Bookshops & Bonedust og Legends & Lattes – Travis Baldree

Mirthful Leave a comment

Jeg har hatt Legends & Lattes av Travis Baldree på radaren en stund, og nesten kjøpt den et par ganger. Men så falt det seg sånn at vi var på Ark for å kjøpe Sarah J. Maas til tolvåringen når de hadde 40 % vennepris her en helg, og da lå Bookshops & Bonedust der og lyste mot meg, og den tittelen var umulig å motstå, så da fikk den bli med hjem. Jeg hadde gjort null research, så det var bare flaks at den er en prequel og derfor fint kan leses før Legends & Lattes. Du får riktignok en spoiler i epilogen, så vær obs på det om du følger mitt eksempel og leser dem kronologisk.

For min del er det bare en fordel med spoilere av typen «det går bra til slutt» for å være ærlig, jeg blir så stresset ellers.

Sjangeren «cozy fantasy» er vel en ganske ny oppfinnelse, og Legends & Lattes var vel en av de første bøkene som ble kategorisert sånn. Det er en fin oppfinnelse, synes jeg, det er den gode gamle «Hallmark film» sjangeren, bare med fantasivesener og magi, noe som gjør det hele litt mer interessant. At Bookshops & Bonedust i tillegg inneholder en bokhandel med en bokhandler som er ekspert på å matche bok og leser er naturlig nok ingen ulempe for denne bokelskeren. Baldree er riktignok amerikaner, men jeg fikk reiselengsel til småbyer i Storbritannia med bruktbokhandler og hyggelige puber. I Legends & Lattes får vi følge Viv mens hun bygger opp en bedrift (og en «familie») fra bunnen, noe som er interessant på en annen måte.

Begge bøkene er akkurat passe spennende, persongalleriet er sjarmerende, du vil dem vel og vil gjerne vite mer om livene deres, noe som jo er en fordel i det som ligger an til å bli en serie – det kommer ny bok i november. Den skal jeg definitivt lese, og om jeg får gjort det i 2025 kan jeg krysse av «three little pigs – read a trilogy or series» på Shrek Quest, så det må jo være et mål.

En advarsel: Om du som meg er glad i gjærbakst vil begge bøkene garantert gi deg cravings.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Cook, Eat, Repeat. – Nigella Lawson

Mirthful Leave a comment

Av og til har man flaks og venner har bøker til overs. Av og til har man enda mer flaks og bøkene det gjelder er signert! Det var slik Cook, Eat, Repeat av Nigella Lawson kom i hus hos meg: Eva Beate hadde et signert eksemplar fra før, men så vant hun en konkurranse der en del av premien var boka med personlig hilsen, så da ble det en bok til overs, og den fikk jeg.

Cook, Eat, Repeat har undertittelen «Ingredients, recipes and stories» og særlig det siste (men også det første) er et hint om at her er det mer å lese enn i den jevne kokebok. Er du bare ute etter en oppskrift kan boka muligens føles litt som klisjematblogginnlegget der du må scrolle deg gjennom sidevis med tekst om forfatterens barndom hos bestemor i Wales før du kommer i nærheten av en faktisk oppskrift. Men i dette tilfellet har fysisk bok faktisk noen fordeler framfor internett, for slår du opp, si, «Beetroot and feta spaghetti» i registeret kan du gå rett til side 292 og finne oppskriften. Ingen scrolling trengs.

Har du derimot lyst til å lese om barndommen hos bestemor i Wales (vel, Nigellas ekvivalent) er dette en kokebok som fint kan leses fra perm til perm. Mange av oppskriftene er i tillegg flettet inn i teksten, så skal du få med deg alle må du nesten lese hele eller jobbe deg gjennom registeret punkt for punkt. Kapitlene er tematisk inndelt, et par av dem er dedikert spesifikke ingredienser (ansjos og rababra), resten mer generelle konsepter. Jeg falt særlig for «A loving defence of brown food» siden mange av mine favorittretter nettopp faller i den kategorien. Ikke særlig fotogent, men akk så godt.

