Just before Christmas I headed to Åre by train for a day in order to pick up Box The Messenger and some yule ale. I was about to finish rereading India Knight’s Comfort & Joy, so needed to bring another book in order to have enough reading material for the journey, and so wandered in to look at my TBR shelf (there are TBR volumes all over the house, of course, but I’ve tried to collect a few of them in a bookcase in the bedroom) thinking «it needs to be something fairly light-weight…» I came out with Bill Bryson’s biography of Shakespeare, and for a second felt a bit like Hermione («I took this out of the library ages ago for a little light reading»). However, in some ways it makes sense. Not that «light-weight» is a fair description of the book, it’s a sound piece of scholarship. What it is, though, is an easy read.
In typical Bryson-style we are taken through what is known of Shakespeare from birth to death (and a little of what happens before and after, too). What is known is so little that a bare-bones telling of that would cover perhaps two pages, so in order to reach two hundred Bryson also expounds on how we know what we know, why we don’t know more (hint: We don’t really know much about anyone from the time, in fact we know a suprising amount about Shakespeare) and rather a lot about all the stuff people have guessed, surmised, interpreted or plainly made up over the centuries. He is appropriately dismissive of those who insist Shakespeare could not have been the author of Shakespeare’s works, but takes the trouble to point out the flaws in the various theories for who else could have been, a few of which I had not heard before. And as could be expected manages to cram an impressive number of little anectdotes into the whole.
So: An easy and pleasant read that leaves you feeling like you learned something, too. Like pretty much everything else by Bryson, I can wholeheartedly recommend it. And finishing it in 2016 means I can tick off task 6 of the Book Riot Read Harder challenge, so there is that.
Jeg var på en veldig trivelig lansering av Norsk øl- og bryggeriguide på Mathallen i høst, dessuten har jeg selvsagt lest Knut Alberts ølblogg i flere år. Det definerer graden av min inhabilitet når det gjelder denne boka; jeg kan gjerne innrømme at jeg startet lesingen med et ønske om å like boka.
Og det gjør jeg, forsåvidt. Det skal sies at det selvsagt er et håpløst prosjekt Knut Albert har begitt seg ut på. På vaskeseddelen loves det «Beskrivelse av alle norske kommersielle bryggerier, fra de minste gårdsbryggerier til gigantene i markedet – omtrent 150 i tallet.» Siden det åpnes nye bryggerier hver uke eller deromkring er det slik at på dette punktet er boka allerede utdatert. Stokkøy mangler i alle fall. Videre loves «En komplett oversikt over alle norske ølsorter som er å få i butikker, ølutsalg, på Vinmonopolet og på fat. Alle flaskeøl er avbildet og beskrevet, vel 750 ølsorter totalt.» For å få til det var forfatteren avhengig av at bryggeriene selv sendte inn informasjonen. Noen var flinkere enn andre. Ja, jeg ser på dere, Røros. Tre øl? Patetisk.
Med det som utgangspunkt har Knut Albert gjort en prisverdig innsats og skapt en bok som gir et øyeblikksbilde av norsk ølproduksjon på et tidspunkt der det skjer mer spennende ting enn noen gang. Som historisk dokument er boka uvurderlig. Folk som Anders kommer til å finne den på antikvariater om femti år og juble høyt (ikke Anders, da, han har den allerede).
Og for en vanlig ølhund her og nå gir den en uovertruffen oversikt over stort og smått av norske bryggerier. Bokas styrke ligger i at her har alle fått plass. Like mye plass, til og med, en side med informasjon om bryggeriet, og litt tall som sier noe om størrelse, og så det antall sider som skal til for å vise fram alle flaskene. Det vil si at Hansa har fire sider og Gildaskáli faktisk bare har en, siden det er blitt plass til det ene ølet deres på siden med bryggeribeskrivelsen, men om Gildaskáli hadde produsert 30 øl hadde de også fått fire sider. Og bryggeriene er presentert alfabetisk. En demokratisk anlagt bok.
Leser du boka fra perm til perm (og har bedre hukommelse enn meg) blir du sittende igjen med et overblikk over norsk bryggerinæring som det hadde tatt år å google seg fram til (selv om det har blitt litt lettere etter oppmykningen av reklameforskriften). Visste du for eksempel at Fet hjemmebryggeri har fem øl, hvorav fire er IPAer? Eller at NorthernCo planlegger å starte med whiskyproduksjon til våren?
Vi får først noen generelle temaer som innledning, litt om vanlige ølstiler, en guide til hvordan du skal lese faktaboksene for bryggeriene. Deretter altså alle norske bryggerier som var aktive da boka gikk i trykken, med presentasjon og faktaboks pluss oversikt over flaskeølet. Til slutt kommer en seksjon med kort presentasjon av alle de som brygger, men ikke tapper på flaske, altså de du må besøke for å få smakt ølet. Den delen kommer til å bli flittig konsultert ved planlagte besøk i andre landsdeler framover, kan jeg love.
