Stikkord: nordisk utfordring

Fru Björks öden och äventyr – Jonas Gardell

Mirthful 2 Comments

gardell_fru_bjorkDette med å lese nordisk gikk jo strålende. I alle fall langt bedre enn jeg egentlig forventet. Nå har jeg lest tre bøker, en finsk, en dansk og en svensk og likt alle så godt at det var vanskelig å legge dem fra seg. Det er en stund siden det skjedde med tilsvarende norske bøker, skal jeg si (krim teller ikke, ikke barnebøker heller). Jeg skriver riktignok om bøkene i motsatt rekkefølge av leserekkefølgen, men det er ganske tilfeldig. Av de tre var Fru Björks öden och äventyr den jeg var minst fornøyd med når den vel var slutt, men det er en svært god tredjeplass, så jeg klager egentlig ikke.

Jeg skal vel ikke forvente å like alle bøkene i utfordringen (særlig ikke min utvidede utfordring) like godt, men så langt har Norden innfridd, og det var nesten litt trist å snu seg mot Afrika i Jorden rundt (selv om Aboulela slett ikke er dårlig).

Kopien min av Fru Björks öden och äventyr er et bookcrossingeksemplar, så om noen vil ha den i posten nå som jeg er ferdig med den er det bare å si fra.

Boka starter i grunnen med at Fru Björk tar en avgjørelse:

Beslutet, ja! Hon fattar det i samma stund gästerna tackat för sig och hennes make med tunga steg vankat uppför trappan till deras sovrum. Hon hör en bilmotor starta och ser sin man försvinna runt trappkröken, och så fort hon är ensam kommer beslutet till henne.

Trots att hon i ett slag kullkastar och omdanar hela sin framtid är det inte ett svårare beslut att fatta än när hon om mornarna stiger upp ur sängeb för att hon vaknat och inte vill sova mer. Just känslan av att ha vaknat är den stärkaste. Som om hon vaknat och sagt: Nej, var är jag någonstans? Här ska jag väl ändå inte vara.

– Nämen, nu försvinner jag, säger hon nästan förvånat till sig själv, det är ju självklart. Att jag inte kommit på det förr.

Nöjd med sig själv går hon ut i köket för att ta hand om disken.

(Side 34) Så Fru Björk drar. Hun møter straks på noen vansker, men drar, det gjør hun.

Berettelsen om nåtid i Fru Björks liv veksler med historier fra tidligere, først om hvordan hun traff sin første mann og deretter om hvordan deres liv utviklet seg og så til slutt hvordan hun ble Fru Björk. Og selv om livene våre har artet seg svært så forskjellig har jeg ikke så vanskelig for å forstå Fru Björk. Hun har brukt livet sitt på å være den perfekte hustru, først for Mr. Right og deretter for Mr. Turned Up At The Right Time, og uansett hvor mye hun anstrenger seg blir det ikke satt pris på. Og nå er hun altså lei.

Jeg skal innrømme at jeg hadde ønsket meg en annen slutt på historien. Jeg hadde satt mer pris på et soundtrack av «I Will Survive» enn det Gardell velger å tildele Fru Björk. Likevel, dette er en svært lesverdig bok, og jeg vil gjerne lese fler av Gardells bøker. Snart.

Ned til hundene – Helle Helle

Mirthful 2 Comments

helle_hundeneNår jeg hadde lest ferdig boka i kveld lukket jeg den og sukket tungt. Mannen lurte på hva som var galt. «Boka er slutt,» sa jeg.

Jeg ble anbefalt denne boka av mjoff på Bokelskere.no (vel, rett skal være rett, Ingalill anbefalte også Helle Helle), og tenkte at den var jo verdt et forsøk siden jeg uansett måtte finne meg noen danske forfattere dersom jeg skulle komme meg gjennom den nordiske utfordringen. Likevel var jeg forberedt på å bli skuffet, mine erfaringer med norsk samtidslitteratur er nedslående, så hvorfor skulle danskene være noe bedre? Vel, ikke vet jeg med danskene, men Helle Helle? Hun er storveis. I alle fall å dømme ut fra Ned til hundene.

Sitatet fra tidligere er altså åpningslinjene i boka. Boka er fortalt i førsteperson, og jeg’et har altså nettopp steget av en buss et sted ved kysten på leting etter et sted å gråte – man må formode i Danmark, men det blir aldri nærmere bestemt. Stedet er nokså øde, og det går slett ikke buss særlig ofte, selv i normalt vær, og nå er det i ferd med å blåse opp til orkan. Jeg’et blir hentet inn av et par som bor i nærheten – Putte og John – og får sove på deres sofa. Og der blir hun, og blir viklet inn både i det dagligdagse og det mer katastrofale. Men det er først og fremst det dagligdagse som preger romanen. Her er kaffedrikking, fyring i vedovnen og lufting av hunder.

Stillferdig og likevel intens. Denne boka kommer til å sitte i en stund. Jeg skal nok lese mer Helle Helle.

Det er noe med språket, med det dagligdagse som likevel sier så mye. Jeg-personen har, framkommer det etterhvert, forlatt samboeren sin i «parcelhuset», men før det har hun vært i en depresjon (eller noe slikt) en tid, og ikke gjort stort – knapt kommet seg opp om morgenen – og i alle fall ikke skrevet, som var det hun burde gjort siden hun er forfatter. Likevel tas det hjelpeløst hensyn:

Han var lige kommet hjem med en gave til mig, en uopsprættet digtsamling fra firserne, han sad ved sofabordet og sprættede den op, så jeg ikke skulle have dét at tænke på, jeg har jo så meget andet for tiden.

Jo. Jeg liker det.

Og slutten, slutten er altså bare så bra som den kan få blitt, egentlig, men du må lese boka selv for å få vite hva som er så bra med den (og om du ikke sukker når du lukker boka etter siste side, ja da vil jeg mene det er deg det er noe galt med).