Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hens vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

Den onde arven – Thomas Enger

arven_engerNår Den onde arven av Thomas Enger dukket opp på langlista til bokbloggerprisen ble jeg selvsagt nysgjerrig. Siden det jo uansett var en sjanse for at den ville komme på kortlisten og derfor «skulle» samleses reserverte jeg den på biblioteket, og startet på den ganske kjapt. Jeg hadde høye forventninger. Boka var tross alt på den samme langlista som høyt elskede Odinsbarn og ubeskrivelig vakre Fugl.

Desverre var jeg ikke kommet veldig langt før jeg begynte å bite meg merke i, og irritere meg over, små, skal vi si logiske feil? Og nå er jeg jo engang slik skrudd sammen at når jeg først begynner å legge merke til sånt klarer jeg ikke å la være å fortsette. Jeg begynte å markere med stickies, og, vel, det ble en del før jeg var ferdig.

Og her bør du slutte å lese om du ikke vil ha spoilers, for dem blir det nok noen av…

Jeg skal ikke sitere alt, men skal jeg rettferdiggjøre min noe surmagede «makkverk»-kommentar på facebook må jeg vel bruke noen eksempler. Det første jeg reagerte på var dette:

Det første jeg tenker på, er hvor lite sliten jeg er. Jeg blir alltid så fort andpusten når jeg gjør noe fysisk. Nå føles det tvert imot som om jeg kunne ha lagt på sprang med det samme.

(Side 35.) Tilforlatelig nok sånn for seg selv, men jeg synes det skurrer, siden jeg nettopp har lest følgende på side 13:

Det er derfor jeg må sykle til skolen hver dag også. Åtte kilometer. Hver vei.

På noe som høres ut som en rimelig gammel sykkel. Åtte kilometer hver vei, hver dag. Det er det faktisk nesten umulig å ikke bli i rimelig god form av. Ok. Det er en filleting. Jeg vet.

Det er fler filleting. Julie begynner å lure på om hun kan ha gått rett forbi faren i skogen, først tolker jeg det som «rett forbi liket av ham», men så tenker hun at han kanskje har overlevd alle disse årene og bare venter på at noen skal finne ham (side 41). Hun er altså 16. Å tro at noen har gått seg bort og så overlevd ute i skogen i 15 år uten å finne veien ut igjen i mer enn et par ønsketekningssekunder er vel optimistisk selv fra at langt yngre barn. Vi snakker om en engelsk skog. De fleste engelske skoger er det godt gjort å gå seg bort i i mer enn 15 minutter (ok, det finnes unntak). Senere finner Julie  en artikkel på nett om at bestefaren hadde en teori om «genetisk magi» og det første hun henger seg opp i er at bestefaren hadde en «teori» og at en professor synes teorien er interessant, ikke at teorien omhandlet «magi» (side 115). I utkanten av Holloway (en ikke veldig stor by) ligger «En katedral jeg ikke vet navnet på» (side 122). La meg gjette: Holloway Cathedral? Hvorfor skrive katedral og ikke kirke, en kirke hadde det vært troverdig at hun ikke visste navnet på. Det er ikke som om bygningen har noen som helst betydning for historien. Eller faren til Margaret som har «hundrevis» av helt nye mobiler liggende (side 158). Jeg lurer på hva slags firma han jobber i? Og faren til Julie har lest om sin egen forsvinning i avisene (side 285), men siden familien visste at han skulle dra og hvorfor han dro, kan jeg ikke helt skjønne hvorfor han skulle bli meldt savnet?

Filleting. Alle sammen.

En verre logisk brist går på forholdet mellom tvillingene i familien. McDermott sier at Jim Moores teori var at tvillingene utviklet seg slik at de var i hver sin ende av «den verdimessige skalaen», altså at den ene var «god» og den andre «ond», og at forholdet mellom dem var konstant. Derav trekker Julie en slutning som også blir gjentatt flere ganger i boka:

Men hvis forholdet mellom det gode og det onde hele tiden var konstant – og hvis Carl var den onde av brødrene – da skulle vel dét bety at bestefar ble et bedre menneske etterpå, da? [Etter Carls død.] At han ble snillere? Eller?

