Stikkord: non-fiction

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful 1 Comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

ADHD – Hva er det, og hva gjør du med det? – Øystein Runde

Mirthful Leave a comment

Av og til blir jeg revet med og bestiller bøker før jeg egentlig har tenkt meg helt om. Det skjedde med ADHD av Øystein Runde, noen (jeg tror det var @sethpiper.bsky.social) nevnte at den var på vei ut i butikkene og plutselig hadde jeg bestilt den. Jaja. Siden en av bingorutene for Sakprosaseptember er «For barn eller ungdom» var det jo på en måte ganske beleilig.

Målgruppa for boka er altså barn og stoffet forklares derfor på en enkel og tydelig måte, godt hjulpet av spreke tegninger. Konseptet ADHD er jo ikke akkurat nytt for meg, men jeg har ingen personlig erfaring (hverken som pasient eller pårørende), så jeg skal gladelig innrømme at jeg lærte flere nye ting. Ikke minst var forklaringen om hvilke deler av hjernen som gjør hva og hvordan disse delene påvirkes av ADHD spennende å lese, samme hvor mye de er myntet på yngre lesere.

Til slutt i boka er det noen sider som er myntet på foreldre og handler om hvordan du kan være en best mulig forelder til et barn med ADHD, og også dette virker nyttig for det uttalte formålet, men ikke minst var det noen råd der som jeg tenker er såpass allmenngyldige at de bør gis til alle foreldre.

For eksempel:

[Person 1:] Men du må ikke sy puter under armene på dem, da!
[Person 2:] Hvorfor ikke?
[Person 1:] Fordi verden er hard…
[Person 2:] …og det er et argument for å være ENDA en hard ting i verdenen til barnet mitt? (Side 41)

Eller min personlige favoritt:

En tegning av en robot og snekkerverktøy og av et barn som tas i mot av et par hender og teksten:"Men du kan ikke snekre barnet. Barnet ditt er en gave som du får gleden av å oppleve. Nyt barnet ditt. Og elsk barnet du har fått. Akkurat slik det er."
Side 50

Dette er det dessverre mange foreldre som ikke helt har fått med seg.

Boka anbefales både som generell allmenndannelse og spesifikt dersom du har barn (eller voksne) i omgangskretsen som har ADHD. Min kopi havner nok på skolebiblioteket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Mot normalt – Bjørn Hatterud

Mirthful 3 Comments

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne, og da kom jeg også på at jeg hadde tenkt å lese de bøkene av Bjørn Hatterud som jeg ikke har lest ennå (fordi Blokka på Bjerke (som jeg leste tidligere i år) blant annet handler om en av naboene som var krigsseiler). En tur på biblioteket senere, og jeg hadde en bunke bøker som bestod av ikke bare to bøker om krigsseilerne, Bjørn Hatteruds Mot normalt og Skeive ikoner (medforfatter Caroline Ugelstad Elnæs), men også Kristin Fridtuns Homoflokar som sto på samme hylle. Dette var i begynnelsen av august, og jeg var egentlig klar for å kaste meg over bunken umiddelbart, men så dukket @readygoread opp i feeden min på Instagram og minnet meg på at sakprosaseptember straks ville være over oss, så da lot jeg dem ligge klar og konsentrerte meg i stedet om å jobbe meg gjennom biografien om Alexander Hamilton (som jeg også har som mål å fullføre i september).

Men nå er det september, og jeg kan krysse av første rute på bingobrettet. Jeg plasserer Mot normalt på ruta «Helse» foreløpig, mulig det blir omrokkeringer senere.

Boka starter med en samtale Hatterud og moren har på en ferietur til Krakow, der moren sier: «Du har aldri vore som dei andre, du». Og det er kjernen i boka. Hatterud er født inn i en arbeiderklassefamilie og hadde alt vært som normalt hadde han sannsynligvis valgt yrkesfag etter ungdomsskolen og blitt bilmekaniker (eller noe tilsvarende) han som broren.

Min eigen far var over seksti år før det gjekk opp for han at han kunne ha tatt høgare utdanning. Han var i gravferda til ein skulekompis. Der møtte han ein annan ein frå same klasse. Ein som var om lag like god som far på skulen. Ein som vart ingeniør. Far tenkte etterpå at han hadde hatt om lag dei same interessene som skulekompisen og minst like gode karakterar. Det kunne like gjerne ha vore han som stod der som ingeniør.
Tanken forbløffa han. Høgare utdanning var ikkje noko ein berre tok, om ein hadde blitt lært opp i manuelt arbeid av ein far som nærast var oppfostra til å stå med luva i handa.
Broren min er bilmekanikar – han er utruleg dyktig til det, òg! Kroppen hans smett rundt bilane, med tunge tak og kompliserte øvingar, mens fingertuppane smyg omkring som om dei var koreograferte av ein ballettlærar. Han er rett mann på rett plass, eg kan ikkje tenkje meg at nokon person i verda kunne passe betre til eit yrke. Dei som har bilen sin hos han, er heldige! Men eg trur det gneg han innimellom at vegen til bilverkstaden, og ikkje eit teiknebrett eller ein dataskjerm, kom fordi han ikkje visste om andre alternativ. Eg trur ikkje han opplevde at han hadde noko reelt val. (Side 30-31)

Men for Hatterud var ikke fysisk arbeid et reellt alternativ, til det hadde han for mange helseplager, så mens broren var ute og lekte med kamerater satt han inne og leste.

Som om ikke det var nok å ha klumpfot og ryggmargsbrokk for å gjøre ham annerledes innser Hatterud tidlig at han er homofil, og er åpen om det på videregående. I Brummunddal på tidlig nittitall var det sosialt selvmord (vi får håpe det er bedre nå til dags, mye har tross alt skjedd de siste 30 årene).

I russetoget (…) vart eg ropt etter, bedt om å dra til helvete, om å fjerne meg. Dei trong ikkje be to gonger. Eg flytta frå Veldre ikkje lenge etter. (Side 52)

Ikke at å flytte løste alle problemer, der Hatterud før hadde skilt seg mest ut ved å være funkis og skeiv var det arbeiderklasseoppveksten som gjorde ham annerledes i miljøet han forsøkte å bli en del av i Oslo.

I det hele tatt klarer Hatterud å presse inn mange temaer på veldig få sider. Annerledeshet er en rød tråd, og naturligvis henger alt sammen sammen, men her er krasse analyser av både klassedynamikk, funkofobi og homofobi og betraktninger over hva som kan kalles flaks og uflaks her i livet.

Mot normalt bekrefter det inntrykket jeg satt med av denne lille serien fra Samlaget: Norsk røyndom er bøker verdt å lese.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Høyt: En reise i Himalaya – Erika Fatland

Mirthful 1 Comment

Jeg kjøpte Høyt kort tid etter at den kom ut, og hadde alle intensjoner om å lese den med en gang, men så… gjorde jeg ikke det. Man skal vel ikke stikke under en stol at selv om jeg liker tykke bøker er det litt mer tiltak å starte på en 600-sidersbok enn en 200-siders bok. Det er nok litt av forklaringen, selv om jeg vet av erfaring at Fatland skriver såpass medrivende at sidene formelig flyr av sted. Det gjør de i Høyt også, så når jeg først kom i gang tok det ikke lang tid før jeg var ferdig.

Undertittelen sier det meste om hva boka handler om – Fatland reiser rundt Himalaya og inn til de lavereliggende områdene der det bor folk. Hun er også inne i basecamp ved Mount Everest, og viser fram mye av absurditeten ved hele «bestige Mount Everest»-sirkuset, balansert med respekt for lokalbefolkningen som har sirkuset som levebrød.

Som i Fatlands tidligere reiseskildringer er det møtene hennes med folk det er mest givende å lese om, men det er også Fatlands evne til å sette de ofte ganske dagligdagse samtalene inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør at de får en dypere mening enn bare løsrevne møter med tilfeldige mennesker. Som med Grensen (og også Sovjetistan, som jeg har lest, men ikke skrevet om) er jeg egentlig veldig fornøyd med å være godstolsreisende og la Fatland ta seg av den strabasiøse delen av reisinga, selv om det er flere av stedene hun besøker jeg gjerne skulle ha sett med egne øyne. Med sommerens protester mot turisme lenger sør i Europa friskt i minnet er det kanskje like greit at jeg holder meg til å lese om reiser. Fatland har da også gjort plass til betraktninger over konseptet turisme og egen reising, som her, i Yunnan:

Sammen med femten tusen kinesere fra middelklassen, alle utrustet med paraply og regnovertrekk, lot jeg meg drive ned trappene som førte til bredden, der en stor, kitschy tigerstatue var reist til minne om tigeren som kanskje en gang hoppet over elven akkurat her, og tok en selfie med de brune, frådende vannmassene som bakgrunn. Omkring meg knipset også turistene løs. Bortsett fra at jeg ikke var kineser, slo det meg at det i grunnen var lite som skilte meg fra dem. Kort besøk i dramatisk juv m/tiger: knips. Tre kvarter i et århundregammelt buddhisttempel: klikk. Markedet i gamlebyen: unnagjort samme morgen. Lokal delikatesse: fortært for sengetid. Lokal folkedanskveld: sett så mange slike, gadd ikke. Kjøleskapsmagneter: innkjøpt. Besøk i tehus: var bedre i Darjeeling. Slik blir opprinnelig unike opplevelser og eldgamle, intrikat sammenvevede tradisjoner og historier til et lettfordøyd fellesgode, raskt servert; verden blir en opplevelsespark for middelklassen, og middelklassen, den vokser. Shangri-La? Aldri eksistert, men been there, done that, jeg også. «Auch ich in Arkadien!» skrev Goethe i sin Italienische Reise allerede for to hundre år siden: Også jeg, jeg også, det er stikkordet. Også jeg kan få se, om enn i hurtigtogsfart, det fjerne og mystiske, denne verdens Shangri-Laer og Samarkander, sydhavsatoller og høyeste fjelltopper, alt det unike, det som før bare kunne nås av de privilegerte og utholdende få, nå kan det bli litt mitt, litt ditt.
Hvorfor reiser man, egentlig? Hvorfor reiser jeg? Plutselig følte jeg meg trøtt. (Side 591-592)

Fatland har heldigvis ikke sluttet å reise, for noen må jo skrive bøkene om vi andre skal kunne reise fra godstolen. Jeg har allerede bestilt Fatlands neste bok, Sjøfareren. Den kombinerer flere av mine absolutt største interesseområder – kolonisering og skipsfart, særlig – så intensjonen er i alle fall å kaste seg over den så fort den ankommer, men vi får se.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Født i rett kropp – Luca Dalen Espseth

Mirthful 1 Comment

For deg som trenger tips til #sakprosaseptember, eller som bare trenger tips til sakprosa, har jeg en klar anbefaling: Les Født i rett kropp av Luca Dalen Espseth.

Er det årets beste bok? Nei, det synes jeg faktisk ikke. Det er mange ganger i løpet av lesinga jeg reagerer på gjentagelser, for eksempel, jeg tror boka – som litteratur – hadde tjent på å være 100 sider kortere. Samtidig skriver Espseth godt, så det er ikke sånn at jeg mener at leseopplevelsen løsrevet fra bokas betydning som folkeopplysning er dårlig, heller, bare det at jeg tror den kunne vært bedre med litt heftigere redigering.

Men som folkeopplysning? Om du genuint har «noen spørsmål om trans» og er interessert i å lære er dette boka for deg. Espseth forklarer grundig forskjellen på å være «guttejente» og å være trans (noe flere kronikkforfattere de siste årene har demonstrert tydelig at trenger å forklares), hvorfor det er en praktisk umulighet å bruke biologi for å definere kategoriene «kvinne» og «mann», hvorfor transfolk slett ikke er særlig skumle (selv i garderoben eller idretten eller hvor det når er skremselspropagandaen fokuserer denne uka) og ikke minst hvor rent ut nedrig behandling transfolk får i norsk helsevesen, og da særlig hos «riksen», som liksom skal være landets fremste eksperter og som tviholder på den betegnelsen, selv om de gang på gang beviser at de overhodet ikke fortjener den.

Og underveis lærer du sannsynligvis en hel del om deg selv og ditt eget kjønn. Gøy, ikke sant?

