Storspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.
Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.
Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.
(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?
Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.
Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.
(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.
One thought to “Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad”