Stikkord: memoir

Patch Work: A Life Amongst Clothes – Claire Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg er usikkerpå hvor jeg hørte om Patch Work, men jeg har hatt den på bokhandlelista (altså bøker jeg skal kjøpe når det passer seg sånn) en stund, så når jeg skulle bestille noen andre kles-relaterte bøker her nylig ble den med på lasset, og så fristet den såpass når den ankom at jeg leste den med en gang. Det viste seg riktignok at det var en veldig annerledes bok enn jeg trodde det skulle være. Jeg forventet en mer klassisk selvbiografi, og mye mer om Wilcox’ arbeid med klær på V&A og andre steder. Dette er noe helt annet.

Wilcox skriver riktignok om livet sitt, og om arbeidet, men boka er ikke en sammenhengende fortelling, men mer en samling prosadikt som beskriver løsrevne situasjoner og perioder i livet hennes. Språket er lyrisk og den fragmenterte fortellingen blir nettopp et slags lappeteppe som beskriver et liv. De sterkeste avsnittene er de som handler om tap, en baby som ikke levde, foreldre som dør. De avsnittene som handler om arbeidet på museet er evokative og får meg til å angre på at jeg ikke stakk innom V&A når vi var i London sist. Neste gang må jeg dit.

Jeg fløy gjennom boka, så jeg skal ikke på noen måte hevde at den var dårlig, men jeg har fortsatt lyst til å lese den andre boka, den selvbiografien med masse detaljer om kles-kuratering. Nu vel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Priestdaddy – Patricia Lockwood

Mirthful Leave a comment

Jeg hørte først om Patricia Lockwoods memoar Priestdaddy på podcasten Reading Glasses, og slang den med på en bokbestilling der jeg trengte å oppnå en høyere sum for gratis frakt kort tid etterpå. Senere har jeg også sett den nevnt andre steder, uten at jeg husker hvor. Gjennomgående for de som har nevnt den har vært at de har understreket hvor hysterisk morsom den er, og det ser man jo også at alle som har blitt blurbet fokuserte på.

Så kanskje er det hovedforklaringen på hvorfor jeg er litt lunken, for jeg lo ikke. Ok, jeg trakk på smilebåndet et par ganger, men jeg forventer jo mer enn det når «alle» snakker om noe som stor humor. Ikke min humor, tydeligvis.

Bortsett fra det er boka interessant nok. Lockwood har vokst opp i en familie som er like spesiell på sin måte som det Tara Westover sin er. Også her er det religion involvert, Lockwoods far er katolsk prest (han konverterte etter å ha skaffet seg både kone og barn og har derfor fått unntak fra sølibati-påbudet). Lockwood og mannen hennes har havnet i en økonomisk situasjon som gjør at de ser seg nødt til å takke ja til å flytte «hjem» i en periode, og boka handler først og fremst om de månedene de bor hos hennes foreldre, ispedd generøse mengder tilbakeblikk til tiden før hun flyttet hjemmefra og årene hun bodde andre steder.

De mest interessante partiene i boka er de hvor Lockwood kommer inn på den katolske kirkes grufulle historie med seksuelt misbruk av barn. Hun er kort innom noen forsøk på årsaksanalyser, jeg kunne ønsket meg mer av det, for det lille vi får viser interessante innfallsvinkler, som denne:

It is probably the last conversation like this the seminarian and I will have. After his ordination, particular friendships with women will be discouraged. I understand why, but in a wider sense, it is frightening. If you are not friends with women, they are theoretical to you. (Side 201)

Dessverre blir det med noen korte blaff, det er også en medvirkende årsak til at jeg er lunken. Boka var verdt å lese, men jeg kommer ikke til å lese den igjen, og derfor sender jeg den nok videre ut i verden.

Jeg har bestemt meg for å klassifisere boka som en «katte-bok», med på Lockwoods flyttelass er nemlig katten deres, den må bo på soverommet deres under hele oppholdet siden faren ikke liker katter, og akkurat den detaljen er definitivt med på å tegne bildet av hvem han er. Så da får jeg krysset av «Puss in Boots» på Shrek-bingoen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Educated – Tara Westover

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.