Mye av sjarmen med Nigella Lawson, både som tv-personlighet og kokebokforfatter, er at hun virker så tvers i gjennom hyggelig. Vi kunne vært venner, liksom. Det hadde vært noe, forresten: Invitert over til middag hos Nigella? Cook, Eat, Repeat er skrevet under pandemiens lockdown, og savnet av det sosiale rundt mat gjennomsyrer boka.

So, whenever we can have friends around a table again, I think we have to build on what we’ve learned through lockdown: that cooking and eating are ways to find pleasure, and to share it, and that companionship is as much the measure of a good dinner as the food. What and how I eat matters immensly to me and I can be overwhelmed by despondency if I make something to eat for myself that disappoints. But even I feel that if, having had friends over for supper, the best thing to be said about the evening was that the food was great, I’d consider it a failure. (Side 156)

Ikke alle oppskriftene i boka er like fristende, jeg deler for eksempel ikke Nigellas forkjærlighet for ansjos (men ble overbevist nok av skrivingen til å vurdere å teste en oppskrift eller to og se om jeg lar meg omvende). Og litt merkelig føles det jo å lese i en britisk kokebok om hvordan man lager «Norwegian pork ribs» (uten at jeg dermed sier at det er noe galt med oppskriften). Men jeg har markert utallige oppskrifter jeg har tenkt å teste. Om en av dem skriver Nigella:

This dish says something so fundamental about what cooking is, about how we adapt to ingredients that are new to us, and make them part of our lives. Authenticity is a much overused, indeed much misused, word in cooking; in life generally, come to think of it. Honest borrowing is the natural province of the cook, and recipes are living, evolving entities. (Side 60)

Den aktuelle oppskriften har hun selv lånt, ærlig og redelig, av Ash Sarkar, og heter «Fish finger bhorta». Adaption, der, altså.

Boka har jeg fått av Eva Beate.

 

Statusmelding første kvartal (pluss litt)

Mirthful 1 Comment

Vips hadde et kvartal gått og vi skriver april og straks har jeg bursdag (whohoo!). Leseåret har startet bra, jeg har lest ferdig 33 bøker og ligger dermed godt an for å nå målet på 100. Det betyr jo også at jeg trygt kan tillate meg å ta fatt på noen litt tykkere bøker. Faktisk har jeg allerede lest noen mursteiner, tre av de 33 er på mer enn 500 sider, og da er jeg altså på god vei til målet om minst 7 bøker på 500+ sider.

De andre målene, da? Vel, jeg har opprettholdt streaken på The Storygraph, og det er «bare» 904 bøker som er markert som TBR i biblioteksregnearket mitt, enda jeg har kjøpt bøker både på Mammut og ellers. Jeg har nesten en hel bingo på Shrek Quest (den nederste raden) og har krysset av en del ruter ellers også. Men mest sjokkerende (?) har jeg fullført 6 av 10 på The Storygraph Reads the World. Jeg mangler altså fire land, Kenya har jeg en plan for, Belgia, Nederland og Fillippinene må jeg skaffe en plan for (Belgia kan enkelt løses ved å lese Tintin), men med ni måneder igjen av året bør jeg klare det (så lenge jeg husker det).

Delvis på grunn av den utfordringen ser verdenskartet mitt grønnere ut enn det pleier:

Et verdenskart det de fleste land er lys grå, men noen er grønne. Norge er mørk grønt, USA mellomgrønt og Storbritannia, Kina, Finland, Iran, Island, Sverige, Mexico, Australia, Malaysia, Sør-Korea og Egypt er lys grønne.

Jeg skal definitivt forsøke å gjøre det enda grønnere før året er omme. Ikke helt urelatert til fordelingen på kartet ligger jeg på nesten 50 % «Ja» på spørsmålet «noen mangfoldstrekk», noe jeg også er særs fornøyd med.

