Bout of Books Sign-up and Progress Post

Mirthful Leave a comment

As usual I will join Bout of Books to help kickstart the reading year.


Bout of Books

 

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, January 1st and runs through Sunday, January 7th in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. There are reading sprints, daily Discord questions, and exclusive Instagram challenges, but they’re all completely optional. For all Bout of Books 39 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

And as usual I will add the daily progress to this post. I will also be trying to participate in the Instagram challenges and will link to those each day.

Monday

Second Term at Trebizon by Anne Digby, page 81 – end (37 pages).
Summer Term at Trebizon by Anne Digby, page 1 – end (128 pages).
Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 138 – 156 (18 pages).
Boy Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 16 (16 pages).

Total: 199 pages.

Instagram: Currently reading

Tuesday

Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 156 – 200 (44 pages).
Boy Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 16 – end (112 pages).

Total: 166 pages.

Wednesday

Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 200 – 214 (14 pages).
More Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 72 (71 pages).

Total: 85 pages.

Blogged: Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Instagram: Auto-buy author

Thursday

More Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 73 – end (45 pages).
The Tennis Term at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 30 (30 pages).

Total: 75 pages.

Friday

The Tennis Term at Trebizon by Anne Digby, page 30 – end (90 pages).
Summer Camp at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 82 (82 pages).
Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 214 – 231 (17 pages).
Master and Commander by Patrick O’Brian, page 274 – 300 (26 pages).
Natten by Elie Wiesel, page 1-16 (16 pages).

Total: 231 pages.

Saturday

Summer Camp at Trebizon by Anne Digby, page 82 – end (30 pages).
Into the Fourth at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 98 (98 pages).
Master and Commander by Patrick O’Brian, page 300 – end (84 pages).

Total: 212 pages.

Sunday

Into the Fourth at Trebizon by Anne Digby, page 98 – end (24 pages).
The Hockey Term at Trebizon by Anne Digby, page 1 – end (158 pages).
Fourth Year Triumphs at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 73 (73 pages).

Total: 255 pages.

Summary

Total pages read during the week: 1223. Not too shabby. Ok, so it’s mostly Trebizon, which I ought to know by heart by now, but still.

Interestingly, the two days I read the least were Wednesday and Thursday. Thursday I was busy, and not home until closer to nine in the evening, so that figures. Wednesday, though? I blogged. Which highlights an interesting dilemma. Because I do want to blog about (some of) the books I read, but doing so takes time away from actually reading. So there’s that. Same obviously goes for even half-assed Instagram posts or other social media sharing. I guess what I’m saying is that I’m going to take that as a sign to not beat myself up about all the books I don’t get around to writing about and just accept that that’s the way it has to be.

Leseåret 2023

Mirthful 1 Comment

Det er alt blitt 2. januar og jeg har lest ferdig to bøker, men før jeg ser på lesemål for 2024 må 2023 oppsummeres.

I følge Storygraph har jeg lest 152 bøker og 33.620 sider. I følge eget regneark er tallet 153 og 32.682. Antall bøker skyldes at jeg nok en gang har klart å lese Dragonsong to ganger i løpet av et år, men på sidetall må det være noe mer som ikke stemmer helt, uten at jeg gidder å regne på det. Målene for 2023 var 100 bøker og 30.000 sider, og det passerte jeg jo med grei margin. Jeg setter samme mål for 2024, med et håp om at et passe ambisiøst sidetall relativt til antall bøker motiverer meg til å ta fatt på noen litt tykkere bøker (et ensidig fokus på antall bøker lest har en tendens til å gjøre mursteiner mer avskrekkende enn jeg egentlig synes de er: I like big books, and I cannot lie). Oversikt over alle titlene, med lenke til innleggene på bloggen, finner du her.

Gjenlesingsprosenten er igjen høy (desember slo hardt ut her) på 39 %. Det bekymrer meg ikke nevneverdig, siden det hovedsakelig skyldes at når jeg er sliten er det ikke TV-en jeg tyr til, men gjenlesing av bøker som er så velkjent for meg at jeg nesten ikke trenger å følge med på det jeg leser. Så lenge antallet nye-for-meg bøker også er såpass høyt som det er (95 i fjor, og av dem 63 som også var av ny-for-meg forfatter) ser jeg ingen grunn til å forsøke å endre på den vanen.