(Side 177.) Eller? Eller det stikk motsatte? Hvis forholdet mellom det gode og det onde faktisk var konstant, burde ikke den enes død føre til at den andre ble «helt normal», eller i alle fall like deler ond og god? For all del, for plottets del funker det fint at den som er igjen blir mer ekstrem, men begrunn det da skikkelig, ikke med et liksom konstant forhold.

Så var det denne oppbevaringsboksen på sentralbanestasjonen, da. Julie finner en nøkkel blant bestefarens ting som åpner boksen der det er en CD med video av faren. Fett nok. Sett bort fra at alle oppbevaringsbokser forsvant fra engelske stasjoner under «the troubles», altså mens IRA drev på på det verste. Veldig mange steder er de blitt gjenintrodusert, men som regel er det betjent oppbevaring og ingen steder kan du lenger (om du noensinne kunne) låse en boks og så tro at den fortsatt er låst og innholdet tilgjengelig uker eller måneder senere. Enten så må du betale mer for å få den opp, satsen er per 24 timer, eller så har det gått så lang tid at innholdet har blitt fjernet og låsen skiftet.

Joda, jeg er klar over at dette er fantasy, men selv fantasy må henge logisk sammen innenfor sitt eget lille (eller store) univers. Og jeg lar meg irritere.

Det andre jeg lot meg irritere over var språket. Enger faller også i anglisismefella med jevne mellomrom, og i dette tilfellet forsterkes inntrykket av at orginalen er på engelsk og en slett oversetterjobb ved at han har valgt å legge handlingen til England. Uten noen som helst grunn, så vidt jeg kan se, annet enn å gjøre det enkelt for et britisk forlag å plukke opp boka. Handlingen kunne like gjerne foregått i Norge. Som det er går Julie på Wetherby High School og jeg stusser både når hun hevder at «Øynene mine fyller seg opp» (side 215) (mine øyne fyller seg jevnlig med tårer, men de fyller seg ikke opp) og når vergen hennes forteller at hun arver 215 millioner kroner (side 144). Ville det ikke være mer naturlig å arve pund?

Dessuten driver Enger med særdeles mangelfull folkeopplysning når han lar Hacksley si om nordlys:

Nordlys forekommer for det meste langt nord, særlig i Norge nord for polarsirkelen, men en svært sjelden gang hender det at vi ser nordlyset nedover i Europa også.

(Side 259.) Kan vi i det minste droppe «i Norge»? Jeg vet at den norske olympiske komité gjerne vil innbille verden at det bare er i Norge vi har nordlys, men vi trenger vel ikke jatte med dem? Og vi ser nordlys langt sør for polarsirkelen jevnlig, det er heller ikke et helt uvanlig fenomen i Skottland. I Sør-England, derimot, er det rimelig uvanlig, men det hadde vært langt mer naturlig om Hacksley snakket om Skottland enn Norge, når Enger nå altså har valgt å legge handlingen til de britiske øyer.

De fleste voksne som har anmeldt boka har bemerket at plottet kanskje ikke er det mest orginale. Det kan jeg være enig i, men plottet fungerer i og for seg greit. Jeg ble aldri voldsomt engasjert, og hadde jeg ikke villet skrive denne anmeldelsen hadde jeg sluttet å lese etter litt over hundre sider, men det er jo vanskelig å bli engasjert i historien når man sitter og ergrer seg over tekniske ting. Julie er en kul heltinne, men selv henne blir vi fint lite kjent med, og de fleste av de andre personene i boka forblir rimelig endimensjonale. Sjangermessig er det greit, ingen forventer dyptpløyende personlighetsutvikling i en spenningsroman, men det er ikke dermed sagt at det ikke hadde gått an å bruke noen ord mer på enkelte personer, Glenn for eksempel som vi i grunn bare vet at stammer og har sykkel før han og Julie plutselig er et par i epilogen.

Jeg setter også pris på om noen kan forklare meg ravnene. Hvorfor var det 13 av dem? Jeg forsto jo at en falt fra for hvert dødsfall, men hvorfor 13 til å begynne med? Og hadde de noen annen betydning, eller var det bare «uh, ravner er litt skumle og kule, la oss slenge med noen sånne»?

