Din kamp er min kamp – Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal

Si meg, har forlagene sluttet helt med korrekturlesere/språkvaskere/redaktører?

Jeg hadde gledet meg til å lese Kamzy Gunaratnams selvbiografi/politiske kampskrift, og det er virkelig en historie verdt å få med seg. Som jeg skrev på Instagram om morgenen 17. mai (dagen etter at jeg hadde lest ferdig):

«Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.»

Kamzys historie starter i Sri Lanka, under borgerkrigen. Hun er bare et par år gammel når familien flykter. Først drar faren, så følger moren med Kamzy og lillebroren. Jeg vil tro hun uttrykker et savn mange som har måttet flykte fra krig føler på når hun snakker om mangelen på håndfast familiehistorie:

Det sier seg selv at man ikke kunne flytte med alt man eide. I denne perioden ble mye stjålet fra familien min. Det hender jeg blir misunnelig når jeg ser hvordan andre har tykke familiealbum og slektstrær som går langt tilbake. Nedarvede ting som smykker, dokumenter som kunne fortelle noe om mine forfedre og bilder – særlig fotoalbum – er noe av det jeg savner mest. Dette ble ranet under krigen, og det er ikke så mye å gjøre med det. Mamma og pappa kan navnene på sine egne foreldre, men vi har ingen bilder og lite annen informasjon. Jeg har alltid følt det som et stort savn å ikke ha besteforeldre i nærheten. Ikke bare for å ha et sted å gå når krangelen med foreldrene mine blir for mye, men mest fordi jeg har så mange spørsmål.

(Side 22-23.) Familien kommer seg trygt til Hammerfest, og Kamzy forteller varmt om årene i nord. De flytter til Oslo når hun kommer i skolealder, mye for å komme nærmere et tamilsk miljø. Kamzy og broren går både på vanlig skole (selvsagt) og tamilskolen. Det gir dem språk- og kulturkunnskap, men det tar tid, og det går ut over det sosiale.

Klassekameratene mine begynte å stille spørsmål om hvor jeg var på kveldene og i helgene, og jeg forklarte at jeg var på tamilskole og lærte religion, dans, sang og språk. Slik fikk jeg ingen venner på skolen.

(…)

I hele ti år gikk jeg på skole sju dager i uka. Mandag til fredag på den norske skolen, i helgene og ofte på kveldene måtte jeg på tamilskolen. På kveldene var jeg der gjerne for å øve på dansing, synging, poesi og taler foran ulike arrangementer.

(Side 41 og 46.) Å lære tamilsk skikkelig kan ikke ha vært noen ulempe (ikke minst viser jo forskning at flerspråklighet er bra for hjernen), men det må til tider ha blitt vel mye organisert aktivitet for et barn, tenker jeg.

Familien bor på Rødtvedt, i Groruddalen. På skolen er «de synlige innvandrerne» i mindretall, og ønske om å være som alle andre gjør Kamzy bevist på rasisme og kulturelle konflikter. Innad i det tamilske miljøet er det også en høy grad av sosial kontroll. Foreldrene får høre det dersom Kamzy blir sett med en gutt, med feil påkledning eller på annen måte bryter normene. Mye på grunn av dette velger hun en helt annen videregående skole enn vennene fra tamilskolen. Møtet med Handelsgym og Oslo vest blir en øyeåpner for de sosiale forskjellene i Oslo som ikke først og fremst har med hudfarge og morsmål å gjøre.

Jeg reiste den lange veien fra Groruddalen til Ruseløkka. På den tida var jeg så fokusert på hvithet, på hudfarge, at jeg ikke visste om klasseforskjellene i Oslo. 16 år ramlet jeg inn på vestkantskolen – uten å vite på forhånd at byen vår er segregert.

