Ulysses…

IMG_1181
Mitt eksemplar av Ulysses

Tine kommenterte på innlegget mitt om mursteiner at hennes utgave av Ulysses bare har 616 sider. Dette i motsetning til min utgave som er på 933 sider (ikke inkludert end-notes eller introduksjon).

Innholdsfortegnelse
Innholdsfortegnelse

Jeg ble derfor litt nysgjerrig, så jeg sjekket Adlibris, og der kan man se at Penguin Modern Classics utgaven er på 1040 sider, mens den norske pocketutgaven er på 618 sider.

Side 1 av selve romanen
Side 1 av selve romanen

Som dere kan se her har min utgave riktignok ganske brede marger (et must for oss som liker å skrive i bøkene), men ikke urimelig brede vil jeg hevde, det er mye tekst på siden, og antallet ord per linje er rimelig standard. Jeg har ingen norsk utgave å sammenligne med, for ordens skyld.

En naturlig konklusjon å trekke er at den norske oversettelsen rett og slett er betraktelig kortere. rundt 400 sider, faktisk. Det synes jeg er litt skremmende, særlig i en bok av denne typen der språket er så utrolig sentralt. Jeg gjorde et kjapt forsøk på å google anmeldelser av oversettelsen for å se om det ble nevnt der, men fant ingen.

Hva tror dere?

Jeg er blitt utfordret: Mursteiner

Anita har sendt meg denne utfordringen som har sin rot i engelske Big books TAG:

the big books tag– Finn de fem tykkeste bøkene i bokhyllen din som du har lest.
– og de to tykkeste bøkene i din TBR-PILE (dvs.Bøker du ikke har lest enda)

Nå skal jeg ikke si at jeg har sett gjennom absolutt alle kandidatene i hylla for å sjekke sidetall, men dette er i alle fall fem av de tykkeste jeg har lest:

  1. Ulysses av James Joyce (933 sider)
  2. Ship of Destiny (Liveship Traders book 3) av Robin Hobb (903 sider)
  3. Cecilia av Fanny Burney (941 sider)
  4. Shantaram av Gregory David Roberts (933 sider)
  5. Brødrene Karamásov av Fjodor M. Dostojevskij (852 sider)

Jeg fant mange på 600-700 sider, i grunn. Men oppunder tusen later til å være en øvre grense, er bøkene tykkere er de gjerne delt i trilogier (med separat tittel for hver del, både Cecilia og Brødrene Karamásov ble garantert utgitt i flere deler når de kom, men da med én tittel og «Del 1» osv.). Det er like greit, i grunn. Jeg liker mursteiner i den forstand at jeg liker lange, kompliserte historier, men det er ikke spesielt praktisk å lese bøker, selv i pocket, når de blir på 700 sider og oppover. Det blir rett og slett for tungt på alle måter.

To av de tykkeste jeg har på vent passerer denne grensen, de er kjøpt på samme loppemarked for en slikk og ingenting:

  1. Underworld av Don DeLillo (827 sider)
  2. Mason & Dixon av Thomas Pynchon (784 sider)

Nå bør jeg selvsagt utfordre noen andre bokbloggere… Jeg får forsøke å treffe på noen som ikke allerede har blitt utfordret, men har ikke tid til å sjekke så veldig nøye:

Av en annen verden

Hysj! Lesing pågår (selv om hun er på flyttefot og derfor kan få litt vansker)

Anettes bokboble

Og det får holde 🙂

The Fault in Our Stars – John Green

green_starsI finished The Fault in Our Stars a month ago, and the reason I haven’t blogged about it is twofold. Firstly, my blogging energy has been engaged in another project, secondly, I haven’t been quite sure what to say about it, or even how I really feel about it.

Sure, it’s a lovely book. I even cried a little towards the end. But the hype got the better of me, I guess, because I was left feeling a little disappointed. I liked it, but I guess I didn’t really love it. Certainly not with the all encompassing love evident almost daily on my Tumblr dashboard.

So will I read more of John Green’s books? Probably. And I’ll keep The Fault in Our Stars around for the lasses’ enjoyment, perhaps reading it at 14 or so will be more of a life-changing event than reading it at almost 40.