Angående andre tall er det en viss forbedring.

Pie-chart med forfatterenes nasjonalitet som viser følgende tall (land, antall bøker, prosentvis) UK 51 33% USA 44 29% Norway 32 21% Netherlands 10 7% Sweden 3 2% Denmark 2 1% Finland 1 1% France 2 1% Taiwan 1 1% Ireland 1 1% Japan 1 1% Poland 1 1% Syria 1 1% Italy 1 1% Colombia 1 1%

Det er fortsatt klar overvekt av Norge/UK/USA, men det hjalp å være bevisst på det etter «halvårsoppsummeringen» i august, for fordelingen har blitt bedre.

I hvit vs ikke-hvit er fordelingen omtrent som normalt, det vil si ganske dårlig, 12 % ikke-hvit gir rom for forbedring. For mitt andre forenklede måltall, introdusert i fjor, nemlig ja/nei på om forfatteren har «noen mangfoldstrekk» (der Nei = cishet, funksjonsfriske hvite mennesker av begge binære kjønn) ser tallene litt bedre ut:

Kakediagram med overskriften Any diversity markers? der litt over en fjerdedel av kaka er oransje for "Ja".

Her har jeg klart å øke andelen bittelitt siden i fjor, opp til 27 % (fra 23 %). Siden nesten alle bøkene jeg leser om igjen og om igjen er skrevet av gamle hvite gubber (av begge kjønn), kan vi se at jeg i det minste er flinkere på å velge folk med mer blandet bakgrunn når jeg velger nye forfattere å lese. Det har jeg absolutt tenkt å fortsette med i 2024. Kjønnsbalansen er tilbake til det vanlige (årets gjenlesing har i stor grad vært damer) med 52 % damer, 5 % «queer», 5 % begge og resten menn.

The Storygraph lager en ganske fin wrap-up, der kan du bl.a. se alle mine 2023 «five star reads». Den mest interessante grafen er kanskje denne, som viser «mood» i de bøkene jeg har lest mot de vennene mine på The Storygraph har lest:

En linjegraf med to linjer, en som ligger og bølger øverst merket "your mood map" og en mye flatere nedenfor merket "your friends". Overskriften er "Your mood map compared to your friends..." og den har forklaringen "Lighter books push the line up and darker books pull the line down"

Det kan se ut til at vennene mine leste mye mørkt og depressivt i år? Legg meg gjerne til som venn på The Storygraph, forresten!

The English Understand Wool – Helen DeWitt

Mirthful Leave a comment

Jeg hørte om Helen DeWitts kortroman The English Understand Wool første gang på en episode av Books Unbound, så vidt jeg kan huske, men så var det noen andre som postet om den som fikk meg til å sjekke om den fantes på biblioteket, og jeg husker ikke hvem. Det irriterer meg, og jeg beklager, for jeg skulle gjerne takket for anbefalingen. Jeg skriver boka inn på Høst- og julebokbingoen i ruten for «Du liker ikke forsiden», for… det gjør jeg ikke. Ikke synes jeg den er estetisk tiltalende og ikke skjønner jeg hva bildet har med boka å gjøre (ingenting, får jeg anta).

Fortelleren i The English Understand Wool, Marguerite, er oppdratt av «Maman», en dame med strenge standarder for hvordan man skal leve, ikke minst hvordan man skal unngå mauvais ton. Men alt er ikke som det ser ut, og «Maman» er slett ikke Marguerites mamma og pengene hun bruker for å oppfylle – og gjøre Marguerite i stand til å oppfylle – sine strenge standarder kommer slett ikke fra «Daddy’s» forretninger. Når det hele avsløres står Marguerite plutselig alene og på bar bakke som 17-åring og må klare seg selv i en verden som gjerne betaler for sensasjonelle, følelsesladede historier om svik. Men føler Marguerite seg egentlig sviktet?

