Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.

Disgrace – J. M. Coetzee

coetzee

(I guess it would be appropriate to start this with a trigger warning for rape.)

Disgrace was our February read in the bookcircle, which is probably just as well because I don’t think I’d ever have read it (and certainly not finished it) of my own accord.

David Lurie is an ageing professor at a university in Cape Town, teaching Communications since his orginial subject – literature – has been deemed too old-fashioned and the department shut down. He falls in lust with one of his students and has an affair of sorts with her, but is subsequently accused of harassment (rightly so, I should say). He refuses to apologise and therefore loses his job. To get away from it all he goes to visit his daughter Lucy, who lives «the simple life» in the Eastern Cape. She has help on the farm from Petrus, who is also developing the land next-door. David and his daughter do not have an easy relationship, it is clear that while he loves her, he does not approve of the way she choses to live her life. He does, however, get involved in her daily routine. That routine is broken when a gang of three attack the farm, stealing anything of value, setting fire to David and – David believes and we with him – gang-raping Lucy. After the attack, the differences between father and daughter increase, he wants her to get out of there while she wants to stay.

To start with I was pleasantly surprised. I liked David more than I had expected to, and although I did not approve of his relationship to Melanie (parts of which were dangerously close to rape), I rather liked his refusal to «issue an apology» – regardless of whether he meant it or not – in order to save the university’s face and keep his position. Most of all I liked his way with words, and up until half-way through the novel I have marked several quoteworthy passages.

His temperament is not going to change, he is too old for that. His temperament is fixed, set. The skull, followed by the temperament: the two hardest parts of the body.

After that, though… At some point «liking» David becomes impossible. As far as trying to understand his daughter, well, he says he’s trying, but he is not, really. However, I don’t really like Lucy, either. I found her somewhat, well «boring» is not quite the correct word, but certainly not terribly interesting. All honour to her for chosing the simple life and being happy with it, but for one I felt her resignation to Petrus’ encroachment had started long before the attack, and I also to a large extent disapprove of her handling of the attack just as much as her father does (though with an understanding that it would not have been my business to approve or disapprove, had this been real life, which he lacks).

And I do need someone to root for when I read, and there really isn’t anyone once I lose all respect for David. Which is one problem.

The other problem is that I really don’t understand what Coetzee wants with this book. What is he trying to say? I do realise this may say as much about me as about Disgrace, but still, it’s my blog, so I will say it: The whole thing seems somewhat pointless to me. And it leaves a sour taste, too, as I feel that Lucy – much as I fail to really like her I do not wish her harm – is sacrificed in order to make a point about David’s relationship to his daughter specifically and humanity in general. The attack is used to turn the spotlight on David’s feelings and actions, rather than as the highligth of a plotline in itself. I guess what I’m saying is that I don’t approve of rape as a literary device, especially one that just showcases the emotional angst of middle-aged white males.

Still, there is meat here, and I can sort of see why the novel is so celebrated. For me, though, it’s a thumbs down.

Go Tell it on the Mountain – James Baldwin

Phew. Done. Now, perhaps I can stop humming that bl**dy song every waking hour.

Well.

Go Tell it on the Mountain was picked as this month’s read for our bookclub by the simple expedient of pointing randomly into the shelves at Krambua* which are furnished with second-hand books. Not a bad result, really, it could probably have been much, much worse (I wasn’t at that meeting, so I don’t know what else is on those shelves, but I’ll check next time).

It’s James Baldwin’s first novel, and a good read. The quotes on my copy says he knows the Harlem language, which I have no reason to doubt. It’s almost always easier to point out what I don’t like about a book than what I do, so excuse me if this is a bit lopsided, but here goes: For one thing, I had a hard time keeping apart the events happening in Harlem and the events happening in «the south». The first setting is immensly urban, the second, as far as I can tell, is supposed to be rural. The pictures in my head, though, were mostly a sort of mix-up with a bit of spagetti western clap-board towns thrown in for good measure. The latter I take full responsibility for, but I feel Baldwin has to shoulder some of the blame for not making the settings distinct enough. Though it could be argued that he was doing it on purpose to show that nothing really changes and you can take the boy out of x, but never the x out of the boy or something. That would not sit well with the blurb on my copy claiming Baldwin deals with the old generation versus the new generation and the change in values, however Balwin can’t be blamed for the blurb, and I think the blurb-writer was a bit off in any case, it seems to me the old generation and the new have a lot in common and it’s down to individuals to make change. So there is that. The second quarrel I had is that I felt the novel ended somewhat prematurely. Perhaps I just didn’t understand it, but, well, I sort of wanted a bit MORE to happen. Like some of this change, which is in the air the whole way through, but which doesn’t really materialise.

Still and all, I gave it four out of five stars on Goodreads.

And I’m ticking off all sorts of things: A new to me author makes it the first book in my Boktolva, and surely, surely it can be called a classic? Well, it’s a 1001 book, so I call it a classic. And I guess I’m a bit early for black history month, but it seems a fitting read to celebrate the second inauguration of Barack Hussein Obama (who I have great hopes for now that he doesn’t need to worry about reelection).

Allahs tårer – Rikard Spets

spetsNoe av moroa med å være med i en boksirkel er at jeg ender med  å lese bøker jeg ellers aldri ville lest. Allahs tårer av Rikard Spets er et godt eksempel, dette er en bok jeg sannsynligvis ikke ville plukket opp for å lese vaskeseddelen til en gang, langt mindre gitt med i kast med.

