Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann – Jonas Jonasson

jonassonSå har jeg altså endelig også lest om hundreåringen som ‘klev ut genom fönstret och försvann’. Siden boka nærmest er blitt geniforklart i enkelte kretser er jeg ganske fornøyd med at jeg klarte å lese den med relativt åpent sinn. Som regel gjør slik hype at jeg enten ikke klarer å få begynt på ei bok i det hele tatt eller at jeg tror på hypen og blir skuffet fordi boka ikke lever opp.

Hundraåringen er blitt omtalt som en ‘humrebok’, og humre gjorde jeg. Jeg lo til og med høyt minst en gang. Persongalleriet er (stort sett) sympatisk, det gjelder ikke minst Allan Karlsson – hundreåringen selv – som etter et mer enn gjennomsnittlig begivenhetsrikt liv havner  på gamlehjem i en alder av 99 og bestemmer seg for at det nå kan være nok, nå vil han dø. Men det å dø sånn uten videre er ikke så lett, så etter noen måneder, på sin egen hundreårsdag, faktisk, klatrer han altså ut vinduet og begir seg ut på et nytt eventyr.

Halvveis forsøkte jeg å sammenfatte boka for min bedre halvdel, og endte med å karakterisere den som en blanding av en Arto Paasilinna-bok og Forest Gump. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det fungerer aldeles utmerket som underholding.

Å andra sidan låg ju Spanien i utlandet, precis som alla länder gjorde, Sverige undantaget, och efter att ha läst om utlandet i hela sitt liv vore det inte så dumt att få uppleva det på riktigt någon gång.

(Side 76) Og der ligger kanskje kjernen i min omtale av boka: Dette er lett underholdning. Visst humrer man, visst finnes det spark til øvrigheta og til A4-livet og visst kan man sikkert dra ut en og annen (om enn ganske banal) livsvisdom av det hele. Men jeg føler liksom ikke at jeg sitter igjen med noe særlig etter endt lesing.

Det er da heller ikke noe krav, så ikke la deg skremme av det. Boka anbefales absolutt som f.eks. ferielektyre, eller som et feelgood avbrekk i hverdagen om du vil.

Finns inte på kartan – Carin Hjulström

hjulströmCarin Hjulströms Finns inte på kartan kjøpte jeg etter å ha lest om den på en svensk bokblogg. (Om jeg nå bare kunne huske hvilken…) I alle fall, den ble omtalt i rosende ordelag og jeg ble interessert nok til at jeg nesten kjøpte oppfølgeren Hitta vilse i samme slengen, men et anfall av fornuft gjorde at jeg lot den stå i tilfelle jeg ikke ville være enig med bloggeren om Hjulströms fortreffelighet.

Det angrer jeg på nå. Ja, ja. Det tar jo ikke mange dagene å få den fra Adlibris, selvsagt. (Forresten: 39 kroner! Man burde jo egentlig bare slutte å lese på noe annet språk enn svensk med de pocketprisene de klarer å holde. Nåja, en digresjon.)

Frida Fors går journalisthøyskolen i Göteborg, og det er på tide med et semesters utplassering. Ikke alle kan få plass hos Aftonbladet eller tilsvarende spennende steder, men de fleste studentene er likevel fornøyd. Ikke Frida. Frida får plass hos Smålandsbladet – i lokalredaksjonen i Bruseryd, et sted som er så lite og begivenhetsløst at det knapt finnes på kartet. På toppen av det hele slår kjæresten Peter – som har fått plass hos nettopp Aftonbladet – opp, for, som han sier, at hun skal være fri til å møte andre det halve året. Joda.

Så Frida starter på praksisen uten den helt store entusiasmen. Men Frida er faktisk en ganske god journalistspire, for hun får folk til å snakke. Og når hun tråkker skikkelig i salaten med en av sine første saker, og får hele lokalsamfunnet i harnisk, viser det seg å være en nyttig katalysator snarere enn en karrieredrepende tabbe.

Frida er en velskreven hovedperson, en troverdig ung dame som ikke helt har funnet seg selv.

– Var dig själv bara. Det är nog det enda råd jag kan ge. Bara var som du är, sa Inger, vinkade till sig bartendern och satte de två i kontakt med varandra. Öl eller vin?

Frida beställde ett glas rött och betalade. Men om man inte visste vem man var, hur skulle man vara då? tänkte Frida. Det lät så enkelt att vara sig själv. Var det bara hon som inte visste?

(s. 66) Det vil si, det har hun nok på sett og vis, hun er bare ikke klar over det. Frida er på mange måter den mest ærlige personen i boka, men hun har ikke – til å begynne med – selvtillit nok til å stole på seg selv. Forholdet til Peter er et godt eksempel, han har sagt at han skal tenke for henne, hun behøver ikke å bekymre seg for noen ting. Ok, det høres behagelig ut, tenker Frida, og lar seg rive med. Når han da plutselig forsvinner må hun jo tenke selv igjen. Det kjennes nok ganske skremmende, men er selvsagt det beste som kunne skjedd henne.