More people gave me invitations. I did not think they would have given me invitations if I had been talking about my feelings instead of dressing with éclat and playing bridge with flair and playing the piano when a party was off to a dull start. So perhaps there were people who would like to hear about feelings, but I did not think they were people I would want to know. (Side 25)

Denne boka er bare 69 sider og derfor en bok som kan leses i «one sitting» som er nettopp det jeg gjorde. Det er en fascinerende historie som fortelles i en form som kan tolkes som følelsesløs og kynisk, men også som det motsatte. Jeg er solgt, og har allerede bestilt en annen av DeWitts bøker (biblioteket hadde dessverre ikke flere). Anbefales på det absolutt varmeste, noe av det beste jeg har lest i år.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Lost Continent – Bill Bryson

Mirthful Leave a comment

Jeg fant en kopi av Bill Brysons The Lost Continent på Fretex i Storgata på Lillehammer på vei hjem fra høstferie i år. Jeg eier en del Bryson-bøker, men ikke denne (før nå), av en eller annen grunn. Jeg innbiller meg at jeg har lest den, en gang rundt årtusenskiftet, men kanskje jeg lånte den på biblioteket? Vel, jeg begynte på den ganske med en gang (jeg hadde pakket ufornuftig og det var den boka som var lettest tilgjengelig mens jeg fortsatt var på reise), men kom ikke mange sidene ut i boka før jeg ble veldig i tvil om jeg faktisk skulle lese videre.

Jeg skrev aldri om min seneste gjenlesing av det som har vært favoritten min av Brysons bøker, Notes from a Small Island (men her er et lenger innlegg om den fra 2015). Jeg leste den om igjen rett etter å ha lest The Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island, delvis for å motvirke skuffelsen over oppfølgeren, og husker at jeg la merke til minst et tilfelle av fettfobi (han er lite sjarmerende i sin karakteristikk av en familie han deler frokostsal med på en B&B), men det var en litt ubehagelig hump på en ellers trivelig tur, liksom.

Men i denne boka? Det er fettfobi på hva som føles som annenhver side. Det starter allerede på side 6 (trigger warning, by the way):

Iowa women are almost always sensationally overweight – you see tham at Merle Hay Mall in Des Moines on Saturdays, clammy and meaty in their shorts and halter tops, looking a little like elephants dressed in children’s clothes (…) the teenaged daughters of these fat women are always utterly delectable, as soft and gloriously rounded and naturally fresh-smelling as a basket of fruit. I don’t know what it is that happens to them, but it must be awful to marry one of those nubile cuties knowing that there is a time bomb ticking away in her that will at some unknown date make her bloat out into something huge and grotesque, presumably all of a sudden and without much notice, like a self-inflating raft from which the pin has been yanked.

Ja, og så ispedd litt creepy «voksen mann som snakker om hvor attraktive tenåringsjenter er», da. Lekkert.

Da de neste to tilfellene kom på side 25 og 30 lurte jeg veldig på om jeg bare skulle la boka ligge igjen på Lillehammer, for å være helt ærlig. Men så ble det til at jeg leste videre, med en sånn litt sykelig fascinasjon. Og jeg begynte å markere alle stedene Bryson er fettfobisk, rasistisk og diverse-andre-former-for-«istisk» (blant annet en ganske rett fram funkofobisk setning). Ikke alle tilfellene er like clean-cut som det jeg siterte over, ofte er det bare en helt unødvendig bemerkning om hvor utrolig feit en person han møter er, og rasismen er ganske merkelig, for den dukker opp innimellom ærlige forsøk på å være anti-rasistisk og fortelle om historiske skeivheter, men den er der likefult.

Men det merkeligste med boka er at den liksom ikke har noen egentlig rød tråd. Undertittelen er «travels in small-town America», men Bryson besøker storbyer som Philadelphia, Washington DC og New York. Og når han er i små byer hører vi ofte mer om motellet enn om byen. Og uten at jeg har tenkt å kontrolltelle sidene vil jeg tippe at mer enn 50 % av handler om at Bryson sitter i bilen på vei mellom byene han besøker. Han besøker 38 av «the lower 48 states» (kanskje ikke rart det blir mye bilkjøring), uten at det er spesielt opplagt hvorfor han ikke også besøker de ti siste. Og det verste er at det jeg skrev om Notes from a Small Island, «Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits», ikke stemmer om denne boka. Mye av tiden gir han inntrykk av at han heller ville vært hjemme, og det er et veldig dårlig utgangspunkt for en reiseskildring.

