Bokbloggturnéen: Uka etter

UkaEtter-1-191x300Uka etter var ukas bok i bokbloggturnéen i slutten av september, men ble distribuert sent og så skjedde det så mye annet at jeg ikke har fått skrevet om den før nå.

Stein Erik Lunde har forfattet en relativt stillferdig liten bok om den perioden i livet da man plutselig blir voksen – i alle fall mye mer voksen på veldig kort tid.

Handlingen er lagt til en forstad til Oslo, uka etter 22. november 1963 når J. F. Kennedy blir skutt i Dallas, derav tittelen, og handler om 12 år gamle Arne. Mordet på Kennedy er en av årsakene til at Arne plutselig nærmer seg voksenlivet med et byks, men slett ikke den viktigste. Denne uka er en begivenhetsrik uke i Arnes liv, selv om de andre begivenhetene ikke påvirker så veldig mange andre enn ham selv.

Noen av måtene Stein Erik Lunde viser at Arne forandrer seg på er svært vellykkede, synes jeg, som denne passasjen hvor han plutselig har mistet tålmodigheten med et av barndommens ritualer:

Der tok de en hvil. De gjorde alltid det. Arne visste at de måtte gjøre det i dag også, men han ville helst gått videre uten å stanse. (…) Det var der Hämäläinen-bakken var. Arne håpet at far ikke ville si ordet Hämäläinen-bakken i dag.

Men selvsagt måtte han si det. Han sa det da de var kommet fram til det faste stedet, etter en ny halvtime i høyt tempo, og sto og drakk kakao, far av den lille koppen og Arne av den store.

– Ja, er du klar for Hämäläinen-bakken nå, da? sa han og klappet Arne på lua.

Arne vred seg unna hånda til far, sa ikke noe med det samme. Men så sa han det han hadde planlagt å si, lenge før de var nådd fram til kakao-stedet: – Hämäläinen har aldri vært her, sa han. – Det var på fem-mila i Lahti at Hämäläinen sprakk. Ikke her.

Arne var overrasket over at han hørtes så sinna ut i stemmen. Og han så at noe forandret seg i fars ansikt, han så forvirret ut, tok av seg skyggelua og strøk seg over panna med innside, av votten, slik at øynene ble borte et øyeblikk.

(s. 32-33) Det foklares aldri direkte hvorfor Arne blir så sint, hvorfor han ikke vil høre faren snakke om Hämäläinen-bakken, eller følge noen av de andre faste reglene han og faren har for skituren. Det blir opp til leseren å forstå og tolke. Og det gjelder for hele boka, Stein Erik Lunde har lest sin forfattermanual: Show, don’t tell.

Men når det er sagt synes jeg kanskje boka ble for stillferdig og “understated”. Innimellom fungerer det veldig bra, men de øyeblikkene et litt for få og mellom dem er det sidevis med, tja, noe litt uforløst. Det er vanskelig å vite hvordan jeg ville forholdt meg til den som 12-åring, men jeg håper jo egentlig jeg har utviklet meg og blitt mer moden og åpen for nyanser og slikt siden den gang, så jeg mistenker at jeg i enda større grad ville syntes at den manglet kraft.

En liten skuffelse, altså.

Her er lenke til de andre som har blogget om boka:

Ellens oase

Med bok og palett

Elikkens bokhylle

Julies bokbabbel

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.