Personlig var det store deler av boka jeg ikke «trengte» å lese. Jeg har fulgt såpass mange transfolk på sosiale medier, særlig på Twitter (inntil fascisten tok over og jeg så meg nødt til å slette kontoen min) og nå på Bluesky over såpass mange år at veldig lite av innholdet er nytt for meg. Folk jeg er glad i er trans, så jeg har også hørt historier om både riksen og helsevesenet forøvrig fra dem og deres nærmeste. Men det betyr ikke at ikke denne boka gjør meg oppbragt og forbannet på nytt og på nytt. At vi har en såkalt «spesialisthelsetjeneste» som ikke forholder seg til nyere forskning eller internasjonale standarder for behandling er forstemmende (og mildt sagt krise for de som trenger behandling). Og at den samme institusjonen – og de samme menneskene – som inntil 2016 kastrerte transfolk helt unødvendig får lov til å snakke i media om sin bekymring for transbarns fremtidige reproduktive evner (med formuleringer rett ut av Nasjonal Samlings playbook, «nasjonens døtre» no less) er intet mindre enn en skandale. #yeetriksen, indeed.

Så det.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Från unga år – Frans Emil Sillanpää

Mirthful 1 Comment

I begynnelsen av mai kom jeg plutselig på at ferien begynte å nærme seg og at det kanskje hadde vært litt gøy å lese noe finsk litteratur før vi reiser (turen går altså til Finland). Jeg søkte opp anbefalte bøker og forfattere og reserverte en bunke på biblioteket. I tillegg fant jeg fram noen uleste fra hylla, og bestilte et par Tove Jansson og en Arto Paasilinna. Jeg trodde jo ikke akkurat at jeg faktisk skulle klare å lese alt før vi skulle av gårde, men tenkte (som vanlig) det var greit å ha noe å velge i. Av de lånte har jeg så langt lest Frans Emil Sillanpääs selvbiografi Från unga år og halve Timo K. Mukkas Jorden är en syndig song. Sistnevnte har jeg bestemt meg for å DNFe. Det ble litt mye finsk fjernsynsteater (det vil si ganske deprimerende realisme), men hovedproblemet var at forfatteren ikke gjorde det særlig klart hvem de forskjellige personene var i relasjon til hverandre. Hvem er mor, bror, tante, bestefar, niese? For å kunne sette pris på en framstilling av dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold er jeg faktisk nødt til å skjønne noe om familierelasjonene til de berørte, og det klarte jeg ikke å få grep om. Til slutt ble det sånn tvangsmessig «ok, jeg SKAL lese ti sider i dag»-lesing, og det gidder jeg faktisk ikke. Så DNF it is.

Sillanpää er finlands eneste nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte selvbiografien snarere enn en av romanene hans fordi jeg regnet med at den var et safe bet for å få historier om hverdagslivet i Finland. Det fikk jeg da også. Sillanpää kom fra fattige kår og det var definitivt ikke gitt at han skulle få utdannelse (han fullførte riktignok ikke universitetsutdannelsen, men var likevel langt høyere utdannet enn majoriteten av sine likemenn) og bli forfatter. Han tegner klare bilder av plassene han vokste opp og ikke minst av foreldrenes slit og hva de ofret for å sende sønnen på skole. De første to tredjedelene av boka handler om dette, og er også de mest interessante. Den siste tredjedelen virker som «fyll», og er ikke del av et sammenhengende narrativ. Noen kapitler er da også tidligere utgitt som frittstående essays i følge introduksjonen. Ut fra hva han selv skriver om sitt forfatteryrke er jeg fornøyd med å ha valgt sakprosaen snarere enn skjønnlitteraturen, det er mulig det ellers hadde gått litt som med Mukka er jeg redd.

[T]rots att mina studier i det långa loppet bedrevs särdeles lamt, är jag ändå mitt öde tacksam för att jag inte kom att plugga Goethes tvättnotor eller Shakespeares kärleksbrev, utan i stället helt sakligt studerade livet (biologin alltså). Detta var en mycket nyttig bakgrund för mitt s.k. skönlitterära författarskap. Jag hade en fast och djupt rotad aversion mot allt pjoskigt svammel och levde i den övertygelsen att också den berättande konsten borde vara saklig och stabil i form och färger. Skönhet betyder på den linjen inte någonting drömskt och svärmiskt utan avslöjande av fakta ur en given synvinkel. Jag hoppas att jag i mitt livsverk har kunnat fullfölja den inriktning jag hade vid begynnelsen.