Bad Science – Ben Goldacre

skattejakt-25I purchased Bad Science a while back (quite possibly as much as four years back) with the intention of reading it immediately. For some reason or another that didn’t happen, and it’s been hanging around on the shelf ever since. Now that I finally got around to it I’m very glad I did, and a little annoyed that I didn’t before.

Quite frankly, it’s brilliant. It should be mandatory reading, probably, as it would innoculate (ironically) most sensible people against falling for the more glaring whackery – and some of the not-so-glaring, too.

Goldacre has written what amounts to a textbook on scientific method, explaining by example how tests are supposed to work and how they quite frequently are mangled beyond belief. He also explains why important, but unspectacular results are frequently not published (that a given drug doesn NOT work is important, but it’s hardly exciting). And he teaches you how to tell a good science story in the news from a meaningless one (clue: the way numbers are reported, whether it seems to provide an easy solution to a complex problem and whether sources are referenced so that you could go and check them if you felt like it). Along the way he demonstrates that the human mind is mind-bogglingly strange (why clever people believe stupid things) and that its relationship with the body is even stranger (placebo).

I sure wish I could have read something like this when I was fifteen or so, it would have saved me reading about all the various religious and ‘New Age’ solutions to how the world works and wondering if there was something in it. I never really believed it, but I sure tried hard to convince myself about a few things, mostly religion. In the meantime I somehow grew up and decided I no longer needed a grand answer to life, the universe and everything (or rather a grand question, as we know the answer is in fact 42), and now I can smile in recognition at Goldacre’s waxing lyrical about photosyntesis and how our lungs work:

Like most things in the story the natural sciences can tell about the world, it’s all so beautiful, so gracefully simple, yet so rewardingly complex, so neatly connected – not to mention true –that I can’t even begin to imagine why anyone would ever want to believe some New Age ‘alternative’ nonsense instead. I would go so far as to say that even if we are all under the control of a benevolent God, and the whole of reality turns out to be down to some flaky spiritual ‘energy’ that only alternative therapists can truly harness, that’s still neither so interesting nor so graceful as the most basic stuff I was taught at school about how plants work.

(p. 117. This in response to various ‘alternative’ claims about things that will ‘really oxygenate your blood’ and such.)

Which isn’t to say I nodded in recognition to everything in this book, because it also told me a lot of stuff that I only vaguely knew or that was news to me. The bit about the placebo effect, for example, is fascinating. I mean, the placebo effect is fascinating, did you know it even works on animals? I need to read more about it! Also, the sections on how to read statistics were very helpful. I sort of want to do a statistics course at some point, because not getting things like ‘correcting for cluserting’ annoys me. Even if Ben Goldacre describes it this way:

This is done with clever maths which makes everyone’s head hurt.

(p. 265)

All in all, heartily recommended!

Postscript: Other sections are not so much illuminating as infuriating. I read the chapter on Matthias Rath – The doctor will sue you now – just before bedtime, and it made me so angry I could hardly sleep. A short summary (though it will probably make you angry, too, apologies for that): Rath, not satisfied with selling ‘alternative’ cures to stupid Europeans who ought to know better because they have access to education and information, has taken his ‘cures’ to South Africa and managed to worm his way in to the already disasterous government mindset that HIV is some sort of conspiracy cooked up by the west, that HIV doesn’t cause AIDS and besides the drugs are really poison meant to kill off all Africans. Better spend the money on Rath’s wonder cures. Selling snake-oil to the victims of the HIV epidemic is simply criminal and Rath, from what I can tell, ought to be brought before the International Court of Justice in Haag.

Smakebit på søndag: The Fault in our Stars

Jeg har lest ferdig Bad Science siden sist, jeg har bare ikke hatt tid til å skrive et ordentlig blogginnlegg om den (og den fortjener et ordentlig ett). Det kommer…

green_stars

Nå har jeg begynt på The Fault in our Stars, som den siste personen i verden føles det som. Jeg liker den så langt, men er ikke frelst ennå. At det er en og annen språklig perle her, derimot, er hevet over enhver tvil. Som dette, sitert ganske ofte, med god grunn:

As he read, I fell in love the way you fall asleep: slowly, and then all at once.

