Dette er ikke oss – Neda Alaei

Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.

Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.

Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.

(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.

Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.

Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.

(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Vintertonar – Anders Totland

Vintertonar av er Anders Totlands debut som romanforfatter for voksne. Jeg begynte å følge Totland på Twitter etter å ha lest Den norske slavehandelen i fjor, og bestilte Vintertonar når den kom ut i høst, men siden lesehøsten var preget mer av fravær av lesing enn nærvær skulle det en nomineringsfrist til for å dytte meg i gang (det speedleses her nå, vi får se hvor mange jeg rekker).

Isak har egentlig brutt kontakten med faren og (halv)søsteren Rakel, og hele øysamfunnet de tilhører, etter at moren tok ham med og flyttet til byen når han var 16. Men så ringer svogeren og ber ham komme hjem, faren er syk og har ikke lenge igjen. Isak reiser, uten helt å vite hvorfor. Hjemme hos en døende far, som ikke akkurat virker overbegeistret for å se ham, begynner Isaks oppfatning av familiens historie å slå sprekker. Hvem er skurken og hvem er helten i fortellingen? Hvor mye husker han egentlig, og husker han riktig? Hvorfor dro han og moren, og hvorfor fulgte ingen etter?

Vintertonar forteller både om sviktende kommunikasjon og sviktende hukommelse. Isaks minner er ikke til å stole på, men det er vanskelig både for ham og leseren å få grep om hva som er den egentlige historia, for de som vet sier ingenting. De sa ingenting den gangen, og de er nesten like ordknappe nå. Glimtvis dukker det opp en setning eller to, men ingen helhetlig “Nå skal du høre her”-historie, selv når det bør bli tydelig for Rakel at det er det som trengs.

– Du hugsar det ikkje, du?
Ho ser på meg med overraska blikk.
Eg trekker på skuldrene. Prøver å tenka etter, men finn ikkje noko minne av fjellturar saman med Rakel og Gunnar.
– Nei, eg gjer eigentleg ikkje det, seier eg.
– Så rart, seier Rakel. – Dei første gongene var du jo veldig liten, men etter kvart… Hugsar du verkeleg ikkje at morfar tok oss med på tur når det blei for dårleg stemning heime, når mor di var på det verste?

(Side 79.) Jeg kjenner jeg blir frustrert, både av Rakel og Jon, som jo er voksne, tilsynelatende fornuftige, mennesker og måtte kunne forstå at det hjelper å si ting høyt i stedet for å prøve seg på tankeoverføring. Og over Isak som ikke bare sier “Men fortell meg, da, din versjon av hva som egentlig skjedde?” Men det er jo nettopp sånn dynamikken i en del familier er, og i denne familien har alt gått på tverke for lenge siden, så det er kanskje ikke å forvente at de skal klare å sette ord på historien.

At alt blir mer poetisk på nynorsk er jo en kjent sak. Denne boka er i alle fall med på å forsterke det inntrykket, den er stappfull av små glimt av poesi i de hverdagsligste ting.

Det knirkar i dei gamle fjørene, sjølv om eg prøver å setja meg så stille eg klarer, for ikkje å vekka far i sofaen. Det stive stoffet i puta gjev forsiktig etter. Lyden av gammalt handverk skjer gjennom lufta.

(Side 25.) Og sånn sett er den verdt å lese for språket alene.

Historien er jeg bare sånn passelig fornøyd med. Jeg skulle gjerne hatt den der “slik og sånn var det altså det skjedde” i stedet for alle de vage dryppene og hintene som Isak må klare seg med. Det er for mye som forblir usagt, selv om jeg skjønner at det er et litterært virkemiddel og både helt sikkert meningen og muligens korrekt avgjørelse: Det er langt fra sikkert at boka hadde vært bedre med en overtydelig resolusjon, en avsluttende scene der Poirot forteller alle hva det egentlige hendelsesforløpet var funker i Christie-style krim, men neppe i norsk samtidslitteratur. Men det er i alle fall det som gjør at boka ikke blir noen fulltreffer for mitt vedkommende, jeg er fortsat frustrert og føler at jeg aldri fikk noen resolusjon når siste side er lest, og det liker jeg ikke. Bra bok, men ikke fullt så bra som jeg hadde håpet, altså. Vi får si det sånn.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Benny går berserk – Tom Erik Fure