Men når du leser boka fra perm til perm blir du også oppmerksom på bokas største svakhet: Tekstene. At Knut Albert skulle smake seg gjennom alle de 750 ølene og skrive personlige notater er kanskje for mye forlangt (og altså, jeg VET jo ikke at han ikke har gjort det, jeg bare tviler på at beskrivelsen av Hansa Hvete, for eksempel, hadde vært «Typeriktig, behagelig og velbrygget øl» (s. 85) om det var forfatterens egne ord, men hva vet jeg?). Og det er ikke noe stort problem. Men tekstene om bryggeriene bærer litt preg av det samme: En tilsendt tekst forfattet av bryggerisjefen eller pr-avdelingen som så er blitt redigert og bare delvis omskrevet. For Qvart ølkompani er teksten til og med tatt med direkte som skrevet, siden den starter «Qvart ølkompani presenterer seg slik:» og har formuleringer som «vi vil» (s. 158). Kanskje er det uungåelig, men det er i alle fall blitt slik at skrivestilen varierer veldig fra bryggeri til bryggeri, og som med flaskebildene er det litt tilfeldig hvilke opplysninger forfatteren har fått fra bryggeriene, slik at man får slike merkverdigheter som påpekningen at «Alt øl fra Hubertus er upasteurisert og ufiltrert» (s. 90) til tross for at det vel er normen blandt mikrobryggerier, mens Lervig har fått et avsnitt om hvilke øl fra dem man bør prøve først. Lesingen blir dermed en litt humpete opplevelse.
Dette til tross, jeg vil hevde at om du skal kalle deg ølnerd må du ha denne boka i samlingen. Og du kan med fordel gi den bort både i anledning jul og bursdag til aspirerende ølnerder.
Vi avslutter med den ene ingressen som fikk meg til å nesten sprute øl ut av nesen på lanseringen:
For dem som syntes de norske bryggeriene var litt for høflige og tilbakelente, kom Sagene Bryggeri inn som et vindkast.
The Glass Castle was the April pick for my book club, so it’s been a while since I finished it, but I didn’t want to leave it completely unmentioned here on the blog, despite not having felt the blogging groove lately.
I found Walls’ story utterly fascinating. She describes a highly dysfunctional family, but does it in such loving terms (even when she’s obviously angry and frustrated, she never sounds bitter). Perhaps it’s easier to forgive incompetent parents when they despite everything they don’t provide, at least provide you with plenty of spunk, a curiosity about the world and belief in yourself?
Suffice it to say that I’ll be seeking out Walls’ other books.
I’d seen this book before and was curious, so when Elin had it as part of a Bookcrossing bookray I grabbed the chance and snuck in ahead of the last person on the list (sorry!). I then somehow left it in the tbr pile for a few months (double-sorry!). But it’s moving on now, really!
Bee Rowlatt is a producer for the BBC World Service and comes into contact with May Witwit while searching for English-speaking Iraquis to interview in the run-up to elections. While their e-mail correspondence starts out with a purely practical purpose, the two women soon start «chatting», about work and about life and a friendship develops. As life in Baghdad is hardly a bed of roses, they soon start discussing possible ways for May and her husband to get out of the country, and eventually hatch a plan to get them to Britain.
So far so good. Now, I have a few gripes.
Firstly, the spiel on the outside of the book goes on and on about how unlikely the friendship is and how «they should have nothing in common». Really? Two intelligent women with «intellectual» careers should obviously have nothing to talk about. Turns out they do.
My second gripe is more serious, I suppose, and that is that the book is around twice the length the «plot» and language can support. Let me elaborate. The «plot»: Not much happens. Bee talks about her kids, her globe-trotting husband and trying to balance career and family. May tells her about her life and about the everyday struggles of living in Baghdad (serious enough, don’t get me wrong, but even life in a war zone gets pretty mundane and boring in the long run). The title promises literary discussions, and, frankly, the bits where May relates how her students react to the books she teaches are the most interesting parts of the books, but they make up perhaps four pages of text all together – out of four hundred. And while both women write clearly and intelligently (for the most part), this is a real e-mail conversation, so, let’s face it, we’re not talking Nobel laureate quality of language and imagery here. The form does not make up for lack of action.
In other words, I lost interest about half way through. I vaguely wondered whether May would make it out, but I would have simply skipped ahead to the last page to find out if it wasn’t for the fact of this being a Bookcrossing book and I was loath to give up on it after having kept it so long.
Incidentally, my father happens to be reading Reading Lolita in Tehran at the moment. He saw my picture of Talking About Jane Austen in Baghdad on Instagram and commented that it seemed to be a case of one title being a rip-off of the other. I don’t know which title came first, but I do know that if you were to ask me which one to read I would go with Nafisi’s book every time.
I don’t know why I suddenly decided to reread Notes from a Small Island this time, but it was probably related to being rather clogged up with a flu of sorts (there is comfort food and then there are comfort books). Anyway, I just need to tell you all again how much I love this book. Notes from a Small Island is the book I’d have written about Britain if I were a writer. It’s Bryson saying goodbye to his adopted country before going to live in the States for a while, and it’s brimming with love tinged with regret. It’s Bryson being homesick before he has even left.
