Da har jeg endelig fått lest Staalesens siste, og det passet jo bra med en krim sånn rundt påsketider. Hva kan man si om Ansikt til ansikt, annet enn at man som vanlig finner Staalesen i toppform, og at det at enkelte deler av historien fører til et visst fysisk ubehag hos leseren snarere er et kompliment enn noe annet? Lite.