The Blythes are Quoted – L. M. Montgomery

Som nevnt brukte jeg mye av mars på gjenlesing av Anne of Green Gables, hele serien. Det vil si, jeg hoppet over Chronicles of Avonlea (mulig det blir en kikk på den nå i april), men leste Anne of Green Gables, Anne of Avonlea, Anne of the Island, Anne of Windy Willows (som heter Anne of Windy Poplars egentlig, jeg har en britisk utgave med alternativ tittel), Annes House of Dreams, Anne of Ingleside, Rainbow Valley, Rilla of Ingleside og The Blythes are Quoted. De fleste av dem har jeg lest flere ganger enn jeg har tall på. Først i norsk oversettelse, Anne fra Bjørkely hadde jeg selv i Bokklubbens barn-utgave, resten lånte jeg på biblioteket (minus Anne of Windy Poplars og Anne of Ingleside, de tror jeg muligens ikke er oversatt?). I… 1998 eller deromkring kjøpte jeg dem i pocket på engelsk, da hadde jeg nok ikke lest dem på ti år og vel så det, men etterpå har jeg lest dem om igjen jevnlig, kanskje 4-5 ganger siden det. The Blythes are Quoted har jeg bare lest en gang før. Jeg oppdaget bokas eksistens i 2016 og bestilte umiddelbart et eksemplar via ABEBooks (selv om jeg strengt tatt prøver å unngå å bruke dem, siden de er kjøpt opp av Amazon. Det finnes en alternativ versjon av denne “siste Anne-boka”, med tittelen The Road to Yesterday, men The Blythes are Quoted skal være mer komplett. Begge er basert på Montgomerys etterlatte manuskript.

The Blythes are Quoted er ikke en roman, men en samling historier som foregår i nærmiljøet til “The Blythes”, første halvdel før og andre halvdel etter første verdenskrig. Mellom historiene er det dikt skrevet tillagt Anne eller sønnen Walter som Anne leser høyt for familien foran peisen på Ingleside. Etter diktene er det små dialoger eller replikker (tenkt eller uttalt høyt) fra familiemedlemmene. Som for eksempel når Gilbert tenker (på side 370) etter et av Walters dikt:

“Why is it that young people always like to write poetry about being old and tired?”

Ingen av historiene handler om familien Blythe direkte, men de nevnes både i beundrende og i kritiske ordelag. Av og til som et vesentlig poeng, som når “heltinnen” i The Reconcilliation (på side 261) “tenker”:

Miss Shelley could not conceive of Mrs. Blythe cherishing bitterness for thirty years. She liked her, but she thought her too shallow for that. She had been heard to say that it was a pity Dr. Blythe had not selected a woman of deeper nature for his wife.

For oss som kjenner Anne er det jo ganske kostelig å kalle henne grunn, men jeg må gi Miss Shelley rett i at hun neppe hadde bygd livet sitt rundt bitterhet i tredve år.

Andre ganger nevnes navnet Blythe uten at det ville gjort noe videre for betydningen av setningen om det ble byttet ut med et annet, som i Penelope Struts Her Theories (på side 224):

“There may be something in it,” said Dr. Galbraith, who had once remarked rather cynically to Dr. Blythe that the secret of any success he might have had was due to the fact that he always advised people to do what he knew they really wanted to do.

Historiene er i en form som er kjent for deg om du har lest de mer “episodiske” bøkene om Anne. Det er mye forvirret romantikk, manipulative slektninger og desperate foreldreløse. Eller som redaktøren av denne utgaven, Benjamin Lefebvre, sier i etterordet (side 513)

Readers who have enjoyed Montgomery’s larger body of work (…) will in fact recognize much that is familiar in this final book. It picks up familiar story patterns, such as orphans yearning for healthy homes, marriages culminationg after years of delay, the creation of alternative families, and the resolution of past grievances and misunderstandings.

Jeg liker det, selv om historiene er av varierende kvalitet er det nok av Montgomerys vidd og skarpe observasjonsevne til å gjøre lesingen fornøyelig. Stakkars Anthony som nærmest kidnappes av sin barndoms heltinne Caroline (som har blitt en smule gaga med alderen) i A Dream Comes True (på side 192) fikk meg til å le:

“I suppose you know the earth is flat?” she said, lifting the dagger.
“Of course it is flat,” agreed Anthony hastily.
“Perfectly flat?”
“P..perfectly.”
“What liars men are!” said Caroline. “There are hills on it.”

Og denne setningen fikk meg til å lure på om Montgomery var enig med Wodehouse når det gjelder tanter:

Uncle Frederick Brewster was a thin, beaten little man of no importance. But Aunt Fanny was every inch an aunt.