Benny elsker jul. Ingen elsker jul så mye som Benny. Men så kommer han hjem to dager før jul og oppdager at foreldrene har fått det for seg å reise til “Granka” i julen! Krise! Og enda mer krise: De skal reise sammen med familen til Ken, som Benny er hemmelig forelsket i. Operasjon stopp sydenjul må igangsettes. På veien får Benny hjelp både av naboen Magda-Rose, forhenværende filmstjernediva, og bestevennen Akemi, som elsker jul nesten like mye som Benny, selv om de har ganske forskjellige tradisjoner.

Benny går berserk av Tom Erik Fure er en bok om vennskap på tvers av generasjoner og kulturer, om å være i skapet og kanskje komme ut og om familie som både irriterer vettet av deg, men som du er glad i likevel og som kanskje kjenner deg bedre enn du aner. Ikke minst er det en genuint morsom bok, der Bennys desperasjon når stadig nye – ganske urealistiske – høyder ettersom julaften nærmer seg.

Benny holdt badebuksen opp foran seg og studerte den skrekkslagen. Han kom til å være synlig fra verdensrommet i denne! Den var neongul og full av bananer!

Benny rødmet bare ved tanken og leste kortet som fulgte med:

Kjære gutten vår,
God jul! Synes denne var så luddi at du bare måtte få den allerede nå!
Stor klem fra mamma og pappa

PS! Ikke gå helt bananas nå, da. Hehehe.

Den siste setningen var skrevet i farens håndskrift, og badebuksen var ikke luddi i det hele tatt! Den var faktisk på grensen til barnemishandling og nesten grunnlag for å ringe barnevernet! Når skulle foreldrene hans skjønne at han var alt for gammel til å gå i badebukse og trengte badeshorts?! Gjerne en som gikk ned til knærne og hadde lommer og faktisk helst egentlig var en bukse med tilhørende jakke og lue, og hva skulle han med badebukse uansett, det var jo midt på vinteren, for svingende!

(Side 45-47.) Boka er illustrert av Kenneth Larsen (som ellers er kjent for tegneserien Bestis) og bildene er akkurat passe sprø og herlige, min personlige favoritt er nok Bennys lillesøster Belinda som Grinchen (Belinda er likegyldig til sydenjul så lenge hun får ha med seg mobilen, later det til):

Boka anbefales, både til målgruppen (8-12 eller noe sånt?) og til voksne. Det er ikke som om vi ikke alle kan ha bruk for litt humor og kjærlighet.

Boka har jeg kjøpt selv.

Heltinner jeg har møtt – Arnhild Skre

Det var en kommentar på et innlegg som handlet om noe helt annet på en eller annen Facebookgruppe som gjorde meg oppmerksom på at Heltinner jeg har møtt av Arnhild Skre eksisterer. En reservasjon hos biblioteket ble kjapt sendt avgårde og vips hadde jeg boken i hende.

Skres prosjekt er interessant. Hun tar for seg et utvalg jenter/kvinner fra litteraturhistorien (pluss noen fra viser, film og til og med dataspill), gruppert etter når hun i eget liv opphøyde dem til heltestatus. Vi får møte Milly Molly Mandy fra Skres barndomlesing, Mette Marit spenner over både “tweens” og tenår, vi møter 70-tallets politiserte heltinner Bjørg og Unni og en gjenfunnet kjærlighet for klassikere når Skre bikker førti. Blant annet. Hver heltinne får både faktaboks, gjenfortelling av grunntrekkene i verket og Skre gjenleser og kommenterer både kritisk og kjærlig. Om Milly-Molly-Mandy (på side 28-29):

“De kaster blår i øynene på deg,” sa farmor da jeg ti år senere begynte å lese Det Nyes noveller og motestoff. I dag ser jeg at det var lesestoffet hun selv valgte til meg som sterkest hindret meg i å se klart. Brisley lovet beundring og ros for å være nyttig, dyktig og pliktoppfyllende. Det tok år å oppdage hvor lite sant dette løftet var.

