Denne var det bare så vidt jeg leste, de første femti sidene var det et slit å komme gjennom. Etter det klarte jeg nesten ikke legge den fra meg, men i dette tilfellet var det ikke positivt. Jeg leste nemlig videre med den typen skrekkslagen fascinasjon som gjør at man ikke klarer å la være å stirre på en trafikkulykke.
Ekkel og relativt uforståelig oppsummerer vel mine følelser om Den hellige natten. Verden er visst ikke helt enig – Jelloun vant Goncourt-prisen for denne boka i 1987. Jeg føler ikke at jeg har lært noe mer om arabisk/marokkansk kultur, ei heller føler jeg at jeg har fått noe nytt innblikk i menneskesjelen. Det er mulig jeg ikke er sofistikert nok, men jeg klarer slett ikke å se noe poeng i det hele. Kanskje skal det ikke være noe poeng? Prøv gjerne å overbevise meg om at denne boka var verdt de minuttene av livet mitt jeg brukte på den, jeg liker slett ikke å føle at bøker er bortkastet…
(Bokens bookcrossing-side)