Men du ser ikke syk ut – Ragnhild Holmås

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok de aller fleste av oss vil ha godt av å lese. Usynlig sykdom har det alltid vært lett å mistenkeliggjøre og med en velferdsstat under press er det kanskje fristende å be folk om å skjerpe seg litt. Problemet er at med en del sykdommer er det heller sånn at om man “skjerper seg litt” så blir man faktisk enda sykere.

Holmås fikk ME utløst av en runde med kyssesyken. Hun var bare 23 år gammel når sykdommen slo henne helt ut, og hun gikk fra å være en aktiv ung kvinne i starten av en lovende karriere til å ha problemer med å huske hvordan hun staver sitt eget navn.  I boka får vi hele sykdomshistorien, fra den første morgenen hun våkner og føler det som om hun har hatt en særs fuktig helkveld på byen til tross for at hun tilbragte kvelden hjemme på sofaen og la seg før ni, gjennom tilfriskning etter tre år og nytt forsøk i jobb som ender i nytt krasj, og til nåtiden, der hun fortsatt er syk, og har innsett at det vil vare en stund og at det vil vare lenger dersom hun ikke setter helsa først. På veien møter hun noen av sine egne fordommer i døra, det er vanskelig å ikke internalisere ideen om at langtidssyke egentlig er late snyltere når den offentlige diskursen i så stor grad fremstiller det slik.

Den medisinske kunnskapen går framover, men ikke fort nok, og særlig ikke på usynlige – og lavstatus- – sykdommer som ME.

Det nye håpet er at hvis niesen min, en rødkinnet rampejente på tre år, får ME, lupus eller endometriose når hun er 23, skal hun få evidensbasert medisinsk behandling fra dag én. Hun skal gå rakrygget rundt i samfunnet uten å slepe på en fotlenke av skam. Når hun en dag er i akebakken med barna sine, skal naboen hennes tenke “Så kjekt å se at hun har en bra dag!”, ikke “Denne kjeltringen må jeg rapportere til Nav.”

(Side 216.) For meg som er frisk (om enn med en kreftbehandling bak meg, en sykdom som var skambelagt opp til det årtiet jeg er født i, en historie det er verdt å sette seg inn i om man ser på kreftpasienter som helter som slåss mot sykdommen og ME-pasienter som late mennesker som egentlig bare må ta seg sammen) er det mye å dra lærdom fra i boka. Ikke minst forsterkes min økende bevissthet rundt tilgjengelighet:

Vet du hva vi trenger? Vi trenger en Sinnasnekker’n-type som går rundt og kjefter på steder som ikke er tilgjengelige. “Detta går ikke!”, brøler han, før han økser ned vegger for å sette inn en heis og gjøre dørene brede nok til rullestol. Inn jogger mannskap med nok stoler til alle og støydempende materialer. Mens Sinnasnekker’n freser “faens funksjonssjåvinisme”, hamrer han inn spikre i de nye benkene utenfor, der folk skal sitte i kø. På tre dager er stedet forvandlet fra ekskluderende til inkluderende. Kjør rulletekst.
Den ideen skal dere få gratis av meg, TVNorge.

(Side 171.) Jeg ser ikke på Sinnasnekker’n, men jeg elsker Extreme Makeover Home Edition, som ofte fokuserer på å gjøre et utilgjengelig hus tilgjengelig for “funkiser”, og dette programmet hadde jeg glatt sett, TVNorge. Sett i gang!

Jeg er frisk, sier jeg. Enn så lenge burde jeg legge til. I morgen kan det være meg som må ringe jobben og si at jeg dessverre ikke fungerer i dag, og gå til legen med diffuse symptomer og kanskje bli trodd, kanskje ikke (ok, min fastlege tror nok på meg, jeg har en bra fastlege, men det er det ikke gitt at alle vil gjøre). Visste du for eksempel at det er ting som tyder på at Covid 19 kan trigge ME? Kanskje vi skal være litt petimeter på det smittevernet likevel?