Om 2024 ble gjenlesingens år er 2025 så langt preget av uvanlig stor andel nye-for-meg bøker. Bare to av de 33 har jeg lest før. I den forbindelse er kanskje det mest overraskende – for meg, i det minste – at jeg så langt i år har lest ni (9!) helt nye for meg romaner. Til sammenligning leste jeg 12 i hele 2024 og bare 5 i 2023. Jeg skal ikke slå fast at skjønnlitteraturstørken er over for min del, det ville vel være å friste skjebnen, men jeg er forsiktig optimist.

Den kongelige egyptiske automobilklubben – Alaa Al Aswany

Mirthful Leave a comment

Av landene på Storygraph Reads the World-utfordringen i år var Egypt et av de få landene som dukket opp når jeg søkte gjennom uleste bøker i egne hyller. Jeg er usikker på hvordan Den kongelige egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany havnet i hyllene mine, men jeg registrerte den i en av skippertaksrundene mine i 2018, så den har stått der en stund og ventet trofast. Vel, nå er den lest, og jeg har tenkt å belønne trofastheten med ganske umiddelbart å kvitte meg med boka.

Er den så dårlig? Nei. Eller. Jo? De første 300-400 siden leste jeg med vag interesse, men hadde jeg ikke hatt tilleggsmotivasjonen å få krysset av Egypt på utfordringen hadde jeg sannsynligvis gitt opp etter 50-100. Fra 400 og ut (min kopi er på 512 sider) tok spenningskurven seg opp, og det gikk kjappere unna. Men så, når spenningskurven egentlig er nær toppen slutter boka plutselig? Veldig merkelig, faktisk så merkelig at jeg et øyeblikk lurte på om det manglet noen kapitler ved en feil fra trykkeriet.

Ut over mangelen på «closure» på flere av de viktigste handlingstrådene i boka, noe jeg personlig finner særdeles lite tilfredsstillende, har jeg følgende innvendinger:

Boka starter med et metakapittel der forfatteren får besøk av to av hovedpersonene i boka han nettopp har skrevet ferdig, de instisterer på at han ikke kan gi ut romanen uten å inkludere deres egne ord og egne beskrivelser av hendelsene. Dette kunne vært et spennende grep, og innimellom de vanlige kapitlene får vi ganske riktig «jeg-fortellinger» fra de to, men… det gir liksom ingen ting? Først og fremst fordi bortsett fra at de er skrevet i jeg-form er det ingen forskjell i «stemme», ikke mellom de to, og ikke mellom de to og hovedfortellingen, og de tilfører ikke noe radikalt (eller i det hele tatt?) forskjellig synspunkt på hendelsene.

Språket er, vel, jeg har lyst til å kalle det stivt, men det er kanskje riktigere å si at det er det jeg ville kalt «sparse» på engelsk? Forfatteren beskriver rett fram hva som hender og de to ekstra fortellerene beskriver i tillegg hva de tenker, på en slik måte at det minner aller mest om en sånn «fortell hva du gjorde i sommerferien» skolestil. Jeg fikk assosiasjoner til når jeg prøvde å lese Hemingway i hine hårde og gav opp. Jeg søkte på «Hemingways språk» nå og fikk opp artikkelen i Norsk oversetterleksikon som bruker formuleringen «[hans] knappe, rapporterende stil», og jeg synes det er beskrivende for Aswany også. Så hvis du liker Hemingway, kanskje du vil elske denne boka?

Selv var jeg altså ikke særlig begeistret. Nuvel, Egypt er krysset av på utfordringen, og med det har jeg 6/10 land fullført og vi er bare såvidt ferdig med første kvartal. Nå gjelder det bare å ikke glemme å få lest noe fra de fire siste.

Boka har jeg formodentlig kjøpt sjøl.

Limberlost – Robbie Arnott

Mirthful Leave a comment

Limberlost av Robbie Arnott var en annen anbefaling fra Bluesky for Storygraph Reads the World, denne gangen for Australia. Australia har jeg lest bøker fra før, men Arnott skriver om Tasmania, og der tror jeg aldri jeg har «vært» litterært.