Hadde det vært en fantastisk reiseskildring hadde den likevel vært ødelagt av all forakten Bryson viser for sine medmennesker, men nå er det hele bare trist. Ikke minst fordi Bryson selv ikke akkurat er en sylfide og fettfobien hans går også ut over ham selv, i Santa Fe skal han besøke niesen sin som studerer der og klarer å karakterisere seg selv som ekkel to ganger i løpet av få sider, inkludert når de faktisk treffes og han «embarrassed her – possibly even grossed her out – with a hug» (side 231). Man kan bli deprimert av mindre.

Grønt = fettfobi, rødt = rasisme, gult = diverse andre ismer/fobier, blått = faktisk interessante partier.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Mirthful Leave a comment

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Stolt – Benjamin Baarli Silseth

Mirthful Leave a comment

Jeg var innom min lokale biblioteksfilial for å levere noen bøker og der sto Stolt av Benjamin Baarli Silseth utstilt midt i glaninga, så da måtte jeg nesten låne den. Den var kjapt lest, og blir kjapt levert, så den kan være tilgjengelig – gjerne midt i glaninga – for den egentlig målgruppen.

Selv kan jeg vel ikke akkurat si at jeg lærte noe nytt, men det ville jo også være overraskende, all den tid dette er en slags grunninnføring i skeivhet for «tweens». Og akkurat den jobben gjør den på en ganske utmerket måte. Jeg bet meg merke i det inkluderende språket, for eksempel i forklaringen av de forskjellige begrepene for kjønnsidentitet på side 31, der forfatteren, som selv er cis bruker formuleringen «de av oss som», ikke «de som». Nettopp denne måten å formulere seg på tas opp som ett av tipsene til «et åpent og inkluderende språk» på side 89. «De som» deler verden inn i oss og dem, «de av oss som» inkluderer «dem» i «oss». Det at jeg la merke til det før det blir påpekt er kanskje et tegn på at dette ikke er den vanligste måten å uttrykke seg på. For egen del skal jeg huske å endre min egen språkbruk.

Boka fokuserer på kjærlighet og forelskelse mer enn seksuell tiltrekking, noe som er ganske naturlig med tanke på målgruppen. Jeg biter meg merke i at også aromantikk og aseksualitet omtales og normaliseres, også en ting man ikke skal ta for gitt da denne gruppen ofte glemmes (det populære slagordet «rett til å elske den jeg vil» kan for eksempel føles ekskluderende for aroace-folk i tillegg til for transpersoner, noe av grunnen til at jeg fortrekker varianter som «rett til å være den jeg er»). Det er også et gjennomgående tema i boka at vi har det bedre når vi får være oss selv og kan være åpne om hvem vi er.

Et barn trenger ikke en mor og en far. Et barn trenger kjærlighet, omsorg, trygghet, varme og godhet. Det kan komme fra en aleneforelder, flere foreldre, ulike foreldre, like foreldre eller andre voksne som gir omsorg. (Side 64)

Fokuset på at det finnes mange typer familier og at det ikke er formen på familien, men kjærligheten og tryggheten som er viktig, er et annet fokus i boka, og også ett som kanskje er ekstra viktig for aldersgruppen den er ment for (selv om jeg vet om en del voksne som gjerne kunne tatt inn over seg dette budskapet også), siden boka retter seg til alle barn, både de som kanskje selv er skeive, men også de som har skeive venner eller som har skeive foreldre selv eller venner som har skeive foreldre. Normalisering er bra, normalisering er nødvendig.

Dette er en bok som bør være tilgjengelig for alle barn i 9-12-års alder i Norge. Alle skolebiblioteker og alle folkebiblioteker med respekt for seg selv bør ha den på hylla. Etterlys den gjerne på ditt lokale bibliotek om de ikke har den (sakprosa er ikke like godt dekket av innkjøpsordningen, så det er mer opp til hvert bibliotek å kjøpe inn).

Jeg tror jeg plotter inn boka på ruten «Forfatter er psykolog» på Høst- og julebokbingo-arket.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mudlarking – Lara Maiklem

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte Mudlarking, jeg tror kanskje det kan ha vært i London, faktisk, og det er jo i så fall passende. En «mudlark» er en pippisk tingleter, men spesifikt en som leter etter ting langs elvebredden i Themsen, nedenfor tidevannsskillet. Nettopp tidevannet har to viktige effekter for en tingleter. For det første blottlegges en stor del av elvebunnen hver gang det er lavvann – langs en normal elvebredd ville det jo ikke ta så lang tid før alle tingene er funnet og fjernet. Og selv langs Themsen ville det nok blitt utplukket, om de ikke var for den andre effekten: Tidevannet fører til erosjon.

I tusenvis av år har Londons befolkning kastet eller mistet eiendeler i Themsen, og når elvebredden eroderes frigis det som har blitt begravet i mudder. Og det er dette «the mudlarks» leter gjennom etter skatter. Definisjonen av en skatt varierer fra person til person, noen er først og fremst ute etter ting med kommersiell verdi, andre er mer opptatt av historien, både den generelle og den personlige.

I came to bricks fairly late, having ignored them for many years, but they are surprisingly interesting and the Thames foreshore provides a seemingly unending supply of examples from every era. (Side 249)

Maiklem faller i den siste gruppa, og i denne boka presenterer hun Londons historie med utgangspunkt i de forskjellige strekningene av Themsens tidevannsløp, og de funnene hun har gjort der. Det er en forfriskende måte å fortelle på, og jeg lar meg fascinere av hobbyen i seg selv. Dessverre blir det neppe noen mudlarking på meg neste gang jeg er i London, samme hvor fristet jeg skulle være, for nå til dags må man ha lisens for å få lov til å tinglete langs elva. Og bra er det, for det er jo ting av potensielt enestående historisk verdi som dukker opp. De lisensierte tingleterne må registrere funnene sine hos myndighetene, og dersom ingen museer er interessert i objektet får de beholde det, men museene har altså førsteretten. Og sånn bør det jo være. Så jeg får nøye meg med å lese om saken.

Boka får fylle ruten for «Sakprosa skrevet av en kvinne» på sakprosaseptemberbingobrettet mitt. Det moret meg forøvrig en del at jeg fullførte denne boka og Lara Rashids bok samme dag. Lara er jo ikke akkurat det vanligste navnet i verden, jeg er faktisk usikker på om har lest flere bøker av Lara-er i det hele tatt.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I’m Glad My Mom Died – Jennette McCurdy

Mirthful Leave a comment

Om du ikke har hørt om Jennette McCurdys I’m Glad My Mum Died før nå tilbringer du tiden din på et helt annet sted på internettet enn meg. Jeg har hørt om den både på podcasten Books Unbound, på Instagram, på Twitter (før jeg jumped ship) og sikkert enda flere steder. Til slutt ga jeg etter og kjøpte den, delvis fordi jeg tenkte den kan få fylle ruten for «Sakprosa om popkultur» på sakprosaseptemberbingobrettet.

McCurdy forteller om en dysfunksjonell barndom og oppvekst. Moren overfører sin egen (tapte) drøm om å bli skuespiller over på datteren, men dynamikken mellom de to er forskrudd lenge før Jennette er gammel nok til å få noen roller. Datterens eksistens handler om å gjøre moren glad. Mor-datter-relasjonen er snudd på hodet fra start.

I’m immediately disappointed, if not horrified, when I see what I’ve received as my present for my sixth birthday. Sure, I like Rugrats, but this two-piece outfit-a T-shirt and shorts-features Angelica (my least favorite character) surrounded by daisies (I hate flowers on clothes). And there are ruffles around the sleeves and leg holes. If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles.

«I love it!» I shout excitedly. «It’s my favorite gift ever!»
I throw on my best fake smile. Mom doesn’t notice the smile is fake. She thinks I genuinely love the gift. (Side 5)

Egentlig har jeg med dette sitatet for å vise hvordan Jennette allerede som seksåring undertrykker sine egne følelser for at moren skal være fornøyd, men jeg må innrømme at når jeg leste linja «If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles» var responsen jeg ytret inne i meg «Same, girl, same», så jeg måtte humre litt for meg selv på tross av det tragiske i historien.