Boka er skrevet, sier Holmås, i fragmenter, på det papiret som var i nærheten, liggende i senga eller på sofaen. Men det er blitt en helhet av det som ikke oppleves spesielt fragmentert. Derimot har jeg litt problemer med layouten i boka. I stedet for innrykk på starten av en paragraf, er det brukt doble linjeskift, noe som er vanlig på nettsider, men ikke standard i bøker. Det er mulig dette gjør teksten enklere å lese for noen, kanskje er jeg funksjonssjåvinistisk når jeg kritiserer det, men for meg gjør det boka vanskeligere å lese. Teksten flyter dårligere, hjernen min tolker doble linjeskift som signal på at nå starter “noe nytt”, dette neste avsnittet henger ikke sammen med det forrige. Men så gjør det det likevel, og jeg må på en måte hente meg inn igjen i lesingen, jeg får ikke skikkelig flyt, men blir hele tiden “avbrutt”.

Eksempel på typisk oppslag, doble linjeskift i stedet for innrykk er gjennomgående i hele boka.

En annen konsekvens er at jeg føler at boka kunne vært halvparten så tykk og sannsynligvis i mindre format med “normal” layout. Og jeg liker små bøker, de er lettere å ha med seg i lomma og lettere å holde når du leser. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg i kategorien “læreren sa ti sider, med halvannen linjeavstand og litt større font er vi der snart” eller “dette er lettere for noen med konsentrasjonsvansker å lese”, eller om det bare er preferanse fra layoutansvarlig, redaktør og forfatter, men jeg tror et mer kompakt format kunne tippet boka fra “bra” til “fantastisk” for meg personlig.

Uansett, den er definitivt “bra”. Du burde lese den.

Min vei – Ruth Reese

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien “før min tid”.

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til “familiebanken” etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med “Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide” spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig “negro spirituals” har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et “helt farget stykke”. Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. “Aha,” tenkte jeg med meg selv, “nå har jeg sjansen.” Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. “Endelig,” sa jeg, “jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?”

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. “Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.” Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: “Ja, det skjønner jeg.” Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa “Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.” Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun “trenge seg på” for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken

Jeg fikk anbefalt Unni Cathrine Eikens Forsvarlig behandling under et av bildene mine på Instagram i løpet av Queer Lit Readathon. Boka var tilgjengelig på biblioteket, og det passet bra å plukke den opp nå januar, siden punkt 15 på #riordathon2020 del 3 er “To close the doors: read a book recommended to you by a friend.”

Eilif legges inn på Haukeland sykehus med benbrudd, der møter han sykepleieren Vegard. De er umiddelbart fysisk tiltrukket av hverandre og boka handler om hvordan de navigerer seg fram, forbi etiske problemstillinger om pasient og behandler og misforståelser angående sivilstatus, og ikke minst Eilifs historie med egne psykiske problemer og Vegards som pårørende til en psykiatripasient. Begge har blitt såret før og sliter med selvtilliten i inngangen til et romantisk forhold.

Både Eilif og Vegard er elskelige på sin måte (selv om de altså ikke tror det selv), Elise er vekselsvis irriterende og sjarmerende og Mats er befriende rett fram. Narrativet er bygd slik at leseren i stor grad oppdager sammenhengene og får oppklart misforståelser og forklaringen på halvkvedede viser i takt med hovedpersonene, et grep som fungerer tålelig (selv om jeg mentalt kjeftet på hvor trege til var til å peke på den største elefanten i rommet og også synes hva som ble avslørt når om Vegards mor var litt rotete). Jeg har ingen egen erfaring med angstanfall, men har ingen grunn til å tro annet enn at Eikens beskrivelser er realistiske. Derimot stusset jeg litt på noe av behandlingen Eilif får, den virker til dels skjødesløs, jeg tror f.eks. lite på at ikke man som pasient blir spurt først om man ønsker vask/dusj og hvor mye hjelp man eventuelt vil ha. Men hva vet jeg, jeg har bare veldig korte sykehusopphold bak meg.

For meg personlig ble det hakket mye fokus på fysisk tiltrekking og erotiske beskrivelser av berøring og stirring inn i den andres øyne, men jeg anser at det egentlig er godt innafor det man kan forvente i en bok som tross alt handler om starten på et kjærlighetsforhold og noterer den på “personlig preferanse”-lista heller enn å mene at det nødvendigvis er en svakhet ved boka*.

Jeg kunne ønsket meg mer om begges erfaring med psykiatrien i stedet, særlig Vegards forhold til moren hadde jeg gjerne lest mer om, men da hadde det vel blitt en helt annen bok, kanskje.