(s. 124-125)

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: Bad Science

Nå er det lenge siden jeg sist serverte en smakebit, men her er i alle fall et lite utdrag fra Ben Goldacres Bad Science.

skattejakt-25En del av Goldacres prosjekt er å forklare vitenskapsteori med eksempler fra det vi leser om i media – særlig medisin, både alternativ og etablert – for å gi leseren verktøy til å plukke fra hverandre dårlig vitenskap og dermed unngå å bli lurt. Følgende eksempel kommer fra ganske tidlig i boka og omhandler fuktighetskremer, der Goldacres poeng er at det faktisk er veldig få ting som egentlig hjelper huden bli hydrert og disse er såpass generelt kjent at selv den billigste fuktighetskremen inneholder alt du trenger. Det produsentene gjør for å kunne ta mer penger for produktet sitt eller kapre markedsandeler er å hive inn alle mulige merkelige ingredienser i et vagt håp om at de vil virke og pakke det hele inn i en kvasivitenskapelig sjargong.

(…) on any trip to the chemist (I recommend it) you can find a phenomenal array of magic ingredients on the market. Valmont Cellular DNA Complex is made from ‘specially treated salmon roe DNA’ (‘Unfortunately, smearing salmon on your face won’t have quite the same effect,’ said The Times in their review), but it’s spectacularly unlikely that DNA – a very large molecule indeed – would be absorbed by your skin, or indeed be any use for the synthetic activity happening in it, even if it was. You’re probably not short of the building blocks of DNA in your body. There’s a hell of a lot of it in there already.

Thinking it through, if salmon DNA was absorbed whole by your skin, then you would be absorbing alien, or rather fish, design blueprints into your cells – that is, the instructions for making fish cells, which might not be helpful for you as a human.

(s. 24) Her må man jo få lov til å påpeke at Goldacres innvendinger er så opplagte – hvordan skulle lakse-DNA kunne hjelpe huden min? – at vi må konkludere med at journalisten i The Times enten bare skrev av pressemeldingen fra produsenten uten overhode å absorbere informasjonen eller virkelig ikke har noen anelse om hva DNA er, bare at det høres vitenskapelig og flott ut.

Og nettopp medias framstilling av vitenskap, enten det er seriøs forskning eller kvasivitenskap fra kvakksalvere og andre som hovedsakelig er ute etter å tjene penger, er en av Goldacres ‘pet peeves’ som det heter på nynorsk. Og hvis du virkelig skjønner det han skriver blir det fort en av dine også, om det ikke var det fra før.

Her føles det passende å lenke til en kronikk i Aftenposten i går av Sunniva Rose: Skremmende at det er «greit» å skryte av hvor lite realfag man kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

På skattejakt i bokhylla

Når jeg leste innlegget på Bokstavelig talt om skattejakt i bokhylla ble jeg umiddelbart inspirert til å gå på jakt selv. Men siden ting tar tid er det først i dag jeg har kommet meg så langt. I følge Elisabeth er det flere norske bokbloggere som har gjort det før henne, men det har visst gått meg hus forbi, til tross for at Julies bokbabbel er på min faste leseliste og det var Julie som først oversatte oppgavene til norsk. Akk ja.

Finn en bok med en forfatter eller tittel som har bokstaven Z i seg:

skattejakt-1

Jeg slo til med tre bøker fra samme serie: Azur, Zalt og Tanz av Jon Bing med mesterlige (som alltid) illustrasjoner av Thore Hansen (flinke mannen). Store favoritter (hvordan kan man som bokelsker unngå å like bøker med et biblioteksstjerneskip?) som det er så alt for lenge siden jeg leste. Når jeg plukket dem fram stusset jeg over at det bare var tre, det burde da vitterlig være fire? Akk, jeg mangler Mizt!

Finn en klassiker:

skattejakt-17

Hurra! En anledning til å vise fram en av mine favorittbøker. Selvsagt hva gjelder innhold, men også hva gjelder format. Dette er Pride and Prejudice utgitt i serien Collins’ Illustrated Pocket Classics en gang før 1930 (jeg finner ikke noe årstall fra forlaget, men den ble gitt til Ann fra Aunt Lucy julen 1930). Den har sin egne lille ‘slipcase’ og er innbundet i skinnimitasjon. Og den er altså illustrert:

skattejakt-18Jeg betalte hele 3 pund for herligheten en gang for nesten 15 år siden.