Limberlost handler om Ned, først og fremst om sommeren da han var 15, men fortellingen hopper både fram og tilbake i tid så vi får i grunn vite det meste om hans lange liv til slutt. Den aktuelle sommeren er han hjemme på familiens gård – Limberlost – sammen med faren og den eldre søsteren, de to eldre brødrene er i krigen (andre verdenskrig), den eldste i aktiv tjeneste, den yngste fortsatt i treningsleir. Moren døde når Ned var så liten at han ikke husker henne.

These pulses of pride never lasted long. Ned wasn’t shaped to be impressed by himself. (Side 175)

Dette er en sånn bok som kunne vært helt intetsigende, enda en fortelling om en «gammel hvit mann», liksom. Men Arnott lykkes i å trekke meg inn og holde meg fast slik at sidene flyr forbi. Det handler om språket, selvsagt, men også måten historien fortelles på, der han kommer tilbake til de samme hendelsene flere ganger og avslører mer om hvordan ting egentlig henger sammen for hver visitt.

Nå har jeg lyst til å lese mer av Arnott.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Er det trygt å gå hjem nå? – Kristine Meek

Mirthful 2 Comments

Der jeg av og til har følt at jeg approprierer noen andres terror når jeg føler at 22. juli berørte meg personlig, har jeg ingen «imposter syndrome» tendenser hva gjelder angrepet mot Per på hjørnet og London 25. juni 2023. Jeg var riktignok ikke i Rosekrantz’ gate den fredagskvelden, jeg var ikke engang i Oslo siden det nærmeste ledige hotellet når vi kom så langt som til å booke var i Asker, men vi var «i Oslo» for å feire Pride, for første gang til og med, og jeg har venner og bekjente som befant seg i nærheten og mange som like gjerne kunne vært midt i skuddlinjen dersom tilfeldighetene hadde villet det. Selv om de som ble drept, skadd eller skutt mot selvsagt har større eierskap til historien om angrepet enn meg, ødela Zaniar Matapour det som skulle vært en dag fylt av kjærlighet, lykke, stolthet og også trass og kamp for meg og min familie og for mange hundre tusen av mine skeive medmennesker og deres allierte.

Så når Kristine Meeks bok om terrorangrepet kom ut i år var jeg tidlig nok ute til å måtte foreslå den som innkjøp til biblioteket, jeg kunne ikke bare sette meg på venteliste. Til gjengjeld fikk jeg jo boka kjapt, da, siden jeg vel havnet omtrent først i køen (dette er et tips, altså: Hvis du foreslår innkjøp kan du be om reservering i samme slengen).

I Er det trygt å gå hjem nå? vever Meek sammen historiene til mange av de som var på London eller Per på hjørnet denne kvelden med det vi vet om Matapours handlinger i ukene og dagene før, hva som skjedde selve kvelden 25. juni og hvordan livene til de berørte gikk videre (eller ikke) etterpå. Det er effektiv historiefortelling og Meek klarer å få fram mangfoldet i forhistorier og i reaksjoner på en måte som levendegjør hendelsene.

Da politiet forsøkte å avhøre henne, ville Kjersti først ikke si hva hun het. Camilla kjeftet på henne og sa at hun måtte oppgi navnet sitt, men Kjersti hadde låst seg. Hun ville ikke være der, være en del av dette, av denne hendelsen. De varme, gode følelsene de to hadde delt i kjelleren bare minutter tidligere, var som knust i tusen biter. De stod rett overfor hverandre og raknet på hvert sitt vis. Frykten og smerten kom ut av Camilla i form av tårer og gråt, og den rastløse kroppen stod ikke stille. Kjersti mistet stemmen og forsvant dypt inn i seg selv. Hun låste seg i møte med de andre på hotellet, politiet og kriseteamet. Hun ville ikke si et ord, bare synke ned i jorda og bli usynlig, mens Camilla ropte og gråt. Etter en stund gikk de utenfor for å trekke litt luft, for å se om det var lettere å snakke eller bare puste i friluft. Men det ble bare verre. Der, kun ti meter unna, lå det to døde under hvert sitt hvite laken. Kjersti så føttene til den ene av dem stikke ut fra det ene lakenet. For henne var det dråpen. Hun måtte bort. (Side 142)