Selvopptatt, uten kontakt med virkeligheten, med et voldsomt behov for å prøve å formidle de forvrengte tankene sine til Vegard. Og selvsagt syk, slik at Vegards irritasjon og utmattede resignasjon blir forbudt og egoistisk, til noe som gjør ham følelseskald og lite empatisk i andres øyne. Han har sett det mange ganger, egentlig hver gang temaet kommer opp. Det er kun de vennene han har hatt aller lengst som forstår hvorfor han reagerer som han gjør, som vet at det er helt nødvendig for ham å bo i en annen by, at det er i et forsøk på å bevare sin egen tilværelse trygg og håndterbar at han slår telefonen på lydløs når hun ringer og melder som verst. Sykdommen hennes eter ham hel hvis han slipper henne til, gjør ham til et barn igjen, får ham til å lengte etter at noen skal skjønne at han ikke er sterk nok til å alltid være den som passer på.

(s. 112) Det største problemet for meg i lesingen er et titalls tilfeller av språklig rusk (jeg har markert 12, og det var et par før jeg begynte å markere også). Jeg kastes ut av min “willing suspense of disbelief” og mister tråden i historien av slikt. Det handler både om at forfatteren gjentatte ganger bruker “funkler” som substantiv: “Glitterspetter, hundrevis av blåtoner, funkler som treffer ham i brystet (…)” på side 46, f.eks., som var andre gangen det ble brukt sånn, den første markerte jeg ikke. Og om plutselige innslag av noe jeg etter googling finner ut at er dialektord, hvilket er greit nok, men når de brukes som tittel på kapitler og ikke gjentas i noen kontekst som gjør at jeg kan “lære” hva de betyr blir jeg litt oppgitt. “Dussemang” (s 155) kan jeg gjette på, men hva pokker er “Knekete” (s. 125). Det er også tilfeller av rene feil der hele ord har falt ut av setninger: “Hun har fått den høylydte skingrende stemmen som Eilif irriterer ham” på side 51 eller “Elise har satt seg svarte stolen ved siden av sengen” på side 163. Det er vanskelig å ikke mistenke at det henger sammen med at boka er selvpublisert, for det som mangler her er opplagt en skikkelig språkvask utført av en ekte person (stavefeil fant jeg ingen av, de tar jo stavekontrollen i tekstbehandleren seg av).

Jeg har likevel ingen problemer med å anbefale Forsvarlig behandling om du er i humør til en kjærlighetshistorie mellom to smått skadeskutte individer.

____________________

*  La meg også understreke at min motvilje ikke hadde vært mindre om det var et heterofilt par det var snakk om. Jeg er bare ikke så veldig interessert i andre folks… la oss kalle det “erotiske samhandlinger”, i mangel på et bedre begrep.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

The Land of Green Ginger – Noel Langley

The Land of Green Ginger av Noel Langley er riktignok bare delvis grønn utenpå, men siden den har ordet grønn i tittelen tenkte jeg den fikk godkjennes som januarbok i @grefvinnans #färggladahyllvarmare – en utfordring på Instagram. Den har i alle fall stått på hylla i noen år, kjøpt – selvsagt – fordi Neil Gaiman har blurbet (og skrevet forord). Først utgitt i 1937, revidert og forkortet i 1966 og deretter forkortet enda mer, har den visstnok ikke vært ‘out of print’ siden den kom ut. Utgaven min har teksten fra 1966.

På Goodreads er mange veldig entusiastiske, på lik linje med Gaiman, men jeg tør vedde på at majoriteten av dem har lest boka som barn og har et nostalgisk forhold til den, for i ’66 (og ’37) var nok dette ganske orginalt og spennende, men med 2021-øyne er dette… vel. Det er pur eksotisering av orienten, det hadde ikke akkurat vært vanskelig å rive den i fillebiter med postkoloniale briller.

Historien er tydelig inspirert av 1001 Natt, og hovedpersonen er Aladdins sønn Abu Ali. Bokas handling og “cultural appropriation” strekker seg fra Persia og Arabia via Samarkand til Kina (der Aladdin av en eller annen grunn er keiser), og ikke bare fremstilles det som at disse statene er maks et par dagsreiser (på kamel eller til fots) fra hverandre, men navnene til persongalleriet er ordlek med klisjemessig arabisk-, persisk- og kinesisk-lydende ord uten videre logikk i hvor personen kommer fra og hva hen heter (som de onde prinsene Tintac Ping Foo og Rubdub Ben Thud fra hhv Persia og Arabia). Ser man bort fra det er historien forsåvidt søt og til dels underholdende, men handlingen er styrt av tilfeldigheter og usannsynlig flaks og uflaks. Det eneste positive jeg kan si er at det er et par morsomme hendelser helt i starten; “the special meetings of state” er ganske fornøyelige, og at Langley får til vellykket lek med språket når han bare holder seg til engelsk i stedet for tulle-orientalsk (de to onde prinsene blir introdusert som “vapid, villainous, vindictive, vengeful, vexatious, wilfully wicked” og “small, fat, footling, fatuous, infantile, infuriating, wantonly wicked” for eksempel).