(Side 73.) Det er først etter videregående at hun begynner å engasjere seg politisk. Det starter med NN og aktivisme for å skape oppmerksomhet om konflikten på Sri Lanka. Det er en annen tamil som verver henne til Arbeiderpartiet og gir henne den første dytten inn i politiske verv. Valget av parti er interessant i selg selv, og sier kanskje vel så mye om APs status i det norske samfunnet som om Kamzys politikk (i alle fall i starten). Hun har stemt AP ved skolevalg og også påvirket foreldrene til å stemme AP, altså før hun selv engasjerer seg. Som Kamzy sier det:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

(Side 83) Politikken, AP og AUF leder selvsagt til Utøya, og fortellingen om 22. juli er det vondt, men viktig, å lese. Heldigvis er Kamzy en av dem som reagerer med mer kampvilje etter terroren, ikke en av dem som trekker seg ut av politikken (selv om den reaksjonen er veldig forståelig). Det betyr selvsagt ikke at hun ikke sliter med traumer, og dem får leseren også innblikk i. Mye av det oppsummeres i det åpne brevet til Behring Breivik som avslutter boka:

Da jeg leste navnet ditt, fikk jeg frysninger nedover ryggen. Kroppen min gikk øyeblikk (sic) i panikk-modus. Etter det du gjorde 22. juli 2011, slet jeg lenge psykisk. Jeg sov dårlig, lyder hørtes ut som skudd, og jeg kunne ikke gå inn et sted uten å se etter alle mulige nødutganger. Dine handlinger har skapt varige skader hos meg. Jeg brukte mange år på å legge fra meg paranoiaen. Brevet ditt, som jeg åpnet tredje nyttårsdag, vekket frykten igjen. Du gjorde meg utrygg på mitt eget kontor, på min arbeidsplass, i min by. Atter en gang lever jeg i frykt, en pris jeg må betale for din ytringsfrihet.

(Side 274.) Det er klassiske PTS-symptomer hun beskriver.

Kamzy sjokkerte både partikolleger og folk generelt når hun i  portrettintervju i Aftenposten 30. oktober 2015 sa:

«Behring Breivik burde jobbe i flyktningmottaket i Råde. Det hadde vært en perfekt straff» (…)
«Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han… hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.»
(…)
Jeg fikk moderere sitatene mine i Aftenposten, som publiserte det nederst i saken. Der sa jeg at jeg vet at han er for farlig til å slippe ut nå, og at jeg har behov for å tenke på Breivik som en litt ynkelig person framfor et farlig menneske som dominerer livet mitt. Men jeg trodde og jeg tror virkelig det ville vært en verre straff for ham å bidra til samfunnet han forakter så tydelig, hjelpe flyktninger og ha innvandrere som kolleger.

(Side 156-157.) Jeg forstår godt Raymond Johansen (som Kamzy sier virkelig hater Behring Breivik), men jeg forstår også Kamzy og behovet for å se terroristen som en ynkelig person. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at den verste straffen han kunne fått ville være å jobbe på flyktningmottak. At det kanskje ikke er praktisk gjennomførbart er så sin sak, men tankeeksperimentet er likevel interessant.

Kamzys karriere i politikken har gledet mange (meg inkludert) og forarget andre. At hun møter hets og rasisme er like selvsagt som det er trist. jeg var blant dem som lo oppgitt over begrepet «kronisk norsk», lansert av FrPs Inger-Marie Ytterhorn når Kamzy ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Ytterhorn skrev på Facebook:

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Men Kamzy har selvsagt rett når hun sier:

I ettertid synes jeg det er interessant at verken Varin, Faten eller jeg reagerte sterkt på kommentaren. Jeg kan sikkert tulle med at «kronisk norsk»-betegnelsen var så morsom at det var vanskelig å ta dette her på alvor. Likevel er det trist at vi ikke reagerte. I politikken og samfunnsdebatten pleier vi å si at man må få tykkere hud for å være en aktør. Men skal vi også få så tykk hud at vi ikke reagerer lenger? Jo mer jeg reflekterte over det den søndagen, desto mer forbanna ble jeg.

(Side 187.) Det er kanskje greit å le, men vi bør også bli sinte. Alle sammen. Og så bør vi kanalisere det sinne inn i noe konstruktivt. Noe Kamzy selv i høyeste grad gjør. Vi andre bør la oss inspirere. Kanskje noen av konfirmantene som ble gjenstand for denne talen vil være blant våre fremtidige politikere og samfunnsformere?

