Three by Gerald Durrell

Rereading non-fiction seemed to work even in the middle of the funk, so I reread three Gerald Durrell books in row. The first one I picked up was A Zoo in my Luggage, in which Durrell has finally decided to start his own zoo rather than just collect for other zoos. The year is 1957 and in his optimism he – and his wife Jacquie – decide to do the collecting first, assuming that any town in Britain would be happy to house them once they get back. Who wouldn’t want a zoo? Thus in in the first part of the book they return to the Cameroons, where Durrell has been before, and go to stay with the Fon of Bafut.

What follows is an account of the antics of the animals, the hunters and the Fon and his «court». The narrative follows a path that will be familiar to anyone who has ever read a book by Durrell, a mixture of hunting and stalking episodes (a fair amount of which end in failure), quite a few hunters turning up with «beef» to sell and ensuing haggling, accounts of how the animals fare once caught, some take well to captivity, some don’t, and the social interaction with the people of Bafut.

I find the narrative fascinating, not least because I am interested in the animals and the practicalities of catching them and keeping them alive and happy. The books from the Cameroons are especially fascinating, though, as Durrell faithfully records all dialogue in the original «pidgin» (including his own, as he speaks it fluently, as far as I can tell), and for a language nerd this is obviously great fun. The aforementioned «beef» for example means any animal (whether mammal, bird, amphibian, reptile or insect). And a conversation may progress like this:

‘Na whatee dere for inside?’
‘Na squill-lill, sah.’
(…)
‘Na whatee dis beef squill-lill?’
‘Na small beef, sah.’
‘Na, bad beef? ‘E go chop man?’
‘No, sah, at all. Dis one na squill-lill small, sah… na picken.’
(…)
‘Dis beef, my friend. Na fine beef dis, I like um too much. But ‘e be picken, eh? Some time ‘e go die-o, eh?’
‘Yes, sah,’ agreed the hunter gloomily.
‘So I go pay you two shilling now, and I go give you book. You go come back for two week time, eh, and if dis picken ‘e alive I go pay you five five shilling more, eh? You agree?’
‘Yes, sah, I agree,’ said the hunter, grinning delightedly.

I am not blind to the inherent racism in the narrative, there is more than a little condescension in the way Durrell describes the people of Bafut, even while he obviously regards the Fon as a friend he also presents him as something of a spectacle. Durrell himself is not unaware of this, he is nervous when first contacting the Fon to ask if he may return as he is not entirely sure how the Fon will have reacted to the way he was presented in Durrell’s previous book from the area (The Beagles of Bafut, which I read next). It turns out the Fon is delighted to be a celebrity, and even his reactions in this regard add to the somewhat «simple savage» image Durrell presents (whether consciously or not).

The latter part of the book deals with the difficulty of getting the animals to Britain alive, healthy and happy, and then the naively unforeseen difficulty of finding somewhere to house the zoo. Some quite funny episodes occur while the animals are housed temporarily as a Christmas attraction in a department store basement, for example, while the serach for a permanent location continues. Spoiler: It all turns out well.

Having finished A Zoo in my Luggage it seemed natural to follow it with The Beagles of Bafut, which chronologically comes first (the trip was made in 1949). It follows much the same pattern, but ends once the collection is safely in Britain where the animals are sent off to various zoos both in Britain and in the rest of Europe.

Not feeling up to anything else and not being quite done with Durrell, I then picked up The Drunken Forest, in which Gerald and Jacquie make a collection trip to Argentina and Paraguay (in 1954). The setting is therefore completely different, but the narrative follows the same familiar pattern. In this case the trip is complicated by a coup and unfortunately the Durrells have to leave without their collection, which gives another insight into the possible troubles one can run into as an animal collector.

A sort of postscript: There are many opinions about zoos, and my own feelings on the subject are ambivalent. On the one hand keeping animals captive to provide entertainment for humans is obviously problematic. On the other hand, modern zoos are part of the global conservation effort, with captive breeding programmes for endangered species (and Durrell was a pioneer in this area, «Durrell Wildlife Park was the first zoo to house only endangered breeding species» according to Wikipedia, and Durrell refused to exhibit animals simply for show) and there is much to be said for their role in educating the general public, creating interest in biodiversity and thereby helping push initiatives to conserve the animals in their natural habitats.

Brevet til faren – Franz Kafka

Jeg har et anstrengt forhold til Franz Kafka. Jeg har hatt Prosessen på pensumlista til eksamen to ganger og lest første halvpart begge gangene før jeg ga opp. Jeg har derimot lest mange av ‘novellene’ (noen av dem er så korte at de nesten ikke kan kalles noveller) og likt dem, og jeg synes Prosessen er en interessant bok å diskutere (vi så en filmatisering i forbindelse med den ene lesingen, så jeg har en viss idé om hvordan siste halvpart forløper, selv om det utvilsomt hadde vært bedre å faktisk lese hele boka).