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg hadde såvidt begynt på The Land of Green Ginger når jeg oppdaget at del tre av #riordathon2020 (organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet) var i gang, og boka gjør faktisk at jeg kan krysse av hele seks av punktene på lista, så da bestemte jeg meg brått for å bli med. Det krever riktignok litt mer gjennomtenkte valg for resten av bøkene jeg skal lese framover, men det skal vel være mulig å få til noe.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Barske ramperim – Harry Graham, gjendiktet av Gustav Lorentzen

Jeg har kjøpt Barske ramperim på noe tidspunkt (kan den ha vært på Mammut, mon tro?) og satt den i hylla til eldstemann. Her om dagen henviste hen til den som “boka som fikk meg til å begynne å like svart humor” og mente at jeg burde lese den om jeg ikke hadde gjort det alt. Så det gjorde jeg. Og… altså, det smerter meg å kritisere noe Gustav Lorentzen står bak, men dette holder ikke helt mål.

På den positive siden: Illustrasjonene av Harald Kolstad er fine, og funker bra med tematikken i diktene. Og jeg er ikke (lenger) i målgruppa for dette her. Det er lenge siden Alle-barna-vitser var morsomme. Og hen som er i målgruppa synes tydeligvis at det er morsomt. Det er kanskje det viktigste.

Men jeg skal komme med mine innvendinger likevel. Diktene er altså gjendiktet av Lorentzen, basert på dikt av Harry Graham. Jeg synes forlaget kunne spandert på seg å få med Grahams navn på bokas omslag, for å være ærlig, men Graham mister nok ingen nattesøvn av utelatelsen, da han døde i 1936. Og nettopp det gjør at min tidligere påstand om ikke å være i målgruppa viser seg å ikke stemme helt. I henhold til Wikipedia ble Graham av The Times sammenlignet med Edward Lear, Lewis Carroll og W. S. Gilbert (som i “Gilbert and Sullivan”), mens The Oxford Dictionary of National Biography hevder at Graham var en tidlig innflytelse på P. G. Wodehouse. Og verkene til både Lear, Carroll, Gilbert og Wodehouse er jeg i aller høyeste grad i målgruppa for. Det er ingen grunn til å tro at Graham heller hadde barn som (primær) målgruppe. Faktisk er Ruthless Rhymes for Heartless Homes tilgjengelig hos Project Gutenberg, og i introduksjonsdiktet henviser Col. D. Streamer, aka Harry Graham, til “to children of maturer years (From Seventeen to Ninety-nine)” og sier:

Fond parent, you whose children are
Of tender age (from two to eight),
Pray keep this little volume far
From reach of such, and relegate
My verses to an upper shelf,—
Where you may study them yourself.

Så fryktelig morsomme synes jeg nok ikke Grahams dikt er heller, men de inneholder mer lek med språket og til dels mer subtil humor enn sine norske etterkommere. Her er et eksempel som forekommer i begge utgaver i omtrent samme form. Graham’s Self-Sacrifice:

Father, chancing to chastise
His indignant daughter Sue,
Said, “I hope you realize
That this hurts me more than you.”

Susan straightway ceased to roar.
“If that’s really true,” said she,
“I can stand a good deal more;
Pray go on, and don’t mind me.”

Blir i norsk språkdrakt til Den oppofrende far:

Maria lå med stumpen opp
og hylte som en gris,
mens faren dasket løs og ga
en salig omgang ris.

Det her er mye vondere
for meg enn deg, sa han.
Da snudde ungen seg og skrek:
Så slå så hardt du kan!