Heltinner jeg er møtt er på sitt sterkeste nettopp i kontrasten mellom det nostalgisk, kjærlige blikket fra barne- og ungdomstidens lesing og den kritiske samtidige røsten som både er blitt voksen og har skaffet seg litteraturfaglig bagasje. Vi har lest mange av de samme bøkene, Skre og jeg (om en til dels på forskjellige stadier i livet), og refleksjonene over heltinnene og hvike rollemodeller de var, er og kan være er interessant lesing. Skre klarer også å legge bøker til leselisten min (og som jeg har skrevet før, en bok-om-bøker som ikke gjør det er mindre vellykket).

Men utover i boka dukker det for det første opp småfeil som irriterer meg, og etterhvert føler jeg at narrativet stagnerer og prosjektet faller sammen og jeg begynner å krangle med Skre.

Feilene, først. Det er filleting, men også sånt som jeg ikke skjønner at et seriøst forlag ikke har klart å fange opp i korrektur. I kapittelet om Lille My på side 175:

På vei inn i trettiårsalderen var jeg fead up med kulturens krav om å bli en oppofrende mor og – enda mer – med kravet om å være en oppofrende kone. Absolutt fead up var jeg med det. (Sic)

Det kan jo ikke være trykkfeil heller, når det gjentas. I følge Urban dictionary betyr fead: “A person who is both fed up and dead at the same time.” Men det uten “up”, og det Skre vil fram til heter altså “fed”. To sider senere står det “loonere” når jeg er rimelig sikker på at det er “lonere” som menes (selv om “loonere” er ufrivillig morsomt). I faktaboksen om Stolthet og fordom på side 220 kan vi lese:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) er en omarbeidet versjon av romanen Ellinor og Marianne som Austen skrev 1795-1796.

Det er jo selvsagt vrøvl. Ellinor og Marianne ble riktignok omarbeidet, men den endelige romanen heter Sense and Sensibility (med hovedpersonene Ellinor og Marianne…). Forgjengeren til Pride and Prejudice het First Impressions, og den ble sannsynligvis skrevet 1796-1797, dessuten.

I faktaboksen om Nemi på side 264 er etternavnet stavet Montaya. Det skal selvsagt være Montoya, etter Iñigo Montoya fra The Princess Bride.

Og feilene, bagateller som de tross alt er, hadde kanskje ikke gjort meg like mye hvis ikke jeg altså også hadde begynt å krangle med forfatteren, delvis på detaljer i gjenfortellingen. At ingen i familien til Elisabeth får vite om frieriet fra Mr. Darcy (side 225)? Selvsagt får Jane vite, åpenheten mellom de to søstrene er et av historiens fundamenter, det hadde vært en helt annen roman ellers, så hva babler du om? At Florence Nightingale nevnes i samme setning som Solveig, og lot “mennene utføre heltedådene og ventet med kjærlighet, bandasjer og uendelig tålmodighet til seierherrene kom hjem” (side 270) er en merkelig tolkning av historien. Riktignok var ikke Nightingale på frontlinjen, men nær nok, skulle man tro, og på feltsykehusene under Krimkrigen var det vel ikke akkurat overflod av triumferende hjemkomne “seierherrer”. Og når Skre skriver om Pippi på side 307 får jeg lyst til å kyle boka i veggen:

Hun er for ensom, for forsert. Hun lager for mange problemer for seg selv til at hun noen gang virkelig har klart å interessere meg. Jeg misunner Pippi fordi hun er så sterk og sikkert også fordi hun er rik, men jeg kunne ikke tenke meg å ligne henne på noen annen måte. Om hun vekker nysgjerrighet hos meg, er det rent teoretisk, fordi hun stiller spørsmål ved konvensjonene. Likevel var og er Pippi en barnebokfigur jeg merker at jeg synes mest synd på. Hun virker ikke ærlig. Hun hopper og spretter og jubler i vei, men ser ikke ut til å ha det godt. Slike er ikke heltinner.

