Det er jo hyggelig å få ting man ønsker seg til jul. Jeg kom aldri så langt som til å se på Typisk norsk på TV, men boka er jo litt mer brukervennlig i og med at man ikke er avhengig av å først finne ut og så huske et spesiellt tidspunkt på akkurat det tidspunktet og være i nærheten av en tv. Sånt er jo bare pes. Boka derimot kan man for eksempel plukke opp når man spiser frokost eller bare tilfeldigvis har noen ledige minutter.

Og det har jeg altså gjort.

Man kan vel si at jeg nå vet langt mer om norsk språkhistorie enn jeg gjorde før jul. Ikke at det egentlig skulle så mye til, selvsagt, og mye av det jeg nå vet har jeg sannsynligvis glemt igjen snart (med en hjerne som lekker som en sil blir det gjerne sånn). Men da kan jeg jo lese boka om igjen. For den var riktig så underholdende. Det var vel kanskje særlig alt «ekstramaterialet» som var underholdende, med det kan man jo også lese igjen. Boka inneholder nemlig, foruten språkhistorie fra unionsoppløsningen til i dag delt inn i tiår, bokstavenes historie, ords opprinnelse, forsøk på gjenoppliving av gamle ord og «Folkets ordbok» som kanskje var noe av det mest fornøyelige, der var det nemlig svært mye nyttig. «Automagisk» har jeg vel hatt i mitt aktive ordforråd en stund, men arrogasme («den nærmest sanselige gleden man kan ha av å plassere en velformulert (men ganske arrogant) replikk på riktig sted til rett tid) for eksempel var en praktisk nyhet.

Boka kan altså i høyeste grad anbefales, og jeg har store planer om å prøve å få med meg i hvert fall ett eller to av programmene i den nye serien. Og så var det å melde seg inn i kjell-bevegelsen, da.