Men lese den gjorde jeg, og det var slett ikke så dumt.

Spets er debutant, men har fått gode anmeldelser, så vidt jeg har forstått. Nå er dette ikke en genre jeg egentlig har noe godt sammenligningsgrunnlag for – det nærmeste jeg kommer er vel gjennompløyning av Alister MacLean i ungdommen og enkelte av Jeffrey Archer sine bøker. Så om Spets er bedre eller dårligere enn det meste som gis ut i «spenningsroman»-klassen, det skal jeg ikke uttale meg om. At historien derimot var engasjerende, og at jeg etterhvert satt (metaforisk) på kanten av setet og ikke ville legge boken fra meg, det kan jeg jo si.

Vi hadde riktignok en litt shaky start, Spets og jeg. Det begynte med at han kaller kamelens føtter for «poter». Etter litt faktasjekk må jeg gi ham rett i at det nok er et tillatt ord å bruke, men jeg ville virkelig ikke valgt det selv, for det høres rett og slett feil ut. Nåja. Etter det ble jeg ekstra oppmerksom på språket. Når jeg kom til side 70 ble jeg svært bekymret, for da kunne jeg lese: «Den slanke kvinnen som steppet ut av teltet (…)». Teltet i ørkenen, altså. Jeg vet ikke med deg, men jeg har faktisk prøvd stepping en gang i hine håde dager, og jeg kan forsikre deg om at man nok må være på Fred Astaire sitt nivå for å klare å steppe i ørkenen. Faktisk tror jeg selv den godeste Fred måtte ha juksa litt for å få til noe særlig med lyd.

Heldigvis ble det ikke noe særlig verre enn det, et feilpekende pronomen to sider senere forårsaket av en innskutt setning, og en anglisisme til på side 98 («Hvis dere ser hit, kan dere se hvordan de gjør det.» Altså «how they are doing», ikke hvordan de utfører bragden. Det burde vel stått «hvordan det går med dem» eller noe slikt) er det siste jeg noterte meg, og etter det var det enten ingen flere språklige finurligheter, eller så ble jeg så engasjert i historien at jeg sluttet å legge merke til dem. Begge deler er akseptabelt (men man kan jo håpe på det første).

Så altså: Jeg likte i grunnen boka godt, for det den er, en drivende god spenningshistorie. Spets har skapt en likandes helt i Angus Storm, og jeg kan vel få si at det ligger an til å kunne komme flere bøker uten at jeg røper for mye om handlingen i boka (det ville forsåvidt vært et orginalt grep å la jorda gå under på slutten, men det hadde vel ikke helt stemt med genren, «de gode» skal tross alt helst «vinne» til slutt). Det er også en hel rekke småinteressante bipersoner, en haug våpenteknisk prat (som jeg tar for god fisk, eller egentlig ikke bryr meg om ikke stemmer, det hørtes plausibelt ut) og en del skildringer av krigens realiteter som desverre er realistiske så det holder selv om man kunne øsnke at det var rent oppspinn og at slikt ikke skjer i den virkelig verden. Mot slutten er det et halvhjertet forsøk på å innføre en «romantisk interest», her følte jeg at det enten kunne vært gjort mer ut av det eller vært droppet helt, som det er ble det en litt meningsløs løs tråd, men det var jo dette med en potensiell oppfølger. Vi får se.

Allahs tårer anbefales dermed, selv om du ikke normalt leser spenningsromaner du heller.

Lyse utsikter – Marie-Sabine Roger

roger Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.

Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.

Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.

Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.

Baksideteksten refererer til boka som «en moderne roadmovie fra den franske landsbygda», og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en «roadmovie»? Men kanskje viktigst: En «road movie» er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia  som «a cinematic genre in which the action takes places during a road journey». I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av «the road trip» er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.

Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.

Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

(s. 84) og av Cédric:

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

(s. 217)

Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.

Kafka on the Shore – Haruki Murakami

kafkaAs I was contemplating what to say about this book, Julie’s blog entry about it somehow showed up in my rss-feed (even though it’s published in October). She says pretty much exactly what I thought, and it also echoes the opinion of most of the members of the reading circle I discussed it with: I like it, but I have no idea why.

Pros: A main character who loves books. A few other severely attractive characters.

Cons: Mystical happenings, souls (or something) living their own lives outside the body, dreams being «real» and so on.

Normally those cons would put me off completely. And to some extent, they do. That part of the story didn’t appeal to me at all, and only worked insofar as it was neccessary to drive the plot. What did work for me was the wealth of appealing characters and the flashes of pure brilliance in the way they are described.

Her long hair is loosely tied back, her face very refined and intelligent-looking, with beautiful eyes and a shadowy smile playing over her lips, a smile whose sense of completeness is indescribable. It reminds me of a small, sunny spot, the special patch of sunlight you find only in some remote, secluded place. My house in Tokyo has one just like it in the garden, and ever since I was very young I loved that bright little place. (p. 49)

Though that is a description of Miss Saeki, one of the few characters I never really warmed to. Perhaps because so much of her wasn’t there.

On the other hand, I liked Kafka, whose buildungsroman this is. I liked Nakata, I liked Oshima and I really, really liked Hoshino. I find him fascinating, the way he is so down to earth but at the same time takes all Nakatas rather wild statements at face value.

On the whole, I found Kafka on the Shore very hard to put down once I started, and I am not at all sorry to have several more Murakamis in my to-be-read pile.