(Side 132-133.) Ikke at jeg har noe i mot saklighet, men om Shakespeare er «pjoskigt svammel», så må jeg vel si at jeg synes det er greit med litt «pjoskigt svammel» innimellom, faktisk.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Permanent Record – Edward Snowden

Mirthful Leave a comment

Det var en kollega som begynte å snakke om Edward Snowdens bok Permanent Record. Hun holdt på å høre på den som lydbok (den norske lydboka kan visstnok anbefales). Jeg har jo sånn vagt hatt den på radaren fra før, men når hun først hadde nevnt den fant jeg ut at det kanskje var på tide å lese den, i og med at vi står midt i diskusjoner om skyløsninger vs personvern på jobb for tiden.

Boka er en selvbiografi av den klassiske «hvordan endte jeg opp her»-typen. Snowden forteller om oppveksten i den særegne sosiale klassen «government employee». I USA er hele byer organisert rundt føderale institusjoner, og han beskriver hvordan det fungerer som en slags boble, der det å stille spørsmål med hvorvidt det man blir bedt om å gjøre er rett eller galt ikke faller noen inn.

At Snowden selv likevel begynte å stille spørsmål har sammensatte årsaker, men en av dem er nok hans holdning til autoriteter og «ordre», som han illustrerer flere ganger i løpet av boka. For eksempel da han som skolegutt finner ut at lærernes instruksjoner for hvordan få best mulig karakter (denne prøven teller x %, denne oppgaven Y % osv) også forteller hvor LITE han må gjøre for å få ståkarakter, og at han kan slutte å levere lekser (og dermed frigjøre mer tid til å utforske internett). Eller hver gang han starter i ny jobb, da det første han gjør er å automatisere flest mulig av arbeidsoppgavene sine (slik at han frigjør tid til å utforske, vel, internett – og intranett).

Boka har en effektiv spenningskurve, selv om leseren selvsagt vet hva som kommer til å skje. Snowden forklarer både hvordan han og resten av systemet jobber med å overvåke sivilsamfunnet i tillegg til fremmede makter, og hvordan han selv får mer og mer problem med å rettferdiggjøre sin del av arbeidet. Han forteller om alle avveiinger han måtte ta før han ble varsler, men ikke minst om alle tekniske og sosiale tiltak han måtte gjøre for å være sikker på å faktisk få varslet, og ikke bli tatt og truet til stillhet for tidlig. Boka gir også en forklaring på hvordan han havnet i eksil Russland av alle steder (det var ikke planen), som for min del gjør det hele mer troverdig (ikke at det finnes mange steder å «gjemme seg» fra Uncle Sam, men Rusland?!).

Permanent Record er en velskrevet bok om et tema som er svært relevant for oss alle. Litt ære bør derfor gå til Joshua Cohen, som Snowden selv gir æren for at hans rotete notater har blitt en lesverdig tekst. Jeg avslutter med et sitat som både har passende grad av «storebror ser deg», men også er et knakende godt argument for å lese papirbok, om du trenger sånt:

[Once] America’s spy agencies had proven to themselves that it was possible to passively collect all of your communications, they started actively tampering with them, too. By poisoning the messages that were headed your way with snippets of attack code, or «exploits,» they developed the ability to gain possession of more than just your words. Now they were capable of winning total control of your whole device, including its camera and microphone. Which means that if you’re reading this now – this sentence – on any sort of modern machine, like a smartphone or tablet, they can follow along and read you. They can tell how quickly or slowly you turn the pages and whether you read the chapters consecutively or skip around. And they’ll gladly endure looking up your nostrils and watching you move your lips as you read, so long as it gets them the data they want and lets them positively identify you.