(Fra The Cheated Child, side 274.)

Diktene er kanskje det i boka som gir meg minst, det er vel ikke uten grunn at det ikke er dikter Montgomery først og fremst er kjent som. De er helt ok, altså, men til dels i overkant sentimentale og mangler snerten hun viser i prosa.

Hvis du ba meg om å gi deg en liste på mine topp tre romantiske par i litteraturen ville den sett ca slik ut:

1. Lord Peter Wimsey & Harriet Vane
2. Anne Shirley & Gilbert Blythe
3. Anne Elliott & Captain Frederick Wentworth (eller Elisabeth Bennet & Mr Darcy, men jeg tror jeg holder en knapp på Anne)

Og det er nettopp den lange historien, det at du får se dem leve “happily ever after” i tillegg til en opptakt der personlighet og intellekt er med i bildet som er fellesnevneren her (ok, vi får ikke “happily ever after” i Austen, dessverre). Og slikt er det alltid for lite av, bøkene er alltid for korte. Og jada, jeg begynner på nytt og leser dem om igjen, men det er alltid en ny liten sorgprosess når jeg kommer til slutten. Og da er utvekslinger som dette uvurdelige (side 479):

Dr. Blythe:- “Yes, one can believe in anything in spring, thank God. I remember in the old days, Anne, I used to believe in spring that I could win you, in spite of everything.”
Jem Blythe:- “Great snakes, dad o’ mine, you don’t mean to tell me that there was ever any question about that!”

Lefebvre er forresten ikke enig med meg, så vidt jeg kan tolke utsagnene i etterordet om Anne of Ingleside:

(…) two storylines involving marital hatred and disintegration, including Anne’s suspicion that Gilbert has lost interest in her. These suspicions are proven in the end to be unfounded, but many adult readers have found the happy ending to be unconvincing.

(Side 516.) Nå har jeg jo nettopp lest Anne of Ingleside også, og jeg kan ikke skjønne hva i himmelens dager han fabler om med “two storylines involving marital hatred and disintegration”. Episoden der Anne føler at Gilbert har mistet interessen for henne opptar bare et kapittel eller deromkring, og DENNE voksne leseren synes absolutt slutten er overbevisende, og sliter veldig med å forstå at man skal kunne beskrive det (på noe som helst tidspunkt) som “marital hatred”, og hva den andre storylinen liksom skal være vet jeg ikke. Wikipedia er enig med meg. Kanskje jeg må lese boka enda en gang?

Lefebvre har også en, for meg, uforståelig utgreing om Anne og Gilberts skoledager (på side 518):

As well, readers who applaud Anne when she breaks her slate over Gilbert’s head in Anne of Green Gables may be disappointed to read Gilbert’s verson of these events so many years later, as revealed in their discussion of “Farewell to an Old Room”: “Your mother thought she had a grudge against me, but I always wanted to be friends.” Equally disappointing, of course, is the fact that Anne offers nothing in reply.

Altså, “krangelen” mellom Anne og Gilbert går da ganske snart over i en form for… om ikke akkurat flørt, så i alle fall en “Ten things I hate about you”-greie? Hvem gidder å rivalisere så beinhardt over skolearbeid med noen man ikke bryr seg om i det hele tatt? At Gilbert hele tiden ønsket vennskap snarere enn krangel trodde jeg dessuten var en vedtatt sannhet. Og Anne sjøl sier, rett før replikken Lefebvre siterer (side 210):

“And even in our schooldays when we were such enemies I think I wanted you to see me looking as nice as could be.”

Noe som ikke akkurat roper likegyldighet.

Men, det er altså bare etterordet, og det kan du jo droppe å lese om du vil. Er du Anne-fan synes jeg du skal lete opp The Blythes are Quoted.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This is How You Lose Her – Junot Díaz

Ikke boka som har vært hyllevarmer lengst, akkurat, men med over et år på hylla bør vel denne utgaven av This is How You Lose Her likevel greit kvalifisere til Bokhyllelesing 2018 sitt januartema: Gult omslag. (Resten av innlegget blir på engelsk, siden boka ble lest på engelsk.)

I must admit that had I noticed that This is How You Lose Her was described as a “collection of stories” rather than a novel, I would probably have left it on the book-sharing table at the bookblogger meetup. And I would probably not have started it now, even if I hadn’t left it. But I did. And since I brought it along to read on my way to London – the only book I brought, seeing as I knew I’d be purchasing books enough once there – I decided to stick to it in any case. The book was finished on the tube from Heathrow, so the timing was pretty good, though I must admit that I pushed through the last half knowing that if I didn’t finish before aqcuiring new reads I would probably have to log it as dnf.