Alt i alt, altså: En rimelig middelmådig spenningsroman som skjemmes av både logiske og språklige brister. Jeg kan vel sies å være fornøyd med at den ikke kom lenger enn til langlisten.

Andre har vært mer begeistret. Vel, det skulle forsåvidt ikke så mye til, men mange har virkelig vært skikkelig begeistret, så kanskje du bør lese noen andre anmeldelser av boka:

Og å dømme fra anmeldelsene på Foreningen Les sine sider treffer den målgruppa. I dag ble de nominerte til Uprisen annonsert, og jammen er ikke Den onde arven på lista. Det er altså ingen grunn til å ta mine (sikkert surmagede) ord for det, men jeg mener ungdommen fortjener bedre.

Det är så logiskt alla fattar utom du – Lisa Bjärbo

bjarbo_logisktJohan og Ester har vært venner «i all evighet». Egentlig skulle Johan gjerne sett at de var mer enn venner, han har vært forelsket i Ester i fire år, minst, men han tør ikke si noe for ikke å ødelegge vennskapet. Ester på sin side er forelsket i en langhåret rocker, den par år eldre Adam. Johans foreldres ekteskap holder på å slå sprekker, og Ester later til å være i ferd med å bli sammen med Adam. Johans liv er ikke så lett. Men Esters liv er ikke bare lett det heller, for er Adam egentlig så veldig interessert? Og oppfører ikke bestevennen hennes seg ganske merkelig, mutt og innesluttet det ene øyeblikket og trivelig og interessert det neste?

Det är så logiskt alla fattar utom du er en søt bok om forelskelse og familieproblemer. Johan og Ester er godt fundementerte personer som man som leser blir glad i og virkelig heier på. Flere av bipersonene er også med på å løfte boka. Og jeg elsker Lisa Bjärbos språk. Tittelen på boka speiler språket den er skrevet på godt, det er et veldig muntlig uttrykk som føles ekte passer hovedpersonenes alder. Det eneste jeg har å utsette på boka er at Johan er litt for klisjé nerd og Ester litt for klisjé småfjollete tenåringsjente (hvorfor må hun på død og liv trenge hjelp med akkurat matteleksen, for eksempel?). I det hele tatt er selve grunnplottet en stor klisjé, men på den annen side er det såpass lekkert gjennomført at jeg tilgir boken (i alle fall nesten). Jeg savnet kanskje også noen dypere mening, jeg føler at Allt jag säger är sant har mer å by på sånn sett, men på den annen side er ungdomsbøker med en eller annen krampaktig «moral» ikke akkurat noe å trakte etter. En av bokas styrker er nettopp den uanstrengte, ikke-dømmende måten det fortelles om både ungdomsfyll og sex. Jeg tror det er en bok mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.

I taket lysar stärnorna – Johanna Thydell

thydellJeg ble bare sånn passe engasjert i I taket lyser stjärnorna av Johanna Thydell. Muligens hadde jeg litt for høye forventninger, da den var varmt anbefalt av en god venninne som ofte har samme smak som meg når det gjelder bøker.

I taket lyser stjärnorna handler om Jenna, som er 13 og har en mor som har kreft. Det er en bok om å være 13 og føle seg nesten voksen det ene øyeblikket og ha lyst til å holde mamma i hånden det neste. Det er en bok om venner, om å vokse fra venner og å få nye og så kanskje finne tilbake til gamle venner igjen. Det er en bok om å være litt utenfor, men også om å være populær.

På Herrelunda högstadium är det fyra lagar som gäller för att man ska vara någon.

1. Du skall dricka öl på helgarna (alternativt cider).2. Du skall ha stora bröst (om du är tjej).
3. Du skall inte plugga.
4. Du skall röka minst varannan rast.

Det går dåligt för Jenna och Susanna. De dricker aldrig, har inte speciellt stora bröst (särskilt inte Jenna), pluggar ordentligt och har aldrig någonsin rökt.

(Side 18) Det er en bok om å ha foreldre som ikke strekker helt til. Og det er en bok om å ha en mamma som er syk slik at alle ser på deg med det der blikket som sier «Hvordan går det? Klarer du deg?» og om å elske sin mamma og være livredd for at hun skal dø, men samtidig ønske at man tilhørte en helt annen familie, en normal en, og så få dårlig samvittighet for tanken.