Og nettopp det er kanskje bokas største styrke. Den forteller nådeløst ærlig om psykisk mishandling, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og usunne relasjoner, men den gjør det med en underliggende humor. Uten humoren hadde dette blitt så bekmørkt at det neppe hadde vært særlig leselig annet enn for spesielt interesserte.

McCurdy forteller i presens, et grep som sannsynligvis er ment å skape nærhet til historien, men det funker ikke helt for meg, jeg blir litt forstyrret av at alt skjer «nå». Kanskje er det derfor jeg bare blir sånn passe engasjert i McCurdys historie? For selv om boka holder på interessen min og jeg blir både indignert og litt trist av mishandlingen hun utsettes for føler jeg meg ikke direkte berørt (og det er ikke akkurat vanskelig å få tårene mine til å renne vanligvis). Men det er likevel en lesverdig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Operasjon sjølvdisiplin – Agnes Ravatn

Mirthful Leave a comment

Når «Selvutvikling» var en rute på sakprosaseptemberbingobrettet tenkte jeg først «uh-oh». Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser, og ikke en jeg har spesielt lyst til å lese mer av. Men så kom jeg på at Agnes Ravatn har skrevet en selvutviklingsbok, og at jeg enda ikke har lest den, og bestilte den derfor på biblioteket. Så tok jeg jo i tillegg og hørte på Laniers bok, så plutselig hadde jeg egentlig kunnet krysse av ruta uten Ravatns hjelp, men når jeg først hadde lånt den forekom det meg like lurt å lese den – særlig siden den er kort, 108 sider, lest på en kveld.

Dessverre gjør Ravatn et grep i Operasjon sjølvdisiplin som sikkert funker på mange lesere, men som gjør at jeg i etterkant vurderer om jeg rett og slett må lese hele boka en gang til før jeg leverer den (heldigvis er den, som nevnt, kort). Hun refererer nemlig allerede på side 10-11 til «eit av dei mest berømte forsøka på viljestyrke innanfor psykologien», nemlig «marshmalloweksperimentet». Og når konklusjonen er at de barna som klarte å ha selvdisiplin også klarte seg bedre i senere i livet kommer min indre stemme og sier (gjetter du det?) «I think you will find it’s a bit more complicated than that». Så jeg leste videre med en ganske stor grad av skepsis og tok kanskje ikke til meg Ravatns gode råd med velvillig sinn. Men, så, plot twist: På side 85-88 tar hun opp igjen marshmalloweksperimentet og forteller leseren nettopp hvorfor det er litt mer komplisert enn som så. Og plutselig har Ravatn min tillit igjen. Kanskje alt det som står på side 11-85 vil virke innsiktsfullt og klokt om jeg leser det på nytt? Men gidder jeg egentlig å lese på nytt når det er forfatteren selv som har gått inn for å undergrave min tillit til det hun skriver? Juryens avgjørelse har ikke falt.

Såeh. Jo, hvis du føler at du sliter med å holde konsentrasjonen og å ta kloke valg i en hektisk hverdag så tror jeg faktisk du kan få noen tips. Ravatn er forbilledlig konkret og er også ærlig på hva som ikke virker (og det er, dessverre, det meste). Og om ikke kan du jo med fordel lese disse knappe hundre sidene fordi Ravatn skriver godt og er morsom.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

En selvhjelpsbok og tre podcaster

Mirthful 1 Comment

På jakt etter ny lybok å høre etter å ha blitt ferdig med Minor Feelings, landet jeg på Jaron Laniers Ten Arguments for Deleting Your Social Media Accounts Right Now. Den passet på sakprosaseptemberbingobrettet, er ganske kort og har blitt anbefalt av Ariel på podcasten Books Unbound. Igjen var det ingen fulltreffer, og jeg fullførte bare på trass, men denne gangen hadde det lite med lydbokformatet som sådan å gjøre. Derimot har en annen podcast jeg hører på – og som jeg mer enn gjerne anbefaler – muligens ødelagt min evne til å lese pop-psy-bøker for alltid.

