Smakebit på søndag: Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti

kjerstiPå bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne smakebiter fra litt av hvert hver søndag. Jeg er med av og til, når jeg husker det, liksom…

Denne uka har jeg akkurat begynt på Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, debutdiktsamlingen til Kjersti Wøien Håland som jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet. Jeg liker hvordan tittelen gir et hint om at her kommer dét å skrive om seg selv og tro man formidler sannheten til å problematiseres.

Smakebiten er fra side 9:

eg har
elektriske fuglar
klokker med hjartebank
lamper som pustar
kun to levande
meg sjølv
og ei måke
over naboens tak

 

Sosiale medier – Ida Jackson

sosiale_medierJeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.

Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.

Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.

Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.

(Noe annet som er «utilgjengelig» er virrvar.net, som har blitt overtatt av en reklameblogg (sikkert heeeeelt tilfeldig at de har valgt å kapre det domenenavnet, ja?), men Ida Jacksons tidligere blogginnlegg på wordpress.com er fortsatt tilgjengelige – for your reading pleasure. Ida Jackson jobber for Store norske leksikon nå, og blogger blant annet på lille norske.)

En litt relevant lenke, som var ganske interessant: Fem forfattere som bruker sosiale medier

Banned Books Week 2013

bannedbooks

Banned Books Week 2013 foregår denne uka (22. – 28. september). Det er en amerikansk markering av ytrings- og lesefrihet, først arrangert i 1982 med utgangspunkt i American Library Association (ALA). På begynnelsen av åttitallet så bibliotekarene i USA en økning i bøker som ble forsøkt bannlyst, særlig fra skolebiblioteker og barneavdelinger. Fra 2000 til 2009 ble det registrert over 5000 forsøk på å få fjernet bøker fra bibliotekshyllene. En svært vanlig begrunnelse er at bøkene inneholder seksuelt materiale, og da snakker vi ikke om pornografi, men enten om fiktiv, normal seksuell omgang blant ungdom, sex (eller bare forelskelse/følelser) som faller under LGBT-paraplyen eller ren fakta-basert sexopplysning. Andre vanlige klager er språkbruk og okkultisme (Harry Potter, for eksempel, inneholder jo heksekunst, må vite, og er derfor satanistisk).

Vi kan selvsagt gjerne sitte her i Norge og tro at dette er et amerikansk fenomen og at her bannlyser vi da ikke bøker av trivielle årsaker, men vi skal ikke godte oss for tidlig. Vi har kanskje færre saker, men de forekommer også her. Av de mer spektakulære er selvsagt rettsakene mot Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Selv husker jeg godt rabalderet når Jon Michelets ungdomsroman Den flyvende brasilianer utkom i 1987 og en rektor et sted på vestlandet fjernet boka fra skolebiblioteket etter å ha blitt gjort oppmerksom på at den inneholdt… gisp!… sex! Jon Michelet ble selvsagt spurt om kommentar fra avisene og uttalte at det var «Kjempebra! Jeg oppfordrer alle andre rektorer til å gjøre det samme! Det er den beste måten å sørge for at ALLE kommer til å ville lese boka!» (neppe ordrett, da jeg stoler på egen hukommelse i dette tilfellet, men intensjonen er korrekt). Og det hadde han selvsagt rett i i et land der vi har biblioteker utenom skolebiblioteket og de fleste i verste fall har råd til å kjøpe boka. Jeg husker kanskje saken best fordi den var så spesiell, så det kan jo tyde på at det i alle fall sjelden kommer fram i media at slik sensur drives, men jeg lurer på hvor mange bøker som aldri finner veien til skolebiblioteket fordi noen føler at innholdet er tvilsomt?

I alle fall er det en sak vi gjerne kan sette fokus på, og ikke la noen, det være seg myndighetene eller enkeltpersoner, slippe unna med sensur.

Vi oppfordres til å markere uka ved å lese bannlyste bøker, og ALA har flere lister på sine sider som kan hjelpe, for eksempel Hyppigst klagd inn per år 2001-2012 og Forbudte klassikere, i tillegg finnes mange andre lister som tar utgangspunkt i et tema, for eksempel denne fra Huffington Post: 16 Books that were challenged for having LGBT content.