Og det er en god bok, det er ikke det. Jeg ble bare ikke så engasjert som jeg hadde håpet, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det bare for lenge siden jeg var 13, og kanskje er mange av Jennas problemer litt for bundet opp i at hun er 13. Jeg vil tippe at den treffer målgruppa bedre enn den traff meg, og at jeg ville elsket den om jeg altså var 13 når jeg leste den, men akkurat det siste får vi aldri vite.

Utgitt på norsk av Cappelen Damm, oversatt av Kirsti Øvergaard, som I taket lyser stjernene.

Allt jag säger är sant – Lisa Bjärbo

bjarbo1Jeg har fulgt Lisa Bjärbos vidunderlige blogg Onekligen en god stund (ett år? to år? mer? Hvem vet, tiden går så innmari fort), så jeg har skullet lese bøkene hennes en stund også. En tur på Akademibokhandlen i Karlstad i sommer ga meg sjansen til å kjøpe både Allt jag säger är sant og Det är så logiskt, alla fattar utom du, og nå har jeg altså lest førstnevnte.

Att göra som man blir tillsagd bara, utan att ifrågsätta. Verkligen inte min grej.

Alicia liker ikke å gjøre som hun blir fortalt sånn uten videre. Men i Sverige, som i Norge, er det jo sånn at man etter ungdomsskolen helst skal videre på videregående, og om man ikke vet hva man vil og har en bestevenn, Fanny, som liksom bare tar det for gitt at man begge skal gå realfagslinje, så blir det kanskje sånn. Helt til Alicia en dag står på et toalett på skolen der låsen har gått i vranglås og tanken slår henne «Är det det här jag vill med mitt liv?» Når svaret «Nei» gir seg selv, dropper Alicia ut av gymnasiet, til stor forskrekkelse for Fanny og enda større forskrekkelse for Alicias foreldre.

«Du då, Alicia?» säger mamma. «Vad har du gjort idag?»

«Idag», säger jag då. «Idag har jag nog mest hoppat av gymnasiet.»

*

Ridå för paus.

*

I den andra akten har vi förflyttat oss upp till övervåningen. Den femåriga pojken har vid det här laget tröttnat och sitter i kulisserna och jobbar med sin senaste legoriddarborg. Tonårsdottern har visserligen också tröttnat, men tvingas ändå fortfarande att vara med i händelsernas centrum. Mamman och pappan har definitivt inte tröttnat. De har precis kommit igång.

(Side 32) Alicia har ganske fornuftige foreldre, og de innser ganske raskt at det i alle fall ikke er noen vits i å tvinge henne tilbake på skolen umiddelbart. Så hun får prøve seg utenfor. Til alle andres overraskelse enn Alicias får hun seg en jobb på første forsøk og til å begynne med stortrives hun. Når foreldrene ikke kan dy seg fra å mase litt mer flytter Alicia rett og slett ut, hun flytter til mormor. Alicias mormor er noe for seg selv, mormor er den Alicia kan prate med om alt, og det å sove på mormors sofa fungerer overraskende bra, Alicia gidder til og med å rydde etter seg, sette skoene på plass i gangen og genrelt bete seg langt bedre enn hun, som typisk tenåring, gjør hjemme.

Men Alicias plan for framtiden er ikke så klar, hun har bare bestemt seg for at hun skal gjøre «et stordåd», men slett ikke innenfor hvilket område. Og andre forviklinger dukker opp, inkludert en forelskelse. Akkurat i den sammenhengen oppfører Alicia seg kanskje litt mindre idealistisk enn man kunne ønske, siden hun ser helt bort fra det faktum at den utkårede allerede har en kjæreste, men jeg er ikke mer prinsippfast enn at jeg tilgir henne det, siden hun er så ærlig og rett fram oppi det hele.

Og hva gjør man vel ikke for den eneste rette?

 Och jag minns att jag kände redan då att ja, det måste jag nog faktisk. Synen av den där handen på Fannys rumpa stör mig nåt så djävulskt. Jag menar, ska någon ta en på rumpan ska det väl vara den man valt ut som värdig att ta en på rumpan, inte bara vem som helst i högen som råkar ha sin hand i vägen. Eller?