Lanier har jobbet i tech i Silicon Valley i årevis og kjenner industrien fra innsiden. Han vet nok hva han snakker om når det gjelder algoritmer, hvordan de virker, og hvorfor forretningsmodellen til de største algoritmedrevne tjenestene – Facebook, Twitter og deler av Googles virksomhet – er skadelige for samfunnet. Jeg er ikke uenig i prinsippet. Men jeg kjenner meg ikke igjen i Laniers opplevelser av å bruke disse mediene selv. Han sier han oppdaget at de gjorde ham til «an asshole» eller et troll. Fair enought, bra med selvinnsikt, og ja, da bør du nok slette kontoen din. Men det er ikke min opplevelse. Når Lanier snakker om de negative effektene av at folk får skreddersydd propaganda servert i feeden og at det er enklere å skape engasjement i en algoritmestyrt hverdag med «outrage» enn med positivitet er jeg med på argumentet, men så fort han begynner å skrive om egne opplevelser detter jeg av. Det hjelper ikke at han refererer til den enkle, populære versjonen av psykologiske forsøk som for eksempel «The Stanford Prison Experiment», for den typen forenklinger får meg til å reagere med «I think you will find it’s a bit more complicated than that.» Og her kommer to podcaster inn i bildet:

You’re Wrong About startet i mai 2018 med vertene Michael Hobbes og Sarah Marshall. De tok for seg fenomener i samfunnet som vi alle har hørt om og gikk grundig inn i historiene bak og som regel viser det seg at den versjonen som har festet seg i folkeminnet ikke nødvendigvis har så mye med relatitetene å gjøre. I oktober 2021 sluttet Mike i podcasten og Sarah har fortsatt alene (med gjester), og jeg er ikke like stor fan av episodene jeg har hørt fra tiden etter det, men kan helhjertet anbefale absolutt alt mens Mike fortsatt var med. Mest relevant i denne sammenhengen: Episoden fra 21. desember 2020 om The Stanford Prison Experiment.

If Books Could Kill er en podcast Mike startet sammen med Peter Shamshiri i november 2022. De tar for seg såkalte «airport books», du vet, sånne selvutviklingsbestselgere som selges på flyplasser fordi en stor målgruppe er forretningsfolk som reiser mye. Jeg ler så jeg hikster (på bussen!), delvis fordi Mike og Peter selv… fniser er det eneste beskrivende ordet. Favorittepisodene så langt er den om The Five Love Languages og om Men Are from Mars, Women Are from Venus, men absolutt ALLE episodene er strålende – morsomme, opplysende, intelligente og godt researcha. Men som nevnt i første avsnitt: Jeg har blitt rimelig skeptisk til alt som lukter av pop-psy. Ok, jeg har aldri vært noen stor selvutviklingsboksleser, så kanskje har jeg alltid vært skeptisk, men når har jeg lært å stille spørsmål ved absolutt alt av «forskning enkelt framstilt». Som regel er det mer komplisert.

Så hva med mine kontoer i sosiale medier? Vel, jeg ga opp Twitter endelig og (snart, jeg tror det er mindre enn 30 dager siden) ugjenkallelig, men det var før jeg hørte Laniers bok. Bluesky virker så langt som en brukbar erstatning for Twitter (og uten agressive algoritmer) og Mastodon likeså (men der er det for få av folka jeg vil følge som er, eller er aktive, så så langt er Bluesky vinneren). Instagram kommer jeg til å fortsette å bruke, både for underholdning og for å dele om det jeg leser. Jeg har brukt Facebook minimalt de siste… ti? årene, enshittification gjør at jeg stadig bruker det mindre, men jeg kommer neppe til å slette kontoen min. Derimot har jeg slettet et par sider jeg drev, deriblant siden for denne bloggen. Etter at det ble umulig å poste automatisk fra WordPress har det å oppdatere der vært en irritasjon, og jeg bestemte meg for at det ikke var verdt det. Så kanskje klarte Lanier å gi meg en liten dytt, i alle fall.

Men jeg anbefaler alle de tre podcastene jeg har nevnt i dette innlegget framfor Laniers bok likevel.

Boka har jeg lånt i Libby via Deichman.