Seksåringen i huset har dinosaurdilla, så da denne boka dukket opp på skjermen min i en eller annen sammenheng reserverte jeg den straks på biblioteket. Egentlig hadde jeg tenkt at hen skulle få lese den selv, men siden hen er syk og slapp ble det til at jeg leste den i stedet (i alle fall i første omgang, hen kan nok finne på å lese den noen ganger til før den må leveres tilbake).
Egget er første bok om Dinosaurgjengen, noe som er tenkt å bli en serie. Sikkert ikke dumt, for markedet for dinosaurbøker later til å være ganske umettelig.
Rasmus Rex er hovedperson (hoveddinosaur?), men et større persongalleri presenteres i begynnelsen av boka, inkludert noen som ikke dukker opp i denne første historien. Rasmus’ bestevenn Trym Troodon vekker Rasmus med nyheten om at morens egg snart skal klekke, så han får en lillebror. «Ja, eller søster, da,» påpeker Rasmus, men det vil ikke Trym høre på. For å komme fort hjem til Trym tar vennene snarveien gjennom sumpskogen (selv om de egentlig ikke får lov) der de har noen skumle opplevelser, før de kommer til sakens kjerne: Egget. Det viser seg at det slett ikke er Tryms mamma sitt egg, hun har funnet det og «adoptert» det, så Trym får ikke noen bror (eller søster) siden den egentlige moren dukker opp og vil ha ungen sin.
En ting jeg virkelig har begynt å legge for hat, og som dessverre er vanlig i ellers gode barnebøker (ja, jeg ser på deg, Tor Åge Bringsværd) er å dele setninger over flere oppslag. I denne boka er det nok tenkt å gi en slags dramatisk effekt: «Det er… det er…» og så på neste side «…en nifs sleggehale!» men det vanskeliggjør høytlesinga ved å ødelegge flyten, og av og til forvirre meg slik at jeg leser første halvpart som en selvstendig setning og dermed legger trykket helt feil, som i «Så gikk de to vennene… …enda lenger inn i sumpskogen» (i det tilfellet ser jeg ikke helt at det tilfører noe dramatikk, heller). Joda, det er elipser nok (de har visst fått dem på billigsalg) som kanskje burde gitt meg et clue om at setningen ikke var ferdig, men det er forstyrrende likevel, og det hjelper jo ikke at enkelte setninger avsluttes med elipse uten at den fortsetter på neste side: «Men ingen av dem la merke til den store skyggen som fulgte etter dem…»
Men utover det er dette en helt grei bok for dinosaurelskeren i ditt liv. Det er til og med et oppslag med fakta om dinosaurartene som har opptrådd i boka helt til slutt, så du kan lære noe også (siden Rasmus sover i seng og Tryms mor har lås på døra til hula må det vel være lov å si at det er litt mindre faktabasert sånn ellers i boka). Tegningene er herlige, med kule små detaljer som kan pekes på, og understøtter historien på utmerket måte. Historien er riktignok relativt fjasete, men det er ikke noe stort problem i en bok til denne aldersgruppen. Jeg reagerer på noen logiske brister i tidslinja (Trym omtaler egget som noe Rasmus allerede har hørt om før, som de har ventet på at det skal klekke en stund, men ut fra resten av historien later Tryms mor til å ha funnet det tidligst dagen før), men det tror jeg ikke seksåringen la merke til. Og utover de evinnelige elipsene har jeg ikke noe å kritisere teksten for, den et passe lettlest og tilstrekkelig engasjerende, og det kom et kontant «jeg ønsker meg den» fra ungen når bilde av neste bok i serien dukket opp på siste side.
Jeg ble gjort oppmerksom på denne omtalen, og tillater meg å komme med en kommentar. Ellipser er et av virkemidlene som barnebøker, etter min mening, må ta i bruk i kampen mot klikkspenningen som barn opplever på nettbrett. Jeg har opplevd at mange voksne har kritisert Karsten & Petra-bøkene for dette, og tenkt: De tenker som voksne og ikke som barn. For barn opplever ellipsene som spennende, de skaper en forventning og lyst og nysgjerrighet til å finne ut hvordan det går på neste side. Jeg opplever ikke at det minsker flyten i lesningen. Tvert imot kan du bygge og underbygge spenningen i teksten ved å lese rytmisk opp mot sideslutt og neste sidestart. Jeg har lest bøkene om Dinosaurgjengen høyt for barn på biblioteker flere ganger allerede, og nettopp det å spille på ellipsene er noe av det barna elsker. Jeg tror denne fordommen mot ellipser er en voksen-hang up, som springer ut fra de voksnes egen forventning til hvordan en (kunstnerisk) barnebok skal være. Det er i alle fall ikke sett fra barnets ståsted. Det står ellers ikke noe sted at mora til Trym har funnet egget dagen før, slik du skriver, men «for litt siden». Ellers er det topp at du skriver engasjert om barnelitteratur, altfor få gjør det, men jeg er altså veldig uenig i det du skriver denne gangen.
