Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Ingen mann er en øy – Jørgen Watne Frydnes

Mirthful 1 Comment

Da er jeg på Utøya-kjøret igjen, etter en pause siden i fjor på sensommeren. Er det fordi 22. juli nærmer seg*, mon tro, eller er det tilfeldig at jeg plutselig var klar for å takle noen av de bøkene jeg ikke kom så langt som til å lese i forbindelse med tiårsmarkeringen? Hvem vet.

Ingen mann er en øy av Jørgen Watne Frydnes er en litt annen bok enn mange av de andre 22. juli-bøkene. Den handler lite om terroren, den handler først og fremst om prosessen med å gjenreise Utøya. Frydnes hadde ingen bakgrunn fra AUF eller arbeiderbevegelsen, han ble huket inn kort tid etter 22. juli fordi han hadde erfaring med innsamling av midler, og noen trengtes for å organisere innsamlingen til Utøya. Og siden det har han, med noen korte avbrekk, vært involvert i arbeidet med Utøya, etter hvert som daglig leder.

Premisset fra AUFs side ble satt allerede i dagene etter terrorangrepet. «Vi skal ta tilbake Utøya» var det tydelige budskapet fra Eskil Pedersen. Men når de første planene for hvordan øya skulle tas tilbake ble lansert på høsten 2012 forårsaket de et skred av negative tilbakemeldinger, særlig fra de pårørende til de 69 som ble drept. Kafébygget, det eneste stedet på øya som bar synlige tegn etter terroren, var planlagt revet. Mange foreldre, på varierende stadier i eget sorgarbeid – progresjonen i sorgarbeid er høyst individuell, tross alt – følte det som et svik. Noe måtte gjøres. Det første som ble bestemt var at prosessen måtte få ta mer tid. Det andre var å gi Frydnes et enda større ansvar.

Heldigvis var han tilsynelatende rett mann til jobben. Det er ingen lett jobb å balansere behovene til så forskjellige grupper som de som har en direkte interesse av hva som skjer med Utøya, for ikke å snakke om folkeopinionen i tillegg. Han forteller en ting som for meg understreker at han forsto hvilke følelser som var i sving hos den gruppen som hadde mistet mest:

Navn og litt informasjon om de drepte hadde jeg, men jeg trengte fødselsdato. Dette var en av mine første tanker da jeg utarbeidet oversikten. Lite kunne være verre enn at jeg ringte sørgende foreldrene på bursdagen til barnet de hadde mistet. Jeg googlet videre, og hvert offer sin fødselsdato ble gradvis lagt inn i kalenderen min. Dermed hadde jeg god kontroll på når vi kunne sende ut beskjeder, når vi kunne ringe foreldrene. Slik klarte vi å unngå all offentlig kommunikasjon på disse datoene. Aldri en statusoppdatering, aldri intervjuer, aldri medieutspill på bursdagen til noen av de drepte. (Side 66)

Når det blir påpekt er det et opplagt hensyn å ta, men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi hadde tenkt på det selv før vi hadde tråkket i baret minst en gang?

Frydnes beskriver også hvordan det at situasjonen var helt ny for hele samfunnet – Norge har aldri vært utsatt for terror i dette omfanget, og mye av det som kjennetegner 22. juli er unikt også i verdenssammenheng – gjorde at han måtte krangle seg til informasjon fra offentlige etater og av og til stanget i veggen og ikke kom videre. Listen over bursdager er et eksempel, politiet satt selvsagt på denne lista, men nektet å utlevere den (kanskje med rette, det er ikke første gang personvernshensyn har gjort noens jobb vanskeligere). Den manglende støtten fra det offentlige, det at AUF, som offer for terroren, var nødt til å ta alle de vanskelige diskusjonene og finne veien videre helt uten et fungerende støtteapparat er et tema som går igjen i nesten alle bøkene jeg har lest om 22. juli. I Frydnes sin beretning får vi også det internasjonale perspektivet, her er det dialog med både forskere og folk med praktisk erfaring, ikke minst de ansvarlige for minnesmerkene etter 11. september.

For oss som sto på utsiden var det til tider vanskelig å skjønne hvilke følelser som var i sving i arbeidet med gjenreisingen av Utøya. Hvor steile fronter det ble i diskusjonene om øyas framtid kan kanskje illustreres av dette sitatet fra boka:

Jeg trengte en liten pustepause. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ville reise på to turer med Leger Uten Grenser for å dokumentere organisasjonens arbeid i Kongo og Afghanistan, svarte jeg ja og tok det som et kjærkomment avbrekk.
I Kongo besøkte vi hiv-/aids-prosjekter i hovedstaden Kinshasa. I Afghanistan ble oppmerksomheten rettet mot driften av et sykehus for 300 000 mennesker i distriktet Ahmad Shah Baba Mina, i utkanten av Kabul. (Side 95)

Når Kongo og Afghanistan oppleves som avbrekk fra situasjonen hjemme i Norge, da vet du at det går en kule varmt i hverdagen.

Kanskje nettopp fordi Ingen mann er en øy i liten grad handler om 22. juli direkte var den mindre engasjerende enn de fleste av bøkene jeg har lest om temaet. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, den er velskrevet og interessant, den bare treffer ikke som en knyttneve i magen. Les den likevel.

______________________

* Denne teksten har blitt liggende som kladd siden før sommerferien, derav den noe underlige tidsangivelsen.

Kampene: Et portrett av Kim Friele – Ola Henmo

Mirthful Leave a comment

Jeg tok Kim Frieles bortgang i november som en påminnelse om at hun er en av de personene jeg vagt har tenkt at jeg burde lese en biografi om. Jeg var litt overrasket over at Kampene av Ola Henmo var tilgjengelig sånn uten videre på biblioteket, jeg hadde kanskje forventet at andre skulle ha fått samme idé som meg, men jeg bestilte den i alle fall til min lokale avdeling, og begynte så smått på den før jul. Så ble jeg distrahert av en gjenlesing av Pern-bøkene, deretter bestemte jeg meg for at det virkelig var på tide å lese ferdig Mitt klimaregnskap (som jeg begynte på i september!), men jeg fikk til slutt plukket Kampene opp igjen nå i januar.

Det er ikke en lang bok, med sine knappe 150 sider, men, jeg vet ikke, jeg ble bare tidvis engasjert i historien, og den føltes lenger. Av og til blir det sitert ting fra debatter som nærmest får meg til å hoppe i stolen, men for det meste føltes det som det ble mye oppramsing av datoer og hendelser. Det hjalp ikke at historien innimellom hoppet fram og tilbake uten at jeg helt fikk grepet på hvorfor Henmo har valgt å gjøre det på den måten. I tillegg bruker forfatteren ordene «homse», «lesbe» og ved ett tilfelle «transe» i vanlig tekst (altså ikke sitat). Jeg er ikke i noen av gruppene selv, så skal la være å føle meg andrehåndskrenket, men konstanterer at Fri er enig med meg om at det er begreper man helst ikke bruker, særlig på trykk: Fri: Obs-begreper. Kampene er fra 2015, kanskje har verden endret seg så mye på sju år at det den gangen var ansett som uproblematisk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skvatt litt hver gang, noe som gjorde det smått ubehagelig å lese boka.

Til tross for at Henmo tar opp flere personkonflikter Friele var involvert i, og til dels kritiserer henne i den sammenhengen, oppfatter jeg likevel tonen i boka som, vel, panegyrisk? Det er jo ikke uforståelig, men bidrar kanskje til at jeg ikke får noen følelse av å bli kjent med mennesket Kim Friele.

Jeg skal lese mer om Kim Friele, blant annet hennes egen beretning, Troll skal temmes. Den har jeg fått bestilt på biblioteket nå. Det tok meg en stund, for den dukket ikke opp når jeg søkte på Kim Friele. Først når jeg kom på at det kunne være lurt å teste Karen-Christine Friele i stedet fikk jeg resultater. Det virker ikke som om det finnes flere biografier (utenom en billedbokversjon for barn, som jeg har lånt og har tenkt å lese snart), men jeg kan i alle fall lese hennes egne tekster mens jeg venter på at noen skal føle seg kallet til å ta opp tråden.