Hjulström har prestert en riktig så lesverdig bok, altså. Man blir glad i Frida, men man blir også ganske glad i de fleste av bipersonene, selv om de har sine feil alle sammen. Og historien har et godt driv, selv om det ikke akkurat er begivenheter av verdenshistorisk interesse som foregår. For de involverte er det likevel livsviktige saker som skjer. Anbefales!

En komikers uppväxt – Jonas Gardell

gardell_komikerEn komikers uppväxt er virkelig “hyfsat bra” (for å låne et svensk uttrykk). Hvor lett det blir å si noe fornuftig om den er en helt annen sak.

Jeg føler at jeg har kommet litt sent til “festen”, egentlig. Jonas Gardell har jo skrevet bøker i ganske mange år, og så har jeg ikke lest noen av dem før jeg leste Fru Björks öden och äventyr i november. Nå er jeg svært glad for at Helena på Fiktiviteter satte i gang en Gardell-utfordring slik at jeg fikk et spark bak for å fortsette Gardell-lesingen – det blir nok fler i løpet av året også.

En komikers uppväxt handler nettopp om oppvekst. Hovedpersonen er Juha Lindström og boken veksler mellom korte brev fra den voksne Juha, som er en relativt vellykket stand-up komiker, og fortellinger om barndommen hans i Sävbyholm – en av Stockholms forsteder. Navnet Sävbyholm er forøvrig fiktivt, men lignende forsteder finnes nok både rundt det ekte Stockholm og andre av Skandinavias større byer.

Juha er ikke akkurat klassens mest populære, kan man si. Han er heller ikke helt på bånn, men ligger og vaker et godt stykke ned på rangstigen. Av og til klarer han å karre seg til en plass i solen ved å være morsom, men mesteparten av tiden er morsomhetene hans for anstrengte. Juhas eneste lojale venn er Jenny, som bor i nabohuset. Jenny er langt mer lojal mot Juha enn han fortjener, faktisk, for Juha er for feig, og for opptatt av å forsøke å oppnå popularitet, til å stå i mot når situasjonene utvikler seg slik at han må velge side: Jenny eller de populære. Eller Thomas eller de populære, for den saks skyld, Thomas stakkars er virkelig klassens hakkekylling.

Någonstans på vägen har Lennart och Stefan lovat att de ska vänta på honom. De har lovat att slå honom, de har lovat honom mer stryk än han någonsin förut fått.

För att han är tolv år och aldrig har knullat och för att hans bruna rock är så ful.

Inga andra skäl. (…)

Han vet att till slut måste han gå, vet att Lennart och Stefan har all tid i världen att vänta.

Åter samlar han mod för att bli slagen.

Vet att barndomen är lång.

(side 84-85) Barndommen er lang, og barndommen er nådeløs. Og selv om man som leser kan forakte Juha for å være så svak, slik han forakter seg selv, er det også ganske urettferdig. Det er nå engang sånn at tilhørighet og popularitet er viktig i barndommen, og det er ganske mye forlangt at en tolvåring skal være voksen nok til å heve seg over renkespillet (dessuten har det hele selvsagt startet lenge før tolvårsalderen, innen den tid er mønstrene godt innarbeidet og nesten umulige å bryte ut av).

Liksom Askungens stackars systrar var vi de fula och otäcka. Liksom Askungens systrar skar vi av tår och hälar för att kunna pressa ned våra fötter i den där vidriga lilla glasskon.

Förgäves naturligtvis. Skon var aldrig menad för oss.

Den var menad för någon med nättare fötter än vad vi hade, och det visste de om.

De villle bara se oss skära.

Och Sävbyholm var aldrig vackrare än de dagar i vår barndom då vi lärde oss att vara rädda.

Boken er en brutal beskrivelse av barndommens sosiale hierakier, hvor altomfattende de er og hvor umulig å ignorere. Ikke slutter det med barndommen heller, Juha bryter helt med Sävbyholm, men når fortiden tar ham igjen i Stefans skikkelse faller de tilbake i de samme rollene, til tross for at Stefan slett ikke har klart seg noe spesiellt godt i voksenlivet og at Juha egentlig burde ha overtaket.

Sånn sett er det en deprimerende bok, for det finnes slett ingen løsning. Ikke innefor bokens rammer, der ingen er i stand til å hjelpe seg selv en gang – ikke engang de voksne – og selv utenfor kan man kjenne håpløsheten i å forsøke å endre på en sosial mekanikk som er så gjenkjennbar og så tilsynelatende uungåelig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at dette er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hvordan mobbing fungerer og særlig hvorfor de som blir mobbet ofte i neste omgang selv deltar i mobbingen av de som er enda svakere.

Noe å tygge på gir den i alle fall.

Og jeg skal lese mer av Jonas Gardell.