Brevet til faren ble en av sommerbøkene i boksirkelen, og siden jeg har lånt den på biblioteket og noen av de andre står på venteliste tenkte jeg det var best å bli ferdig med den. Hadde jeg latt den ligge der den lå, ved siden av senga til minstemann, slik at jeg kunne fortsatt å lese noen sider hver kveld i påvente av at hun skal sovne, hadde jeg nok lest hele på ordentlig måte, som det er må jeg innrømme at de siste 30 sidene ble skumlest.

Jeg vet ikke. Jeg klarer liksom ikke helt å bry meg. Kafka hadde sikkert et trasig liv – og i alle fall et fryktelig trasig forhold til faren sin, og det er jo trist – men han fenger meg ikke, og det er nesten så jeg får litt følelse av at han, vel, overspiller?

Kanskje jeg skulle plukket opp Prosessen igjen og lest andre halvpart denne gangen? Sist er vel nesten 20 år siden, men da gjorde jeg feilen med å begynne på nytt siden det var et par år før det at jeg prøvde første gang, og vi vet jo hvordan det gikk. Men om jeg begynner halvveis uti kan jeg kanskje klare å opprettholde interessen til jeg får lest den ut, det er tross alt ikke en spesielt tykk bok.

Watch this space.

Sosiale medier – Ida Jackson

sosiale_medierJeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.

Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.

Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.

Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.

(Noe annet som er «utilgjengelig» er virrvar.net, som har blitt overtatt av en reklameblogg (sikkert heeeeelt tilfeldig at de har valgt å kapre det domenenavnet, ja?), men Ida Jacksons tidligere blogginnlegg på wordpress.com er fortsatt tilgjengelige – for your reading pleasure. Ida Jackson jobber for Store norske leksikon nå, og blogger blant annet på lille norske.)

En litt relevant lenke, som var ganske interessant: Fem forfattere som bruker sosiale medier

Boken på vent: En kvinnes ferd gjennem India av Elisabeth Meyer

Ny_boken_p_vent_logo

Denne uken skal jeg også slenge meg med og skrive om en bok jeg har på vent, siden jeg ble påminnet at jeg hadde den av en artikkel i A-magasinet nå på fredag. Boken heter En kvinnes ferd gjennem India og utkom i 1933. Den er skrevet av Elisabeth Meyer og er en beskrivelse av hennes reiser som fotograf. Artikkelen i A-magasinet handlet nettopp om Meyer, siden det i helgen åpnet en utstilling på Preus Museum med hennes bilder og en bok om Meyer samtidig ble lansert av Forlaget Press.

Jeg husker ikke lenger hvor jeg leste om Meyer, men det kan faktisk ha vært A-magasinet den gangen også, i alle fall var det en artikkel om henne som fikk meg til sporenstreks å søke opp bøkene hennes på Antikvariat.net, og der fant jeg altså En kvinnes ferd gjennem India. Etter det har den blitt liggende (so many books, so little time), men nå skal jeg jammen sørge for å få lest den, og så må jeg komme meg til Oslo før utstillingen stenger 5. januar.

Preus museum skriver om Meyer*:

Elisabeth Meyer er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen – og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933).

I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska mfl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.

Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmelighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca 50 000 fotografieske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.

I utstillingen og boken (som lanseres på åpningen 22. september) følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi kan lese brev og notater, og vi kan følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Vi stiller også spørsmålet om elleve hyllemeter med arkiv er nok til å fortelle historien om et helt liv.

________________________________

* Jeg hadde overlatt til leseren å lese teksten på museets nettside, men URL’en tyder på at lenken ikke er permanent (og både Wikipedia og Forlaget Press lenker til artikler på Preus museum sine sider som ikke lenger finnes). Jeg har derfor valgt å kopiere teksten.

Venezia – Kjell Ola Dahl

veneziaJeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.

Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.

Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.

Bad Science – Ben Goldacre

skattejakt-25I purchased Bad Science a while back (quite possibly as much as four years back) with the intention of reading it immediately. For some reason or another that didn’t happen, and it’s been hanging around on the shelf ever since. Now that I finally got around to it I’m very glad I did, and a little annoyed that I didn’t before.

Quite frankly, it’s brilliant. It should be mandatory reading, probably, as it would innoculate (ironically) most sensible people against falling for the more glaring whackery – and some of the not-so-glaring, too.

Goldacre has written what amounts to a textbook on scientific method, explaining by example how tests are supposed to work and how they quite frequently are mangled beyond belief. He also explains why important, but unspectacular results are frequently not published (that a given drug doesn NOT work is important, but it’s hardly exciting). And he teaches you how to tell a good science story in the news from a meaningless one (clue: the way numbers are reported, whether it seems to provide an easy solution to a complex problem and whether sources are referenced so that you could go and check them if you felt like it). Along the way he demonstrates that the human mind is mind-bogglingly strange (why clever people believe stupid things) and that its relationship with the body is even stranger (placebo).