That’s a bit rich fra noen som nettopp har hyllet Beatrix Kiddo fra Kill Bill som heltinne (jada, problematisert og alt, men likevel). For hun later jo til å ha hatt det godt, ikke sant? Det er da forøvrig også et merkelig kriterium for å være heltinne, at du skal ha det godt? Dessuten, liker du ikke Pippi kan vi ikke bli BFFs. Sånn er det bare.

Og er det så mye vold i tidlig Nemi som Skre skal ha det til?

Stemningsargumentet “Jeg var sur den dagen, derfor dro jeg til deg,” holder imidlertid ikke helt som rettferdiggjøring. Det kan til nød være unnskyldning en gang i mellom. Hos Nemi skjer ikke dette bare av og til, hun ber heller ikke så ofte om unnskyldning.

(side 282) Jeg måtte hente ned Enhjørninger og avsagde hagler fra hylla og bla meg gjennom, og jeg fant tre striper der Nemi deler ut slag og en der hun selv får en veske dasket i hodet. Så jeg skal gi Skre rett i at om man leser det som “Nemi slo faktisk til den pene servitøren med knyttet neve” kan man nok si at det er mye vold i Nemi. Her tror jeg problemet er at Skre tar volden mer bokstavelig enn jeg gjør. Jeg tolker de tegnede knyttneveslagene som metaforer eller overdrivelser, på samme måte som at jeg antar at når Nemis lange svarte hår står rett til værs er hun tegnet sånn for å se skremt ut, ikke fordi noens hår faktisk kan stå rett til værs. Her får vi være uenige om tolkning.

I kapittel 9 virker det nesten som om en heltinne har falt bort, for plutselig dukker det opp flust av referanser til Calamity Jane. I den første refereres det til filmen fra 1953, men i motsetning til de andre verkene som omtales som jeg ikke har lest/sett/hørt gis det ingen synopsis av musikalen Calamity Jane. Jeg, som hovedsakelig har et forhold til den historiske personen, blir derfor totalt forvirret av at hun visstnok “ble en komisk figur fordi hun ikke var dame på den “riktige” måten” (side 240) og at hun “måtte skifte garderobe og bli “kvinne” for å få mann og barn og en hjemmekos som på 1950-tallet var verdt mer enn all verdens jobber og lønn” (side 258). Her lurte jeg virkelig et øyeblikk på om det var meg eller Skre det hadde rablet for når Skre referer til et årstall som er nesten 100 år senere enn der jeg mentalt hadde plassert Calamity Jane (en smule unøyaktig, skal jeg innrømme, jeg trodde hun levde på midten av 1800-tallet, men hun ble født i 1852). Men Skre snakker selvsagt om filmen (som virkelig virker å være bare løselig knyttet til faktisk historie). Når Calamity Jane igjen nevnes i oppsummeringen av kapittelet, sammen med de tre heltinnene det egentlig har handlet om, konkluderer jeg med at hun var ment å være en av de utvalgte i et tidligere utkast av boka, men ble klippet på noe tidspunkt uten at alle referanser forsvant.

Men Skre lykkes i alle fall med å få meg til å ville lese Martha Christensens Dansen med Regitze og å søke opp Bodil Nilsens viser om Trille. Og noen nyttige refleksjoner har jeg også fått med meg på veien, så en total fiasko var boka ikke for meg. Men jeg hadde håpet på noe mer, og følte at boka holdt det den lovet til vi var omtrent halvveis. Så kanskje jeg skulle anbefale å lese første halvpart av Heltinner jeg har møtt, så kan du heller gi deg etter kapittel sju eller deromkring.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Shorts

