Riordathon2020: Godly Parents

Som nevnt i innlegget om The Land of Green Ginger bestemte jeg meg spontant for å bli med på runde tre av #Riordathon2020, The Percy Jackson edition, organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet siden den ene boka slo ikke bare to, men seks fluer i en smekk. Forsvarlig behandling, som jeg allerede hadde lånt fra biblioteket, passet perfekt inn på oppgaven “anbefalt av en venn”, og siden det er det eneste punktet som må oppfylles av en bok som ikke brukes på flere punkter har jeg ikke engang vurdert om den oppfyller andre krav. Nå holder jeg på med The Outlaws of Sherwood av Robin McKinley, det er både gjenlesing og gjenfortelling og oppfyller derfor punkt 4 dobbelt opp, og dessuten punkt 11. Deretter har jeg en slags plan om å lese Min vei, Ruth Reeses selvbiografi som jeg ble tipset om på Twitter for noen uker siden. Den fikk jeg tak i i hardcover hos min lokale bruktbokpusher, så den dekker i alle fall oppgave 1.

Etter det får vi se. Jeg har fram til slutten av januar, så det skal ikke stå på tiden, nødvendigvis, men jeg skal helst finne bøker på TBR som passer til de siste oppgavene, jeg trenger ikke egentlig å få lagt bøker til TBR, kan du si. Men det gjenstår bare fem punkter, og siden man kan velge seg både våpen og “forelder” og dermed påvirke oppgaveinnholdet virker det ganske overkommelig. Det er naturlig for meg å velge enten sverd eller bue og pil, siden jeg “kan” å bruke begge IRL, og siden jeg alt har dekket “furies” som bua eliminerer er det vel smart å velge sverd… Da kan jeg kutte ut den oppgaven jeg ønsker. Av gudommelige foreldre faller det nærliggende å tenke at jeg nok hører hjemme hos Dionysos/Bacchus, med tanke på hva jeg blogger om i tillegg til bøker. Da kan jeg dessuten kutte ut enda en oppgave ved for eksempel å ta meg en whisky, og det er vel lite sannsynlig at jeg ikke skal ha meg en whisky en eller annen gang i løpet av januar.

Har du også lyst til å bli med på lesemaratonet anbefaler jeg å sjekke instagramkontoene til arrangørene (altså @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet). De har alle detaljer i høydepunkter i stories. For oversikt over oppgaver sjekk pdf på google drive og for oversikt over gudommelige foreldre og hvilke fordeler de gir kan du sjekke nettsiden: Godly parent guide.

Min liste så langt:

1. Medusa: read a hardcover book – Min vei
2. Lupa: read a book with a parent character – The Land of Green Ginger
3. Furies: read a book with a bird on the cover – The Land of Green Ginger
4. Chimera: read a re-telling or a re-read – The Outlaws of Sherwood
5. Lycanthrope: read a book with a mythical creature – The Land of Green Ginger
6. Cerberus: read a book with an animal on the cover – The Land of Green Ginger
7. Cyclopes: read a book with imprisonment – The Land of Green Ginger
8. Titans: read a book where someone/something is overthrown
9. Sphinx: read a book with a tragedy
10. Scylla: read a book with a blue cover, or a ship on the cover/in the title
11. Centaur: read a book about hero – The Outlaws of Sherwood
12. Minotaur: read a book with a strength
13. Empusa: read a book with demons or an evil character – The Land of Green Ginger
14. Charybdis: read a book with a trap or a plot-twist
15. To close the doors: read a book recommended to you by a friend. This is the one that can’t be doubled, it has to be one of a kind to close the Doors of Death – Forsvarlig behandling

Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken

Jeg fikk anbefalt Unni Cathrine Eikens Forsvarlig behandling under et av bildene mine på Instagram i løpet av Queer Lit Readathon. Boka var tilgjengelig på biblioteket, og det passet bra å plukke den opp nå januar, siden punkt 15 på #riordathon2020 del 3 er “To close the doors: read a book recommended to you by a friend.”

Eilif legges inn på Haukeland sykehus med benbrudd, der møter han sykepleieren Vegard. De er umiddelbart fysisk tiltrukket av hverandre og boka handler om hvordan de navigerer seg fram, forbi etiske problemstillinger om pasient og behandler og misforståelser angående sivilstatus, og ikke minst Eilifs historie med egne psykiske problemer og Vegards som pårørende til en psykiatripasient. Begge har blitt såret før og sliter med selvtilliten i inngangen til et romantisk forhold.