Westover vokser opp i en spesiell familie. De er mormonere, men det er bare forbokstaven. Faren er overbevist om at «staten» før eller senere kommer til å komme for å ta ham og at endetiden er nær, og forbereder seg på begge deler, blant annet ved å hamstre mat og bensin. At skolemedisin er gift er en etabler «sannhet», moren produserer homeopatiske medisiner. De eldste barna går en stund på skole, men ettersom faren blir mer paranoid trekkes de ut av skolen og blir undervist av moren en stund før hun gir opp og barna får klare seg selv. Det er uansett behov for arbeidskraften deres i farens «scrapyard» og lite tid og energi til skole. De yngste barna er født hjemme og fødselen har ikke engang blitt meldt til myndighetene, så når de etter hvert får behov for papirer er det ikke bare-bare å få ordnet det.

Søskenflokken reagerer ulikt på situasjonen. Taras eldre bror, Tony, gjør opprør og forlater familiegården for å fortsette skolegangen. Det er muligens det som redder Tara også, i alle fall er det det som gjør at hun begynner å tenke at utdannelse er mulig, selv med de noe frynsete forutsetningene hun besitter. Hun begynner med å prøve å skolere seg selv, men de tilgjengelige materialene er begrensede og hun ender med å lese religiøse skrifter:

In retrospect, I see that this was my education, the one that would matter: the hours I spent sitting at a borrowed desk, struggling to parse narrow strands of Mormon doctrine in mimicry of a brother who’d deserted me. The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand. (Side 75)

Men veien til løsrivelse er ikke enkel. Ønsket hennes om skolegang og selvstendighet sees som et svik. Og verre blir det jo lenger hun beveger seg fra farens forestilling om verden.

Educated er en sterk historie, om kunnskapstørst, om å lykkes mot tilsynelatende uoverkommelige odds, om familiebånd og løsrivelse. En bok som vill prege meg lenge.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bildhuggarens dotter – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

Omslaget til Bildhuggarens dotter av Tove Jansson som viser et selvportrett av Tove Jansson, en ung, hvit kvinne med blondt, langt hår, ikledd gul singlet og blått skjørt, står med hendene på hoftene foran en grønn vegg og en uoppredd seng.Jeg måtte jo kjøpe én Tove Jansson-bok i Helsinki, og valget falt på Bildhuggarens dotter. Senere i oppholdet kom jeg over bildet som er brukt på forsiden «i levende live» på Ateneum, så jeg kunne nesten ikke valgt bedre.

Bilhuggarens dotter er en barndomsskildring, men det er ikke en kronologisk historie, snarere er hvert kapittel en slags vignett over en hendelse eller et viktig sted eller person i Janssons oppvekst. Jansson vokser opp i et bohemsk hjem, der kunstnerforeldrene Viktor Jansson («bildhuggaren») og Signe Hammarsten begge bidrar både til det som vel må kalles forsømmelse av barna, men også til hverdagsmagi og (positivt) skjellsettende opplevelser.

Vi knorrade i öknen och var oavbrutet olydiga därför att Gud tycker så mycket om att förlåta syndare.

(Side 14) Jansson forteller fra et barns synspunkt, men med mange vendinger som er hentet rett fra de voksnes samtaler og forsøkt tilpasset et barns verdensbilde. Det er en kombinasjon av rett fram saklighet og vill fantasi som gjør de små historiene besnærende å lese. Det er lett å kjenne igjen stemmen fra fortellingene fra Mumidalen, kanskje særlig Lille Mys replikker.

Pappa älskar alla djur för de säger inte emot honom. Han tycker mest om dem som är ludna. Och de älskar honom också för de vet att de får göra precis vad de vill.

Med fruar är allting annorlunda.

Om man gör skulpturer av dem blir de kvinnor men så länge de är fruar är det svårt. De kan inte ens stå modell och de pratar för mycket. Mamma är naturligvis ingen fru och har aldrig varit det.