Boken på vent: En kvinnes ferd gjennem India av Elisabeth Meyer

Ny_boken_p_vent_logo

Denne uken skal jeg også slenge meg med og skrive om en bok jeg har på vent, siden jeg ble påminnet at jeg hadde den av en artikkel i A-magasinet nå på fredag. Boken heter En kvinnes ferd gjennem India og utkom i 1933. Den er skrevet av Elisabeth Meyer og er en beskrivelse av hennes reiser som fotograf. Artikkelen i A-magasinet handlet nettopp om Meyer, siden det i helgen åpnet en utstilling på Preus Museum med hennes bilder og en bok om Meyer samtidig ble lansert av Forlaget Press.

Jeg husker ikke lenger hvor jeg leste om Meyer, men det kan faktisk ha vært A-magasinet den gangen også, i alle fall var det en artikkel om henne som fikk meg til sporenstreks å søke opp bøkene hennes på Antikvariat.net, og der fant jeg altså En kvinnes ferd gjennem India. Etter det har den blitt liggende (so many books, so little time), men nå skal jeg jammen sørge for å få lest den, og så må jeg komme meg til Oslo før utstillingen stenger 5. januar.

Preus museum skriver om Meyer*:

Elisabeth Meyer er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen – og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933).

I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska mfl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.

Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmelighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca 50 000 fotografieske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.

I utstillingen og boken (som lanseres på åpningen 22. september) følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi kan lese brev og notater, og vi kan følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Vi stiller også spørsmålet om elleve hyllemeter med arkiv er nok til å fortelle historien om et helt liv.

________________________________

* Jeg hadde overlatt til leseren å lese teksten på museets nettside, men URL’en tyder på at lenken ikke er permanent (og både Wikipedia og Forlaget Press lenker til artikler på Preus museum sine sider som ikke lenger finnes). Jeg har derfor valgt å kopiere teksten.

Saturday – Ian McEwan

saturdayDet begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?

Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.

Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.

Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.

Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etter hvert begynner ting å skurre. Og innbruddsscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.

Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvidt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.

Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissekert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda flere linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.

A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childish evasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible.

(Side 67-68.) I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese flere bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.

Jeg hadde moro av denne anmeldelsen på Goodreads, forresten, jeg er ganske enig, for å si det slik.

Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.

Bokbloggerprisen 2013

I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Bakgrunn og vedtekter kan du lese mer om hos Bokelskerinnen. Elin har laget oversikter over norske utgivelser i 2013 på Norske bokbloggere-bloggen, slik at det skal være lett å finne ut hvilke bøker som kan nomineres. Line har også skrevet en del om tankene bak prisen.

Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.

Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.

Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):

Huskelapp

Nå har jeg ca en million tabs åpne i Firefox og omtrent halvparten av dem er bokrelaterte. De er åpne fordi de er ting jeg skal huske å gjøre noe med. Siden det ikke er så praktisk å ha dem åpne i nettleseren på den måten tenkte jeg at jeg skulle teste å samle dem her, så har jeg i alle fall en slags oversikt som jeg kan komme tilbake til…

Siljes skriblerier har et høsttema med 8 spørsmål som jeg tenkte jeg skulle svare på.

Rose-Marie har laget et kjempenyttig innlegg ifm bokbloggerprisen med oversikt over aktuelle bøker hun har lest og skrevet om.

Anette Garpestad har skrevet om boka Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson. Den vil jeg lese.

To innlegg om Bea Uusmas Expeditionen: Min kärlekshistoria, Bokhora og Beroende av böcker. Den vil jeg også lese.

Karin Hjulströms Kajas resa ligger i skal-lese-haugen. Når jeg har lest den vil jeg finne igjen dette innlegget fra Tidningsida.

Og så skal jeg sjekke ut Hoot Suite.

Ok, så var det ikke en halv million, men det var greit å få lukket de fanene i alle fall…

 

Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.