Stargate – en julefortelling – Ingvild H. Rishøi

Mirthful 1 Comment

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi var på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, og jeg leste den faktisk til tross for at det altså er en novellesamling. Jeg likte den til og med, til tross for at det altså er en novellesamling. I alle fall så bra som jeg noensinne pleier å like novellesamlinger. Så når Stargate dukket opp og ble rost i alle kanaler tenkte jeg at den bør jeg jo lese.

Og den var vel verdt en kvelds innsats (med 128 sider var det ikke noe problem å bli ferdig på en kveld). Men, og dette er litt sånn «kryss i taket, nå står ikke verden til påske», jeg likte nok Vinternoveller bedre. Historien i Stargate kunne vært en lengre versjon av en av novellene i Vinternoveller. Var det ikke akkurat det jeg etterlyste? Joa. Men. Jeg fikk mer, men jeg fikk mer av det samme, ikke mer mer.

Advarsel: Resten av teksten inneholder spoilere!

Fram til de siste 10 eller så sidene var boka bra, men ikke fantastisk. Språket er godt, presist og beskrivende og Ronja har et fascinerende skråblikk på verden på tross av eller på grunn av hjemmet hun vokser opp i. Men jeg kom ikke skikkelig innpå, jeg grein ikke en eneste gang, og det er altså nesten godt gjort når historien handler om omsorgssvikt og søskenkjærlighet og uventet hjelp fra gretne gamle gubber. Men boka var helt ok og jeg var klar for å si pene ting. Helt til slutten kom. Jeg HATER åpne slutter der en realistisk fortelling plutselig utarter til magisk realisme og lar leseren sitte igjen med tolkningsoppgaven for hva som egentlig skjedde with a vengance, det eneste som er verre er «så våknet hen og alt hadde vært en drøm». For meg er det «forfatteren fikk panikk og visste ikke hvordan de skulle avslutte», og samme hvor riktig eller galt det er så gir sånne slutter meg verken closure eller en åpen slutt jeg kan dikte videre på, bare et stort «HÆ HVA ER DETTE?»

Og det ødelegger jo en smule for leseopplevelsen, det gjør jo det. De første 110+ sidene er dog verdt å lese.

Boka har jeg lånt som ebok i Bookbites.

The House in the Cerulean Sea – T. J. Klune

Mirthful Leave a comment

I borrowed The House in the Cerulean Sea from the library, thinking I could always purchase it later. TL;DR: I won’t.

I apologise on beforehand, but this review is going to be a bit shouty.

I was unsure whether I would even finish the book until about three quarters of the way though, and even then it was more a case of «well, I’ve come this far» than of «I really need to know what happens!» But I did finish, I even cried a bit at the end (granted, it doesn’t take much). And I was left with a «Well, that was a rather mediocre experience, really, I’ll probably go with three stars on Goodreads.» Then I went on Goodreads and read some reviews of the book and dicovered how Klune came up with the idea for the book and my rating dropped. But let’s start with my initial reaction, taking the book at face value:

It’s definitely overly saccarine. I could overlook that, probably, found family is my absolutely favorite trope (which I admit is odd, since I actually come from a suprisingly functional family). I mean, who doesn’t love unwanted, misunderstood children finally finding a loving family?

And gay romance is a plus, even if I had a hard time actually believing in the romance (I can see what Linus sees in Arthur, the other way around: Not so much. And all his «you dear man»s dont’ convince me. However).

The «moral» of the book it’s hard to disagree with: Prejudices are bad and just because you’re different you are still worthy of love and respect. Or thereabouts. Though it is perhaps hammered home a bit too obviously (with a sugar-coated mallet). More «tell» than «show».

The fat-shaming we could have done without, also.

But the main problem is that there are too many things that don’t make sense about the society – or world – the book is set in.