(Side 87) Boka har (ikke overraskende) mange likheter med Sommarboken, som jo også handler om Janssons barndom, men jeg tror faktisk jeg synes Bildhuggarens dotter er enda bedre (men kanskje det er på tide å lese Sommarboken igjen?).

Jeg krysset av ruta «En sakprosabok på under 150 sider» i Sakprosaseptember med denne.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Jeg burde kanskje sagt nei – Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg

Mirthful Leave a comment

Jeg vurderer å plassere Jeg burde kanskje sagt nei av Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg i bingoruta «Ny sjanse til forfatter du IKKE liker». Jeg har riktignok ikke har lest noe av Else* før, men å lese denne boka er likevel å gi henne en ny sjanse. For skal jeg være ærlig liker jeg ikke Else. Det vil si, jeg liker ikke tv-personligheten Else. Privatpersonen Else har jeg selvsagt ingen forutsetning for å mene noe om, og egentlig tror jeg hun er ganske trivelig. Men tv-personligheten er totalkrasj med mine preferanser for hva som er god underholdning og jeg synes vekselsvis det er masete og pinlig.

Boka er en utforsking av Elses (manglende) evne til grensesetting. Hva er det som gjør at hun ikke sier nei, og til og med selv foreslår villere og villere stunts? Finnes det egentlig noen grenser for hva hun vil si ja til? Og, kanskje et like viktig spørsmål, burde det finnes grenser, eller er det faktisk helt greit å danse i Spektrum kun iført sombrero når du er 80?

Jeg sier det er en utforsking, men som leser føler jeg vel at det ikke fører til så veldig mange svar. Eller… boka har et slags svar, og når jeg leste den ferdig i begynnelsen av april følte jeg at Else kanskje hadde kommet fram til en eller annen selvinnsikt. Noe med å finne en balanse:

Sannheten er at jeg fortsatt surrer det til for meg selv oftere enn jeg skulle ønske. For noen uker siden skrev jeg et utkast til avslutningskapittel. Mine siste ord var «Jeg slutter». Essensen var at jeg skulle si opp jobben min. Trekke meg tilbake fra offentligheten. Finne en annen vei. Men så, kanskje på grunn av den lille innsikten jeg har fått underveis, klarte jeg å gjennomskue meg selv. Nå gjør jeg det igjen, tenkte jeg. Det er liksom enten å gifte seg i Spektrum eller å trekke seg totalt tilbake og starte bortgjemt bar i utlandet. Jeg må finne den helvetes balansen! (Side 198-199)

Men så oppdaget jeg at «Else gifter seg i Spektrum» var blitt en reell greie siden boka ble skrevet ferdig (det har sikkert vært kjent en stund, altså, jeg bare følger ikke med). Og siden det er brukt som eksempel på den ene (grenseløse) ekstremen i avsnittet over begynner jeg jo å lure på om jeg overhodet har forstått noe. Jeg ønsker henne og den utkårede alt godt, men jeg tror verken tv-personligheten eller forfatteren Else får flere sjanser hos meg.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

_________________
* Jeg ville vanligvis brukt etternavnet til en forfatter, men det blir fryktelig merkelig å si «Furuseth» når hele Norge kjenner henne som «Else».

I’m Glad My Mom Died – Jennette McCurdy

Mirthful Leave a comment

Om du ikke har hørt om Jennette McCurdys I’m Glad My Mum Died før nå tilbringer du tiden din på et helt annet sted på internettet enn meg. Jeg har hørt om den både på podcasten Books Unbound, på Instagram, på Twitter (før jeg jumped ship) og sikkert enda flere steder. Til slutt ga jeg etter og kjøpte den, delvis fordi jeg tenkte den kan få fylle ruten for «Sakprosa om popkultur» på sakprosaseptemberbingobrettet.

McCurdy forteller om en dysfunksjonell barndom og oppvekst. Moren overfører sin egen (tapte) drøm om å bli skuespiller over på datteren, men dynamikken mellom de to er forskrudd lenge før Jennette er gammel nok til å få noen roller. Datterens eksistens handler om å gjøre moren glad. Mor-datter-relasjonen er snudd på hodet fra start.