So. A collection of stories, they say. And so it is. However, I found it a weird collection. At least four of the stories are about the same family (or at least uses the same names, the narrator, Yunior and Rafa – his elder brother – and the same basic plot), which ought to please me, I guess, since my main gripe with short-stories is that I don’t get to know enough about the characters. However, I’m not so sure I wanted to know quite so much about these characters, so that’s a hitch. On the other hand, the story I liked best (and which I would recommend, despite the coming gripe), Otravida, otravez,  ended a bit too abruptly for me. I want to know what happened next! And yes, I can quite see why the author would leave it open-ended, but I still want to know.

On the whole there are positive things to say about the book. Some of the insights into the plight of immigrants are both poignant and illuminating (to those of us privileged enough to not have been in that situation for generations). The language is frequently quoteworthy. The casual sex and infidelity, though, that just gets too repetitive for me. And some of the stories are written in second person narrative (echoing the “you” in the title) and I may have mentioned before that I HATE second person narrative? It may be meant to connect the reader to the story, for me it does the complete opposite. In the end, as mentioned, I finished mostly out of defiance (and lack of other reading options) and gave it a lukewarm two stars on Goodreads. Still, it had its moments, and I’ll end with a quote from the story I most recommend, Otravida, otravez, page 66:

Ana Iris once asked me if I loved him and I told her about the lights in my old home in the capital, how they flickered and you never knew if they would go out or not. You put down your things and you waited and couldn’t do anything really until the lights decided. This, I told her, is how I feel.

I left the book in a phone booth by Christchurch Gardens in London, if it gets logged its journey can be followed on Bookcrossing.

Biler og dyr – Helle Helle

helle_bilerOm ikke noe annet godt kommer ut av denne nordiske utfordringen, kan det i hvert fall se ut til at jeg har oppdaget to nye favorittforfattere. Jeg må lese mer av både Jonas Gardell og Helle Helle for å være sikker på at de fortjener en plass på listen, men de ligger begge godt an så langt.

Jeg liker jo ikke egentlig noveller en gang. Hovedproblemet mitt med noveller er at akkurat når jeg begynner å interessere meg for historien er den slutt. Det er forsåvidt til en viss grad et problem når det gjelder Biler og dyr også, for jeg hadde gjerne lest en roman per historie, men samtidig funker det bare så sinnsykt bra det Helle Helle gjør med sine små utsnitt av noen historier at det umulig går an å klage.

Les den!

Smakebit på søndag: Biler og dyr

helle_bilerJeg begynte på Helle Helles Biler og dyr i går uten å vite at det var en novellesamling. Og så jeg som normalt ikke leser noveller. Jaja, like greit forsåvidt, for de er ganske gode, selv om jeg ved slutten av hver eneste føler behov for å lese mer av den historien heller enn å begynne på en ny. Nettopp det er grunnen til at jeg sjelden leser noveller.

I alle fall, her er en smakebit fra novellen Globryllup:

– Ja, ja, siger hun. – Det er da en sød kjole.
– Den er fra Israel, siger jeg.
– Selvfølgelig. Det er i Israel, du bor.
– Nej, siger jeg.
– Er det ikke?
– Nej. Jeg bor i Randers.
– Nåh. Jamen, det ene kan vel også være lige så godt som det andet, siger Britta.

(Side 22)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se forrige innlegg.

The Ladies of Grace Adieu – Susanna Clarke

The Ladies of Grace Adieu by Susanna Clarke has been on my to-read list for quite some time, basically since I discovered it was out, I suppose. I did rather love Jonathan Strange & Mr Norrell, and was eager for more. From that point of view, The ladies of Grace Adieu was a little disappointing.

My first objection is hardly Clarke’s fault: I really do not like short stories. As usual, just as I was getting really interested in a story, it was over. I like a book I can really get my teeth into and which takes days, even weeks to finish unless you are in the happy position of being able to drop everything else for 10 hours upwards. So though the stories were good, they were too short.

Other than that, well, I guess I’m not so much interested in fairie- lore as just appreciative of “magical” plot devices. Had I been really into fairies and magic in a of its own, I suppose I would have been more interested, but I’m not.

Saying that, the book is still pretty great, just not quite I’d hoped for. Clarke handles language beautifully, changing tone, syntax and spelling to suit the supposed time of the narrative, and held me transfixed for minutes (until I got to the end of the story and had to start again with a different set of characters).

Ok, so I really don’t like short stories. Why do I keep reading them, I wonder?