Minaret – Leila Aboulela

aboulela_minaret I finished Minaret towards the end of November, but have had a hard time finding something sensible to say about it.

I initially found the story fascinating, and at some point I felt I could understand how Najwa ended up going from ‘secular’ to ‘religious’. She never really belongs anywhere and once she ends up quite alone in London, it’s easy to understand how the mosque can feel welcoming in that it provides a sense of belonging and a sort of family. The novel also provides an interesting insight into islamic life in a western society from the inside.

However, Najwa is drawn to religion not just for the sense of belonging it provides, but also seems to find ‘religiosity’ (for lack of a better word), saintliness and religious devotion and submission attractive in itself. This is obviously not a unique trait, naturally I don’t think the entirety of the world’s population defining themselves as religious are just ‘in it for the community’. However, it’s an attraction I find it hard to understand, and this novel did not help me understand it any better (in fact, if anything, it left me more baffled).

Where everything that happens to Najwa underpins her need for a community, nothing – as far as I can see – explains this need for submission to a deity, to the contrary, several parts of her story would rather have me reject the idea that a god worth worshiping would sanction such things.

So, on the whole: Worth reading, but not entirely satisfactory.

Huset ved moskeen – Kader Abdolah

abdolahDet passet i grunnen utmerket å lese Kader Abdolahs Huset ved moskeen i mars, selv om den ikke var på Lyrans liste foregår den tross alt i rett område for jorden rundt-utfordringen.

Huset ved moskeen er en slags familiesaga, og handlingen foregår i Sandjãn i Iran. I åtte hundre år har familien bodd i huset ved moskeen, og en mann fra familien har vært moskeens imam. Ãqa Djãn er familiens overhode, og styrer huset i tillegg til å drive en blomstrende teppehandlerbedrift og være en av de sentrale mennene i basaren og i byen forøvrig. Historien i romanen følger husets beboere, både de “gode” og de “onde” gjennom årene rundt kulturrevolusjonen i Iran og Shaens fall.

Jeg lot meg rive med av historien. Dette er dessuten en bok å lære av, både om Irans historie, noe som er nyttig nok, men også om mellommenneskelige forhold, av det mer universelle slaget.

Anbefales!

Persepolis – Marjane Satrapi

persepolisVi har kommet til Midtøsten i Lyrans jorden rundtutfordring og jeg valgte meg Persepolis, siden den tross alt har stått på “skal lese snart”-lista en stund.

Jeg tror jeg hadde litt for høye forventninger til denne, eller kanskje litt feil forventninger? Jeg er glad i grafiske romaner, så det burde ikke være formatet som hemmer meg, men jeg ble litt mindre engasjert i Satrapis historie enn jeg kunne ønsket. For all del, boka var opplysende, tegningene er til dels svært talende (om de sier mer enn tusen ord skal jeg ikke gi meg ut på en diskusjon om) og jeg fikk et nytt innblikk i det å vokse opp i Iran. Men… Nei, jeg vet ikke. Jeg ble liksom ikke helt fenget.