I’m immediately disappointed, if not horrified, when I see what I’ve received as my present for my sixth birthday. Sure, I like Rugrats, but this two-piece outfit-a T-shirt and shorts-features Angelica (my least favorite character) surrounded by daisies (I hate flowers on clothes). And there are ruffles around the sleeves and leg holes. If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles.

«I love it!» I shout excitedly. «It’s my favorite gift ever!»
I throw on my best fake smile. Mom doesn’t notice the smile is fake. She thinks I genuinely love the gift. (Side 5)

Egentlig har jeg med dette sitatet for å vise hvordan Jennette allerede som seksåring undertrykker sine egne følelser for at moren skal være fornøyd, men jeg må innrømme at når jeg leste linja «If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles» var responsen jeg ytret inne i meg «Same, girl, same», så jeg måtte humre litt for meg selv på tross av det tragiske i historien.

Og nettopp det er kanskje bokas største styrke. Den forteller nådeløst ærlig om psykisk mishandling, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og usunne relasjoner, men den gjør det med en underliggende humor. Uten humoren hadde dette blitt så bekmørkt at det neppe hadde vært særlig leselig annet enn for spesielt interesserte.

McCurdy forteller i presens, et grep som sannsynligvis er ment å skape nærhet til historien, men det funker ikke helt for meg, jeg blir litt forstyrret av at alt skjer «nå». Kanskje er det derfor jeg bare blir sånn passe engasjert i McCurdys historie? For selv om boka holder på interessen min og jeg blir både indignert og litt trist av mishandlingen hun utsettes for føler jeg meg ikke direkte berørt (og det er ikke akkurat vanskelig å få tårene mine til å renne vanligvis). Men det er likevel en lesverdig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

We Have Always Been Here – Samra Habib

Mirthful 1 Comment

We Have Always Been Here av Samra Habib har versert på forskjellige lister over «LGBTQ+ non-fiction to look out for», så når jeg skulle bestille en annen bok nylig og måtte legge flere i handlekurven for å få gratis frakt (altså, ja, jeg skjønner jo at det er et billig salgstriks, men jeg bruker jo heller penger på flere bøker enn på porto likevel) sjekket jeg TBR-lista og plukket denne.

Habibs familie bor i Lahore i Pakistan. De er Ahmadi, en retning innen Islam som er en minoritet og blir forfulgt i Pakistan, og Samras foreldre bestemmer seg for å emigrere til Canada, rett før hun skal begynne i sjette klasse. Livet i det nye hjemlandet blir vanskelig for hele familien. Hjemme i Pakistan har de levd i relativ rikdom, og faren har vært en aktiv entreprenør som har bygd hus og tjent greit med penger. I Canada havner de nederst på rangstigen, og faren sliter med å få seg jobb blant annet på grunn av språkproblemer. Barnas møte med den Canadiske skolen er heller ikke blidt. Når hun er 13 får Samra vite at hun er lovet bort til fetteren sin, som er mange år eldre og som har flyttet til Canada sammen med dem. Hun føler seg maktesløs under forventningene fra foreldrene og det muslimske miljøet de lever i og noen få år senere gjennomfører hun den religiøse vielsesseremonien nikah uten protester.

For years afterwards, my mother would remind me of how I signed the nikah papers that night without any hesitation. The fact that I didn’t resist was an indication that I was okay with the arrangement, and this belief absolved her of guilt and shifted some of the accountability onto me. That particular detail and her memory of it would haunt me as I tried to undo the damage it caused. I started to internalize my mother’s belief that my lack of resistance was my way of consenting and that I was responsible for what had happened. I carried the guilt within me, holding myself accountable for not saying anything earlier, even though I felt that I couldn’t. (Side 82.)

Det unge paret er ikke forventet å leve som mann og kone (heldigvis!) og selv om Habib føler seg fanget leder «ekteskapet» paradoksalt nok også til større frihet for henne, siden hun som gift kvinne ansees som mer voksen og på ett vis beskyttet.