Her har jeg flere problemer med gjendiktingen. Det første er at formen for avstraffelse gjøres overtydelig. Det er kanskje nødvendig, da vi på 2000-tallet (heldigvis) ikke automatisk tenker på ris når det omtales at en far irettesetter sin datter. Men med det mister teksten noe av subtiliteten, for det første, og for det andre bruker Lorentzen fire linjer på det Graham får sagt på to, og i et åttelinjers dikt utgjør det en stor forskjell. Om det er plassmangel som gjør det, eller bare andre språklige problemer er jeg ikke sikker på, men andre vers mister snert av at Maria/Sue får langt mindre å si. Dessuten “skriker” hun på norsk, noe som ikke er på langt nær så morsomt som det mentale bildet jeg får av et overlegent kast med hodet av “Pray go on, and don’t mind me”. Og så har vi problemet med at på engelsk rimer linjene ABAB CDCD, mens på norsk er det bare andre og fjerde linje i hvert vers som rimer, dvs ABCB DEFE, noe som ikke er på langt nær så elegant.

Og det gjennomgående inntrykket i den norske versjonen er nettopp et litt klønete og tungrodd språk som bare rimer deler av tiden. Og når humoren er såpass plump og/eller makaber som den er (også i orginalen) må den løftes av språket for at det skal bli lesverdig. Det skjer ikke her.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Counting by 7s – Holly Goldberg Sloan

In the summer of 2018 the eldest brought a classmate along on a trip to the cabin. That classmate brought books along, as you do, and one of them was Counting by 7s by Holly Goldberg Sloan, which was left on the living room table and which I picked up and started reading late one evening when I had finished my own book but was not quite ready to call it a night. I read just a few pages, but enough to tell me I wanted to read more, and some time later I asked to borrow the book. When I picked it up again this summer I started at the beginning, but this time I finished what I’d started.

Counting by 7s is the story of Willow Chance. She lost one set of parents when just a baby, but was adopted by a loving couple. Unfortunately when she has just started middle school they are both killed in a car crash, and Holly is left without any relatives or other adult support network. She is promptly taken in, temporarily, by the Nguyen family, consisting of Patti, Mai and Choung-Hoy, on the insistence of Mai who has come to know Willow because her brother sees the same (not very good) councellor, Dell Duke, as Willow. Willow is seeing a councellor because she was suspected of cheating when she got all the answers correct on a test despite seemingly not paying attention in class at all. Willow is… not like other kids.

I posted on Instagram that I had been intrigued by the start of the book and that half-way through I was still intrigued. And so I remained, until the very end, when the story fell flat on its face and I was snapped out of my suspended disbelief and realised that I’d been uneasy about aspects of the story for quite a while. Regarding the ending I will refrain from too much comment as it will spoil the book entirely, but this Goodreads review by TheBookSmugglers (BEWARE SPOILERS, obviously) sums my feelings up perfectly.

Willow is charming as a character in a book, in real life she may be harder to deal with. There is never any actual diagnose mentioned in the book (if there is, I missed it), but it is pretty obvious that we are intended to read her as being “on the spectrum”, i.e. Asbergers/Autistic. Her interests are not those of other kids her age and her inability to pretend to care about “normal kid things” has left her pretty much friendless.

I tried to roll with it.
But what I learned and what was being taught had no intersection.
While my teachers labored over the rigors of their chosen subject, I sat in the back, pretty much bored out of my mind. I knew the stuff, so instead I studied the other students.
I came to a few conclusions about the middle school experience:
CLothing was very important.
In my opinion, if the world were perfect, everyone would wear lab coats in educational settings, but that was obviously not happening.
The average teenager was willing to wear very uncomfortable attire.

(Page 33.) And so a new start at a new school has not really helped, but once she gets involved with the Nguyens and with Dell Duke and the fortuitous taxi driver Jairo, she subtly gets under their skins and starts to change their lives for the better. Or… not so subtly, perhaps. I’d be inclined to agree with another Goodreads review, this one by Shelley:

An excellent introduction to the Manic Pixie Dream Girl phenomenon for kids. Watch the quirky, plucky, feisty, vocabulary obsessed orphan genius change the lives of everyone around her, just by existing. Whoo.

It’s all a little too neat. There is also an element of slightly troublesome, well, exoticism. Willow is “a person of colour”, the Nguyens are of Vietnamese descent and, well, lets say it doesn’t feel much like an own voices story (which it isn’t, and doesn’t pretend to be, I suppose).

So.

I’m not saying “Don’t read it!” It’s not terrible, and it has been amply blessed with awards, so a lot of people like it. But there are better books out there. Ok, so maybe I am saying “Don’t read it.” I’m not sure the initial charm makes up for its somewhat serious drawbacks.

Boka har jeg lånt av venner.

Afrikanere i Norge gjennom 400 år – Yacoub Cissé (red.) og Ann Falahat (red.)

