Lattermilds bokblogg

The Reluctant Fundamentalist – Moshin Hamid

november 16, 2011januar 3, 2019 Mirthful Leave a comment

The Reluctant Fundamentalist is book of the month at NRK Bok, and since it’s a short book and available for the Kindle I thought I might as well play along. And I’m glad I did.

The novel is a monologue by the young Pakistani Changez, told to an unnamed American visiting Lahore. Changez relates how he was educated at Princeton on a scholarship, was a star student and got a job with the prestigious firm Underwood Samson, who specialize in valueing businesses, and whose motto is «focus on fundamentals».

Focus on the fundamentals. This was Underwood Samson’s guiding principle, drilled into us since the first day at work. It mandated single-minded attention to financial detail, teasing out the true nature of those drivers that determine an asset’s value.

He starts his work with them shortly before 9/11, and the narrative relates how things changed with the terrorist attacks. So does his relationship with a girl named Erica, who has been mentally ill after losing her «soulmate», Chris, to cancer and who slowly slips back into illness after the attacks, retreating to an internal, nostalgic world.

The story is a powerful illustration of how the 9/11 attacks forced a lot of people to chose sides in an argument not of their making. The narrative structure is cleverly constructed, the silent American somehow plays an active part in the monologue, and it draws you in, making it a difficult book to put down. The ending is very open, which is undoubtedly one of the novel’s strengths.

Wasim Zahid suggests in the comments at Bokbloggen that «Erica» is a symbol of «AmErica». I hadn’t noticed the suggestive name, but I had already concluded the same thing. Changez falls in love with Erica in the same way he falls in love with the States, but just as his relationhip with the country deteriorates after 9/11, so does his relationship with Erica. It is hard to avoid the symbolism in that the only time Changez and Erica make love is when Changez asks her to pretend he is Chris, just as he is only accepted the American society when he pretends to be «like them» – after having been to Lahore for Christmas (ironically?) he lets his beard grow, which is commented upon by his peers (and superiors). His answer that a beard is quite common where he comes from does not improve the situation.

And just as Erica retreats into nostalgia, so does the United States:

it seemed to me that America, too, was increasingly giving itself over to a dangerous nostalgia at that time. There was something undeniably retro about the flags and uniforms, about generals addressing cameras in war rooms and newspaper headlines featuring such words as duty and honor. I had always thought of America as a nation that looked forward; for the first time I was struck by its determination to look back.

If Erica’s name is symbolic, surely Changez’ is no less so. Wikipedia tells me it is the Urdu version of «Genghis», which could probably be analyzed, but I cannot imagine that it’s similarity to the English word «Changes» is coincidental.

Relevant links (though in Norwegian): Interview with Wasim Zahid. NRK Bokbloggen on the novel – discussion in the comments.

Ned til hundene – Helle Helle

november 15, 2011desember 20, 2011 Mirthful 2 Comments

Når jeg hadde lest ferdig boka i kveld lukket jeg den og sukket tungt. Mannen lurte på hva som var galt. «Boka er slutt,» sa jeg.

Jeg ble anbefalt denne boka av mjoff på Bokelskere.no (vel, rett skal være rett, Ingalill anbefalte også Helle Helle), og tenkte at den var jo verdt et forsøk siden jeg uansett måtte finne meg noen danske forfattere dersom jeg skulle komme meg gjennom den nordiske utfordringen. Likevel var jeg forberedt på å bli skuffet, mine erfaringer med norsk samtidslitteratur er nedslående, så hvorfor skulle danskene være noe bedre? Vel, ikke vet jeg med danskene, men Helle Helle? Hun er storveis. I alle fall å dømme ut fra Ned til hundene.

Sitatet fra tidligere er altså åpningslinjene i boka. Boka er fortalt i førsteperson, og jeg’et har altså nettopp steget av en buss et sted ved kysten på leting etter et sted å gråte – man må formode i Danmark, men det blir aldri nærmere bestemt. Stedet er nokså øde, og det går slett ikke buss særlig ofte, selv i normalt vær, og nå er det i ferd med å blåse opp til orkan. Jeg’et blir hentet inn av et par som bor i nærheten – Putte og John – og får sove på deres sofa. Og der blir hun, og blir viklet inn både i det dagligdagse og det mer katastrofale. Men det er først og fremst det dagligdagse som preger romanen. Her er kaffedrikking, fyring i vedovnen og lufting av hunder.

