Books finished: 0
Number of pages read: 39 HB: Destillert Norgeshistorie + 12 Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (aloud)
Total number of pages read: 326
Total number of books finished: 1
Total number of books blogged about: 2
Comments: I’d like to get one or two more books blogged by the end of the week, and if I can stay at 100+ pages on avaerage through the week, I’d consider it a success.
Books finished: 1
Number of pages read: 64 HB: Destillert Norgeshistorie + 10 Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (aloud) + 27 Når livet er kjipt + 36 Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop of Dreams
Total number of pages read: 284
Total number of books finished: 1
Total number of books blogged about: 2 (Day 2: Når livet er kjipt av Oda Rygh)
Comments: Still going strong.
Today’s Rainbow Challenge is brought by Randy Runt of a Reader. I might just do both versions for the h of it, here’s the author challenge:
R – Russo, Richard
O – O’Brian, Patrick
Y – Yeats, William Butler (I’ve never blogged Yeats, but one of his poems is one of those I regularly get as an «earworm», so I’ve included it below. I also love his The Second Coming, though please don’t ask me to analyze it…)
G – Goldstone, Lawrence and Nancy
B – Bjärbo, Lisa
I – Irving, John
V – Valente, Catherynne M. (I’ve read The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making, but not blogged about it.)
An Irish Airman Foresees his Death
I KNOW that I shall meet my fate
Somewhere among the clouds above;
Those that I fight I do not hate
Those that I guard I do not love;My country is Kiltartan Cross,
My countrymen Kiltartan’s poor,
No likely end could bring them loss
Or leave them happier than before.Nor law, nor duty bade me fight,
Nor public man, nor cheering crowds,
A lonely impulse of delight
Drove to this tumult in the clouds;I balanced all, brought all to mind,
The years to come seemed waste of breath,
A waste of breath the years behind
In balance with this life, this death.— W. B. Yeats
Jeg har lest en pensumbok. Det vil si, jeg vet ikke om den er pensum noe sted, men den burde være pensum for alle norske ungdommer, gjerne i siste året på ungdomsskolen eller første året på videregående. I tillegg bør den være lett tilgjengelig og lett synlig alle steder unge (og gjerne også ikke fullt så unge) voksne ferdes, eller enda bedre: Det offentlige kan gjøre hele teksten tilgjengelig på snasent designede nettsider, med klekkelig betaling til forfatteren, selvsagt.
Boka jeg snakker om er Når livet er kjipt: En håndbok for unge folk.
Oda Rygh klarer på en utmerket måte å veilede leseren gjennom en skog av forskjellige problemstillinger uten at teksten noensinne føles belærende, selv om det hele er bygget opp på en veldig «lærebokaktig» måte.
Først forteller hun egen historie. Det kan kanskje virke unødvendig utleverende, men det er viktig fordi det er med på å skape et tillitsforhold og fortrolighet mellom leser og forfatter, og siden temaene som tas opp er personlige og ofte ting man ikke prater om er det ekstra viktig.
Deretter snakkes det litt generelt om det å slite, hva en livskrise er og at det er helt normalt å oppleve en, men at det for noen (ganske mange faktisk) krever mer enn man faktisk har å gi og da fort har en tendens til å balle på seg. Målsetningen med boka er helt opplagt å treffe folk FØR det har gått for langt, der problemene enten så vidt har begynt eller fortsatt kan reddes inn med litt støtte fra familie og venner og en god porsjon egeninnsats drevet av egeninnsikt. Det er lettere å komme seg ut av en depresjon om man ikke har mistet både jobb og tak over hodet før man begynner. Det er enklere å løse økonomiske problemer når man «bare» får jevnlige inkassovarsler enn når man har havnet i full luksusfelle-modus.
Så får vi to eksempler på folk som det går skjeis for, men som klarer, med hjelp, å hente seg inn igjen. De to brukes også som eksempler videre i boka slik at man kan se hvordan forskjellige livskriser kan føre til problemer som ligner hverandre og kan bedres ved hjelp av lignende mestringsmekanismer.