Noe av det mest frustrerende er å lese om hvordan flere av de berørte strevde med å få hjelp etter hendelsen. Man kunne jo håpet at vi hadde lært etter 22. juli, men det er fortsatt langt å gå, tydeligvis. Noe av problemet var selvsagt at de som ble innblandet var fra mange forskjellige steder i landet, og at de som flyktet fra stedet og aldri ble registrert noe sted ikke fikk oppfølging er forståelig, men at ikke «noen» fikk i oppgave å følge opp de som ble registrert, avhørt og fikk medisinsk behandling er rett og slett skammelig (ikke at det er noe nytt at det psykiske helsevesenet vårt er mangelfult, for så vidt).

En annen ting som blir klart gjennom historien er at når man sier at «representasjon betyr noe» gjelder det ikke bare at det er viktig for alle med rollemodeller, men at mangfold rent praktisk er viktig. Det er jo helt utrolig at ikke PST eller E-tjenesten klarte å koble Bhattis brennende Prideflagg med at Oslo Pride foregikk akkurat da og kunne være et sannsynlig terrormål. Også i statsapparatet vises det at mangfold er nødvendig for bevisstgjøring:

I samtalene som fulgte, var de som jobbet med hva ministeren skulle gjøre og si den neste dagen, ikke i tvil om at dette var et angrep på skeive. Dessverre var de heller ikke overrasket. Mange fra departementet som jobbet tett med Trettebergstuen, hadde blitt rystet da de fikk se meldingene som tikket inn til ministeren etter offentlige opptredener som dreide seg om skeive eller om Pride. Trettebergstuen hadde på sin side blitt overrasket over at de ble overrasket. Visste de ikke hvor hatefulle enkelte var når det gjaldt skeiv tematikk? Trusler og sjikane var hun vant til, og hun hadde lenge fryktet at noen ville gjøre alvor av truslene. Nå fryktet hun hva dette angrepet ville lede til. (Side 157)

Dette er en bok jeg kommer til å ha lyst til å lese igjen, så egentlig kunne jeg like gjerne ha kjøpt den. Ja, ja, det er jo ikke for sent å gjøre det.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Gods of Jade and Shadow – Silvia Moreno-Garcia

Mirthful Leave a comment

I februar ba jeg om tips til bøker jeg kunne lese i The Storygraph Reads the World 2025 på Bluesky, «gjerne ikke bare «samtidslitteratur», hadde vært kult med sci-fi fra Mexico, liksom», skrev jeg og ekkokammeret mitt leverte. For Mexico fikk jeg tips om Mexican Gothic av Silvia Moreno-Garcia, men siden den er klassifisert som horror slo jeg den raskt fra med. Derimot har forfatteren også skrevet i andre sjangere, og Gods of Jade and Shadow hadde biblioteket, så da landet jeg på den.

Bokens hovedperson, Casiopeia, er en slags Askepottskikkelse i begynnelsen av boka, men snarere enn stemoren er det bestefaren, tanter og fettere hun slaver for, i hjemmet i en småby på Yucatán-halvøya, der familien er blant de viktigste i byen. Handlingen foregår en gang på 1920-tallet, «the jazz age» er i full sving og i storbyen har damene kort hår og «flapper»-kjoler, men i hjembyen er det presten og strenge katolske regler som gjelder. Historien starter for fullt når Casiopeia ved et uhell vekker en gammel meksikansk gud, Hun-Kamé, og binder sin skjebne til hans. Han er den rettmessige herskeren over Xibalba, dødsriket, men har blitt utsatt for ett kupp av sin yngre tvillingbror.

Mytologien i boka bygger på Maya-tradisjoner og da særlig Popol Vuh, og det er mulig at noen som kjenner til de mytene vil få en enda rikere opplevelse av boka, men det er slett ikke nødvendig, de begrepene du trenger å forstå forklares gjennom historien og det er i tillegg en ordliste til slutt dersom du føler behov for enda tydeligere definisjoner.

