The Land of Green Ginger – Noel Langley

The Land of Green Ginger av Noel Langley er riktignok bare delvis grønn utenpå, men siden den har ordet grønn i tittelen tenkte jeg den fikk godkjennes som januarbok i @grefvinnans #färggladahyllvarmare – en utfordring på Instagram. Den har i alle fall stått på hylla i noen år, kjøpt – selvsagt – fordi Neil Gaiman har blurbet (og skrevet forord). Først utgitt i 1937, revidert og forkortet i 1966 og deretter forkortet enda mer, har den visstnok ikke vært ‘out of print’ siden den kom ut. Utgaven min har teksten fra 1966.

På Goodreads er mange veldig entusiastiske, på lik linje med Gaiman, men jeg tør vedde på at majoriteten av dem har lest boka som barn og har et nostalgisk forhold til den, for i ’66 (og ’37) var nok dette ganske orginalt og spennende, men med 2021-øyne er dette… vel. Det er pur eksotisering av orienten, det hadde ikke akkurat vært vanskelig å rive den i fillebiter med postkoloniale briller.

Historien er tydelig inspirert av 1001 Natt, og hovedpersonen er Aladdins sønn Abu Ali. Bokas handling og «cultural appropriation» strekker seg fra Persia og Arabia via Samarkand til Kina (der Aladdin av en eller annen grunn er keiser), og ikke bare fremstilles det som at disse statene er maks et par dagsreiser (på kamel eller til fots) fra hverandre, men navnene til persongalleriet er ordlek med klisjemessig arabisk-, persisk- og kinesisk-lydende ord uten videre logikk i hvor personen kommer fra og hva hen heter (som de onde prinsene Tintac Ping Foo og Rubdub Ben Thud fra hhv Persia og Arabia). Ser man bort fra det er historien forsåvidt søt og til dels underholdende, men handlingen er styrt av tilfeldigheter og usannsynlig flaks og uflaks. Det eneste positive jeg kan si er at det er et par morsomme hendelser helt i starten; «the special meetings of state» er ganske fornøyelige, og at Langley får til vellykket lek med språket når han bare holder seg til engelsk i stedet for tulle-orientalsk (de to onde prinsene blir introdusert som «vapid, villainous, vindictive, vengeful, vexatious, wilfully wicked» og «small, fat, footling, fatuous, infantile, infuriating, wantonly wicked» for eksempel).

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg hadde såvidt begynt på The Land of Green Ginger når jeg oppdaget at del tre av #riordathon2020 (organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet) var i gang, og boka gjør faktisk at jeg kan krysse av hele seks av punktene på lista, så da bestemte jeg meg brått for å bli med. Det krever riktignok litt mer gjennomtenkte valg for resten av bøkene jeg skal lese framover, men det skal vel være mulig å få til noe.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This is How You Lose Her – Junot Díaz

Ikke boka som har vært hyllevarmer lengst, akkurat, men med over et år på hylla bør vel denne utgaven av This is How You Lose Her likevel greit kvalifisere til Bokhyllelesing 2018 sitt januartema: Gult omslag. (Resten av innlegget blir på engelsk, siden boka ble lest på engelsk.)

I must admit that had I noticed that This is How You Lose Her was described as a «collection of stories» rather than a novel, I would probably have left it on the book-sharing table at the bookblogger meetup. And I would probably not have started it now, even if I hadn’t left it. But I did. And since I brought it along to read on my way to London – the only book I brought, seeing as I knew I’d be purchasing books enough once there – I decided to stick to it in any case. The book was finished on the tube from Heathrow, so the timing was pretty good, though I must admit that I pushed through the last half knowing that if I didn’t finish before aqcuiring new reads I would probably have to log it as dnf.

So. A collection of stories, they say. And so it is. However, I found it a weird collection. At least four of the stories are about the same family (or at least uses the same names, the narrator, Yunior and Rafa – his elder brother – and the same basic plot), which ought to please me, I guess, since my main gripe with short-stories is that I don’t get to know enough about the characters. However, I’m not so sure I wanted to know quite so much about these characters, so that’s a hitch. On the other hand, the story I liked best (and which I would recommend, despite the coming gripe), Otravida, otravez,  ended a bit too abruptly for me. I want to know what happened next! And yes, I can quite see why the author would leave it open-ended, but I still want to know.

On the whole there are positive things to say about the book. Some of the insights into the plight of immigrants are both poignant and illuminating (to those of us privileged enough to not have been in that situation for generations). The language is frequently quoteworthy. The casual sex and infidelity, though, that just gets too repetitive for me. And some of the stories are written in second person narrative (echoing the «you» in the title) and I may have mentioned before that I HATE second person narrative? It may be meant to connect the reader to the story, for me it does the complete opposite. In the end, as mentioned, I finished mostly out of defiance (and lack of other reading options) and gave it a lukewarm two stars on Goodreads. Still, it had its moments, and I’ll end with a quote from the story I most recommend, Otravida, otravez, page 66:

Ana Iris once asked me if I loved him and I told her about the lights in my old home in the capital, how they flickered and you never knew if they would go out or not. You put down your things and you waited and couldn’t do anything really until the lights decided. This, I told her, is how I feel.

I left the book in a phone booth by Christchurch Gardens in London, if it gets logged its journey can be followed on Bookcrossing.