Og så kommer en rad kapitler om de forskjellige typene problemer man kan havne i, hvordan gjenkjenne symptomene og innse at man sliter og så konkrete råd til hva man kan gjøre for å karre seg opp av gropa igjen før man blir levende begravd.
Nest sist følger et kapittel om hva man kan gjøre som pårørende. Hva man skal se etter, hvordan man skal få vedkommende det gjelder til å innse at de har et problem og hvilke praktiske ting man kan hjelpe til med i forskjellige situasjoner (der det første punktet betimelig nok er «pass på deg selv», du kan ikke hjelpe andre om du graver din egen grav).
Og så til slutt et praktisk kapittel om hvor du kan få hjelp, et etterord og en oversikt over flere instanser som kan hjelpe. Sistnevnte er nok den delen av boka som vil bli utdatert fortest, nettadresser har ofte kort levetid, men selv om ti år kan de gi en pekepinn om hva man kan google (eller hva vi når gjør om ti år i stedet for å google).
Siden mitt eneste skikkelige mine nyttårsforsett er å få satt opp et skikkelig budsjett og følge det opp, fant jeg mange nyttige tips i kapittelet om økonomi, selv om det (heldigvis) ikke var så mange av faresignalene jeg kunne krysse av for. Men egentlig leste jeg boka av ren nysgjerrighet. Jeg følger Oda Rygh på Twitter (@odarygh) og synes hun har mye fornuftig å komme med der, så å sjekke ut boka hun har skrevet var en naturlig forlengelse av det. Men jeg har også to døtre som en gang skal bli tenåringer og unge voksne, og det er ikke så dumt å ha slike bøker både som ballast innabords og lett tilgjengelig i bokhylla.
Det mest imponerende ved Når livet er kjipt tror jeg må være Ryghs evne til å ufarliggjøre det å ta tak, det å be om hjelp, uten samtidig å bagatellisere at det kan være vanskelig.
Og så kan jeg ikke avslutte uten å nevne Tegnehannes fantastiske illustrasjoner. Rygh snakker om ork til å gjøre noe som om ork er en enhet du har et gitt antall av per dag (ikke ulikt teskjelignelsen som jeg har lest flere steder på nett, jeg tror dette er orginalen) og Tegnehanne har personifisert orkene som små lilla vesener som er både deprimerte og i ferd med å klippe over kredittkort, og de passer perfekt inn i teksten ved å gi litt luft og litt «comic relief» slik at den allerede korte (men konsise) boka blir enda lettere å lese. Og er det noe du virkelig ikke har ork til midt i en livskrise er det å lese tunge, dyptpløyende bøker.
Books finished: None
Number of pages read: 26 HB: Destillert Norgeshistorie + 11 Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (aloud) + 110 Når livet er kjipt
Total number of pages read: 147
Total number of books finished: 0
Total number of books blogged about: 1 (Shakespeare by Bill Bryson)
Comments: I unintentionally started off the Bout of Books week rather well. Let’s see if I can keep it up now that I’ve actually signed up!
I might as well join in today’s challenge, also:
Would you rather… by Writing My Own Fairytale
Would you rather:
Lend books to someone who dog-ears pages or to someone who reads with cheesy Cheetos fingers?
Dog-ears. I’d make sure to only lend them pockets, though, and certainly keep my most prized books well away. I dog-ear my own pockets, so it wouldn’t matter so much that someone else did it too…
Would you rather:
Be able to meet one character of your choice or meet one author of your choice?
Tricky. Author, I think, though I’m hard pressed to chose one.
Would you rather:
Never be allowed in a book store again or never be allowed in a library again?
What a terrible fate! I’m going to have to go with library, because so many of the books I read and want to read are not available from any of the libraries I have access too. And then… to never be allowed into another second-hand book store to hunt for treasures? No. Unthinkable.
Would you rather:
Have to choose one of your favorite characters to die in their book or have to pick one of your favorite couples to break up in their book?
Bad as it would be I’d have to say break up. I’m too much of a realist to think that that’s the worst that could happen to someone, most people (certainly anyone with the mettle to be one half of one of my favourite couples) tackle it reasonably well.
Would you rather:
Be required to read Twilight once a year for the rest of your life or The Scarlet Letter once a year for the rest of your life?