Selve handlingen er godt oppbygd og selv om jeg på et tidspunkt ble nervøs for at vi skulle ende med en slags romanse og «lykkelig til sine dagers ende» (eller til den dødelige partens ende, i alle fall) ble det håndtert på en måte som ga mening i historien uten at jeg måtte kaste boka tvers over rommet (romanser mellom dødelige mennesker og ikke-dødelige vesener er blant mine mest mislikte troper).

Et problem er at forfatteren litt for ofte forklarer meg det som skjer, i stedet for å vise det. Særlig var det Hun-Kamés gradvise menneskeliggjøring som ble vel ofte overtydelig forklart, jeg tror boka hadde vært bedre om forfatteren hadde hatt mer tiltro til leserens forestillingsevner. Det er nok med virkende til at boka ikke ble ordentlig engasjerende for meg, først helt mot slutten, med kanskje femti sider igjen ble den brått «umulig» å legge fra seg. Hadde jeg bare lest den for underholdningens skyld er jeg ikke sikker på at jeg hadde lest så langt, men nå var jeg jo også interessert i det meksikanske, og ikke mist i å kunne krysse av Mexico i utfordringen. Bare en delvis anbefaling der, altså.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Priestdaddy – Patricia Lockwood

Mirthful Leave a comment

Jeg hørte først om Patricia Lockwoods memoar Priestdaddy på podcasten Reading Glasses, og slang den med på en bokbestilling der jeg trengte å oppnå en høyere sum for gratis frakt kort tid etterpå. Senere har jeg også sett den nevnt andre steder, uten at jeg husker hvor. Gjennomgående for de som har nevnt den har vært at de har understreket hvor hysterisk morsom den er, og det ser man jo også at alle som har blitt blurbet fokuserte på.

Så kanskje er det hovedforklaringen på hvorfor jeg er litt lunken, for jeg lo ikke. Ok, jeg trakk på smilebåndet et par ganger, men jeg forventer jo mer enn det når «alle» snakker om noe som stor humor. Ikke min humor, tydeligvis.

Bortsett fra det er boka interessant nok. Lockwood har vokst opp i en familie som er like spesiell på sin måte som det Tara Westover sin er. Også her er det religion involvert, Lockwoods far er katolsk prest (han konverterte etter å ha skaffet seg både kone og barn og har derfor fått unntak fra sølibati-påbudet). Lockwood og mannen hennes har havnet i en økonomisk situasjon som gjør at de ser seg nødt til å takke ja til å flytte «hjem» i en periode, og boka handler først og fremst om de månedene de bor hos hennes foreldre, ispedd generøse mengder tilbakeblikk til tiden før hun flyttet hjemmefra og årene hun bodde andre steder.

De mest interessante partiene i boka er de hvor Lockwood kommer inn på den katolske kirkes grufulle historie med seksuelt misbruk av barn. Hun er kort innom noen forsøk på årsaksanalyser, jeg kunne ønsket meg mer av det, for det lille vi får viser interessante innfallsvinkler, som denne:

It is probably the last conversation like this the seminarian and I will have. After his ordination, particular friendships with women will be discouraged. I understand why, but in a wider sense, it is frightening. If you are not friends with women, they are theoretical to you. (Side 201)

Dessverre blir det med noen korte blaff, det er også en medvirkende årsak til at jeg er lunken. Boka var verdt å lese, men jeg kommer ikke til å lese den igjen, og derfor sender jeg den nok videre ut i verden.

Jeg har bestemt meg for å klassifisere boka som en «katte-bok», med på Lockwoods flyttelass er nemlig katten deres, den må bo på soverommet deres under hele oppholdet siden faren ikke liker katter, og akkurat den detaljen er definitivt med på å tegne bildet av hvem han er. Så da får jeg krysset av «Puss in Boots» på Shrek-bingoen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Educated – Tara Westover

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.