I sommer endte jeg med å starte på gjenlesing av Jasper Ffordes serie om Thursday Next. De første par bøkene seilte jeg gjennom ganske kjapt, så kom hverdagen og det gikk litt treigere, og så begynte jeg på One of Our Thursdays is Missing i oktober og der stagnerte det helt. Når jeg tok meg sammen etter nyttår og leste meg gjennom siste halvpart av boka i løpet av noen få dager kom jeg fram til at noe av problememet med den sjette boka om Thursday Next er at den slett ikke handler om Thursday Next. Det vil si, den handler ikke om den samme Thursdayen som de første fem bøkene, jeg-personen vi følger i bok seks er den (ene varianten av den) fiktive Thursday Next. Og selv om hun ligner er det ikke samme person, det er noe av poenget. Så Fforde må rett og slett gi meg litt tid til å bli kjent med en helt ny hovedperson. Og det der var sikkert rimelig uforståelig om du ikke har lest Fforde… Ikke fortvil, det er rimelig forvirrende når du leser Fforde også, men ganske underholdende. Men start med The Eyre Affair.

Crawlspace av Jesse Jacobs var litt underholdende, men mest… merkelig. Noen tenåringer finner en inngang til en regnbuefarget psykedelig verden gjennom vaskemaskinen og tørketrommelen i kjelleren til en av dem. Jeg tror det er en metafor for narkotika, men jeg er jaggu ikke sikker. Narnia it ain’t. Å “bli høy” har aldri appelert til meg, og det gjorde ikke denne boka heller. Tegningene er forseggjorte, men jeg satt igjen med den samme følelsen som etter en kunstutstilling på Ni Muser i hine hårde dager som besto av et tredvetalls kvadratiske lerret med det samme geometriske mønsteret i forskjellige kombinasjoner av brunt, beige og grått: “At noen gidder.”

Pashmina by Nidhi Chanani is a fairly charming story of growing up in the USA with roots in India that remain largely unexplored until the protagonist is old enough to rebel at the reticence of her mother and push for more knowledge. An important narrative driver in the story is the Pashmina of the title, which is magical, showing the various women in the story images that act as guides in the critical crossroads of life. I am rarely enthused by “magical realism” or variations thereof (I prefer realism or full-on fantasy), and Pashmina did not really convince me for that reason, but the artwork is certainly stunning.

(Argh. I did it again. I changed languages half way through for no good reason. Ah, well.)

 

Ffforde-boka har jeg kjøpt sjøl, de to andre har jeg lånt på biblioteket.

Trans Mission: My Quest to a Beard – Alex Bertie

Trans Mission is both a narrative about one person’s experience with discovering his gender identity and seeking medical help to transition and a sort of Transition 101. For anyone who knows little about what being transgender and taking steps to transition entails (whether questioning their own identity or just wanting to be a better ally) it’s probably quite a useful book and it’s definitely the sort of thing that I’d recommend for a school library.

The book reads rather like a transcript of a series of YouTube videos, which is unsurprising considering Alex Bertie is a YouTuber. It’s not neccessarily a bad thing, especially for the (probable) intended audience. The style is chatty and personal, and makes me feel old. I am not joking, either, Alex comes across as very young to my eyes. But then again: He is young. I assume I’m likely about the same age as his parents. I found myself wanting a smidge more mature reflection while reading, but I’m not actually sure that that would have improved the book as is. Perhaps I just wanted to read a different sort of book altogether.

It’s interesting to read about the process Alex had to go through with his parents before they were won over to fully accept and support his identity, but also frustrating, as I find the whole concept of not accepting your child they way they are wholly foreign and… bisarre. Being slow to catch on and needing things spelled out is one thing, actually denying reality or trying to convince the child it is “just a phase” quite another. Though I suppose Alex has a point when he sums it up:

Transitioning is always going to be a big deal to your parents and they’re never going to respond with, ‘Oh golly! I’m so glad my child is trapped in a body that makes them feel horrible!’ (At 38 %)

An episode both Alex and his mother (who gets to have her say in a chapter at the end of the book) recount is how he was forcefully persuaded to wear a dress at a junior prom. Even though he was not out as trans at the time (or even yet himself aware), what would the harm have been in letting him choose a suit? At least there’s a happy end, so to say:

His college leaving party was much better than his middle-school prom. Alex went in clothes he had chosen himself, with the hairstyle he wanted, and not an ounce of make-up in sight. He had no stress about conforming to the expectations of others, or the related pressures of gender dysphoria. My happy child was back: his college party photos are of a beaming Alex posing with all his mates. Finally, he was comfortable and settled and looking forward to his next chapter in life. (At 89 %)

Getting the mother’s point of view at the end is a good idea, but I don’t feel like it really provides an explanation for the slow process (and to some extent seems to suggest that there was a lot of miscommunication rather than actual lack of support). Perhaps it would have been more interesting to hear from Alex’s father, who seems to have taken a much longer time to accept reality?