(Side 326)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

The Lost Continent – Bill Bryson

Mirthful Leave a comment

Jeg fant en kopi av Bill Brysons The Lost Continent på Fretex i Storgata på Lillehammer på vei hjem fra høstferie i år. Jeg eier en del Bryson-bøker, men ikke denne (før nå), av en eller annen grunn. Jeg innbiller meg at jeg har lest den, en gang rundt årtusenskiftet, men kanskje jeg lånte den på biblioteket? Vel, jeg begynte på den ganske med en gang (jeg hadde pakket ufornuftig og det var den boka som var lettest tilgjengelig mens jeg fortsatt var på reise), men kom ikke mange sidene ut i boka før jeg ble veldig i tvil om jeg faktisk skulle lese videre.

Jeg skrev aldri om min seneste gjenlesing av det som har vært favoritten min av Brysons bøker, Notes from a Small Island (men her er et lenger innlegg om den fra 2015). Jeg leste den om igjen rett etter å ha lest The Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island, delvis for å motvirke skuffelsen over oppfølgeren, og husker at jeg la merke til minst et tilfelle av fettfobi (han er lite sjarmerende i sin karakteristikk av en familie han deler frokostsal med på en B&B), men det var en litt ubehagelig hump på en ellers trivelig tur, liksom.

Men i denne boka? Det er fettfobi på hva som føles som annenhver side. Det starter allerede på side 6 (trigger warning, by the way):

Iowa women are almost always sensationally overweight – you see tham at Merle Hay Mall in Des Moines on Saturdays, clammy and meaty in their shorts and halter tops, looking a little like elephants dressed in children’s clothes (…) the teenaged daughters of these fat women are always utterly delectable, as soft and gloriously rounded and naturally fresh-smelling as a basket of fruit. I don’t know what it is that happens to them, but it must be awful to marry one of those nubile cuties knowing that there is a time bomb ticking away in her that will at some unknown date make her bloat out into something huge and grotesque, presumably all of a sudden and without much notice, like a self-inflating raft from which the pin has been yanked.

Ja, og så ispedd litt creepy «voksen mann som snakker om hvor attraktive tenåringsjenter er», da. Lekkert.

Da de neste to tilfellene kom på side 25 og 30 lurte jeg veldig på om jeg bare skulle la boka ligge igjen på Lillehammer, for å være helt ærlig. Men så ble det til at jeg leste videre, med en sånn litt sykelig fascinasjon. Og jeg begynte å markere alle stedene Bryson er fettfobisk, rasistisk og diverse-andre-former-for-«istisk» (blant annet en ganske rett fram funkofobisk setning). Ikke alle tilfellene er like clean-cut som det jeg siterte over, ofte er det bare en helt unødvendig bemerkning om hvor utrolig feit en person han møter er, og rasismen er ganske merkelig, for den dukker opp innimellom ærlige forsøk på å være anti-rasistisk og fortelle om historiske skeivheter, men den er der likefult.

Men det merkeligste med boka er at den liksom ikke har noen egentlig rød tråd. Undertittelen er «travels in small-town America», men Bryson besøker storbyer som Philadelphia, Washington DC og New York. Og når han er i små byer hører vi ofte mer om motellet enn om byen. Og uten at jeg har tenkt å kontrolltelle sidene vil jeg tippe at mer enn 50 % av handler om at Bryson sitter i bilen på vei mellom byene han besøker. Han besøker 38 av «the lower 48 states» (kanskje ikke rart det blir mye bilkjøring), uten at det er spesielt opplagt hvorfor han ikke også besøker de ti siste. Og det verste er at det jeg skrev om Notes from a Small Island, «Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits», ikke stemmer om denne boka. Mye av tiden gir han inntrykk av at han heller ville vært hjemme, og det er et veldig dårlig utgangspunkt for en reiseskildring.

Hadde det vært en fantastisk reiseskildring hadde den likevel vært ødelagt av all forakten Bryson viser for sine medmennesker, men nå er det hele bare trist. Ikke minst fordi Bryson selv ikke akkurat er en sylfide og fettfobien hans går også ut over ham selv, i Santa Fe skal han besøke niesen sin som studerer der og klarer å karakterisere seg selv som ekkel to ganger i løpet av få sider, inkludert når de faktisk treffes og han «embarrassed her – possibly even grossed her out – with a hug» (side 231). Man kan bli deprimert av mindre.

Grønt = fettfobi, rødt = rasisme, gult = diverse andre ismer/fobier, blått = faktisk interessante partier.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Mirthful Leave a comment

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.