Westover vokser opp i en spesiell familie. De er mormonere, men det er bare forbokstaven. Faren er overbevist om at «staten» før eller senere kommer til å komme for å ta ham og at endetiden er nær, og forbereder seg på begge deler, blant annet ved å hamstre mat og bensin. At skolemedisin er gift er en etabler «sannhet», moren produserer homeopatiske medisiner. De eldste barna går en stund på skole, men ettersom faren blir mer paranoid trekkes de ut av skolen og blir undervist av moren en stund før hun gir opp og barna får klare seg selv. Det er uansett behov for arbeidskraften deres i farens «scrapyard» og lite tid og energi til skole. De yngste barna er født hjemme og fødselen har ikke engang blitt meldt til myndighetene, så når de etter hvert får behov for papirer er det ikke bare-bare å få ordnet det.

Søskenflokken reagerer ulikt på situasjonen. Taras eldre bror, Tony, gjør opprør og forlater familiegården for å fortsette skolegangen. Det er muligens det som redder Tara også, i alle fall er det det som gjør at hun begynner å tenke at utdannelse er mulig, selv med de noe frynsete forutsetningene hun besitter. Hun begynner med å prøve å skolere seg selv, men de tilgjengelige materialene er begrensede og hun ender med å lese religiøse skrifter:

In retrospect, I see that this was my education, the one that would matter: the hours I spent sitting at a borrowed desk, struggling to parse narrow strands of Mormon doctrine in mimicry of a brother who’d deserted me. The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand. (Side 75)

Men veien til løsrivelse er ikke enkel. Ønsket hennes om skolegang og selvstendighet sees som et svik. Og verre blir det jo lenger hun beveger seg fra farens forestilling om verden.

Educated er en sterk historie, om kunnskapstørst, om å lykkes mot tilsynelatende uoverkommelige odds, om familiebånd og løsrivelse. En bok som vill prege meg lenge.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Felix Ever After – Kacen Callender

Mirthful Leave a comment

Ok, dette blir egentlig ingen omtale av boka, men mer en liten refleksjon og/eller et hjertesukk. Jeg begynte på Felix Ever After av Kacen Callender i mai i fjor og leste litt over en tredjedel før jeg bare ikke plukket den opp igjen. Det var overhodet ikke et bevisst valg, den lå i «disse bøkene holder jeg på med»-bunken, lett tilgjengelig ved siden av godstolen.

Nå på nyåret bestemte jeg meg for å rydde i «currently reading»-lista på The Storygraph, da var antallet bøker jeg visstnok holdt på å lese oppe i 20. Ved å sette noen på pause (den jeg måtte levere tilbake til biblioteket og som det er venteliste på, f.eks.) og noen til DNF fikk jeg redusert lista litt, og så tok jeg meg kraftig sammen og konsentrerte meg om å lese ferdig noen av de som sto igjen, blant annet denne.

Og hva skal jeg si om leseopplevelsen? Den eneste konklusjonen jeg egentlig kan komme med er at jeg må slutte å lese YA. Det er nemlig ingenting galt med denne boka, snarere tvert i mot, for kanskje bare ti år siden hadde jeg både ledd og grått og sikkert gitt den fem av fem stjerner. Men nå? Jeg er interessert i Felix’ opplevelse og utforsking av egen identitet, men jeg er ca null interessert i dramaet ungdommene i boka i mellom, hverken kranglene eller kjærlighetsintrigene interesserer meg det fnugg. Har jeg blitt for gammel? Sannsynligvis. Og det er litt trist, for det er så usannsynlig mange bra ungdomsbøker der ute.

Og likevel elsker jeg Heartstopper. Og når jeg prøver å analysere hvorfor det er en forskjell tror jeg det handler om hva som er hovedfokus, og at det nettopp ikke er drama/intriger, men mer identitet og… mer ærlige relasjoner? Jeg vet ikke. Men jeg tror genuint Heartstopper (eller bare Alice Oseman) er et unntak og at jeg kanskje skal prøve å unngå å plukke opp bøker rettet mot tenåringer framover (i alle fall sånn helt av meg selv, jeg kommer nok fortsatt til å lese ting på anbefaling fra ungene).

Boka har jeg kjøpt sjøl.