Aldri, aldri, aldri – Linn Stømsborg

Jeg rekker det akkurat. April har vært samlesingsmåned for Aldri, aldri, aldri, som er på kortlista for skjønnlitteratur til Bokbloggerprisen 2019. Siden biblioteket ikke har mast om å få tilbake eksemplaret (det har vært stengt og lånefrister suspendert siden 12. mars) lot jeg meg distrahere av andre ting, men kom på at jeg hadde hastverk i begynnelsen av uka. Jeg begynte så vidt på boka sent tirsdag kveld og klarte med nød og neppe å legge den fra meg og legge meg til nogenlunde fornuftig tid. Etter middag onsdag plukket jeg den opp igjen og da ble det strekklesing til boka var utlest. SÅ da trenger vi kanskje ikke spørre om jeg synes den var engasjerende?

Linn Strømsborg har altså skrevet en roman om frivillig barnløshet, og for en roman det er! Det er forresten en overforenkling av boka å si at den handler om frivillig barnløshet, for det den egentlig handler om er det å få barn (eller ikke) i et mye bredere perspektiv. Det handler om å få barn fordi det er det man skal, det handler om å ønske seg barn dypt og inderlig, det handler om bevisst å velge å få barn til tross for at man har levd lykkelig uten og det handler om å ikke ville ha barn noensinne. Underveis blir vi kjent med mange varianter av historien om å få barn. Det uvanlige er hovedpersonen, som altså ikke vil ha barn og som er den eneste i boka som virkelig ikke ser for seg en fremtid med barn.

Den første av kjærestene mine som sa han ville ha barn med meg, ble sint da jeg sa at jeg ikke ville. Er du sikker? sa han først. Jeg er sikker, sa jeg. Du kan ikke vite det sikkert allerede nå, sa han, du er umoden, ropte han, du vet ikke hva du kommer til å gå glipp av, gråt han. Vi gikk fra hverandre noen måneder seinere. Vi runda av krangelen med at han ba meg tenke over det, og jeg sa jeg skulle det, men jeg tenkte egentlig ikke så mye over det. Jeg visste at jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv.

(Side 16.) Hovedpersonen, jeg-fortelleren (hun navngis aldri så vidt jeg fikk med meg) har levd sammen med Philip, som hun elsker, i åtte år. Hun gjorde det klart før de ble sammen at hun ikke ville ha barn, og han slo seg til ro med det, forholdet dem i mellom fikk være nok. Den gangen. Men så skjer det ting, og han begynner å føle på den tikkende klokka som kvinner ellers klisjemessig er utsatt for. Bestevennene til hovedpersonen, de som egentlig har vært erstatning for søsken, skal plutselig få barn. Moren til hovedpersonen ønsker seg barnebarn. Presset kommer fra alle sider.

Og sånn er det jo. Når to mennesker blir sammen begynner folk å spørre når de skal ha barn. Er du singel er du ikke fritatt da heller, da spør folk om det ikke er på tide å finne noen å få barn med. Statministeren bruker nyttårstalen sin til å oppfordre folk til å få barn. Presset fra omgivelsene er enormt, selv i disse opplyste tider. Om ufrivillig barnløse har jeg lest før, om sårheten i spørsmålene når du så gjerne vil, men ikke kan. Det er også viktige historier. Men det er befriende og forfriskende å lese om noen som står så fjellstøtt i sin «barnefrihet» og som har et så reflektert forhold til det hele.

Jeg har barn. Jeg ville ha barn. Men jeg kjenner igjen mye av meg selv i bokas jeg. Jeg hadde levd et helt fint liv uten barn (og mann) også. Jeg pleide å si at jeg hadde mer lyst på barn enn mann, men at jeg ikke ville ha barn uten mann (jada, jeg er håpløst heterofil), og at å finne en mann jeg ville ha barn med virket usannsynlig. Det gjorde det lenge (relativt sett), men plutselig var han der, og her er vi nå med to unger. Men hadde jeg ikke truffet ham, hadde det ikke blitt mann, hadde det ikke blitt barn, og jeg hadde sittet her i siste halvdel av førtiårene mutters alene så hadde det vært helt greit det også. Jeg trives i eget selskap, jeg går gjerne på både restaurant og kino alene. Jeg er heimkjær, og ofte er det for mye tiltak å komme seg ut, men barnevakt har bare blitt lagt til bunken av faktorer som utgjør dørstokkmila, som også inkluderer «lang dag på jobb», «drittvær ute» og «jeg har denne boka jeg skulle ha lest ferdig», blant annet. Jeg hadde nok vært ute med venner oftere om jeg ikke hadde barn, men ikke så mye oftere. Og jeg kan snakke om barna mine i timevis til de rette personene, men jeg kan også la være å snakke om barn (og samtaler av typen «analysere hver minste ting barnet gjør for å sammenligne seg med normalkurven for utvikling» for eksempel har jeg aldri hatt interesse for, og i alle fall aldri antatt at noen andre hadde interesse for å høre på). Jeg har (permanent) barnløse/-frie venner, og jeg håper og tror at de ikke tenker «hun snakker bare om ungene sine» når vi treffes.