The children are orphans? Lucy’s father is the Devil, for crying out loud. Are you saying the Devil was real, but now he’s dead? Are all magical children orphans? Why? And if not, what happens to those that have parents? Are they allowed to stay with them, or are there forced separations? Why are they called orphanages if some of the children have living parents? The term «orphanage» is made a point of in the book, Arthur says it’s a misnomer as «people don’t come here looking to adopt», but surely that’s not a fundamental characteristic of an orphanage? I thought an orphanage was a place where orphans lived (and Merriam-Webster agrees with me). Which they do. If they are orphans. So: Are they?

The scene where Linus first meets Extremely Upper Management (and the name «Extremely Upper Management», and, well, really, the whole setup of DICOMY, including his supervisor Mrs. Jenkins) is basically a mix of Kafka’s The Process and the hearings of the Wizengamot at their worst. Including absurd, villainesque effects like the room being dark and lights being turned on in dramatically choreographed sequence. But then, when Linus returns from the island with his recommendation that the orphanage stay open, this menacing, bureaucratic beast goes: «Ok.» And everyone lived happily ever after. WHICH IS NOT HOW THINGS WORK. And THEN he turns whistleblower and the existing management has to resign. Which makes even less sense.

And now we get to the crux of the matter: None of it makes sense in the world Klune has built, but it becomes plainly offensive when you learn that his inspiration for the book came from Canadian residential schools.

Here’s what Klune has said about it: «It remained fuzzy until I stumbled across the Sixties Scoop, something I’d never heard of before, something I’d never been taught in school (I’m American, by the way). In Canada, beginning in the 1950s and continuing through the 1980s, indigenous children were taken from their homes and families and placed into government-sanctioned facilities, such as residential schools. The goal was for primarily white, middle-class families across Canada, the US, and even Europe—to adopt these children. It’s estimated that over 20,000 indigenous children were taken, and it wasn’t until 2017 that the families of those affected reached a financial settlement with the Canadian government totaling over eight hundred million dollars.»

I’m sure if someone had turned up to one of these «schools» in the sixties and said «Uh, I don’t think you ought to kidnap, beat, starve and kill these children, actually,» the system would have been dissolved at once and everyone would have gone on to live long, prosperous, non-traumatised lives. OR NOT.

And these fictional children, that are orphans, apparently, but are based on real life indigenous children who were removed from their families and communities in state-sanctioned-kidnappings… When the book ends, they are still living in the orphanage. And I admit that in the story this sort of makes sense, especially since they are supposedly orphans, but a better, happier ending would surely have been to reunite these children with their families and communities?

So, no. I will not be needing a physical copy of this book. I will be quite happy to hand it back to the library.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Peppermø – Malin Lindroth

Mirthful Leave a comment

Denne lille boka fant jeg i «ny sakprosa»-hylla på mitt lokale bibliotek og innså først når jeg kom hjem at den selvsagt er oversatt fra svensk. Jeg burde sikkert kjent igjen forfatterens navn, men hang meg mer opp i tittelen på boka. Når jeg først hadde lånt den tenkte jeg at jeg vel like gjerne kunne lese den siden den er under hundre sider.

Lindroth er ufrivillig singel og godt voksen og altså det man i alle fall før i tiden ville kalt peppermø, «nuckan» i svensk orginal, «spinster» på engelsk. Hun sier hun vil ta tilbake begrepet på lik linje som «bitch» og «soper» er blitt tatt tilbake. Og joda, jeg kan sympatisere med prosjektet. Hun har noen interessante betraktninger underveis og er inne på noe når hun snakker om en kvinnerolle som ligger «mellom» hore og madonna:

Å bli klar over dette, først og fremst i terapi, har vært helt nødvendig for å bli en lykkelig peppermø. Men fortellingen om mitt peppermøskap kan ikke bare handle om min psyke. Det finnes også et kulturelt mønster her som ikke er uvesentlig. Horer og madonnaer kjenner man jo til. Spørsmålet er hvor peppermøen kommer inn i bildet. Mitt forslag er at også hun har sin plass i det freudianske komplekset. Jeg tror at hun står midt mellom den første og den andre kvinnen, smelter skyggene deres sammen til det rene kvinnehatets arketyp. Ikke horete. Ikke kysk. Bare uknullbar.