Hei!
Hyggelig at du tar deg tid til å kommentere.
Jeg konstanterer at elipser er blitt et vanlig virkemiddel, og når jeg leser en bok for andre, tredje eller fjerde gang og vet hva som kommer klarer jeg å «utnytte» muligheten, men jeg liker dem fortsatt ikke 😉 Det er derimot fullt mulig du har rett i at ungene ser annerledes på dem, når de leser selv.
Og nei, det står ikke eksplisitt at Tryms mor har funnet egget dagen før, jeg leste det ut fra at den store dinosauren som viser seg å være den egentlige moren har trampet rundt i sumpskogen «i dag», og om egget har vært borte lenge burde hun vel ha begynt å lete tidligere? Men som sagt er det overhodet ikke noen jeg tror ungene oppfatter (og jeg går med på at det er rom for tolkning).
Om ikke ungen vokser fra dinosaurer (og det håper jeg egentlig ikke) kommer vi nok til å låne de neste bøkene i serien også.
Eg les diskusjonen her med stor interesse og eg lurer litt på om Lars Mæhle har fagleg grunnlag for å seie at motstanden mot ellipser er ein vaksen fordom?
Eg har sjølv bakgrunn som norsklærar, men mest frå vidaregåande, så eg har begrensa erfaring med nybegynneropplæring i lesing. Eg veit likevel frå arbeid med elever med anna morsmål enn norsk eller lese- og skrivevansker og som mor at nybegynnarar og svake lesarar les ei og ei linje. Med husets førsteklassing må vi ofte gjenta at ein setning kan fortsette på neste linje. Det same hugser eg frå då eg hadde små grupper med forsterka/tilpassa norskopplæring for eldre ungdom. Mi erfaring er og at mange svake lesarar begynner med å bokstavere seg gjennom eit og eit ord (avkoding), deretter sett dei saman orda til ei setning (forståing) Dette er gjengs teori som ligg bak modellar for opplæring i norsk som andrespråk. Då eg jobba med over nevnte elevgruppe, var det å først avkode orda deretter gå tilbake og lese setningen om igjen for å få tak i meininga ein veldig vanleg måte å lese på for mange.
Eg har ikkje fagleg belegg for det eg skriv nå, men eg ser at det er gjennomgåande i bøker som er tilrettelagt for folk med lesevansker at ein kombinerer punktum og linjeskift. Eg ser og, som mor, at bøkene dei bruker i første klasse, har ein og ein setning på ei og ei linje. Bøker som er tilrettelagt av Leser søker bok, gjer òg dette. (Og det forstyrrer meg som lesar, eg ender lett opp med å lese rytmisk, fordi eg er vand med at hyppige linjeskift er ein indikasjon på at eg les strofer). Eg vil tru at det er ein grunn til at denne typen bøker bruker linjeskift på denne måten.
Eg har ikkje lese dinosaurboka, men eg har lese Karsten og Petra-bøkene. Og der er bruken av sideskift og ellipser i aller høgaste grad forstyrrande, og når seksåringen skal trene på å lese sjølv. Fordi barn, og nybegynnarar som skal lese, ofte har behov for å lese ein setning to gonger, lurer eg på om det er fagleg belegg for at dette er ei tilpassing til målgruppa eller ikkje.
(I tillegg kjem sjølvsagt norsklærar-frustasjonen over å måtte plukke bort ellipsene frå tekstane til elevane fram mot eksamen i tredje klasse. Men det er ein annan sak).
For en gøy bok du har funnet da, og fin diskusjon. Jeg leser for 19 fireåringer hver dag i barnehagen jeg jobber og har et arsenal av bøker å ta av. Flere av disse er bygget opp på denne måten og jeg kan ikke si annet enn at det funker som oftest. Jeg har ikke noe prinsipielt i mot … men noen ganger fungerer det bare ikke.
Nå skal det sies at de fleste bøkene leser jeg for ørtende gang, og når jeg kjenner handlingen så godt, så er det bare gøy at spenningen utløses når en blar om.
Takk for boktips, skal se etter boken når jeg drar på biblioteket nå 🙂