Denne boka er det forundelig lite spor av på internett. Greit, den er ikke helt ny, den kom ut i 2007, men det er da som regel mulig å få noen treff på langt eldre bøker enn det? Den er registrert på bokelskere, en eneste person har gitt den terningkast. Jeg har hatt den på hylla en stund, men har ikke registrert hvor jeg fikk den fra.
Etter å ha konkludert med at jeg ville lese bøker skrevet av utenlandsadopterte selv når jeg leste Adopsjonsoppgjøret tidligere i år, oppdaget jeg at jeg hadde Adoptert av Ane Ramm på hylla og plukket den fram for å huske å lese den. Det viste seg å være en annen bok enn jeg egentlig ville lese, det er mer en «håndbok for adoptivforeldre» enn en selvbiografi (som var det jeg ønsket meg), så jeg var bare sånn passe interessert. Det hjalp ikke at språket er preget av gjentagelser. Jeg vet ikke hvor mange ganger Ramm skriver «etter min mening», men det var mange nok til at det ble ganske slitsomt. Og så kom jeg til side 83/84 og følgende tekst:
Dersom barnet stadig blir ertet av forskjellige personer, er det kanskje lurt å tenke over om ertingen kan skyldes spesielle forhold ved barnet. Kanskje barnet rett og slett trenger å tilegne seg mer sosial kompetanse?
Og sa nope og markerte boka som DNF. Avsnittet kommer etter et lengre forsøk på å bortforklare rasisme mot utenlandsadopterte, Ramm går langt i å hevde at barn ikke kan være rasistiske. Jeg skal absolutt ikke «whitesplaine» rasisme, og forsøkte å lese det hele med åpent sinn, men avsnittet over handler ikke bare om potensielt rasistisk motivert mobbing, men om mobbing generelt: Det er mange mobbeoffer som har blitt møtt av voksne som skulle hjelpe med rådet «Kan du ikke bare være litt mer X eller litt mindre Y så skal du se at de andre barna behandler deg bedre.» Det er bullshit fra ende til annen, og sånt gidder jeg faktisk ikke lese.
Boka eier jeg sjøl, i hvert fall en liten stund til, den havner straks i loppemarkedhaugen.
Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.
Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan er månedens bok i boksirkelen. Vi møtes i morgen, og jeg har prøvd å konsentrere meg om bare den for å lese den ferdig før vi skal møtes, men jeg har ikke hatt lyst til å plukke den opp og har derfor funnet på andre ting å gjøre enn å lese. Jeg har bare skumlest de siste femti sidene eller noe sånt for å se om ting bedret seg, men på side 250 (av 448) gir jeg offiselt opp.