Stillferdig og likevel intens. Denne boka kommer til å sitte i en stund. Jeg skal nok lese mer Helle Helle.

Det er noe med språket, med det dagligdagse som likevel sier så mye. Jeg-personen har, framkommer det etterhvert, forlatt samboeren sin i «parcelhuset», men før det har hun vært i en depresjon (eller noe slikt) en tid, og ikke gjort stort – knapt kommet seg opp om morgenen – og i alle fall ikke skrevet, som var det hun burde gjort siden hun er forfatter. Likevel tas det hjelpeløst hensyn:

Han var lige kommet hjem med en gave til mig, en uopsprættet digtsamling fra firserne, han sad ved sofabordet og sprættede den op, så jeg ikke skulle have dét at tænke på, jeg har jo så meget andet for tiden.

Jo. Jeg liker det.

Og slutten, slutten er altså bare så bra som den kan få blitt, egentlig, men du må lese boka selv for å få vite hva som er så bra med den (og om du ikke sukker når du lukker boka etter siste side, ja da vil jeg mene det er deg det er noe galt med).

Smakebit på en søndag: Ned til hundene

november 15, 2011november 15, 2011 Mirthful 1 Comment

Søndag var jeg på Bogforum – bokmesse i Forum i København. Helle Helle var der og snakket om sin siste bok, men akkurat det prioriterte jeg bort (det var så mye annet som foregikk, og vi skulle jo se på standene også). Det angrer jeg litt på nå som jeg har begynt å lese Ned til hundene, for jeg skule gjerne vist om hun snakker like gripende som hun skriver. Forhåpentligvis får jeg en ny sjanse til å høre henne snakke en annen gang.

Jeg hadde ikke engang lest en hel side i denne boken før jeg måtte grave etter blyant i sekken for å markere minneverdige setninger. Her kommer de første jeg markerte, som faktisk er åpningslinjene i boken:

Jeg leder efter et godt sted at græde. Det er slet ikke let at finde sådan et sted. Jeg har kørt rundt i bus i flere timer, nu sidder jeg på en vakkelvorn bænk helt ude ved kysten. Her er der ingen færger. Kun en pram, der fragter kreaturer frem og tilbage til en ubeboet ø.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

<3 Libraries

november 15, 2011november 15, 2011 Mirthful Leave a comment

From the Pittsburgh Post-Gazette on Facebook:

Editorial cartoon by Rob Rogers timed for today’s vote on library tax.

This is his editorial description: «All over the country public libraries are coming under siege. The funding is drying up and branches are closing. The lack of access to libraries will hurt the ones who need it most. The library is a great free source that can help even the playing field for those who can’t afford a computer or books or an expensive education. It would be a crime to see them disappear.»

Hårfine floker! – Tania Kjeldset

november 10, 2011april 14, 2020 Mirthful 1 Comment

Jeg leste altså Hårfine floker! av Tania Kjeldset i helgen. Det var forsåvidt et hyggelig bekjentskap. Fanny er en sympatisk niåring av typen jeg gjerne skulle vært venn med når jeg var i samme alder (eller nå, for den saks skyld). Boka starter med at alt går på tverke for Fanny, akkurat slik verden kan gå på tverke av og til, og hvor hver nye ting du gjør bare gjør situasjonen verre, samme hvor godt ment handlingen din var. Heldigvis er det alltid lov å si unnskyld.

Fanny har en venninne som heter Klara og er gammel. Det er ikke bare niåringer verden kan gå litt på tverke for, og når alt er som verst for Fanny viser det seg at Klara har minst like store problemer. Fanny bestemmer seg for å hjelpe Klara og når hun gjør det løser hun samtidig de fleste av sine egne floker.

