Venezia – Kjell Ola Dahl

Høst og Tapirsalg. Slikt kan man like. Denne gangen fant jeg blandt annet Kjell Ola Dahls bidrag til Spartacus’ “Forfatterens guide” serie – han skriver om Venezia, en morsom tilfeldighet etter ukens lesing av Donna Leon.

Dahls portrett av Venezia er sånn passe engasjerende. Dette er slett ikke det beste bidraget jeg har lest i serien, men siden jeg selv har et forhold til byen i det bidraget jeg likte best er det vanskelig å vite om jeg er helt rettferdig (Bringsværd om London vinner hands down så langt – men for å rettferdiggjøre min kritikk likte jeg Rileys bok om San Fransisco bedre, og det er også en by jeg ikke har noe forhold til selv). Men det er allikevel et interessant portrett vi blir budt. Venezia er uten tvil en fascinerende by, og Dahl har mye på hjertet.

Hovedproblemet mitt med boka er noe som ikke kan karakteriseres som annet enn slett redaksjonsarbeid. For det første er boka “full” av stavefeil. Med dagens redigeringsverktøy er noe særlig mer enn ett eller to tilfeller skjemmende, og her er det fler enn jeg kan telle på fingrene (blandt annet på omslaget: “Dahl fotaper seg…” kan vi lese der). Dessuten skulle noen ha gått gjennom Dahls manuskript og fikset på setningsoppbygningen hans – feilene her varierer mellom de forvirrende og de bare rent merkelige. For eksempel: “Florian åpnet så langt tilbake som i 1720. Navnet skriver seg fra grunnleggeren Floriano Francesconi. Egentlig var det to konkurrenter – og den andre lå på motsatt side av Markusplassen: Cafe Quadri.” (s. 80) Eller er det bare meg som blir sittende og lure på hvem den andre konkurrenten til Florian var? “Ved bardisken, der drikker du brennevin.” (rett etter, på s. 81) Jeg vil gjerne stryke “, der”. Men det er kanskje mer personlig smak enn objektiv grammatikk? “Det meste er selvsagt på italiensk, men her kan de som ikke visste det fra før, få øynene opp for bredden i tegneseriekunst.” (s. 154) De som ikke visste hva fra før? Det siste en god korrekturleser burde gjort, etter min mening, er å spørre Dahl om det er nødvendig å bruke så mange fremmedord når vi har slike adekvate uttrykk på norsk. “Partyet”? Hvorfor ikke “Festen”? “Grabber”? Hvorfor ikke “griper” eller “grafser til seg”? Det er kanskje en smakssak, og jeg må innrømme at jeg selv bruker “grabbe” i dagligtale, men altså i dagligtale, ikke på trykk i bokform.

Hadde det ikke vært for stavefeilene hadde jeg kanskje ikke hengt meg opp i setningsoppbyggingen. Og hadde jeg ikke hengt meg opp i setningsoppbygningen hadde jeg neppe gjort annet enn å trekke lett på skuldrene av anglifiseringen av språket. Som det er gjør jeg altså begge deler, og blir til tider såpass irritert at jeg får lyst til å legge fra meg boka og skrive krasse brev til Spartacus om nytten av automatisk stavekontroll. I stedet skiver jeg småsure blogginnlegg, som garantert vil vise seg å inneholde stavefeil. Ja, ja. “Livet er en kamp, Hjørdis” som min mor pleier å si.

Nå skal jeg forsøke å finne noe morsomt å lese.