I certainly learned something from Alex, though, and that’s never a bad thing, even if I think I was hoping for a different sort of book. (On that note: Hit me with suggestions for memoirs by trans people if you know any!)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Tre sakprosabøker

Noen av bøkene jeg har lest er jeg ganske likegyldig til at jeg aldri blogget om, men for andre irriterer det meg. Tre av bøkene jeg leste i fjor havner i denne kategorien, tilfeldigvis er det også tre sakprosabøker, så her kommer en liten samlepost av typen jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg ikke skriver oftere…

En frivillig død sto jeg på venteliste for når fristen til å nominere til Bokbloggerprisen 2018 gikk ut. Heldigvis kom den seg på kortlista uten min hjelp, så når jeg endelig kom først i køen hadde jeg store planer om å bidra til samlesingen. Vel, lese gjorde jeg, men skrivingen ble det altså så som så med.

På den annen side føler jeg vel at mine medbloggere stort sett har dekket det jeg har å si om boka, den gikk tross alt hen og vant prisen for beste sakprosabok. Så jeg skal bare istemme at det er en sterk bok som belyser viktige spørsmål og forsøksvise svar om temaet selvmord, og at det grafiske uttrykket, da særlig blandingen av fotografier og tegninger, mesterlig bidrar til historiefortellingen.

Les gjerne mer hos mine medbloggere:

Born a crime er en selvbiografi av Trevor Noah om å vokse opp i Sør-Afrika under Apartheid som barn av en svart mor og en hvit far.

I grew up in South Africa during apartheid, which was awkward because I was raised in a mixed family, with me being the mixed one in the family. My mother, Patricia Nombuyiselo Noah, is black. My father, Robert, is white. Swiss/German, to be precise, which Swiss/Germans invariably are. During apartheid, one of the worst crimes you could commit was having sexual relations with a person of another race. Needless to say, my parents committed that crime. In any society built on institutionalized racism, race-mixing doesn’t merely challenge the system as unjust, it reveals the system as unsustainable and incoherent. Race-mixing proves that races can mix—and in a lot of cases, want to mix. Because a mixed person embodies that rebuke to the logic of the system, race-mixing becomes a crime worse than treason. (ved 8 %)

Jeg kjenner bare såvidt til Noah fra før, fra korte klipp fra The Daily Show delt av folk jeg følger i sosiale medier, og han virker jo som en relativt fornuftig fyr. Fra historien om oppveksten kan vi nok konstatere at det at han vokste opp til å bli nettopp det skyldes en god blanding flaks og en formidabel mor. I det hele tatt er boka vel så mye en (hyllende) biografi om moren som en selvbiografi. Uansett anbefales boka i aller høyeste grad, enten du kjenner godt til internpolitikken i Sør-Afrika eller knapt har lest om temaet før.

My mom raised me as if there were no limitations on where I could go or what I could do. When I look back I realize she raised me like a white kid—not white culturally, but in the sense of believing that the world was my oyster, that I should speak up for myself, that my ideas and thoughts and decisions mattered. (…) “Because,” she would say, “even if he never leaves the ghetto, he will know that the ghetto is not the world. If that is all I accomplish, I’ve done enough.”  (ved 27 %)

Det er en velskrevet fortelling, relativt lettlest (det finnes visst også en “forenklet” versjon for ungdom, men jeg tror de fleste lesende ungdommer kan takle voksenversjonen, egentlig), og med et galgenhumoristisk blikk på en potensielt trist historie. (Sidenote: Denne burde jeg jo ABSOLUTT ha fått skrevet om i fjor, slik at jeg kunne krysset av en kategori i biografilesesirkelen, men den gang ei.)