Mange som hører ordet «peppermø» tenker umiddelbart at vi har å gjøre med kvinner som lever livene sine som i et reservat, atskilt fra mennenes. Men en peppermø er ikke en dissident, en som vender patriarkatet ryggen. Oftere er hun den som betaler en høy pris for å prøve å leve innenfor rammene av et system som har erklært henne verdiløs. Hun betraktes som uegnet som kjæreste, kone, elskerinne og mor. Det som står igjen, er å bli en tredje sort: venninne, velgjører, sekretær og/eller tjenestepike. Går vi til peppermøhistorien finner vi ikke så overraskende en gruppe barnløse, ugifte kvinner som har gjort suksess i slike roller. Dermed har mange peppermøer kommet til å leve livene sine i hudnær relasjon med en eller annen mann. Ikke
minst har det vært slik i kulturverdenen.

(Side 54-55.) Ideen om kvinnen som en muse, en engel i huset, er ikke akkurat ny. Og jeg synes Lindroth feiler på flere punkter.

For det første savner jeg betraktinger om hvorfor enkelte forblir single selv om de gjerne skulle hatt en partner. Hun snakker om avvisningene hun har opplevd, men jeg synes ikke hun klarer å løfte det personlige til det politiske eller strukturelle i tilstrekkelig grad. At menn på 40-50 og eldre heller leter etter damer på 20-30 enn noen jevnaldrende nevnes knapt, noe som er rart når hun samtidig avfeier at «gammel ungkar» på noen som helst måte er sammenlignbart med «peppermø».

I tillegg lar jeg meg ikke overbevise om at hun har tatt tilbake begrepet «peppermø». Jeg får ikke inntrykk av at hun har forsonet seg med situasjonen, og jeg synes fortsatt det er både skam og sårhet i fortellingen om alle mennene som ikke var interessert i henne likevel (ikke at det ikke er forståelig, for all del, men det undergraver «reclaim»-prosjektet). Som noen sa på Goodreads: Om hun sitter alene med en øl på nyttårsaften og ikke vil fortelle folk at det er det hun gjør er det bedre/nye venner hun trenger, ikke kjæreste.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Selv om sola ikke skinner: Et portrett av 22. juli – Stian Bromark

Mirthful Leave a comment

Selv om sola ikke skinner: Et portrett av 22. juli av Stian Bromark kom allerede i 2012 og er basert på en rekke intervjuer med øyenvitner fra 22. juli, både fra Regjeringskvartalet og Utøya. Som undertittelen tilsier tegner boka et detaljert portrett av hendelsene denne dagen, fra ungdommene krabber ut av teltene sine i regnet på Utøya, til terroristen er pågrepet og den siste overlevende er evakuert.

Dette var en fascinerende leseopplevelse, for boka har en nærmest suggererende effekt og en tydelig «spenningskurve». Pulsen min steg, helt bokstavelig, når vi nærmet oss først bomben utenfor Høyblokka og så terroristens ankomst til øya. Til tross for at jeg jo visste alt for godt hva som kom til å skje.

Bromark tegner et bilde av sommerleir på Utøya som både gjør at jeg får lyst til å oppleve den og grøsser ved tanken på teltleir i regnvær. For visst høres det ganske ok ut å være ung og idealistisk og fortsatt (kanskje) optimistisk nok til å tro at du kan forandre verden:

Det er vakkert. Virkelighetsfjernt, vil noen innvende. Naivt, romantiserende, idealistisk. Men dette er et sted på jorda der man ikke skyr klisjeer, man oppsøker dem aktivt. På Utøya får sosialismen alltid vinger, selv om sola ikke skinner, som det heter i AUF-sangen. (Side 22.)