«Man kan väl inte bara gå omkring och vänta på den rätte hela himla tiden», säger Fanny trotsigt.

Och då säger jag inget mer, men jag tänker: Varför inte?

(Side 84) Jeg liker virkelig Allt jag säger är sant. Det er en bok om å finne seg selv, og dem kan man gjerne lese mange av i tenårene (og senere også, for den saks skyld). Jeg blir glad i persongalleriet, inkludert Fanny, Alicias foreldre, lillebror og mormor, og jeg heier på Alicia, først og fremst fordi hun mener det når hun sier «Allt jag säger är sant».

PS: Boken er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i 2013, oversatt av Ingelin Røssland (bør jo funke bra) og heter enkelt nok Alt jeg sier er sant.

PPS: Lisa Bjärbo har en podcast om ungdomsbøker sammen med Per Bengtsson, den heter Allt vi säger är sant, og er verdt å høre på.

Det som er sant – Magnhild Bruheim

Omslaget til Det som er sant av Magnhild BruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim var altså en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra Bokbloggertreffet. Og her er det på sin plass med en såkalt «trigger warning»: Dette innlegget kommer til å handle om voldtekt.

Boka handler om Linn, som er bestevenner med Solveig og forelska i Sander. Men så er de alle på en fest hos Hanna, som Linn egentlig ikke er venner med, Hanna og Sander danser og kliner og så forsvinner de. Etterpå sier Hanna at hun ble tvunget til samleie, Solveig sier at det er det samme som voldtekt og får Hanna til å anmelde saken. Solveig engasjerer seg mer enn man skulle forvente i Hannas sak, og det skaper splid mellom henne og Linn, som for det første fortsatt bærer nag til Hanna etter en hendelse som skjedde før Solveig kom flyttende og for det andre ikke helt kan tro så vondt om Sander.

Det er mye bra med boka. Måten Linn og Solveigs vennskap settes på prøve på er flott beskrevet, Linns ambivalens i forhold til det som (angivelig) har skjedd forklares etterhvert når vi får vite forhistorien til uvennskapet med Hanna og bruken av sosiale medier og digitale hjelpemidler for både å støtte og å mobbe (og ikke minst hvordan støtte kan slå tilbake og føre til mer mobbing) er et godt grep.

Men.

Jeg skulle ønske at det kom klarere fram, ikke bare fra Solveig, at samleie uten samtykke virkelig ER voldtekt. For selv når siste side er skrevet er jeg ikke sikker på at Linn faktisk tror på det. Bruheim introduserer en sms som blir sendt rundt i miljøet som forteller om alle de Hanna har hatt (frivillig) sex med, men sløser bort muligheten til å understreke at selv om man har hatt sex med aldri så mange har man fortsatt like stor rett til å nekte (faktisk kan man ha hatt sex med den aktuelle personen aldri så mange ganger, er man ikke med på det denne gangen er det fortsatt voldtekt). Solveig prøver, men hun formulerer seg dårlig (og det at hun ønsker at meldingen skal være løgn viser at hun også er usikker på spillereglene her). Kanskje er det med vilje fra Bruheim sin side for ikke å bli overtydelig og pedagogisk formanende, men jeg skulle ønske hun heller ble overtydelig og formanende. For vi trenger å lære alle, jenter og gutter, ungdom og voksne at alt annet enn et «entusiastisk samtykke» er et nei, bare da kan vi ha noe håp om å unngå slike saker som den som er i nyhetene i Sverige i disse dager der er 15 år gammel jente er blitt voldtatt av i hvert fall 6 gutter i «kø», og hvor ikke bare Hovrätten frifinner guttene (Sverige har en rar voldtektsdefinisjon i loven, så teknisk sett kan nok dommeren ha rett), men en 14 år gammel jente truet 15-åringen via sosiale medier og begrunnet sin overbevisning om at hun løy med at jenta jo hadde gått inn i huset der det hele skjedde frivillig.* Og når en 14-årig jente kan ha en så forskrudd ide om hva som utgjør en voldtekt, da trenger vi kanskje noen fler overtydelige ungdomsbøker.