Birds of Pandemonium var en helt tilfeldig oppdagelse. Jeg abonnerer på et nyhetsbrev fra BookBub som tipser om billige og gratis ebøker hos de store tjenestene. Du kan stille inn hvilke kategorier av bøker du er interessert i, og jeg har flere non-fiction-kategorier avkrysset, blant annet “Biographies and Memoirs” og “General Nonfiction. Ofte blar jeg ikke engang gjennom nyhetsbrevet, Mount TBR er høyt nok som det er, men av og til gjør jeg det, og en sjelden gang blir jeg interessert nok i en tittel til å kjøpe den. Det hadde jeg tydeligvis gjort med Birds of Pandemonium og glemt igjen, for jeg “fant” den i ebokbiblioteket mitt når jeg lette etter noe interessant å lese i fjor vår en gang.

Michele Raffin discovered an interest in keeping and raising rare birds after rescuing an injured dove. Birds of Pandemonium recounts her adventures while learning about these birds, amassing and fine-tuning her “collection” and honing her skills. We learn something of Raffin’s family, and how they respond to having their lives taken over by birds, and we hear about volunteers and other workers at Pandemonium (which is the name of the sanctuary). There is, for me, an obvious parallell to draw here to Gerald Durrell’s books, especially the ones that recount the creation of “his” zoo. The subject matter is obviously similar, but so are the writing style, the flashes of humour (even ridiculousness) interspersed with seriousness and the obvious love and enthusiasm the author feels for her subject.

Our birds are gorgeous. But that’s not why I’ve fallen for them so hard and so deeply. I’ve learned that their behavior is far more fascinating than their plumage. What birds know has upended anything I thought I understood about the natural world and our place in it. Birds mourn, they sacrifice, they engage in wicked tricks. They name their babies. They invent, they plot, they cope, and, as you’ll see, some of them know devilishly well how to manipulate unsuspecting humans. Beset by the forces of nature and the follies of man, they parry with marvelous wit and resilience. They can teach us volumes about the interrelationships of humans and animals. (at 8 %)

Highly recommended.

(Jeg innså plutselig at jeg slo om fra norsk til engelsk halvveis der… Ja, ja, det får stå seg.)

En frivillig død har jeg lånt på biblioteket, de to andre har jeg kjøpt sjøl.

Pyongyang: A Journey in North Korea – Guy Delisle

It’s been six years since I read Guy Delisle’s Burma Chronicles and was ambivalent about it. When picking up a selection of graphic novels at the library recently, I decided it was time I gave him another chance and borrowed Pyongyang: A Journey in North Korea, since North Korea is interesting. I sort of regret it now, but I won’t give him the benefit of the doubt again. Because all the stuff that bothered me in the Burma Chronicles bothered me even more in Pyongyang, and it was joined by a casual racism (calling the performing children “savant monkeys”!) and blatant misogony that completely undermines any point Delisle may have had to make. I mean, who recounts a series of torture techniques in drawing and writing and then writes this down and thinks, “Yeah, that’s the vibe I’m going with”?

Delisle arrives in North Korea for a six week stay, supervising the production of cartoons his employer has outsourced for cheap labour. The sequences where Deslisle tries to explain why a scene needs to be redone affirms my impression that outsourcing creates so much more labour that you would be lucky to actually save any money, but that is not something Deslisle addresses (or: if addressing it was his intention, it gets lost along the way). He seems instead to use the examples purely to reinforce the image of the North Koreans as intellectually inferior, which permeats the whole narrative.

You’d think an intelligent man would consider whether the reason the North Koreans he talks to never criticise the regime they are living in is simple caution and life-preserving instinct, but instead he seems to think that they are… stupid? Brain-washed enough to actually believe the propaganda they feed him? And like in the Burma Chronicles he doesn’t seem to consider that he may be putting others at risk with his behaviour. He gives 1984 to one of his guides to read, for example, as if for a social experiment. Now, I have noe idea whether 1984 is a banned book in North Korea, but it wouldn’t exactly surprise me if it were, and what exactly happens to people caught with banned books in authoritarian regimes, again?