Som sagt er Fanny selv sympatisk, ellers falt jeg vel mest for familien hennes, men ingen av personene i boka er spesiellt utdypende beskrevet. Skal jeg ha noe å innvende er det vel at dette virkelig føltes som en barnebok når jeg leste den – i motsetning til f.eks. Tonje Glimmerdal som føles som en bok, rett og slett. Men den står nå i hylla sammen med de andre «les selv»-barnebøkene i påvente av at ungen skal bli gammel nok til å gjøre nettopp det, og jeg likte den godt nok til å være litt skuffet over at det ikke later til å finnes flere bøker om Fanny. Tania Kjeldset har derimot skrevet en del andre bøker, så jeg kommer vel til å holde utkikk etter dem, tenker jeg, men i første omgang på loppemarked (der også min kopi av Hårfine floker! stammer fra).

Et slags PS: Hadde den utgaven jeg fant hatt det omslaget som den utgaven som nå er i salg har hadde jeg ikke kjøpt den, tror jeg. Og jeg som pleier å si at utseendet til boka ikke har noe å si. I dette tilfellet synes jeg det gir et HELT annet inntrykk av hva slags bok det er, jeg får nærmest et litt sånn «kioskroman for barn»-inntrykk av det nye designet. Men det er nå meg.

Tematrio: Tegneserier

november 7, 2011november 7, 2011 Mirthful 3 Comments

Denne uken ber Lyran oss: «Berätta om tre serier/grafiska noveller eller romaner som du gillar!»

Jeg leser jo faktisk endel tegneserier, i motsetning til en del av de andre bokbloggerne jeg leser, så det kan bli vanskelig å holde seg til tre… Nåja:

Asterix av Goscinny & Uderzo: Jeg elsker Asterix. Mamma og pappa hadde alle albumene (som var kommet ut på det tidspunktet) når jeg var liten, og det er faktisk et av mine første leseminner: Å sitte sammenkrøllet i sofaen på tv-stua og lese Asterix mens kameraten min Bjarte satt i lenestolen og leste Asterix han også. Når jeg etterhvert lærte engelsk fikk jeg gleden av å oppdage Asterix på nytt, for noe av sjarmen med serien er de utrolige ordspillene som foregår i teksten og de er naturlig nok helt annerledes på engelsk enn på norsk, det ble dermed nesten som å få et helt nytt, ulest sett med serier. Hadde jeg lært fransk skikkelig hadde Asterix vært noe av det jeg hadde gledet meg til å kunne lese.

Nemi av Lise Myhre: Jeg elsker Nemi. Og jeg har fulgt henne nesten helt fra begynnelsen (jeg tror bare det er det aller første albumet jeg ikke har). Nemi (og Cyan) er femåringen i meg, men av og til er hun den vise gamle konen som også bor i meg noe sted, så er hun 13-åringen i meg, og av og til er hun også voksen og nesten middelaldrende, akkurat som jeg. Det finnes så mange fantastiske Nemi-striper at jeg kunne tapetsert leiligheten og fortsatt ikke fått plass til alle jeg gjerne skulle hatt på veggen. Når Karine Haaland i et intervju sa at hun selv lagde striper for voksne og at det bare var 13-åringer som leste Nemi ble jeg så sur at jeg nesten sluttet å lese Karine Haaland (men det blir jo for dumt, for stripene hennes er også herlige). For det første er det jo beviselig sludder, sånn som Nemi selger kan det umulig bare være barn som leser om henne og for det andre er mitt helt ærlige svar at i så fall vil jeg ikke være voksen. (Jeg er forresten ikke mer en 13 på en normal dag, uansett, så jeg vet ikke hva jeg klager over.)

ElfQuest av Wendy og Richard Pini: Jeg elsker ElfQuest også. Jeg lånte dem på biblioteket og leste dem om og om igjen. Når de begynte å komme ut på nytt på norsk for noen år siden kjøpte vi de første delene, men kom deretter på at vi kanskje heller burde kjøpe dem på engelsk. Som sagt så gjort, og nå står hele serien borte i hylla og lyser. Foruten å være en spennede og engasjerende historie tar ElfQuest også opp mange viktige tema rundt sameksistens og viktigheten av tradisjon sett opp mot nødvendigheten av å prøve å gjøre verden bedre. Anbefales på det varmeste, og kan, i følge Wikipedia, leses i sin helhet online.