Jeg er fortsatt idealist, men må innrømme at pessimismen sniker seg på med alderen…

Gjennomgående i hele fortellingen bruker Bromark detaljer for å forankre historien og levendegjøre de mentale bildene til leseren. En annen leser stiller seg på Goodreads «Litt skeptisk til det sterke fokuset på banale detaljer.» Men for min del tror jeg det var nettopp detaljfokuset som gjorde at boka gjorde så inntrykk som den gjorde. Og Bromark viser også flere eksempler på hvordan «banale detaljer» kan utgjøre forskjellen på liv og (potensiell) død. Det mest slående er historien til Morten Djupedal, som begynner med at han er lei gjørme og regn og ønsker seg en varm dusj, og hvor hendelsene som følger av det bygger seg opp som én rød tråd blant alle de andre røde trådene i boka og kulminerer her:

Fortellingen om hvorfor Morten og de to AUF-erne fra Oslo mister Thorbjørn med ett minutt, og må sitte i bilen ved nedkjøringen til fergeleiet og se den rygge ut mot Tyrifjorden, starter idet Morten bestemte seg for at han trengte en varm dusj hos onkelen og tanta på Hønefoss, men årsaken til forsinkelsen skjuler seg i én av de ukalkulerte hendelsene som inntraff etter klokka fire: Hadde ikke noen flyttet Sharan-en, hadde ikke Ingrid stukket av med nøkkelen, hadde ikke bilen sittet fast i gjørma, hadde det ikke vært fotobokser på veien, hadde ikke Morten mistet brødet på gulvet foran oppskjæringsmaskinen i Joker-butikken – hvis bare én av disse tingene ikke hadde skjedd, ville Morten og de to AUF-erne rukket fembåten over til Utøya. For fylkessekretæren fra Oppland, som står på landsiden og ser Thorbjørn sige målrettet mot brygga foran det hvite Informasjonshuset på Utøya, føyer dette ene minuttet seg inn i rekken av uflaks han har hatt den siste timen. (Side 155.)

Om bord i Thorbjørn – som Djupedal ser akterenden på fra landsiden – er Anders Behring Breivik.

Detaljene brukes også til å vise hvordan tidligere erfaringer påvirker det øyenvitnene ser og hører, og, ikke minst, husker i etterkant. Fra regjeringskvartalet:

Flere hundre kvinner og menn i regjeringskvartalet er blitt utsatt for samme handling, men bærer individuelle erfaringer med særegne språkreferanser. De ansatte divergerer helt ned til det basale, til hvordan lyden høres ut. Ikke som et høyt smell, mer som et dump, tørt drønn. En champagnekork, bare høyere. Torden. Jordskjelv. Gasseksplosjon. De som er i heisen hører en fjern, kvalt lyd før gulvet bråstopper, heisveggene rister og alt blir svart. Noen minnes ikke eksplosjonen, men stillheten etterpå, lukten av svidd metall og lyden av blafrende dokumenter gjennom luft. (Side 101)

Og tilsvarende små detaljer fra Utøya:

Mennesket er sammensatt. En gutt ligger blodig i vannkanten og gir tommelen opp til kameratene som klamrer seg til fjellveggen. En 17-åring svømmer utover fjorden mens han holder kompisen med krampe flytende. «Ja, nå fikk vi endelig svømt.» En 19-åring mister mobilen når han hopper fra en berghylle ut i Tyrifjorden, og tenker at han endelig har fått seg et påskudd for å kjøpe iPhone 4. En 18-åring bruker sitt ene friske øye til å telle fingrene på venstre hånd, som henger i litt hud, og blir oppmuntret av tanken på at han fortsatt kan kjøre snøskuter fordi tommelen og pekefingeren er intakt. (Side 187-188.)

Alt dette er detaljer. Og for meg var alle detaljene, både de kanskje banale – irritasjon over hvite joggesko som var blitt gjørmete – og de de fleste vil omtale som ikke banale – oppmuntringen i at tommel og pekefinger er intakt – en viktig del av historiebygginga. Det «gjorde» boka, rett og slett. Og Selv om sola ikke skinner ender som en av mine favoritter av bøkene jeg har lest om 22. juli, og en av årets største leseopplevelser.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bare en kom tilbake – Randi Johansen Perreau

Mirthful Leave a comment

Rolf Christopher Johansen Perreau og lillebroren Sebastian var begge på Utøya. Christopher var en av de første som ble drept av terroristen. Sebastian, som hadde fått turen til sommerleiren i konfirmasjonsgave av storebroren, overlevde.