Når vi sier «aldri mer 22/7», må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold.
(…)
Men jeg blir sintere og sintere for hver gang jeg snakker om dette. Nå må jeg passe meg for ikke å banne stygt, det er så viktig for meg å nå fram.
– Folkens. Jeg kødder ikke: Vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-åra og de enda hardere krigsåra og fram til i dag.
(…)
Som borgere i et demokrati er det dere som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet er dere med på å velge hva slags samfunn vi skal ha. Gjennom dine handlinger kan du velge mellom frykt og håp. Dine handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge mellom usikkerhet og tillit. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

(Side 249.) Og her kan du egentlig slutte å lese, om du vil, for nå skal jeg – og min indre korrekturleser – utdype hjertesukket jeg startet med.

Kamzys historie er sterk og hun forteller godt, men det er veldig nær ved at historien drukner i det jeg bare kan kalle slett redaktør-/korrektur-/språkvaskarbeide. Det eneste jeg ikke la merke til var rene stavefeil, så kanskje korrekturen er gjort av Word? For ellers var det altså så helt hinsides mye jeg hadde lyst til å bruke rødblyanten på (men jeg lot være, det var en biblioteksbok).

Det er alt fra enkle feil, der et ord er erstattet med et annet eller en annen variant, som sitatet fra side 274 over der «øyeblikk» burde vært «øyeblikkelig», eller på side 213, der begrepet «the fuzz» brukes når jeg er 100 % sikker på at det er «fuss» som menes. Det er jo talende at selv i de sitatene jeg har notert meg fordi jeg synes de er gode har jeg måttet skyte inn et «(sic)» i flere av dem (bare ett fant til slutt veien inn i dette blogginnlegget, jeg har som regel langt flere sitater lagret enn de jeg ender med å bruke).

Det er faktafeil som at Hale Berry var «den første afrikansk-amerikanske kvinnen som vant en Oscar» (side 63); hun var den første som vant for hovedrolle, ikke den først som vant en Oscar. Ok, en filleting, kanskje, men det er så unødvendig.

Det er logiske brister i rekkefølgen i detaljene som presenteres. Som på side 36 der Kamzy sier om moren:

Samtidig begynte hun som morsmålslærer på tamilskolen Annai Poopathy. På norsk betyr det mor Poopathy, og skolen er oppkalt etter Poopathy Kanapathipillai.

Som vi jo alle har hørt om? Jeg tenkte at, ok, jeg får Google Poopathy Kanapathipillai, men før jeg kom så langt fikk jeg forklaringen på hvem hun var, ti sider senere på side 47:

Skolen var oppkalt etter den tamilske kvinnen Poopathy Kanapathipillai. Hun Sultestreiket det året jeg ble født. Hun hadde ti barn og ett barnebarn, men sønnene hennes ble skutt og drept av singalesiske styrker under krigen. Hun var også vitne til menneskerettighetsbrudd utført av de indiske fredsbevarende styrkene på Sri Lanka. For å protestere for våpenhvile begynte hun å sultestreike 19. mars 1988. Hun døde nøyaktig en måned senere. Tamiler over hele verden hedrer hennes minne som et gyllent øyeblikk for tamilske mødres motstandskamp.

I starten av boka fortelles en episode fra flukten fra Sri Lanka, der følget må krysse en elv full av slanger, og det reflekteres over mangelen på håndfaste minner utenom den vannskadde kofferten som var med på reisen. Kort tid senere fortelles den samme historien på nytt med litt andre ord og med de samme refleksjonene over manglende fotoalbum og smykker, uten at det på noen måte henvises til at dette har leseren allerede hørt om. Der og da vurderte jeg faktisk å legge fra meg boka. Jeg er glad jeg leste videre, men det var nærmest på trass, og fordi boka tross alt er ganske kort. Hadde den vært 100 sider lenger hadde jeg sannsynligvis gitt opp.

Det toppet seg for meg – med en oppgitt latter – når jeg kom til siste side:

Martine Aurdal (f. 1978) er forfatter, kommentator, er forfatter og politisk kommentator i Dagbladet. Hun har blant annet skrevet bøker om Siv Jensen og Berit Riise.

(Side 279.) «Sic», må jeg vel nesten få si. You couldn’t make this shit up, her er bildebevis:

Og jeg blir så sur, for det ødelegger leseropplevelsen så til de grader at jeg nesten ikke klarer å anbefale andre å lese boka (i alle fall ikke andre som også er belemret med korrekturlesergenet), og denne historien fortjener så utrolig mye bedre.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.