Når BLM-bokanbefalingene fløy som tettest i juni noterte jeg meg flere titler fra tips på Twitter, og jeg tror det var @mohamabd86 som anbefalte Afrikanere i Norge gjennom 400 år. Boka ble reservert på biblioteket og dukket kjapt opp, men ble ikke like kjapt lest, og noe av årsaken til det er formatet. Jeg har en del å si om format og design på denne boka, men vi tar det til slutt, først litt om innholdet.

Afrikanere i Norge gjennom 400 år er en samling artikler som alle omhandler folk med afrikansk herkomst (i nær fortid, altså, ikke som i “menneskehetens stammor kom fra Afrika”) som har hatt tilknytning til Norge på et eller annet vis. Vi får lære om Olav Joleik, f.1907, sønn av Albert og Wanga, som Albert traff mens han var offiser i Kongo. Albert tok med seg Olav hjem etter endt opphold og han vokste opp i Norge, uten moren, som ble igjen i Kongo. Vi hører om studenter ved Misjonshøgskolen i Stavanger og om Christian Hansen Ernst, som var tjener hos Ulrik Frederik Gyldenløve (kongens stadtholder i Norge 1664-1699) og senere postmester i Kragerø 1681(?)-1694. Og vi får historiene til noen av de artistene som underholdt oss i det 20. århundre, for eksempel Edward Montgomery som ble fengslet under krigen og blant annet satt på Grini, og Pete Brown som i følge Wikipedia var “kjent som en av swingjazz-æraens fremste i Norge”.

Det er interessant lesing, og det er uten tvil historier som i større grad burde vært dratt fram i lyset, både fordi de er verdt å høre i seg selv og fordi de hjelper til å slå beina under forestillingen av at Norge ikke ble “multi-etnisk” før i min levetid (jeg er født i 1974, om noen lurer). De fleste av menneskene boka forteller om kunne fortjent en egen biografi. Dessverre er det nok i mange tilfeller vanskelig, om ikke umulig, da kilder er nesten ikke-eksisterende eller bare nevner folk i forbifarten så og si. Lokalhistorikere har hatt mye å si for kunnskapen vi har om Norge generelt, men ingen kan fokusere på alt, og hva de har fokusert på er neppe helt tilfeldig. Lokalhistorie er i sin natur lokalpatriotisk, og lokalpatriotisme er lillebroren til nasjonalpatriotisme, eller nasjonalisme, om du vil. Ofte en kilde til positive bidrag i samfunnet, men vel så ofte en negativ, ekskluderende kraft. Som Ida Tolgensbakk Vedeld og Ola Alsvik poengterer i artikkelen “«Den glade vitenskap» – også for de mobile?” (side 22):

Men nasjonsbygging tar ikke slutt med opprettelsen av en grunnlov. Kollektiv identitet er en kontinuerlig pågående prosess. Hvem er innenfor, og hvem er utenfor? Hva som er den synlige historien, den som skrives ned slik at den kan tas fram også i framtida, den som får autoritet framfor andre, er ikke tilfeldig. Det kan for eksempel ikke være noen tvil om at enkelte grupper og deler av samfunnet har vist svært lite interesse for å ivareta historien om den afrikanske tilstedeværelsen i Norge.

Boka er utgitt i 2011, og beviser vel bare at den diskusjonen om systemisk rasisme i Norge som skjøt fart i år egentlig er på overtid, og vel så det. I artikkelen “En ny, men også gammel fleretninsk nasjon” (side 7) skriver Thomas Hylland Eriksen:

Når dagens mennesker i dette landet leser om (…) den uheldige Kola Mangoli som ble behandlet som en museumsgjenstand i et borgerlig Kristiania-hjem, grøsser vi en liten smule og tenker kanskje at det er godt at verden går fremover. Spørsmålet som sjelden blir stilt, er om verden nå egentlig har gått noe særlig fremover, eller om vi bare har utviklet et nytt språk for å snakke om de samme maktforskjellene som eksisterte for hundre år siden. Det er i denne sammenheng nødvendig å nevne at den mest stigmatiserte minoritetsgruppen i Norge for tiden er den somaliske, som foruten å være svart også er muslimsk.

At afrikanere har blitt behandlet som severdigheter og forlystelsesskue burde strengt tatt ikke komme som noen nyhet om man har fulgt med i timen, men det er likevel forstemmende å lese om utbredelsen av fenomenet. I artikkelen “Afrikanere på utstilling og i sirkus” minner Herman Berthelsen oss på at rasismen ikke diskriminerer (ironisk nok), både afrikanere og samer ble ansett som eksotiske nok til å “fortjene” å bli utstilt (side 12).