Randi Johansen Perreau er en av dem som skriver dagbok. I Bare en kom tilbake får vi utdrag fra dagbøkene hennes, fra dagene før 22. juli og gjennom de grusomme timene og dagene før Christophers status gikk fra savnet til drept (først torsdag 28. fikk familien endelig beskjed!), og i tiden etterpå. Hva gjør et sånt tap med en familie? Hvordan sørger man over ett barn samtidig som man elsker, støtter og ivaretar dets søsken?

Boka er interessant i det at den beskriver en persons opplevelser og erfaringer i tiden etter terrorangrepet. Men av alle 22. juli-bøkene jeg har lest så langt er dette den jeg synes var treigest å komme gjennom. Jeg vet ikke om det er skrivestilen – dagbokformatet er ikke nødvendigvis min favorittsjanger – eller om det er at mye av fokuset er på hvordan familien håndterer katastrofen og det er av en eller annen grunn mindre interessant for meg.

Det er en del wtf-øyeblikk i Perreaus beretning. Som Adresseavisens stedfortredende redaktør som får seg til å si «Dere vet vel nå at han ikke kommer tilbake, det har jo gått så mange dager» (side 39) når familien ber dem la være å trykke bilder av Christopher mens han fortsatt har status som savnet. Eller uttalelsen fra en av Sebastians lærere et stykke ut på høsten: «De andre elevene synes det er så lenge siden 22. juli.» (Side 133.) Som jeg siterte fra Ingen fred å finne var ikke Sebastian alene om å oppleve at skolen ikke hadde forståelse for at han hadde et traume å bearbeide, men det er likevel en sjokkerende ting for en lærer å si. De andre barna? De som ikke var på Utøya? Hva har det med saken å gjøre hva de synes om mengden tid som har gått?

Skal du lese bare en bok om 22. juli er ikke dette den jeg anbefaler, men den var absolutt verdt å lese som en av flere.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle – Ali Esbati

Mirthful 1 Comment

Ali Esbati var på Utøya 22. juli 2011 som foredragsholder. Innlegget hans handlet om erfaringene fra Sverige rundt privatiseringen av velferdssamfunnet. Han var fortsatt på øya når terroristen ankom. Men Esbati var også nær tilknyttet ett annet av terroristens mulige mål, han var nemlig samboer med Marthe Michelet og hun var gravid med deres felles barn. Den graviditeten hadde fått Michelet til å skrive en kronikk om rasisme og høyreekstremisme med tag-linen «nå er det personlig», og den var også en av grunnene til at terroristen hadde lagt henne personlig spesifikt for hat.

Esbatis bok ble utgitt i sommer parallelt på svensk og norsk, sistnevnte med tittelen Etter rosetogene – 22. juli og det farlige hatet, oversatt av Lars Nygaard. Siden jeg foretrekker å lese bøker skrevet på svensk i original språkdrakt bestilte jeg den svenske utgaven. Jeg kan ikke si jeg angrer på det, akkurat, men jeg må innrømme at jeg skulle ønske det ble gitt ut en «skandinavisk» utgave. Jeg hadde nemlig ikke forutsett hvor mye av et mindfuck det er å lese sitater fra norske politikere og skribenter oversatt til svensk – som de jo selvsagt er i en utgave beregnet på svenskspråklige lesere.

Den svenske tittelen Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er hentet fra en tekst Esbati skrev på midten av nittitallet for Ung Vänster Storstockholms internavis om den såkalte Lasermannen, og hvordan han var et ekstremt uttrykk for en mistro og en ulmende hat som var merkbart også ellers i samfunnet for de som var uheldige nok til å være målskive for hatet. Likevel kunne setningen like gjerne vært skrevet i dag, for denne boka spesifikt.