I’ve said it before, but the thing about Bryson’s love for Britain is that he loves it the exact same way I love it, quirks and idiocies included. He even seems to share my opinion on certain national heroes:
I watched out for Tintern Abbey, made famous, of course, by the well-known Wordsworth poem, ‘I Can Be Boring Outside the Lake District Too’
(Page 149.) He also travels a bit like I prefer to do if circumstances allow, letting his destination be decided by chance or by whim, going to Wigan because a bus for Wigan comes past just when he’s got The Road to Wigan Pier in his back pocket (page 230). As good a reason as any, if you ask me. I once went to Preston with a friend just because we wondered what a place sharing a name with the cyber dog in Wallace & Gromit: A Close Shave could possibly be like. I don’t think we had any great epiphanies, but we had a grand day out.
And that’s something I’ve mentioned before as well, but Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits, like waiting for a bus or getting caught in the rain. He seems to acknowledge and accept that it’s all part and parcel and imparts the same feeling to the reader, making you really want to just get up and go somewhere, anywhere (though preferably Britain, it must be said).
And he’s funny. It’s definitely the sort of book you shouldn’t be reading in public if snorting at books in public embarrasses you.
The big event in Thurso, according to civic records, was in 1834 when Sir John Sinclair, a local worthy, coined the term ‘statistics’ in the town, though things have calmed down pretty considerably since.
(Page 325.) So this is my love letter to a book that is a love letter to a place I love. I might have come to the conclusion that I’d rather live in Norway, but that is as much a practical decision (I like my family and would like to see them more than twice a year, for example). It’s been fourteen years since I left Britain, and I still get pangs of «homesickness» quite regularly and start to wonder if there isn’t some way of moving there again that would magically work on a practical level (I need a teleporter, that would solve all of my problems).
Suddenly, in the space of a moment, I realized what it was that I loved about Britain – which is to say, all of it. Every last bit of it, good and bad – Marmite, village fêtes, country lanes, people saying ‘mustn’t grumble’ and ‘I’m terribly sorry but’, people apologizing to me when I conk them with a careless elbow, milk in bottles, beans on toast, haymaking in June, stinging nettles, seaside piers, Ordnance Survey maps, crumpets, hot-water bottles as a necessity, drizzly Sundays – every bit of it.
Etter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.
Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.
Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:
Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.
(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)
Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).
Stillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).
Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.
Trying to get through the backlog, so this will be short. Though, looking back, not as short as my review of At Home which read in its entirety: «If anyone can tip me off about other authors who are as good at collecting, organising and relating anecdotes as Bill Bryson, please, please do.» Which is pretty much true for One Summer as well.
What can I say? Bryson has picked an interesting year and presents interesting stories in interesting ways. His anecdote-collecting skills have not waned and besides the usual suspects (Babe Ruth, Charles Lindbergh, Al Capone, Henry Ford, Calvin Coolidge and Herbert Hoover, amongst many others) are lots of people I’d never heard of (well, ok, that might not say much, but bear with me) with stories that are definitely worth hearing. Such as Carrie Buck, who was sentenced to being sterilised on the grounds that both she, her mother and her daughter were «imbeciles», and that they should not be allowed to reproduce. On the whole the chapter on eugenics is particularly chilling, perhaps even more so with hindsight, knowing what was to come in Europe a few years later (mind you, some of the atrocities carried out in America, such as against Carrie, were bad enough, even though fewer people were affected).
Ending on a happier note, I quote:
When tabloids became the rage, Macfadden launched the Graphic. Its most distinguishing feature was that it had almost no attachment to truth or even, often, a recognisable reality.
(Page 51.) Much like some of our more popular tabloids nowadays, then.
Bullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.
Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.
Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:
Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin MoransHow to be a Womantil henne. Eller ham.
(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)
Jeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»
Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.
Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.
I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?
(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.
Som mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.
Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.
Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?
Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.
Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).
For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.
Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.
Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.
Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.
Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.
Hva står det her, da?
Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.
All this space!
Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.
Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut
Farge: Blek strågul
Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.
Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.
Munnfølelse: Noe fyldighet.
Kommentar: Joda, dette går an.
Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.
Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs
Farge: Blekere og gråere enn den andre
Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.
Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?
Munnfølelse: Slank og elegant.
Kommentar: Lys, lett. Lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.
Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»
Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.
Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).
Just before Christmas I headed to Åre by train for a day in order to pick up Box The Messenger and some yule ale. I was about to finish rereading India Knight’s Comfort & Joy, so needed to bring another book in order to have enough reading material for the journey, and so wandered in to look at my TBR shelf (there are TBR volumes all over the house, of course, but I’ve tried to collect a few of them in a bookcase in the bedroom) thinking «it needs to be something fairly light-weight…» I came out with Bill Bryson’s biography of Shakespeare, and for a second felt a bit like Hermione («I took this out of the library ages ago for a little light reading»). However, in some ways it makes sense. Not that «light-weight» is a fair description of the book, it’s a sound piece of scholarship. What it is, though, is an easy read.