Slike utstillinger av en samling eksotiske mennesker hadde mange navn, og «folkekaravane» van den vanligste, men også «zoo-antropologiske utstillinger», «etnologisk utstilling» eller bare «fremmede folk» ble brukt. (Det hører med til historien at også samer ble vist fram i både Christiania og i London!)

Ikke bare “innfødte”, men også “kjæmpestrudse”! Noe særlig bedre bevis for at de som ble utstilt ikke ble oppfattet som mennesker på like fot med de skuelystne finner man vel ikke.

Positiv rasisme er også rasisme. At folk av afrikansk herkomst alle har rytmesans og er flinke i basket er like mye en generalisering som understreker motsetningene mellom dem og oss. Noe sitatet Yacoub Cissé tar med i artikkelen om Edward Montgomery, “Grini-fange nr. 4963” (for øvrig også publisert i Utrop) illustrerer på brutalt vis (side 40):

Og etter showene på Casino teater i Oslo i september 1926 skrev en begeistret norsk anmelder: «I 1926, da Oslos gamle Opera for længst var nedlagt, kom sorte vildmæn og tok de hvites operabygning i besiddelse… Selv en racehygieniker maa imidlertid gi sig over og medgi at ‘Black People’ har en sans for rytmer, farver og humør, som virker besnærende.» Dette sitatet sier mye om tidsånden i mellomkrigstiden. Rasehygiene var en akseptert vitenskap, og det var vanlig å lese i dagspressen om forskjellene mellom rasene, det være seg tatere, svarte eller andre minoriteter.

Jevnt over er artiklene i boka god lesning, selv om de bærer preg av varierende grad av det jeg av mangel på bedre ord vil kalle profesjonalitet i skribentyrket (jeg vil anta at en del av bidragsyterne slett ikke er “skribenter” av yrke). Noen av tekstene gir meg litt skolestil-vibber, men majoriteten er på høyde med det du ville funnet i en hvilken som helst samling artikler fra samfunnsvitenskapelige miljøer. Av og til skulle jeg ønsket meg en strengere redaktør, hen kunne for eksempel påpekt tankefeilen i setningen “Siden Frederik Ludvig Anthony kom uten sin mor til Danmark, må hun ha trodd at han ville få et bedre liv der enn på St Croix” i artikkelen “Familien Anthony” (side 52). Da moren til Frederik Ludvig Anthony – og han selv også – var slave mistenker jeg at hun hadde fint lite hun skulle ha sagt om hvor gutten skulle reise og med hvem. Men basert på det tekstlige innholdet vil jeg definitivt anbefale boka.

Så var det format og design, da. Boka er tynn, bare 80 sider, men til gjengjeld er den i “coffee table book” format. Større enn A4. Her er den sammen med Black and British, som jeg også er i gang med å lese og som er i “normalt” paperback-format:

Det har flere konsekvenser. For det første gjør det den litt uhåndterlig. Det er ikke en bok du tar med i veska for å lese på bussen. For det andre hadde jeg aldri funnet den tilfeldig i bokhandelen/på biblioteket, da den av nødvendighet må stå på en helt annen hylle enn de sakprosabøkene jeg vanligvis leser. Dessuten gjør det selvsagt noe med måten tekstene formateres. Mange av artiklene er trykket med to kolonner per bokside, men ikke alle, og disse er spesielt uleselige da linjene blir ALT for lange. En uhyrlig liten fontstørrelse hjelper ikke. Igjen sammenlignet med Black and British:

Det er ikke mange punkts forskjell, kanskje to? Men når man legger til at Afrikanere i Norge er så stor at den nærmest må ligge på fanget når man leser den gjør det at mine øyne sliter, selv med korrekt kalibrerte briller.

Deler av teksten er uthevet og med annen font og farge enn resten, slik det ofte gjøres i magasinartikler. Hvilket jo er greit, men man kunne kanskje valgt en farge som ikke blir usynlig i lampelys på glanset papir?

Jeg er vel ikke heller overveldende imponert over designprosessen som ledet til bruk av tilfeldige grafiske elementer som dekor hist og pist gjennom boka. Jeg har drevet med scrapbooking, både fysisk og digitalt, og dette er i grunn et slett eksempel på bruk av irrelevante elementer som trekker oppmerksomheten bort fra bildet i stedet for å understøtte bilde og tekst:

Pete Browns tromme er blitt dekorert, av en eller annen grunn.