Men det er kanskje nettopp denne tendensen hos alle hun kjenner til å gå fra å være kvinne til å være mor, der det ene synes å utelukke det andre, som gjør at hovedpersonen tar det standpunktet hun tar. Hun sier det rett ut, hun er redd for å miste seg selv hvis hun får barn. Man må jo ikke det, men det finnes nok av eksempler på folk som gjør det likevel. Hun er dessuten mer redd for å være fastlåst i et forhold med mann og barn enn hun er for å være ensom.

Og barn – og mann – er jo heller ingen garanti mot ensomhet.

Alle spørsmåls mor: Men vil du ikke at noen skal passe på deg når du blir gammel?

Jeg tviler på at alle de ensomme menneskene som sitter på gamlehjem og i små leiligheter rundt omkring i byen vår, i landet vårt, i verden, er barnløse. Jeg tror de fleste har gjort som de skal. Blitt voksne, fått en familie, oppdratt barn, pussa opp husene sine, jobba til de var for gamle, blitt sjuke av alderdom. Men de er allikevel ensomme, mange av dem. Barna har også blitt voksne, fått familie, flytta til en leilighet eller et rekkehus eller en enebolig, dratt på jobb hver dag og har planer om å fortsette med det til de blir for gamle, og siden sjuke. Det går i sirkler, i evige sirkler. Ingen kommer til å holde deg i hånda resten av livet. Alle blir borte en gang. Også du.

Har du fått barn bare for at noen skal passe på deg når du blir gammel, spurte jeg tilbake en gang. Nei, fnyste hun som først hadde spurt meg. Det skjønner du vel.

(Side 52.) Hovedpersonens mormor og morfar fikk nok barn fordi det var det man gjorde. Det er lite som tyder på at det var noen særlig god idé, ut over at de fleste ville svart nei om de fikk tilbudet om aldri å ha blitt født. Så fort ungene flyttet hjemmefra solgte de huset og flyttet til Spania, og der har de bodd siden, uten ønske om kontakt med barn og barnebarn. Sånn sett er det ganske rart at hovedpersonens mor ikke er mer støttende, for av alle burde jo hun forstå at det er en dårlig idé å få barn du egentlig ikke vil ha.

Til å være på bare litt over to hundre sider inneholder Aldri, aldri, aldri utrolig mange refleksjoner rundt hva foreldreskap betyr på godt og vondt. Og selv om både kvinner og menn ønsker seg og får barn i boka er det både demonstrerte og uttalte forskjeller på hvordan det å bli mor og det å bli far påvirker forskjellig, både psykisk og fysisk.

En gang Philip og jeg snakka om hvordan det ville vært om vi fikk barn, sa jeg at jeg kanskje ville blitt en god pappa.
Philip lo og spurte om jeg ikke mente mamma?
«Nei, jeg mener pappa,» sa jeg.
Og det handla om forventningene til hva en god mor er og hva en god far er.

(Side 173.) Strømsborg skriver godt. Språket er til tider sylskarpt og alltid engasjerende, det sier jo sitt at jeg leste boka nesten i ett jafs (hadde jeg startet tidligere tirsdag hadde det nok blitt i ett jafs i praksis også). Jeg tok meg stadig i å markere avsnitt og setninger jeg likte spesielt godt, som «Jeg visste at jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv», i det første sitatet over, eller denne, om en eldre dame som låner sykkelkurver fulle av bøker på biblioteket:

Det kan godt hende at hun var både mor og bestemor, at hun både leste bøker hele sommeren og hadde oppfostra en familie, jeg sier ikke at man ikke kan få både i pose og sekk og sykkelkurv, men jeg ønsker meg bare den sykkelkurven.

(Side 162) Jeg vil også ha den sykkelkurven. Jada, jeg vil visst ha i pose og sekk også, men uten den sykkelkurven er jeg ikke sikker på om livet er verdt å leve.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

2 thoughts to “Aldri, aldri, aldri – Linn Stømsborg”

  1. Veldig fin omtale, Ragnhild! Jeg har også to barn, og likte boka godt. Som du sier er det ikke så vanskelig å sette seg inn i tankene til hovedpersonen, for noen er det nok det, men jeg kan så absolutt forstå tankene hennes. Også veldig enig i det du påpeker med hovedpersonens mor, virker litt som en logisk brist, men vi mennesker er jo ikke alltid så logiske av oss nødvendigvis. Det er bare en ting jeg hang meg litt opp i, og det var slutten. På en måte ble den litt klisje, måtte historien hennes ende sånn? Vet ikke hvordan jeg skal forklare det uten å spoile for noen andre hehe.

    1. Jeg er litt enig om slutten. Jeg synes forsåvidt siste kapittel egentlig var litt fint å få, men det hang liksom ikke helt sammen med slutten på nest siste kapittel. Ideellt sett hadde jeg gjerne sett at nest siste kapittel ble skrevet om og endte annerledes og at siste kapittel ble droppet.

      Og frykten for spoilere er grunnen til at jeg ikke skrev noe om det i teksten 😉 Men det er vel også hovedårsaken til at det ble fire og ikke fem stjerner på Goodreads, så sånn sett burde jeg nevnt det. Bare FRYKTELIG vanskelig å si noe fornuftig uten å avsløre alt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.