The Scarlet Letter, without a doubt. For one thing, it’s about half the length of Twilight, for another, after reading it once a year for a few decades I might get an epiphany and finally understand what’s supposedly so great about it. (The same thing might conceivably happen with Twilight, I suppose, but that would be something of a tragedy, frankly.)
Since I read quite a few pages yesterday, and was planning on covering a few more this week (in a last-minute-scramble to check if my 2015 books are worth nominating for Bokbloggerprisen, amongst other things), I might as well join the bandwagon that is Bout of Books:
The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda @ On a Book Bender and Kelly @ Reading the Paranormal. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, January 4th and runs through Sunday, January 10th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 15 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team
This is my sign-up post. I’ll come back with a status for the first two days and perhaps some goals for the week later this evening.
Jeg bommet så vidt på Goodreads-målet om å lese 70 bøker i 2015. Det vil si, jeg kunne nok ha inkludert et par barnebøker til og dermed tippet over, men valgte å la være. Jeg logger det jeg leser selv og det jeg leser høyt for eldstemann, men billedbøker logger jeg bare om jeg også blogger om dem (hvilket skjer sjeldnere enn jeg egentlig har målsetning om).
67 bøker logget på Goodreads, det mangler en Lou-bok, så totalen er egentlig 68. Av disse er 16 tegneseriebøker/grafiske romaner og 7 er non-fiction. Kjønnsbalansen i år tippet helt over på kvinnesiden, da 22 1/2 er skrevet av menn og 46 1/2 av damer.
Den geografiske spredningen står det dårligere til med… Adiga og Murakami er hederlige unntak fra euro(amerikansk)sentrering. Skjerpings.
Og bare 16 bøker blogget om, og noen av dem i ekstrem kortversjon i tillegg. A sorry excuse for a book blog, om jeg så må si det selv. Jeg kan jo ha som forsett å bli bedre, selv om jeg ikke skal love noe.
Den ene utfordringen jeg hadde tenkt å følge i fjor ble glemt, tross utskrift av liste. Jeg kunne gått gjennom for å se hvilke punkt jeg kan krysse av, men siden det blir helt tilfeldig tror jeg jeg dropper det. Noe av poenget med utfordringer er jo å dytte seg selv til å lese ting man kanskje ikke ellers ville lest. Kun sporadisk deltagelse i boksirkelen har også gjort sitt til at variasjonen på lista er dårligere enn den ellers kunne vært. Med en mann som endelig har fast skiftplan igjen blir kveldene lettere å planlegge, så jeg håper å få deltatt mer i år, det er en motivator for å lese ting ferdig å faktisk kunne delta på møtene.
2015 kan framstå som de avbrutte bøkers år for min del. Om jeg kunne telle halve og kvarte bøker hadde lista blitt langt lenger. Noen av de avbrutte har jeg forsatt ambisjon om å fullføre, men mange har jeg gitt helt opp. Det er ikke meg, det er dem. Eller omvendt, ikke godt å vite. Faktum er i alle fall at fler bøker enn vanlig forekom meg uinteressante eller tungrodde.
I 2016 har jeg tenkt å prøve meg på Book Riots «Read Harder«-utfordring. Tilfeldigvis er første boka jeg har lest ferdig i år perfekt til ett av punktene, så det må man kalle en flying start. Punktet jeg kanskje får mest problemer med er det første, jeg er ikke en horror-person. Jeg ser at et av forslagene er Mary Shellys Frankenstein, så mulig jeg kan slå to fluer i en smekk og få unna en klassiker i samme slengen.
Just before Christmas I headed to Åre by train for a day in order to pick up Box The Messenger and some yule ale. I was about to finish rereading India Knight’s Comfort & Joy, so needed to bring another book in order to have enough reading material for the journey, and so wandered in to look at my TBR shelf (there are TBR volumes all over the house, of course, but I’ve tried to collect a few of them in a bookcase in the bedroom) thinking «it needs to be something fairly light-weight…» I came out with Bill Bryson’s biography of Shakespeare, and for a second felt a bit like Hermione («I took this out of the library ages ago for a little light reading»). However, in some ways it makes sense. Not that «light-weight» is a fair description of the book, it’s a sound piece of scholarship. What it is, though, is an easy read.