It’s a pity, too, because I still really like Delisle’s drawing style and there are definitely some great scenes in the book, too. He finds himself at a picnic on a trip to a museum:

The moment touches on something that is not only quite charming, but possibly quite profound, too. But it flickers out again and descends into “white tourist mode” again.

I could have saved myself the trouble had I bothered to read the reviews on Goodreads before starting the book, so if you’d like more examples, go have a nosey. I’m hardly the only one who’ve ended up wanting to throw the book across the room, it seems.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

To tegneserier

Det er forsåvidt ikke noe nytt i at jeg vasser innom tegneseriehyllene på biblioteket og plukker med meg noen bøker. For å få litt kickstart på et nytt leseår tenkte jeg at det var lurt å gjøre igjen. Visst er det ordentlig lesing å lese tegneserier, men visst går det også fortere å komme opp i et anselig antall sider…

The Eternal Smile av Gene Luen Yang og Derek Kirk Kim består av tre fortellinger med markant forskjellig grafisk uttrykk og tilsynelatende uten noen sammenheng.

Duncan’s Kingdom starter som en relativt klassisk fantasy, Duncan er på vei ut på en quest for å vinne prinsessa og hele kongeriket, før historien tar en twist og vi plutselig er i vår verden likevel. (Sorry about the spoiler.) Gran’pa Greenbax and The Eternal Smile framstår først som en slags krysning mellom en Onkel Skrue-historie og en eller annen av de merkeligere Cartoon Network-seriene (muligens fra Adult Swim) før den også lander med et mageplask (pun intended) i en gjenkjennlig virkelighet. Til slutt møter vi i Urgent Request Janet som jobber for CommTech, oversett og undervurdert, som (velger å) falle for en Nigeria-scam for å kunne drømme seg bort fra en grå hverdag.

Tilsynelatende uten noen sammenheng, sa jeg, men det er altså et slags felles tema i fantasi-verden vs den virkelige verden. Dessverre synes jeg det hele ble litt… vel, kanskje overfladisk? Gran’pa Greenbax var det bare så vidt jeg fullførte, jeg synes både tegnestil og handling (før man kom til avsløringen) ble unødvendig ubehagelig. Duncan skulle jeg gjerne lest mer om, og Janet også, selv om hennes historie var den som føltes mest “ferdig”. Selv om jeg altså ser en sammengheng mellom historiene synes jeg det manglet litt på at de gikk opp i en større helhet. Det føles mer som en antologi med et gitt tema enn det føles som en helhetlig bok, rett og slett.

Edelgran av Fredrik di Fiore og Geir Moen har noe Egnersk Den uheldig mannen over seg.

Dag Sørensen skal hente opp julepynt fra kjelleren og juletreet han har kjøpt som står på jobben og pynte det sammen med samboeren, men så enkelt viser det seg slett ikke å være. Sjefen har installert metallgitter med lås uten å si fra, Dag mister mobilen ned i en rist og med lånte penger fra bartenderen på stampuben går han på leting etter nytt juletre.

Tre juletreselgere, en pepperkakepusher, en full fyr på evig vandring mellom fester og nachspiel, en del politifolk, to turbankledde bussjåfører, en Frelsesløytnant og julestemt folkemengde, en illsint prest, en påkjørsel og fem juletrær (seks om du teller det indre) pluss en ganske ekte julenisse senere blir det endelig jul (og jeg grein). Det høres antagelig sprøtt ut, og da har jeg til og med hoppet over flere ting, men det funker. Det er, som en annen leser sier det på Goodreads, en hyllest til Oslo, til norsk julefeiring og til alle der ute som bare vil vel. Jeg tror jeg elsker alt med denne boka, og jeg må sette den på handlelista, for jeg vil ha den i hylla.

Bøkene har jeg lånt på biblioteket.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å “låne” piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som “Hey, to for prisen av en” og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer “bare” noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene “Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.” blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min “willing suspension of disbelief” som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)