Dette er bare starten på Habibs kamp for å få lov til å være seg selv og finne sin egen identitet. Først etter ennå et mislykket ekteskap – denne gangen til en innfødt canadier – begynner hun å teste ut det å kalle seg selv «Queer».

Jeg blir mer intellektuelt enn emosjonelt engasjert av Habibs historie og jeg mistenker at det delvis skyldes hennes fokus på å finne sin identitet som skeiv muslim i religiøs forstand, ikke bare sekulær, «etnisk» muslimsk identitet. Spiritualitet er virkelig ikke min greie. Samtidig kan jeg lett anerkjenne hvor viktig Habibs historie er som en representant for en gruppe som har vært lite synlig. Kampen for skeives rettigheter i vesten har historisk vært både hvit og binær og å finne skeive forbilder fra etniske eller religiøse minoriteter har vært vanskelig.

I had naively assumed that no longer keeping my queer identity a secret would help me find my people. In reality, it pushed me further into the hole of isolation. It seemed that no one in the queer spaces I visited-dance parties, art shows, Pride events-was curious about why there were hardly any people of colour – and hardly any Muslims – in their midst. I felt even more invisible. (Side 166.)

For å gjøre sin del for å bøte på denne usynligheten starter Habib et fotoprosjekt der hun portretterer skeive muslimer, og bokas siste del er mer fokusert på historiene til noen av menneskene hun møter gjennom det prosjektet enn Habib selv.

We Have Always Been Here er utvilsomt en viktig bok her og nå, men jeg er ikke sikker på at den er god nok litterært til å stå seg over tid. Når (ikke hvis) vi kommer dithen at å være skeiv og muslim ikke er noe oppsiktsvekkende klarer jeg ikke helt å se for meg at den vil bli stående som noen klassiker man likevel «må» lese. Men her og nå? Joda, her og nå bør du absolutt lese den.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This Much is True – Miriam Margoyles

Mirthful 1 Comment

Grand old dame, Miriam Margoyles, har (endelig?) gitt ut selvbiografi i en alder av 80. Jeg så This Much is True overalt i London i høstferien, men det var først på flyplassen på vei hjem at jeg fulgte instruksjonen fra Daily Telegraph som er blurbet på forsiden om å kjøpe boka.

Jeg må innrømme at jeg først og fremst kjenner Margoyles som Professor Sprout, men hun har en lang merittliste og jeg noterer at jeg har hørt henne i mange filmer der hun låner stemmen sin til diverse animerte figurer. I senere år har hun gjort suksess på sosiale medier, blant annet TikTok, der hennes no nonsense, no holds barred oppdateringer om hvordan livet er for gamle damer har sjarmert. Det er derfor ingen overraskelse at boka er i samme rett-fra-levra stil. Som for eksempel hennes beskrivelse av erfaringen med de mannlige komikerne i Footlights, som ikke skulle ha noe av at en kvinne kom og var morsom på deres hjemmebane.

In truth, my dislike of that whole, largely male, world of comedy has never left me. I feel awkward, admitting to such bitterness sixty years later – it seems absurd, it shouldn’t matter; I should have got over it. But I haven’t. The treatment I received by those boys at Footlights was diminishing, pointed and vicious. On reflection, it is they who diminished themselves. I admire the Monty Python creation and I think they were men of genius but they were not gentlemen. Cleese, Oddie and Graham Chapman were total shits – and they have never apologised bar Tim Brooke-Taylor. All the perpetrators went into light entertainment and I went into drama so, thankfully, our paths were to seldom cross. (Side 115)