In typical Bryson-style we are taken through what is known of Shakespeare from birth to death (and a little of what happens before and after, too). What is known is so little that a bare-bones telling of that would cover perhaps two pages, so in order to reach two hundred Bryson also expounds on how we know what we know, why we don’t know more (hint: We don’t really know much about anyone from the time, in fact we know a suprising amount about Shakespeare) and rather a lot about all the stuff people have guessed, surmised, interpreted or plainly made up over the centuries. He is appropriately dismissive of those who insist Shakespeare could not have been the author of Shakespeare’s works, but takes the trouble to point out the flaws in the various theories for who else could have been, a few of which I had not heard before. And as could be expected manages to cram an impressive number of little anectdotes into the whole.
So: An easy and pleasant read that leaves you feeling like you learned something, too. Like pretty much everything else by Bryson, I can wholeheartedly recommend it. And finishing it in 2016 means I can tick off task 6 of the Book Riot Read Harder challenge, so there is that.
(Krysspostet til drikkelig.no)
Jeg var på en veldig trivelig lansering av Norsk øl- og bryggeriguide på Mathallen i høst, dessuten har jeg selvsagt lest Knut Alberts ølblogg i flere år. Det definerer graden av min inhabilitet når det gjelder denne boka; jeg kan gjerne innrømme at jeg startet lesingen med et ønske om å like boka.
Og det gjør jeg, forsåvidt. Det skal sies at det selvsagt er et håpløst prosjekt Knut Albert har begitt seg ut på. På vaskeseddelen loves det «Beskrivelse av alle norske kommersielle bryggerier, fra de minste gårdsbryggerier til gigantene i markedet – omtrent 150 i tallet.» Siden det åpnes nye bryggerier hver uke eller deromkring er det slik at på dette punktet er boka allerede utdatert. Stokkøy mangler i alle fall. Videre loves «En komplett oversikt over alle norske ølsorter som er å få i butikker, ølutsalg, på Vinmonopolet og på fat. Alle flaskeøl er avbildet og beskrevet, vel 750 ølsorter totalt.» For å få til det var forfatteren avhengig av at bryggeriene selv sendte inn informasjonen. Noen var flinkere enn andre. Ja, jeg ser på dere, Røros. Tre øl? Patetisk.
Med det som utgangspunkt har Knut Albert gjort en prisverdig innsats og skapt en bok som gir et øyeblikksbilde av norsk ølproduksjon på et tidspunkt der det skjer mer spennende ting enn noen gang. Som historisk dokument er boka uvurderlig. Folk som Anders kommer til å finne den på antikvariater om femti år og juble høyt (ikke Anders, da, han har den allerede).
Og for en vanlig ølhund her og nå gir den en uovertruffen oversikt over stort og smått av norske bryggerier. Bokas styrke ligger i at her har alle fått plass. Like mye plass, til og med, en side med informasjon om bryggeriet, og litt tall som sier noe om størrelse, og så det antall sider som skal til for å vise fram alle flaskene. Det vil si at Hansa har fire sider og Gildaskáli faktisk bare har en, siden det er blitt plass til det ene ølet deres på siden med bryggeribeskrivelsen, men om Gildaskáli hadde produsert 30 øl hadde de også fått fire sider. Og bryggeriene er presentert alfabetisk. En demokratisk anlagt bok.
Leser du boka fra perm til perm (og har bedre hukommelse enn meg) blir du sittende igjen med et overblikk over norsk bryggerinæring som det hadde tatt år å google seg fram til (selv om det har blitt litt lettere etter oppmykningen av reklameforskriften). Visste du for eksempel at Fet hjemmebryggeri har fem øl, hvorav fire er IPAer? Eller at NorthernCo planlegger å starte med whiskyproduksjon til våren?
Vi får først noen generelle temaer som innledning, litt om vanlige ølstiler, en guide til hvordan du skal lese faktaboksene for bryggeriene. Deretter altså alle norske bryggerier som var aktive da boka gikk i trykken, med presentasjon og faktaboks pluss oversikt over flaskeølet. Til slutt kommer en seksjon med kort presentasjon av alle de som brygger, men ikke tapper på flaske, altså de du må besøke for å få smakt ølet. Den delen kommer til å bli flittig konsultert ved planlagte besøk i andre landsdeler framover, kan jeg love.