Mangelen på tydelighet ødela i alle fall historien for meg (til tross for at jeg hadde lest ferdig boka før den svenske dommen kom og gjorde det hele enda litt mer tidsaktuelt), og selv om jeg engasjerte meg i Linns problemer følte jeg også at alle de fæle tingene som kom fram til dels ble brukt bare som virkemidler for at Linn skulle «finne seg sjæl». Det ga meg også en litt uggen følelse. Alt i alt har jeg lest bedre ungdomsbøker.

_______________________

* En av politimennene som var med på etterforskningen har skrevet klokt og utførlig om saken, om du vil lese mer. Trigger warning x 100 eller deromkring.

The Fault in Our Stars – John Green

green_starsI finished The Fault in Our Stars a month ago, and the reason I haven’t blogged about it is twofold. Firstly, my blogging energy has been engaged in another project, secondly, I haven’t been quite sure what to say about it, or even how I really feel about it.

Sure, it’s a lovely book. I even cried a little towards the end. But the hype got the better of me, I guess, because I was left feeling a little disappointed. I liked it, but I guess I didn’t really love it. Certainly not with the all encompassing love evident almost daily on my Tumblr dashboard.

So will I read more of John Green’s books? Probably. And I’ll keep The Fault in Our Stars around for the lasses’ enjoyment, perhaps reading it at 14 or so will be more of a life-changing event than reading it at almost 40.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

Bokbloggturnéen: Charliblogg – Eldrid Johansen

charlibloggJeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite sted på en øy langs norskekysten. Charlotte ville slett ikke flytte fra storbyen og alle vennene sine, og når hun fra første skoledag blir frosset ut av sin nye klasse ser hun ingen grunn til å skifte mening om bygde-Norge. I tillegg føler hun seg sviktet av bestevenninnen i Oslo som har «gått videre» og pleier nye vennskap. Når hun kommer på idéen å starte en blogg for å få ut litt frustrasjon blir hverdagen enklere å håndtere, men anonymiteten på nett gjør det fristende å være både sarkastisk og slem for å score morsomme poeng, og dessuten å ikke holde seg helt til sannheten. Etterhvert tar Charlottes nye alter ego Charli litt overhånd, og den ellers ganske sympatiske Lotte mister styringa litt.

Til det til slutt selvsagt eksploderer.

Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes og heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymiteten kan undergrave en persons naturlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle sammen selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.

Og så er boka velskrevet. Charlis blogginnlegg kunne vært hentet rett fra en ekte fjortisblogg, det samme kunne kommentarene hun får. Dette er også de delene av boka jeg slet mest med å lese uten å skumme – det er en grunn til at jeg ikke leser fjortisblogger på daglig basis (men så er jeg heller ikke i målgruppa) og som kanskje ikke gjør Charliblogg til noen egnet bok for voksne lesere. Ikke for det, det er nok en del voksne som burde lest den likevel, for å få et lite innblikk både i mobbingen og i hvorfor mobbeofre sjelden «sladrer» og ikke minst bedre innsikt i nettets sosiale mekanismer (som skremmende mange voksne vet svært lite om). For bokas målgruppe tror jeg neppe det språklige her er noe problem og selve historien har akkurat passe mye driv og er skrevet i jeg-form som gjør at det hele føles veldig personlig.

*Spoiler warning*

Jeg liker også godt at slutten er såpass åpen. Charli/Lotte har innsett at hun selv har tabbet seg ut og at det må hun leve med, men mobbingen av henne har også kommet fram i lyset og vil forhåpentligvis avta eller bli lettere å hanskes med. Kanskje kan hun bli venn med Kari likevel, kanskje kan hun opprettholde et vennskap med Karoline. Håndteringen av situasjonen fra de voksnes side virker rimelig forbilledlig – og dermed egentlig ganske urealistisk – men det at vi ikke får vite hvor mye som faktisk er løst og i hvilken grad livet til Lotte blir noe enklere etter dette er bra. En lykkelig slutt ville være for ryddig for en så virkelighetsnær bok og noe annet ville bare være deprimerende.

Før meg på turnélista står Ellens oase, etter meg Med bok og palett. Flere lenker finner du på Bokbloggturnéens side.