Med hjem fra Oslo, del 1

fangst

Her er bøkene jeg fikk med meg fra bufféen på bokbloggertreffet. Jeg gleder meg til alle sammen, nå gjelder det bare å få ryddet litt lesetid i kalenderen…

thelleEllen Marie Thelles Det bestandige, fra Tiden, har i følge anmeldelser stor gjenkjenningsfaktor for småbarnsforeldre. Med en ettåring og en seksåring i huset skulle det altså treffe meg ganske bra. Jeg hadde ikke hørt om den før jeg så den på bordet, men ble interessert etter å ha lest vaskeseddelen. Jeg klarer ikke å se at noen har blogget anmeldelse av den ennå, tips meg gjerne! Bokdama har bitt seg merke i den og har tenkt å lese. Det har også jeg, altså.

furusetLinn Strømsbergs Furuset, fra Flamme, derimot, har jeg sett mange bloggere være begeistret for, så den nappet jeg fort til meg. Både Julie, Knirk, Rose-Marie og Elisabeth (Bokstavelig talt) har lest og likt boka, og den har et gjennomsnittlig terningskast på fem på Bokelskere. Jeg gleder meg!

Fun fact: Mine første minner er fra Furuset. Vi bodde der (i blokk) fra jeg var ca ett år til jeg var fire og et halvt. Jeg tipper kanskje ikke gjenkjennelsesfaktoren blir større av den grunn, jeg husker hovedsakelig sandkassen og kjøkkenet til bestevennen min.

MONT-PLAISANTPatrice Nganangs Mont Plaisant, fra Gyldendal, var den eneste oversatte boka jeg tok med meg. Det kommer av at det var den eneste jeg fant som var oversatt fra noe annet enn engelsk (det var mange oversatt fra engelsk jeg gjerne skulle lest, men de vil jeg altså lese på orginalspråket). Handlingen i boka er lagt til Kamerun på begynnelsen av 1900-tallet, ikke bare et nytt bekjentskap for meg, men for mesteparten av verden i følge forlaget, siden det er en lite beskrevet del av verdenshistorien. Det skal bli interessant.

personlig_politiskLitt sakprosa må til innimellom, og Da det personlige ble politisk, redigert av Hilde Danielsen og utgitt av Spartacus, fanget oppmerksomheten min. Jeg var jo litt liten når kvinnekampen på 70-tallet ble utkjempet (til å begynne med var jeg ikke født en gang), men jeg hadde politisk aktive foreldre, så jeg er oppvokst med mange av diskusjonene boka tar opp. Det skal bli interessant å se dem fra et forskningssynspunkt, for meg er det i høyeste grad personlig fortsatt.

stockholmTrine Vollans Stockholm, fra Schibsted, plukket jeg opp delvis fordi Vollan er debutant. Romanen er skrevet i du-form, og sist jeg skulle lese en bok skrevet i du-form gikk det ikke så bra. Det blir spennende å se om Vollan får det til bedre (i mine øyne). Beas bokhylle har anmeldt boka, og var ikke overveldende begeistret, Bokvrimmel var på lanseringen i Oslo og har referat og bilder derfra.

kjerstiKjersti er en fiktiv person, helsing Kjersti er jo rett og slett en fantastisk tittel. Jeg kunne ikke la boka ligge. Boka er utgitt på Flamme og er Kjersti Wøien Hålands debut. Dikt leser jeg egentlig alt for lite av, så jeg gleder meg til å ta fatt på denne. Julie har anmeldt boka og skriver at den er «Litt sår, litt morsom, veldig troverdig.» Det høres lovende ut, synes jeg. Og så er den så fin! Flamme har gjennomgående en kul stil på omslagene sine.

bruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim er i følge Samlaget «ei høgaktuell bok om sex, vennskap, overskriding, grensesetting og hemningslaus ryktespreiing på sosiale medium.» Jeg føler det er greit både å ha lest noen slike historier og å ha dem tilgjengelig på hylla etterhvert når døtrene skal begynne å navigere nettets sosiale irrganger. Jeg håper den er bra og at den både får meg til å tenke og kan brukes snikpedagogisk etterhvert.