Både Eilif og Vegard er elskelige på sin måte (selv om de altså ikke tror det selv), Elise er vekselsvis irriterende og sjarmerende og Mats er befriende rett fram. Narrativet er bygd slik at leseren i stor grad oppdager sammenhengene og får oppklart misforståelser og forklaringen på halvkvedede viser i takt med hovedpersonene, et grep som fungerer tålelig (selv om jeg mentalt kjeftet på hvor trege til var til å peke på den største elefanten i rommet og også synes hva som ble avslørt når om Vegards mor var litt rotete). Jeg har ingen egen erfaring med angstanfall, men har ingen grunn til å tro annet enn at Eikens beskrivelser er realistiske. Derimot stusset jeg litt på noe av behandlingen Eilif får, den virker til dels skjødesløs, jeg tror f.eks. lite på at ikke man som pasient blir spurt først om man ønsker vask/dusj og hvor mye hjelp man eventuelt vil ha. Men hva vet jeg, jeg har bare veldig korte sykehusopphold bak meg.

For meg personlig ble det hakket mye fokus på fysisk tiltrekking og erotiske beskrivelser av berøring og stirring inn i den andres øyne, men jeg anser at det egentlig er godt innafor det man kan forvente i en bok som tross alt handler om starten på et kjærlighetsforhold og noterer den på “personlig preferanse”-lista heller enn å mene at det nødvendigvis er en svakhet ved boka*.

Jeg kunne ønsket meg mer om begges erfaring med psykiatrien i stedet, særlig Vegards forhold til moren hadde jeg gjerne lest mer om, men da hadde det vel blitt en helt annen bok, kanskje.

Selvopptatt, uten kontakt med virkeligheten, med et voldsomt behov for å prøve å formidle de forvrengte tankene sine til Vegard. Og selvsagt syk, slik at Vegards irritasjon og utmattede resignasjon blir forbudt og egoistisk, til noe som gjør ham følelseskald og lite empatisk i andres øyne. Han har sett det mange ganger, egentlig hver gang temaet kommer opp. Det er kun de vennene han har hatt aller lengst som forstår hvorfor han reagerer som han gjør, som vet at det er helt nødvendig for ham å bo i en annen by, at det er i et forsøk på å bevare sin egen tilværelse trygg og håndterbar at han slår telefonen på lydløs når hun ringer og melder som verst. Sykdommen hennes eter ham hel hvis han slipper henne til, gjør ham til et barn igjen, får ham til å lengte etter at noen skal skjønne at han ikke er sterk nok til å alltid være den som passer på.

(s. 112) Det største problemet for meg i lesingen er et titalls tilfeller av språklig rusk (jeg har markert 12, og det var et par før jeg begynte å markere også). Jeg kastes ut av min “willing suspense of disbelief” og mister tråden i historien av slikt. Det handler både om at forfatteren gjentatte ganger bruker “funkler” som substantiv: “Glitterspetter, hundrevis av blåtoner, funkler som treffer ham i brystet (…)” på side 46, f.eks., som var andre gangen det ble brukt sånn, den første markerte jeg ikke. Og om plutselige innslag av noe jeg etter googling finner ut at er dialektord, hvilket er greit nok, men når de brukes som tittel på kapitler og ikke gjentas i noen kontekst som gjør at jeg kan “lære” hva de betyr blir jeg litt oppgitt. “Dussemang” (s 155) kan jeg gjette på, men hva pokker er “Knekete” (s. 125). Det er også tilfeller av rene feil der hele ord har falt ut av setninger: “Hun har fått den høylydte skingrende stemmen som Eilif irriterer ham” på side 51 eller “Elise har satt seg svarte stolen ved siden av sengen” på side 163. Det er vanskelig å ikke mistenke at det henger sammen med at boka er selvpublisert, for det som mangler her er opplagt en skikkelig språkvask utført av en ekte person (stavefeil fant jeg ingen av, de tar jo stavekontrollen i tekstbehandleren seg av).

Jeg har likevel ingen problemer med å anbefale Forsvarlig behandling om du er i humør til en kjærlighetshistorie mellom to smått skadeskutte individer.

____________________

*  La meg også understreke at min motvilje ikke hadde vært mindre om det var et heterofilt par det var snakk om. Jeg er bare ikke så veldig interessert i andre folks… la oss kalle det “erotiske samhandlinger”, i mangel på et bedre begrep.

Boka har jeg lånt på biblioteket.