Eldorado. Joda. Kan man tenke seg et mer passende navn på en bokhandel, egentlig? Og så er det altså mer eller mindre tilfeldig at navnet ble nettopp Eldorado. I hvert fall går jeg ut fra at om det hadde vært andre lokaler som dukket opp på rett tidspunkt hadde ikke navnet gitt seg selv på samme måte.
Torsdag før Oslo bokfestival åpnet gamle Eldorado kino dørene, gjenoppstått som en annen Fugl Føniks, som «Nordens største bokhandel». Og fredag kveld var vi bokbloggere invitert på et møte med Helene Uri og Eldoradosjef Christian Skrede, en forklaring av konseptet Eldorado og en omvisning i lokalene.
Det startet med at alle så nær som to satte seg på første rad, det måtte selvsagt bemerkes: Hvor ofte skjer det, egentlig? (De to siste satt forøvrig på andre rad og begrunnet det med at de skulle kaste popkorn på oss andre.) Vi satt ved hovedscenen, der det er plass til 100 mennesker og der man har god utsikt over reolene i «voksenavdelingen».
Kort oppsummert er konseptet for Eldorado at forlagene leier reoler og selv bestemmer hva som skal stå på dem og hvordan (bortsett fra at bøkene skal stå med forsiden fram, og forlaget forplikter seg til fire møter med Eldorado i året). De vanlige reolene koster 10.000 kroner per år per stykk, et lite forlag kan leie én et stort kan, som f.eks. Aschehoug, leie 10. Det jobbes med løsninger for enda mindre forlag, blandt annet en type settekasse som tanken er at forlaget betaler innkjøpspris for (rundt 2.500 kroner) og så kan de settes på passende steder. Bittesmå forlag, typen med en til to bøker i året får plass i en fellesreol, helt gratis. Inntektene av salget deles 75 % til forlaget 25 % til Eldorado.
Noe av problemet slik bokbransjen fungerer i dag, for både forfattere og lesere, er levetid. Kjøpte du ikke den siste boka til Gunnar Staalesen når den kom, men kunne tenke deg den i harback nå, to år senere? Tough. Staalesen får du tross alt i pocket, for forfattere som ikke kommer i pocket er alt håp ute når førsteutgaven har vært på Mammut og det som ikke ble solgt har blitt destruert. Lagerplass er dyrt, må vite. Selvsagt kan du overta restopplaget selv, men da må du ha stor kjeller (som egner seg for oppbevaring av bøker over lengre tid). Ett av målene til Eldorado er å gjøre noe med dette. Første steg er å gi forlagene et sted å selge bøkene, også etter at de forsvinner fra bestselgerlistene, så kan de kanskje se seg råd til å beholde noen hundre eksemplarer på lager likevel.
Noen barnesykdommer må man regne med, de ansatte hadde ikke fått opplæring før åpningen, det ble det rett og slett ikke tid til, og den første journalisten som var innom oppdaget at klassikerene manglet: Hvor var Hamsun, Undset og Bjørnson? Begge deler er fikset nå, men fler problemer vil utvilsomt dukke opp. Forhåpentligvis vil markedet gi Eldorado tid til å bli det de ønsker å bli.
Når vi var der var det enkelte forlag som lot til å tro at de fortsatt hadde «torg» der bestselgerene skulle stilles ut. Det var visst rett og slett fordi ingen helt hadde regnet på hvor mange bøker man egentlig trengte for å fylle reolene. Det har muligens også rettet seg nå.
Scenene, ja. Det er en hovescene, en barnescene og en kokkescene. Dessuten finnes noen mindre møterom. Disse lokalene kan fritt benyttes av «hvem som helst» innenfor vanlig åpningstid, man må bare avtale med arrangementsansvarlig. Dette er selvsagt bare et «cunning plot» for å trekke folk inn i butikken, men det er jo ingen kjøpsplikt (med mindre gjestene er sånne gale bokmennesker som oss, da, vi var fler som sukket litt over at vi ikke kunne handle under omvisningen).
Ikke alle fasiliteter var helt klare ved åpningen. Ved inngangen kommer et pannekakehus, i bakgården restaurant med alle rettigheter. Barnevennling skal det være, så ammerom er på plass og i barneavdelingen var det teppegulv for at barna skal kunne ligge på gulvet og lese. Puter kommer.
Siden bøkene er sortert etter forlag, ikke etter sjanger, kan nok enkelte kunder bli frustrerte. For oss som elsker å gå og kikke og oppdage nye bøker ved en tilfeldighet er det hele så nær himmelriket man kan komme (hadde bøkene vært gratis hadde det vel vært himmelriket). Er du ute etter en spesifikk bok kan de ansatte selvsagt hjelpe. De er utstyrt med nettbrett og appen de skal bruke vil også bli tilgjengelig for kunder, der kan du søke på forfatter eller tittel og få opp kart over hvor du må gå for å finne boka.
Planer mangler ikke, heller. Først og fremst vil de utvide til Bergen og Stavanger, de må bare finne et brukbart lokale som de får lov til å kjøpe. For det er også en del av forretningsmodellen, lokalet skal eies, ikke leies. «Men Trondheim, da?» skriker vi, selvsagt. Og om du leser dette, Christian: Hovedpostkontoret! Jeg aner riktignok ikke om det er til salgs, men bygningen er i alle fall både spektakulær og sentral.
Og i Oslo er ambisjonene om utvidelse allerede tilstede. Først og fremst 300 kvadratmeter med «The English House» (Ja, takk!), men også et mer orginal 1000 kvadratmeters «idétorg», der organisasjoner, religioner og politiske partier skal kunne leie plass på samme måte som forlagene, for å profilere seg selv. En morsom tanke, men akkurat den vet jeg faktisk ikke helt om jeg har tro på. Men for all del, go for it, det kan bli kjempebra.
Tilbake til bøkene: Rett innenfor inngangen ligger en liten avdeling som er organisert mer som en vanlig bokhandel. For de som har dårlig tid, og som bare skulle hatt Jo Nesbøs siste i farten.
En avdeling for «ikke akkurat bøker» finnes også, selv om dette altså først og fremst er et sted for bøker. Jeg ble stående og sikle ved Moleskin-reolen, men er det en notatbok du trenger finnes utvalget, også i andre merker, og penner, permer og blyantspissere også. Dessuten en hylle med såkalte «novelty-items» i tilfelle du vil ha en dings å pakke inn sammen med boka du kjøpte til farsdagen.
Eller hvorfor ikke en pute fra Sally Ann? Frelsesarmeens håndarbeidsorganisasjon har fått plass helt gratis.
Nå skal jeg gi meg for i kveld, men om du vil lese mer om Eldorado kan du lese denne artikkelen i Dagbladet eller denne kommentaren på Minervanett.
Neste dag kom jeg tilbake, med barn på slep, og lot seksåringen gå amok med handlekurv (ja, de har sånne med hjul og uttrekkbart håndtak). Mer om det senere.