Magnhild Bruheim har forfatternettside der hun blant annet har egen blogg. Ellers er det skrevet om boka på Je læs!, som er Ringsaker biblioteks barne- og ungdomsbokblogg og på Svovelpikene, som er en skolebiblioteksblogg.

gitarenBeina i gitaren av Sunniva Relling Berg er også en ungdomsbok og også fra Samlaget. Gro Jørstad Nilsen har skrevet et langt innlegg om boka på Barnebokkritikk som jeg nok skal vente med å lese til jeg har lest boka selv. Lena på Les mye var begeistret og Aina Basso har også lest den. Sistnevnte var en ny blogg for meg, den skal definitivt legges til i Feedly.

teresa_birnaSiste boka i denne bunken, Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø, fra Schibsted, har jeg klart å overse tidligere, til tross for at jeg må ha bladd meg forbi innlegg fra både Rose-Marie, Anita, Beathe, Karin, Mai Lene og Kasiopeiia. Ganske imponerende sløvt, rett og slett. Men ved bufféen sto noen og snakket pent om den, så da plukket jeg den med meg, like gjerne.

So many books, so little time.

Bokbloggertreffet 2013

Så kom jeg meg endelig på bokbloggertreff også! Ok, så har jeg bare gått glipp av ett, siden fjorårets var det første, men det føltes surt i alle fall. Tilbakemelding i fjor hadde vært at det var for dårlig tid til å mingle, så i år hadde komitéen satt av to timer før hovedprogrammet startet til mingling. Jeg ankom sånn halvveis uti de to timene, og følte i grunn at jeg sklei rett inn. Det var ikke noen «hvem er hun nye som vi ikke har sett før» her, nei. Nå er det jo sånn at vi stort sett har vært innom hverandres blogger, selv de vi ikke leser jevnlig, så det er kanskje ikke så rart vi føler det som om vi kjenner hverandre. Så mange bokbloggere finnes det ikke i Norge, tross alt.

Gyldendal hadde vært snille og lånt oss kantinen sin, samt Hamsunsalen til foredragene. Og for en kantine! Hvem ville ikke gjerne spist lunsj i disse omgivelsene til daglig?

Et hus i huset - utsikt fra Gyldendalkantina
Et hus i huset – utsikt fra Gyldendalkantina

Klokka ett startet det formelle programmet, Knirk innledet og så gikk det slag i slag. Jeg skal ikke gjenta alle punktene, du kan heller kikke innom Maris bloghopp (eller se nederst i innlegget her)og lese alle de begeistrede innleggene fra treffet. Her kommer i stedet noen bilder.

Bokbuffét, del 1
Bokbuffé, del 1

Forlagene hadde vært generøse og sørget for at vi hadde en rikelig buffé å velge fra. Vi vant ikke quizen (rundt vårt bord var det enighet om at spørsmålene var både dumme og stusselige, men det kan ha vært et tilfelle av høyt henger de og sure er de), og satt dessuten lite strategisk til, så vi kom oss til bufféen sist. Da var Agnes Ravatns nye borte, den forsvant visst fort, men det var ikke som om det var lite å ta av og jeg fikk plukket med meg en anseelig bunke etterhvert.

Bokbuffé, del 2
Bokbuffé, del 2

Vi var jo også noen som hadde med oss Bookcrossingbøker, så det var det eget bord for.

Bookcrossingbufféen
Bookcrossingbufféen

Når vi hadde flyttet oss til Hamsunsalen fikk vi interessante foredrag.

 

Elin, Bokelskerinnen, holder innlegg om hvordan få flere lesere
Elin, Bokelskerinnen, holder innlegg om hvordan få flere lesere

 

Line, fra Lines bibliotek, holder innlegg om Litteraturkritikk på blogg
Line, fra Lines bibliotek, holder innlegg om Litteraturkritikk på blogg
Anne Fløtaker, redaktør hos Cappelen Damm, forteller om hvordan de jobber med skjønnlitteratur
Anne Fløtaker, redaktør hos Cappelen Damm, forteller om hvordan de jobber med skjønnlitteratur

 

Alle er lutter øre
Alle er lutter øre

Og så måtte jeg desverre forlate selskapet. Neste år satser jeg på å få vært med utover kvelden også.

Takk til komitéen for en super jobb!