Fru Björks öden och äventyr – Jonas Gardell

gardell_fru_bjorkDette med å lese nordisk gikk jo strålende. I alle fall langt bedre enn jeg egentlig forventet. Nå har jeg lest tre bøker, en finsk, en dansk og en svensk og likt alle så godt at det var vanskelig å legge dem fra seg. Det er en stund siden det skjedde med tilsvarende norske bøker, skal jeg si (krim teller ikke, ikke barnebøker heller). Jeg skriver riktignok om bøkene i motsatt rekkefølge av leserekkefølgen, men det er ganske tilfeldig. Av de tre var Fru Björks öden och äventyr den jeg var minst fornøyd med når den vel var slutt, men det er en svært god tredjeplass, så jeg klager egentlig ikke.

Jeg skal vel ikke forvente å like alle bøkene i utfordringen (særlig ikke min utvidede utfordring) like godt, men så langt har Norden innfridd, og det var nesten litt trist å snu seg mot Afrika i Jorden rundt (selv om Aboulela slett ikke er dårlig).

Kopien min av Fru Björks öden och äventyr er et bookcrossingeksemplar, så om noen vil ha den i posten nå som jeg er ferdig med den er det bare å si fra.

Boka starter i grunnen med at Fru Björk tar en avgjørelse:

Beslutet, ja! Hon fattar det i samma stund gästerna tackat för sig och hennes make med tunga steg vankat uppför trappan till deras sovrum. Hon hör en bilmotor starta och ser sin man försvinna runt trappkröken, och så fort hon är ensam kommer beslutet till henne.

Trots att hon i ett slag kullkastar och omdanar hela sin framtid är det inte ett svårare beslut att fatta än när hon om mornarna stiger upp ur sängeb för att hon vaknat och inte vill sova mer. Just känslan av att ha vaknat är den stärkaste. Som om hon vaknat och sagt: Nej, var är jag någonstans? Här ska jag väl ändå inte vara.

– Nämen, nu försvinner jag, säger hon nästan förvånat till sig själv, det är ju självklart. Att jag inte kommit på det förr.

Nöjd med sig själv går hon ut i köket för att ta hand om disken.

(Side 34) Så Fru Björk drar. Hun møter straks på noen vansker, men drar, det gjør hun.

Berettelsen om nåtid i Fru Björks liv veksler med historier fra tidligere, først om hvordan hun traff sin første mann og deretter om hvordan deres liv utviklet seg og så til slutt hvordan hun ble Fru Björk. Og selv om livene våre har artet seg svært så forskjellig har jeg ikke så vanskelig for å forstå Fru Björk. Hun har brukt livet sitt på å være den perfekte hustru, først for Mr. Right og deretter for Mr. Turned Up At The Right Time, og uansett hvor mye hun anstrenger seg blir det ikke satt pris på. Og nå er hun altså lei.

Jeg skal innrømme at jeg hadde ønsket meg en annen slutt på historien. Jeg hadde satt mer pris på et soundtrack av “I Will Survive” enn det Gardell velger å tildele Fru Björk. Likevel, dette er en svært lesverdig bok, og jeg vil gjerne lese fler av Gardells bøker. Snart.

Tematrio: Augustprisvinnere

tematrioDenne uken spør Lyran oss om å fortelle om tre Augustprisvinnere vi har lest eller har lyst til å lese. Av barnebøkene har jeg i grunn lyst til å lese alle og flere av fagbøkene høres interessante ut, men jeg skal holde meg til skjønnlitteratur for enkelhets skyld.

Populärmusik från Vittula av Mikael Niemi, som vant i 2000, er den eneste jeg har lest. Jeg har jo ingen anelse om hvordan de andre nominerte det året var, men jeg kan ikke forstå annet enn at det må ha vært en verdig vinner. Å skrive en oppvekstsskildring som både rommer dypt alvor og som klarer å få leseren til å le høyt (og alle jeg kjenner som har lest den påpekte at de hadde gjort nettopp det) er en bragd. Vi har både Svålhålet og Mannen som dog som en lax i hylla hjemme, og jeg brude definitivt få lest dem på noe tidspunkt.

Berömda män som varit i Sunne av Göran Tunström (vinner i 1998) er an av bøkene på min mentale skal-leses-en-gang-liste. Delvis er det jo en helt fantastisk tittel, delvis kommer boken godt anbefalt, og dessuten er Sunne en av de svenske byene jeg faktisk har et forhold til, i og med at den ligger så nær hytta (på Finnskogen). Vi stopper oftere i Torsby, men er i Sunne minst et par ganger i året. I det hele tatt er Värmland den delen av Sverige jeg kjenner best og har tilbragt mest tid i, og derfor et område jeg gjerne skulle lest mer litteratur fra.

Spill. En damroman av Sigrid Combüchen, fjorårets vinner, synes jeg også høres ut som en bok jeg kunne tenke meg å ta en titt på.

(Forøvrig har jeg Livläkarens besök av Per Olov Enquist i hylla også. Den har jeg til og med begynt på en gang, mener jeg. Det kan jo tyde på at den ikke var så veldig engasjerende, men jeg lurer på om ikke jeg bare ble distrahert før jeg var kommet særlig langt og så glemte den.)