Finn en bok med en nøkkel på omslaget:
skattejakt-11Jeg måtte lete litt, men ble reddet av Jeffrey Archer (lurer på hvor mange ganger de ordene er blitt ytret?). A Prisoner of Birth er klassisk Archer. Herlig engasjerende røverhistorie. Anbefales på det varmeste.

Finn noe i bokhylla di som ikke er en bok:

skattejakt-27

Det har sneket seg inn en og annen ting som ikke er en bok også på våre hyller. Som denne lille samlingen Dr. Who jukselego som har fått plass foran Hamsun.

Finn den eldste boka du har:

skattejakt-19

Den eldste jeg finner er Maria Edgeworths Patronage. Ikke mindre enn førsteutgaven (så vidt jeg kan finne ut) fra 1814 i fire bind. Det knytter seg en ekte skattejaktshistorie til disse, og en skikkelig «at det går ann å være så sløv»-spark megselv historie… Det hadde seg nemlig slik at jeg i det herrens år to tusen og en bodde i Worthing, en koselig liten by på sørkysten av England. En kveld i uken tok jeg toget til London etter jobb for å gå på bokbinderkurs. Siden vi både øvde på å lage egne bøker fra bunnen av og å restaurere gamle bøker var jeg på utkikk etter noe å øve meg på. Dessuten var jeg da, som nå, uhelbredelig boksamler og benyttet de fleste muligheter for å kjøpe brukte bøker. Så da jeg så annonsert et Lion’s Club boksalg i nabolandsbyen satte jeg meg på sykkelen og syklet dit. Der fant jeg litt av hvert interessant av den mer moderne typen. Bøkene var priset etter hvilket bord de lå på, og jeg plukket med meg noen fra både 20 pence bordet og fra 50 pence bordet. Men så fant jeg en kasse med eldre bøker med skinnbind. En del av dem var i ganske dårlig stand, og jeg tenkte at her kan jeg sikkert plukke opp noen bøker å øve meg på, så jeg begynte å se gjennom dem. Jeg fant både noen som så ut som egnede kandidater for oppussing og noen som var i god stand som jeg kunne tenke meg å kjøpe for å lese. Problemet var at kassen ikke sto ved noe bord og heller ikke var priset, og jeg hadde ikke så veldig mye kontanter. I tillegg var armene mine fulle. Jeg gjorde derfor en nennsomt utvalg, basert på en antagelse om at de sikkert ville være minst på et prisnivå som tilsvarte de dyreste hardbackene ellers i rommet og det jeg kunne bære. Så gikk jeg for å betale. Det ble billigere enn fryktet, og jeg pakket fornøyd bøkene bakpå sykkelen og syklet hjem.

skattejakt-20

Bjellen ringte ikke før jeg lå og forsøkte å få sove samme kveld. Maria Edgeworth fra 1814? Var det ikke omtrent da hun levde? Jeg måtte stå opp og sjekke utgivelsesåret i den Penguinutgaven jeg hadde av en av hennes andre bøker. Jo, ganske riktig.

Jeg husker ikke om jeg måtte skru på datamaskina der og da og ta meg på nett med mitt trofaste 56K modem eller om jeg klarte å vente til morgenen etter. I alle fall ble det en grundig gjennomgang av bøkene jeg hadde kjøpt og den informasjonen jeg klarte å finne ut om dem ved søk på antikvariater via Abebooks.com.

Edgeworth var den mest kjente av de jeg hadde kjøpt. i 2001 gikk 1814-utgaven av Patronage for noen hundre pund. Jeg hadde også plukket med meg en tre-bindsroman med tittelen Inheritance «by the authour of Marriage» ene og alene fordi de første ordene var «It is a truth universally acknowleged» selv om fortsettelsen ikke var like kjent. Disse var også i god stand. Bøkene jeg hadde plukket med meg fordi de trengte TLC var Life of Scott i ti(!) bind. Den er verdt en del i god stand, jeg turte derfor aldri å øve meg på mine…