Kort sagt: Jeg skulle ønske Afrikanere i Norge gjennom 400 år ble utgitt i ny utgave. Gjerne med en grundig revidering av tekstene, men først og fremst med en restart av hele prosessen som ledet fra “samling tekster og bilder” til “ferdig bok”. Først og fremst krymper vi formatet til normal størrelse på bok-det-faktisk-er-meningen-at-du-skal-lese. Så trykker vi alle tekstene på vanlig, matt papir i en fontstørrelse man ikke trenger lupe for å tyde. Bildene samler vi heller i bolker på glanset papir på 2-4 steder i boka, normal praksis i utforming av bøker-som-skal-leses med fotoillustrasjoner.

I mellomtiden får vi jo bare ta til takke med boka som den er, og er du interessert i å bidra til å bekjempe rasisme på hjemmebane her i Norge (og det bør du jo være) synes jeg absolutt dette er en bok du burde lese.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Intet nytt fra hjemmefronten: Koronadagbøkene – Therese G. Eide

Dette er en sånn bok der jeg har sett det meste av innholdet før, siden jeg følger Intet nytt fra hjemmefronten i sosiale medier. Når Therese G. Eides koronadagbøker gis ut i bokform var det likevel en no-brainer å kjøpe et eksemplar. Delvis fordi om vi slutter å kjøpe bøker fordi skaperne deler i sosiale medier blir det fort lite deling i sosiale medier i framtiden. Og delvis fordi denne vil jeg ha på hylla, ikke minst fordi den har potensiale for å være et viktig tidsbilde fra 2020 om noen år eller tiår. Og fordi den er søt, sjarmerende, gjenkjennelig og til tider rørende, selvsagt.

Eides strek er sikker, og figurene er lett gjenkjennelige, samtidig som at de har bare akkurat nok detaljer til å uttrykke det de skal uttrykke i en gitt situasjon. Jeg har nok bedrevet mindre frenetisk koronascrolling enn Eides alter ego, men nikker gjenkjennende likevel. Ikke minst til bilder som dette:

Boka er bare på noen-og-førti sider og koster tilsvarende lite. Anbefales!

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Follow Me In – Katriona Chapman

Follow Me In av Katriona Chapman fant jeg i tilbudsbunken på Outland i helga, og både forsiden og det jeg så når jeg bladde kjapt i boka overbeviste meg om at det var verdt å satse noen kroner på den.

Boka er i sjangeren “grafisk memoar”. Katriona og kjæresten, som begge er engelske, forlater Amsterdam, der de har bodd en stund, for å reise rundt i Mexico i inntil et år (så lenge sparepengene holder). Richard har drømt om å besøke Mexico lenge, Katriona håper reisen skal gi henne mulighet til å begynne å tegne igjen. Allerede før avreise knirker det i fortøyningene i forholdet. Richard har et alkoholproblem, og selv om han i hovedsak holder seg edru har han plutselige perioder der han  gjerne forsvinner uten å gi beskjed og drikker seg sanseløs.

Men de kommer seg til Mexico, og Katriona finner kunstnerisk inspirasjon i Mayaenes kunst. Boka er en gave til oss som liker å reise mens vi sitter i vår egen lesekrok hjemme, kombinasjonen av bilder og tekst, av personlig historie og oppslag med fakta om historie, kultur og kunst, gjør dette til en herlig lenestolsreise.

Uroen over Richards alkoholmisbruk, det å aldri vite når det treffer, følger Katriona som en skygge gjennom historien, en skygge som hun billedliggjør i tegningene som en slange som kveler seg om henne. Av rammeverket rundt fortellingen – de to møtes på en kafé i et grått bybilde et sted i Europa – vet vi at forholdet ikke varer. Men det ligger en spenning i å se hvor bra eller dårlig det kommer til å gå på reisen. Ut over det ble jeg ikke oppslukt av den personlige delen av historien, noe som ville trukket mer ned dersom kunsten og reiseinntrykkene hadde vært mindre fascinerende.

Slett ikke det dummeste tilbudsimpulskjøpet jeg har gjort.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og “NAVere”, men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet “søknad”. Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

“Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.” (side 19)

“Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.” (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste “politiske” bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en “Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?” Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

Boka har jeg lånt på biblioteket.