Men når du leser boka fra perm til perm blir du også oppmerksom på bokas største svakhet: Tekstene. At Knut Albert skulle smake seg gjennom alle de 750 ølene og skrive personlige notater er kanskje for mye forlangt (og altså, jeg VET jo ikke at han ikke har gjort det, jeg bare tviler på at beskrivelsen av Hansa Hvete, for eksempel, hadde vært «Typeriktig, behagelig og velbrygget øl» (s. 85) om det var forfatterens egne ord, men hva vet jeg?). Og det er ikke noe stort problem. Men tekstene om bryggeriene bærer litt preg av det samme: En tilsendt tekst forfattet av bryggerisjefen eller pr-avdelingen som så er blitt redigert og bare delvis omskrevet. For Qvart ølkompani er teksten til og med tatt med direkte som skrevet, siden den starter «Qvart ølkompani presenterer seg slik:» og har formuleringer som «vi vil» (s. 158). Kanskje er det uungåelig, men det er i alle fall blitt slik at skrivestilen varierer veldig fra bryggeri til bryggeri, og som med flaskebildene er det litt tilfeldig hvilke opplysninger forfatteren har fått fra bryggeriene, slik at man får slike merkverdigheter som påpekningen at «Alt øl fra Hubertus er upasteurisert og ufiltrert» (s. 90) til tross for at det vel er normen blandt mikrobryggerier, mens Lervig har fått et avsnitt om hvilke øl fra dem man bør prøve først. Lesingen blir dermed en litt humpete opplevelse.
Dette til tross, jeg vil hevde at om du skal kalle deg ølnerd må du ha denne boka i samlingen. Og du kan med fordel gi den bort både i anledning jul og bursdag til aspirerende ølnerder.
Vi avslutter med den ene ingressen som fikk meg til å nesten sprute øl ut av nesen på lanseringen:
For dem som syntes de norske bryggeriene var litt for høflige og tilbakelente, kom Sagene Bryggeri inn som et vindkast.
(s. 170)
C kan jo bli en utfordring? Vi har i alle fall kommet dit i Enligt Os kvinnealfabet.
1. Vem är en favoritförfattare med för- eller efternamn på C?
Susanna Clarke har bare skrevet to bøker, men den ene er aldeles fantastisk (og burde vært gjenlest snart!), nemlig Jonathan Strange & Mr Norrell, og den andre er slett ikke ille den heller, men… noveller. Buuuu. Anyway, les henne!
2. Berätta om en kvinna med för- eller efternamn på C som är en stor favorit och som du tycker fler borde upptäcka!
Caitlin Moran. Ingen over, ingen ved siden. Jeg har lyst til å kjøpe et uendelig antall kopier av How to be a Woman og spre den til alle landets (verdens!) skolebiblioteker, så tenåringene kan få lese noe vettugt om kjønnsroller og å være seg selv.
3. Berätta om en kvinna med för- eller efternamn på C som du vill lyfta fram. Det kan vara en känd eller okänd kvinna inom vilket område som helst. Motivera gärna ditt svar.
Chimamanda Ngozi Adichie kunne muligens vært svar på spørsmål nummer en om det ikke var for at jeg bare har lest en av bøkene hennes og føler jeg burde lest fler for å kalle henne favorittforfatter. Derimot har jeg lest nok om henne til å vite at hun er en knakende kul kvinne. Hvilket minner meg på at jeg må se å få bestilt We Should All Be Feminists.
4. Lyft fram ett kulturellt verk på C. Det kan vara en bok, en film, en sång, en dikt, en tavla, en pjäs, en musikal eller något annat. Kravet är att det är en kvinna som står i centrum.
Emma av Jane Austen er en fantastisk bok, og jeg har sett flere gode filmatiseringer, men Clueless, fra 1995, stiller i særklasse. Det er en så gjennomført intelligent tolkning av boka og fanger essensen i historien aldeles perfekt. Regissert av en kvinne, selvsagt.