Og altså: Det er jo gøy! Jeg regnet etter og kom til at jeg hadde betalt 30 pence per bok. Altså 1 pund 20 pence for Patronage. Ikke ille. Det er jo den typen funn man hopper opp og ned og roper «Jippi!» for. Hvis det ikke var for at jeg ikke klarer å glemme bildet av den haugen med tilsvarende bøker som jeg IKKE kjøpte. Jeg hadde jo hatt penger til alle sammen til den prisen, og i verste fall kunne jeg sikkert funnet en minibank. Jeg husker heldigvis bare vagt hva som faktisk var i den haugen, det hadde vært en pine å kunne slå opp titler og utgivelsesår, men det var definitivt noen Anthony Trollope fra 1800-tallet der, for eksempel. De lot jeg ligge fordi jeg ikke hadde klart å komme inn i den ene Trollope-boka jeg hadde forsøkt meg på. Noe så ergerlig!

Det er vel som med fiskehistorier, den største fisken er den man nesten har fått.

Finn en bok med ei jente/kvinne på omslaget:

skattejakt-10

Dem er det mange av, men jeg plukket ut den godeste Dorothy. Dette var den første Dorothy Parker samlingen jeg kjøpte, spesialbestilt gjennom Tapir på Dragvoll, om jeg ikke husker helt feil.

Finn en bok som har et dyr i seg (handler om et dyr, eller har illustrasjoner av dyr):

skattejakt-28

Mange alternativer, men jeg må nesten få trekke fram Gerald Durrell. Jeg ble aldri biolog (jeg hadde nær sagt dessverre, men jeg vet ikke om det er dessverre), men i et eller annet parallelt univers er det en Ragnhild som fnatter rundt på jordkloden i feltarbeid for å observere ville dyr og arbeide med bevaring.

Finn en bok med en mannlig protagonist:

skattejakt-16

Favorittboka mi, om man kan si at noe slikt finnes, med favoritthelten min: Robin Hood. Jeg ble først kjent med denne gjennom Bokklubbens Barns utgave på norsk, som heter bare Robin Hood, men etter å ha funnet noen andre av Rosemary Sutcliffs bøker brukt på engelsk måtte jeg selvsagt kjøpe favoritten, The Chronicles of Robin Hood. Nå har jeg to, blant annet en førsteutgave, i tillegg til den norske fra barndommen. Dette er en bok jeg leste minst en gang i året før i tiden. Hyppigheten har dabbet av litt, men den står snart for tur igjen…

Finn en bok med bare ord eller bokstaver på omslaget:

skattejakt-13

Her ble jeg veldig nysgjerrig på de Elisabeth hadde valgt, så de må jeg lese mer om… For min del falt valget på e. e. cummings’ i – six nonlectures. Cummings skrev fantastiske dikt, men denne har jeg tilgode å lese.

Finn en illustrert bok:

skattejakt-14

Denne boka av Greta Molander kjøpte jeg på det første boksalget Trondheim folkebibliotek avholdt. Jeg husker ikke hva som appelerte til meg, jeg hadde definitivt ikke hørt om hverken bok eller forfatter før, men den ble en ganske umiddelbar favoritt. Dette var fg (før Google) og jeg brukte aldri noe videre tid på å finne ut hvem denne Greta var, men nå ser jeg fra Wikipedia at hun faktisk var rallykjører. Det er jo ganske kult. Nå er det vel nærmere 20 år siden jeg leste boka, så nå når den først er ute fra hylla tror jeg jammen jeg skal lese den igjen. Kanskje jeg til og med får blogget skikkelig om den.

Finn en bok med gullbokstaver på omslaget:

skattejakt-12

Shakespeares samlede. Kjøpt rimelig billig på salg på Tapir. Lite lest, siden slike tjukke samlede verker egentlig er helt ubrukelige å lese i. Takke meg til istykkerleste Ardenutgaver. Men det er jo praktisk å ha alt av Shakespeare samlet på ett sted når man plutselig begynner å lete etter noe, selvsagt, derfor har den så langt overlevd alle hylleutrenskninger.

Finn en dagbok (ekte eller fiksjonell):

skattejakt-6

The Noel Coward Diaries er kjøpt brukt i et anfall av optimisme. En av mange særdeles interessante bøker på hylla som jeg aldri har kommet så langt som til å lese. Men én dag…

Finn en bok skrevet av en forfatter med et vanlig navn (f.eks. Smith):

skattejakt-26

Thore Hansen. Vanlig navn, svært uvanlig talent. Flinke mannen.