I sure wish I could have read something like this when I was fifteen or so, it would have saved me reading about all the various religious and ‘New Age’ solutions to how the world works and wondering if there was something in it. I never really believed it, but I sure tried hard to convince myself about a few things, mostly religion. In the meantime I somehow grew up and decided I no longer needed a grand answer to life, the universe and everything (or rather a grand question, as we know the answer is in fact 42), and now I can smile in recognition at Goldacre’s waxing lyrical about photosyntesis and how our lungs work:

Like most things in the story the natural sciences can tell about the world, it’s all so beautiful, so gracefully simple, yet so rewardingly complex, so neatly connected – not to mention true –that I can’t even begin to imagine why anyone would ever want to believe some New Age ‘alternative’ nonsense instead. I would go so far as to say that even if we are all under the control of a benevolent God, and the whole of reality turns out to be down to some flaky spiritual ‘energy’ that only alternative therapists can truly harness, that’s still neither so interesting nor so graceful as the most basic stuff I was taught at school about how plants work.

(p. 117. This in response to various ‘alternative’ claims about things that will ‘really oxygenate your blood’ and such.)

Which isn’t to say I nodded in recognition to everything in this book, because it also told me a lot of stuff that I only vaguely knew or that was news to me. The bit about the placebo effect, for example, is fascinating. I mean, the placebo effect is fascinating, did you know it even works on animals? I need to read more about it! Also, the sections on how to read statistics were very helpful. I sort of want to do a statistics course at some point, because not getting things like ‘correcting for cluserting’ annoys me. Even if Ben Goldacre describes it this way:

This is done with clever maths which makes everyone’s head hurt.

(p. 265)

All in all, heartily recommended!

Postscript: Other sections are not so much illuminating as infuriating. I read the chapter on Matthias Rath – The doctor will sue you now – just before bedtime, and it made me so angry I could hardly sleep. A short summary (though it will probably make you angry, too, apologies for that): Rath, not satisfied with selling ‘alternative’ cures to stupid Europeans who ought to know better because they have access to education and information, has taken his ‘cures’ to South Africa and managed to worm his way in to the already disasterous government mindset that HIV is some sort of conspiracy cooked up by the west, that HIV doesn’t cause AIDS and besides the drugs are really poison meant to kill off all Africans. Better spend the money on Rath’s wonder cures. Selling snake-oil to the victims of the HIV epidemic is simply criminal and Rath, from what I can tell, ought to be brought before the International Court of Justice in Haag.

Smakebit på søndag: Bad Science

Nå er det lenge siden jeg sist serverte en smakebit, men her er i alle fall et lite utdrag fra Ben Goldacres Bad Science.

skattejakt-25En del av Goldacres prosjekt er å forklare vitenskapsteori med eksempler fra det vi leser om i media – særlig medisin, både alternativ og etablert – for å gi leseren verktøy til å plukke fra hverandre dårlig vitenskap og dermed unngå å bli lurt. Følgende eksempel kommer fra ganske tidlig i boka og omhandler fuktighetskremer, der Goldacres poeng er at det faktisk er veldig få ting som egentlig hjelper huden bli hydrert og disse er såpass generelt kjent at selv den billigste fuktighetskremen inneholder alt du trenger. Det produsentene gjør for å kunne ta mer penger for produktet sitt eller kapre markedsandeler er å hive inn alle mulige merkelige ingredienser i et vagt håp om at de vil virke og pakke det hele inn i en kvasivitenskapelig sjargong.

(…) on any trip to the chemist (I recommend it) you can find a phenomenal array of magic ingredients on the market. Valmont Cellular DNA Complex is made from ‘specially treated salmon roe DNA’ (‘Unfortunately, smearing salmon on your face won’t have quite the same effect,’ said The Times in their review), but it’s spectacularly unlikely that DNA – a very large molecule indeed – would be absorbed by your skin, or indeed be any use for the synthetic activity happening in it, even if it was. You’re probably not short of the building blocks of DNA in your body. There’s a hell of a lot of it in there already.

Thinking it through, if salmon DNA was absorbed whole by your skin, then you would be absorbing alien, or rather fish, design blueprints into your cells – that is, the instructions for making fish cells, which might not be helpful for you as a human.

(s. 24) Her må man jo få lov til å påpeke at Goldacres innvendinger er så opplagte – hvordan skulle lakse-DNA kunne hjelpe huden min? – at vi må konkludere med at journalisten i The Times enten bare skrev av pressemeldingen fra produsenten uten overhode å absorbere informasjonen eller virkelig ikke har noen anelse om hva DNA er, bare at det høres vitenskapelig og flott ut.