Og der hadde jeg nevnt tre, gitt. Jeg kunne også nevnt: Calvin & Hobbes, Pondus, M, Corto Maltese, Lucky Luke, Sprint, Gammelpot, Yoko Tsuno, Larsons Far Side, Fables, Maus, Jan Lööf, Castle Waiting og så videre og så videre.

It’s Monday, what are you reading? #6

november 7, 2011november 7, 2011 Mirthful Leave a comment

Books I read last week:

De hengte revenes skog – Arto Paasilinna
Bluestockings – Jane Robinson

Books I reviewed last week:

Bluestockings – Jane Robinson
Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø
Only Time Will Tell – Jeffrey Archer

Books I’m reading now:

A. A. Milne – Thomas Burnett Swann
The Inheritance – Robin Hobb (Kindle)
The Whisky River – Robin Laing
Pride and Prejudice – Jane Austen (Kindle on the HTC)
Hårfine floker! – Tania Kjeldset

Books I’m planning on reading this week:

The Reluctant Fundamentalist – Moshin Hamid

Smakebit på en søndag: Hårfine floker!

november 6, 2011november 6, 2011 Mirthful 5 Comments

I dag har vi satt opp fire nye hyller av typen Bestå fra IKEA og begynt å sette bøker på plass i dem (du kan se Bestå på bildene i dette innlegget og de står mot veggen til høyre i det første bildet). De nederste hyllene befinner seg bak sofaen, så der havnet ungdomsbøkene og bøkene for litt eldre barn. Vi har mye bra! (Og skrekkelig mye rart.) Jeg fant en bok jeg har kjøpt på loppemarked som heter Hårfine floker! og er skrevet av Tania Kjeldset. Jeg kan ikke si at jeg har hørt og hverken boka eller forfatteren før, men ble nysgjerrig, så jeg begynte å lese den. Og her kommer dagens smakebit:

Enkelte dager er det helt grusomt å våkne og være ni år og hete Fanny. Jeg vet ikke hvorfor. Men noen morgener er bare VRANGE! Alt blir galt. Du vet det i det du drar opp øyelokkene og ser i taket. At det kommer til å bli en vemmelig dag!

Det er en følelse jeg kjenner igjen.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Forresten har vi når fyllt de nye bokhyllene omtrent halvveis og mistenker allerede at heller ikke nå har vi faktisk nok hyller. På den annen side har jeg fått plukket ut noen duplikater og noen vi aldri kommer til å lese (igjen) så det blir kanskje en liten gi-bort her snart.

Bokbloggsjerka: Guilty pleasures

november 6, 2011november 6, 2011 Mirthful 3 Comments

Denne ukens spørsmål i Bokbloggsjerka er:

För någon vecka sedan skrev jag om Morgonpasset där de pratade om ”skämslitteratur”. Läser du böcker som du skäms över, kanske till och med så mycket att du känner dig tvingad att skyla över den bokens omslag med ett omslag från en annan bok? Eller har du böcker i din bokhylla som du egentligen inte vill att någon ska se?

Ikke egentlig. Eller kanskje jeg helst skulle si: Ikke nå lenger. Når jeg var tenåring og student leste jeg ganske anselige mengder med Harlequin-romaner. Det var et avbrekk fra mer ordentlig litteratur og fylte et behov jeg hadde den gangen. De ble alltid lest hjemme, og ja, jeg skammet meg nok litt over dem. Nå leser jeg ikke sånne bøker lenger, og det er i grunnen ikke noe annet jeg leser som jeg ikke vil lese på bussen, for eksempel. Det betyr ikke at jeg ikke av og til føler at jeg burde hatt et skilt der det står «Jeg leser Shakespeare og Tolstoy også» – det gjelder vel særlig når jeg leser bøker for barn i offentlighet – men det stopper meg ikke fra å lese, og til og med å le (eller grine) av, bøkene på buss, fly og tog. Jeg fikk forresten den første boka i en såkalt kioskromanserie gratis vedlagt et blad jeg abonnerer på nylig, jeg vurderer å lese den bare for å se hvordan slik litteratur fortoner seg for meg nå til dags. I så fall kommer jeg sikkert til å lese den på bussen. Folk får tro hva de vil.

HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

(Piet Hein)