Finn en bok som har et nærbilde av noe på omslaget:

skattejakt-21

Nærbilde er det i alle fall, det er jo faktisk så nært at det er vanskelig å vite akkurat hva det er bilde av. Vi kan vel gå ut fra at det er whisky. En av mange whiskybøker på våre hyller.

Finn den boka hvis handling er satt lengst tilbake i tid i hylla di:

skattejakt-4

Da ble det Sutcliff igjen. Sun Horse, Moon Horse har handling fra slutten av bronsealderen i England, som Wikipedia kan fortelle meg varte fra ca. 2500 til ca. 800 fvt.

Finn en innbundet bok uten smussomslag (nei, du kan ikke bare ta av omslaget):

skattejakt-5

Vi har nok en del av disse, men ikke så mange romaner. Her er Helle Helles Ned til hundene. En mesterlig bok.

Finn en turkis eller blå-grønn bok:

skattejakt-3

En av mange ting jeg (litt halvhjertet) samler på er Ole Brumm på alle mulige språk. Dette er jeg ikke engang helt sikker på hva er for slags språk… Øst-Europeisk, skulle jeg tro, men hva?

Finn en bok med stjerner på omslaget:

skattejakt-2

Douglas Adams måtte jo få bli med når man først snakker om skatter. Her representert ved Mostly Harmless.

Finn en bok med en annen målgruppe enn “young adults” (ungdom/unge voksne på godt norsk):

skattejakt-8

En oppgave som får meg til å anta at skattejakten har sin opprinnelse på en blogg som hovedsakelig dreier seg om YA. I alle fall ikke akkurat vanskelig å finne noe på våre hyller, men for å ha en morsom historie å fortelle valgte jeg Petrarcas Sonettar til Laura i Sigmund Skards gjendikting. Et par av disse var på pensum da jeg tok Allmenn litteratur på begynnelsen av nittitallet, og siden jeg av og til morer meg med å lære dikt utenat, ligger denne gjemt i hjernen min:

Er dette ikkje elsk, kva kan det vera?
Og er det elsk, å Gud, kva er det så?
Om godt, kvi er det daudebeiskt å få?
Om vondt, kvi er det endå søtt å bera?

Vil eg det sjølv, kva gagn kan tårer gjera?
Og vil eg ikkje, kvifor græt eg då?
Å daudeliv! å frygd eg flyr ifrå!
Eg strir imot – kor kan du endå tæra?

Og vil eg sjølv, kva tener tårer til?
Slik stormar høgt mitt hav med skumvit båre,
og styrelaus i skrale båten stend eg.

Så vesal er min visdom, dåre, dåre!
at ikkje sjølv eg veit kva sjølv eg vil,
eg frys i varmen og i frosten brenn eg.

I 2002 jobbet jeg for et IT-firma i Oslo og fikk denne sonetten på hjernen, men husket ikke hele. Skrekk og gru. Jeg gav meg derfor til å lete på Antikvariat.net etter en brukbar utgave av samlinga, og jeg fant. Dette var i arbeidstiden (vi hadde ingen oppdrag, så alle satt derfor og surfet, dette var rett før vi alle ble sagt opp…) og jeg kan ha utbrytt et «Juhu!» eller lignende. I alle fall fikk jeg spørsmål om hva jeg var så glad for, og måtte forklare hva jeg akkurat hadde funnet, hvorpå en av mine kolleger tørt bemerker «Å den. Kjøp en til meg også, da.» Han kan ha vært sarkastisk.