Jeg var varierende interessert i de forskjellige delene av boka. Første del, om oppveksten som enebarn i en jødisk familie, forholdet til foreldrene og skolegang var engasjerende. Etter den nevnte omtalen av Footlights dalte interessen min, bokas midterste del som omhandler Margoyles lange karriere får fort et preg av namedropping. Ikke at jeg tror det er gjort for å imponere eller noe sånt, men hun har jo truffet og spilt med stort sett alt som kan krype og gå av britiske skuespillere, og det er utvilsomt mange som leser denne boka nettopp for historiene om andre «kjendiser». Men jeg gikk litt lei. Med fare for å virke like «prudish» som Margoyles anklager amerikanerne for å være («America is a prudish country; they don’t like smut. I don’t think they even laugh at the word ‘knickers. It’s hard to do business with people like that.» Side 301) må jeg si at det også blir litt vel mye sex-prat for min smak, men der visste jeg vel i grunnen hva jeg gikk til og kan skylde meg selv. Hun bruker også et helt kapittel (Too Fat to Go to Bed With) på å beskrive sitt forhold til egen vekt, og det oser av så mye internalisert fettfobi at jeg bare ble trist.

Men mot slutten tar det seg opp igjen. Da begynner Margoyles å snakke om politikk, og jeg er here for it. Som hun sier:

I’ve become more political as I’ve got older; I haven’t mellowed – I’ve billowed. I don’t feel like being accepting and understanding, I want to fight more. I’d prefer not to be political, but how can one help it with such a collection of nasty people in charge? (Side 380)

«I haven’t mellowed – I’ve billowed» er et fantastisk bilde, og ett jeg kommer til å stjele rått. Hun snakker om sin jødiske arv og om antisemmitisme. Hun akker seg over Brexit og tenker høyt om hvordan venstresiden kan vinne Brexiterne i arbeiderklassen tilbake. Og hun snakker om å bli gammel.

Så da anbefaler jeg vel de første kanskje 150 sidene og de siste 50. Ca halve boka. Neida, du kan helt fint lese midten også. Men det er de rundt to hundre sidene som gjør boka verdt å lese.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bare en kom tilbake – Randi Johansen Perreau

Mirthful Leave a comment

Rolf Christopher Johansen Perreau og lillebroren Sebastian var begge på Utøya. Christopher var en av de første som ble drept av terroristen. Sebastian, som hadde fått turen til sommerleiren i konfirmasjonsgave av storebroren, overlevde.

Randi Johansen Perreau er en av dem som skriver dagbok. I Bare en kom tilbake får vi utdrag fra dagbøkene hennes, fra dagene før 22. juli og gjennom de grusomme timene og dagene før Christophers status gikk fra savnet til drept (først torsdag 28. fikk familien endelig beskjed!), og i tiden etterpå. Hva gjør et sånt tap med en familie? Hvordan sørger man over ett barn samtidig som man elsker, støtter og ivaretar dets søsken?

Boka er interessant i det at den beskriver en persons opplevelser og erfaringer i tiden etter terrorangrepet. Men av alle 22. juli-bøkene jeg har lest så langt er dette den jeg synes var treigest å komme gjennom. Jeg vet ikke om det er skrivestilen – dagbokformatet er ikke nødvendigvis min favorittsjanger – eller om det er at mye av fokuset er på hvordan familien håndterer katastrofen og det er av en eller annen grunn mindre interessant for meg.

Det er en del wtf-øyeblikk i Perreaus beretning. Som Adresseavisens stedfortredende redaktør som får seg til å si «Dere vet vel nå at han ikke kommer tilbake, det har jo gått så mange dager» (side 39) når familien ber dem la være å trykke bilder av Christopher mens han fortsatt har status som savnet. Eller uttalelsen fra en av Sebastians lærere et stykke ut på høsten: «De andre elevene synes det er så lenge siden 22. juli.» (Side 133.) Som jeg siterte fra Ingen fred å finne var ikke Sebastian alene om å oppleve at skolen ikke hadde forståelse for at han hadde et traume å bearbeide, men det er likevel en sjokkerende ting for en lærer å si. De andre barna? De som ikke var på Utøya? Hva har det med saken å gjøre hva de synes om mengden tid som har gått?

Skal du lese bare en bok om 22. juli er ikke dette den jeg anbefaler, men den var absolutt verdt å lese som en av flere.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.