungerer temmelig dårlig for meg. Ja, jeg vet det er noe jeg burde jobbe med… Til helga kanskje. Anna Gavalda skal leses først, så kommer Unnskyld – før biosirkelen. Høres ut som en god plan!

  2. Tusen takk for dette innlegget. Eg elskar å lesa eit velformulert og velbegrunna slakt.

    I motsetning til Marianne over her, kjem eg ikkje til å lese denne boka. Eg las – rettare sagt prøvde å lesa – fjorårets Fugletribunalet, men fann den så håplaus at eg avbraut halvveges. Med den bakgrunnen bestemte eg meg for – då kortlistene vart offentleggjorde i år – til å droppe samlesing av Unnskyld. Ei heil bok som handlar om (enno eit) superproblematisk parforhold? Om ei fæl hending med eit lite barn? Nei takk. Eg vil ikkje utsetja meg for slik deprimerande lesing.

    Eg håpar du tek feil når det gjeld konklusjonen; at Unnskyld vinn romanklassen – men det skal ikkje forundra meg om det stemmer.

    1. Nei, hvem vet. Men jeg ville ikke bli overrasket.

      Og det er vel noe der også, at jeg egentlig er begrenset interessert i å lese om problematiske parforhold. Det er jo ikke Høyer sin feil, men jeg er en smule lei.

  3. Jeg var ganske spent på ditt innlegg ja, siden du forhåndspresenderte din motvilje mot boka. Ærlig sak det. Jeg hadde heller ikke Unnskyld som favoritt under nomineringen, selv om jeg ble sugd inn i boka da jeg leste den. Håper du liker Finne ly bedre.:);)

  4. 4. Jeg syns du tar feil.
    6. Jeg syns du har rett.

    Ellers usedvanlig uenig. Jeg elsket boka, og jeg elsker samtidig at du slakter den. Jeg gremmes over alt du påpeker i punkt seks. Jeg tenkte ikke så mye over det mens jeg leste, men du verden som jeg har vridd meg søvnløs over alt det usannsynlige i ettertid.

    1. Blir man fenget er det jo mye vanskeligere å legge merke til sånt.

      Og det er en grunn til at punkt fire er det eneste punktet med spørsmålstegn etter 😉

      1. Bonus-kommentar: To nye skurremomenter!

        1) Hvordan kommer hans forlover inn i bildet?
        2) Hva er hans mors motivasjon for å fortelle svigerdatteren om familiehemmelighetene?

        1. Jeg mener han ble betalt, innleid, hence, det megetsigende blikket som heltinnen ikke forstår. Han trodde nok at hun var innvidd. Og det med mora har jeg ennå ikke funnet ut av, annet enn som nevnt et annet sted, muligens hos Elisabeth, at det kun var litterært virkemidde for framdrift og så ga hun blaffen i om det passet.

          Egentlig er det litt sjokkerende at jeg holder språk over plott i dette tilfelle, jeg som normalt sett er rendyrket plottleser. ??

  5. Jeg må si som Ellkken, uten å spesifisere det til punkter.
    Du har helt rett. Men tar feil.
    For: Ekstraordinært språk kan unnskylde det meste av skurr. Ah, montro det er derfor boka heter unnskyld = pun1. Pun2. Og for å sitere meg selv: Takk og pris kan de mest ordinære plott beskrives i ekstraordinært språk – eller noe sånt – (gidder ikke sjekke -). Innimellom tenkte jeg hun prøvde seg på litt mørk magisk realisme, uten at det ble magisk – annet enn i språket – eg. dyrene i skogen, første møtet osv. Andre ganger ganger at hun ikke brydde seg så mye om detaljene, men jobbet med følelsene og brydde seg lite om hvilke veier som førte til Rom.
    Kort oppsummerte. Jeg likte boka veldig godt. Lukket ørene til alt skurret, for dette er ei bok det er umulig å lese på bakgrunn i plott/sammenheng.
    Jeg nominerte den også, men midt på lista – både Renberg, Tiller og Åmodt kom foran.

    1. Vi får være enige om å være uenige 🙂

      Men jeg tror altså Høyer mistet meg allerede i kombinasjonen av du-form og frampek, jeg rakk derfor aldri å bli fengslet av språket, selv om jeg noterte meg midt i irritasjonen at hun har veldig mange fine og spesielle formuleringer.

  6. Jeg kjenner på en sterk aversjon mot å i det hele tatt plukke opp Unnskyld nå. Når du nevner dette med barn får jeg helt aldeles skrekken.

    En annen ting er at det i mitt hode skjer koblinger mellom 50 Shades of Grey og Unnskyld. Selv om jeg forstår at dette er en bok med helt andre kvaliteter så er det elementer i denne omtalen som umiddelbart fikk tankene dit hen. Iiik, unnskyld Fru Høyer.

    1. Uff. Skulle jeg ventet til slutten av måneden?

      Jeg vet minst mulig om 50 Shades, men når du nevner det kom jeg på at jeg fikk en kobling til en helt annen, på mange måter brilliant, men også mer enn litt ubehagelig historie, nemlig Triers film Breaking the Waves. Særlig konklusjonen av parets veddemålsserie ga meg vibber av den.

    2. Jeg håper du leser den, for selv om den er både mørk, sterk og til tider veldig ubehagelig, så er den også – etter min mening – veldig, veldig god.
      Breaking the waves – det var en genial samnenlikning, Ragnhild! Flott at du er med på samlesingen og jeg håper de andre bøkene faller mer i smak 🙂

  7. Jeg elsker også å lese velbegrunnet slakt, men jeg er ikke enig. Jeg nominerte selv boken til denne prisen, men har nesten ikke lyst at den skal vinne – selv om jeg nok tror den vinner. Jeg ble satt ut av badekarscenen, og hadde aldri lest den hadde jeg visst at den skulle inneholde så mye fryktelig. Jeg synes det er en grusom, grusom bok. Men for meg er den troverdig og veldig godt skrevet. Og derfor en verdig vinner.

    1. Jeg er sånn sett litt glad jeg ikke likte boka, hadde jeg følt at historien var troverdig hadde den scenen vært enda mye verre, nå er det lettere å avfeie den litt. Fæle ting som kan skje med barn er ikke min favorittlesing, heller. Som mor klarer fantasien min å komme opp med nok å bekymre seg for uten input fra andre 😉

  8. Måtte humre da jeg leste innlegget ditt. I begynnelsen kunne heller ikke jeg fordra boka, men den grodde liksom litt på meg… Men som du ser av blogginnlegget mitt, liker jeg den heller ikke. Så jeg kommer nok ikke til å stemme på den. 😉

Legg igjen en kommentar til Anita Ness Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.