Finn en sakprosabok:

skattejakt-25

Da kan vi jo ta den jeg leser just nu: Ben Goldacres Bad Science. Skremmende lesing, egentlig, her om dagen leste jeg for eksempel et kapittel som tar for seg Matthias Rath og hans, vel, herjinger er dessverre rett ord, i Sør-Afrika rett før jeg skulle legge meg. Det var en dårlig idé, for jeg ble så SINT og det gjorde det vanskelig å sove. Slå det opp om du har lyst til å bli aggressiv…

Finn en bok som enten er kontroversiell eller som er skrevet av en kontroversiell forfatter:

skattejakt-9

Ha. Vel, Harry Potter er særdeles dårlig likt i visse kretser. Du vet, hekseri og sånt. Ikke bra. Bring back the inquisition. For mange år siden var jeg med på en epostdiskusjonsgruppe – etter å ha blitt invitert vel og merke – der diskusjonen gikk på om Harry Potter-bøkene var onde eller ikke. Jeg forlot gruppen ganske fort, jeg så liksom ikke helt poenget i å forsøke å navigere i diskusjoner om Harry Potters ‘moral’ mellom ortodokse katolikker på den ene siden og wiccanere på den andre. Jeg forsto ærlig talt aldri hvorfor de to grupperingene gadd diskutere med hverandre heller, men det er nå deres sak. I alle fall. Kontroversiell nok?

Finn en bok av en ikke-vestlig forfatter:

skattejakt-7

Flere kandidater her – heldigvis – men valget faller på Azar Nafisis Reading Lolita in Tehran fordi det er en særdeles interessant bok.

Vi hadde en liten diskusjon i påsken. Mamma hadde lest et intervju med noen – nå husker jeg ikke hvem – som sa at han fikk litt panikk hver gang han gikk inn i en bokhandel og begynte å tenke på alle bøkene han ikke hadde lest ennå og aldri kom til å rekke å lese. Mamma og jeg kjente oss igjen, pappa gjorde ikke det. Vi er en lesende familie, så det er ikke fordi han ikke leser. Vel, jeg begynte å tenke på det når jeg gikk på skattejakt, for jammen kan jeg få samme panikkfølelse bare ved å gå gjennom egne hyller. «Å, den må jeg få lest snart!» gikk igjen, men også «Å, den har jeg lyst til å lese igjen!»

Kan noen gi meg et friår eller ti? Jeg trenger tid til å lese.

Den der fjesboka

Man kan nå like denne bloggen på Facebook. Jeg er ikke helt sikker på hva som er poenget med det, men hvem har sagt at det må være et poeng med alt?

Det vil feires – en unnskyldning god som noen – med en giveaway. Det vil si at jeg har funnet noen bøker i hylla som jeg ikke har bruk for, enten fordi jeg har lest dem og ikke kommer til å lese dem igjen, eller fordi jeg har klart å skaffe meg to eksemplarer av en eller annen grunn. Mer detaljer kommer.

I mellomtiden kan du jo nyte denne:

howdoilovetheePostet på den derre fjesboka av Flukten fra virkeligheten (en blogg du både kan (bør) like på facebook og lese jevnlig).

Hytteboken – Atle Nielsen

hyttebokenMamma hadde kjøpt Hytteboken på Mammutsalget, tror jeg. Den gikk meg hus forbi på salget, men når den lå der så tilforlatelig på hyttebordet i påsken måtte jeg kikke litt, og endte med å lese den – mer eller mindre – fra perm til perm. Akkurat det er den slett ikke egentlig designet for. Hytteboken er en bok som er lagd for å småleses i litt her og litt der. Når det er sagt gikk det helt fint å lese den som jeg gjorde også.

Innholdet består av en rekke ting det kan være kjekt å ha på en hytte. Her er historien om hvordan vi endte med så mye ferie som vi kan tilbringe på hytta. Her er bilder av fine hytter, og av mennesker som går på ski og røyker (et av mine favorittoppslag). Her er quiz-spørsmål med en rekke temaer, som er vanskelige nok til å være morsomme (jeg klarte vel knapt halvparten av litteraturspørsmålene sånn på sparket, og det synes jeg er ganske passe). Her er historien om plater Atle Nielsen ikke lenger har i samlingen sin (men som han gjerne skulle hatt, altså plater han på en eller annen måte her mistet). Riktig så trivelig synes jeg det var.

Er det stor kunst? Nei. Det er det da heller ikke ment å være (tror jeg). Men det er virkelig en ganske perfekt bok å ha på hytta, for å smålese litt i her og der, eller lese fra perm til perm om man vil.

En feil har den: Den skulle selvsagt hett Hytteboka. Jeg grøsser litt hver gang jeg må skrive Hytteboken. Noen hang-ups har man jo.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.