Og nettopp medias framstilling av vitenskap, enten det er seriøs forskning eller kvasivitenskap fra kvakksalvere og andre som hovedsakelig er ute etter å tjene penger, er en av Goldacres ‘pet peeves’ som det heter på nynorsk. Og hvis du virkelig skjønner det han skriver blir det fort en av dine også, om det ikke var det fra før.

Her føles det passende å lenke til en kronikk i Aftenposten i går av Sunniva Rose: Skremmende at det er «greit» å skryte av hvor lite realfag man kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Hytteboken – Atle Nielsen

hyttebokenMamma hadde kjøpt Hytteboken på Mammutsalget, tror jeg. Den gikk meg hus forbi på salget, men når den lå der så tilforlatelig på hyttebordet i påsken måtte jeg kikke litt, og endte med å lese den – mer eller mindre – fra perm til perm. Akkurat det er den slett ikke egentlig designet for. Hytteboken er en bok som er lagd for å småleses i litt her og litt der. Når det er sagt gikk det helt fint å lese den som jeg gjorde også.

Innholdet består av en rekke ting det kan være kjekt å ha på en hytte. Her er historien om hvordan vi endte med så mye ferie som vi kan tilbringe på hytta. Her er bilder av fine hytter, og av mennesker som går på ski og røyker (et av mine favorittoppslag). Her er quiz-spørsmål med en rekke temaer, som er vanskelige nok til å være morsomme (jeg klarte vel knapt halvparten av litteraturspørsmålene sånn på sparket, og det synes jeg er ganske passe). Her er historien om plater Atle Nielsen ikke lenger har i samlingen sin (men som han gjerne skulle hatt, altså plater han på en eller annen måte her mistet). Riktig så trivelig synes jeg det var.

Er det stor kunst? Nei. Det er det da heller ikke ment å være (tror jeg). Men det er virkelig en ganske perfekt bok å ha på hytta, for å smålese litt i her og der, eller lese fra perm til perm om man vil.

En feil har den: Den skulle selvsagt hett Hytteboka. Jeg grøsser litt hver gang jeg må skrive Hytteboken. Noen hang-ups har man jo.

London – Tor Åge Bringsværd

london_bringsværdNå har jeg i alle fall lest den ene London-boka. Siste halvpart av Rutherfurd får bli med på turen (ja, jeg har begått bokmord, jeg har splittet den tjukke paperback’en i to med papirkniv). Men Bringsværd hadde jeg jo lånt på biblioteket, så han får bli igjen hjemme (hel og fin).

Det var et hyggelig gjensyn. Dette er ikke en reiseguide, akkurat, selv om du sikkert kan legge opp en tur helt og holdent etter Bringsværds anbefalinger. Her er anekdoter, pubanbefalinger og historieforelesninger i et herlig sammensurium, akkurat slik jeg liker det. Og nå GLEDER jeg meg til å sitte på pub i London og bare være der. Ok, det gledet jeg meg vel til uansett, men jeg gleder meg enda mer nå. Kanskje kommer jeg til å føle at Tor Åge Bringsværd er med meg i ånden, så kan vi prate litt om Brumm og om Themsen og slikt mens vi sitter der. Det blir bra.

En dag her i Kew Gardens er en glitrende avkobling – selv for dem som ikke tror de er interessert i hager … for det å sitte ved et utebord ved Pavillion Restaurant (avmerket med nr 31 på gratiskartet du får ved inngangen), drikke kaffe eller hva vet vel jeg, se barn som leker på gresset under skyggefulle trær – og innimellom la øynene hvile på en gigantisk kinesisk pagode som ikke har noen som helst dypere mening, men bare er satt der fordi det passet seg slik … jeg mener, mye kan man si om en slik dag, men bortkastet er den i hvert fall ikke!

(s. 259)

The Possessed – Elif Batuman

batumanI became aware of Elif Batuman’s book The Possessed – Adventures with Russian Books and the People who Read Them through Swedish bookblogs, as it was apparently translated to Swedish last year. It sounded like my sort of book, so I thought I might as well order it.

Elif Batuman seems, judging from this book, to be my kind of person. Her conclusion –  «If I could start over today, I would choose literature again. If the answers exist in the world or in the universe, I still think that’s where we’re going to find them.» – naturally appeals to an incurable bibliophile. For myself, though, I think I might choose differently as far as study goes, I realised during my ‘academic career’ that I’m a reader, first and foremost, not an interpreter, in the academic sense. I care about the story and the language and the structure and the «truth» of literature, but I do not want to spend my life writing essays about it. Even keeping up this blog frequently seems like too much effort, in terms of writing something more than «I read this and it was good/bad/indifferent».

Still, reading about Batuman’s adventures was pleasant. And since I’ve only read a very little Russian literature, I learnt quite a bit along the way, too.