Boka handler om 22. juli, selvsagt, men den handler også om Esbatis families flukt fra Iran, oppveksten i Sverige, det å gjøre et nytt land til sitt hjem samtidig som enkelt gjør det veldig tydelig at de mener han aldri vil høre hjemme der, årsaken til at han rundt 2011 bodde og arbeidet i Norge, og ikke minst om framveksten av høyreekstreme bevegelser i begge land og høyrepopulistisk inntog på både Stortinget og i Riksdagen.

Som de fleste andre overlevende bruker Esbati god tid på å beskrive det ubeskrivelige: Hvordan det var å være på Utøya fra terroristen ankom og til de overlevende ble evakuert. Som Tonje Brenna er han innom tanken på krig, på et større paramilitært angrep. Han lar seg trøste av at telenettet fungerer, tenker at det gjør sannsynligheten for noe i stor skala mindre. Men han har også en annen bekymring enn de fleste av øyenvitnene jeg har lest historiene til hittil:

Medan jag ligger där, blickar ut mot vattnet och funderar, är det ett fremtidsscenario som ändå biter sig fast en stund i huvudet. För mitt inre öga ser jag plötsligt helikoptrar över vattnet och svartklädda, adrenalinstinna specialtrupper som springer runt på ön. I en jakt på Fienden, som de kanske inte har konkreta upplysningar om, men troligen en föreställning om. En som liknar – mig. En skäggig man med ursprung i Mellanöstern, mitt i ett våldsamt kaos. I några sekunder är jag ganska skakad av tanken. Det verkar mindre osannolik än det mesta annat som har hänt de senaste timmarna. (Side 37.)

Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag (artikkel i VG fra august 2011).

Men tilbake til Esbatis bok: Fra pågripelsen av terroristen og avdekkingen av motivet for udåden fortsetter Esbati med å trekke linjene for hvordan rasisme, islamofobi og til og med ren ut høyreradikale meninger finnes overalt i samfunnet, hvor lite vi enn ønsker å tro det. Det var fristende å avskrive terroristen som en enslig galing, men om man ser på kommentarene som fyllte sosiale medier i tiden fra bomben gikk av og fram til gjerningsmannen var identifisert som «en av oss» er det ikke vanskelig å finne likhetstrekk mellom disse og det terroristen selv skrev i sitt manifest.

Det vi vet om dessa kommentarer är att de _inte_ är skrivna av Anders Behring Breivik. Deras önskan att placera in (ytterligare) en händelse i ett existerande ideologisk ramverk och därmed förstärka det, hade inte i förväg dikterats eller påverkats av terroristen. Värdsbilden var redan färdigtecknad och kommunicerad. Inte heller var de norrmän som den 22. juli kände att det vore en rimlig handling att trakassera vissa av sina landsmän, med den inre motiveringen att gärningsmannen till ett terrorattentat förmodades vara mörkhyad eller ha sin bakgrund från ett muslimsk land, i maskopi med Breivik. De agerade istället inom en tankegemenskap som hade fått sin samhälleliga utbredning och acceptans långt innan bomben i Oslo sprängdes. (Side 98.)

«Alle» trodde at terroren var utført av ekstremistiske muslimer i de timene*. Det er kanskje på sett og vis forståelig. Samtidig er det absolutt ikke forståelig, og burde ikke være det for noen, at folk lot det gå ut over uskyldige mennesker som tilfeldigvis var mørkere i huden. Det er et uttrykk for noe helt annet, noe vi bør bekjempe med nebb og klør.

Esbati fortsetter med å snakke om hvordan de høyreradikale og høyrepolpulistiske agerer i det offentlige ordskiftet, og viser hvordan vi andre gang på gang lar oss lure til å debattere på deres premisser ting som ikke burde være oppe til debatt i det hele tatt.

På motsvarande sätt spelade det ingen större roll att Siv Jensens påståande om att «Sharialagen har fullständigt tagit över» i Malmö, och att «svensk lag är åsidosatt», inte beskrev verkligheten. De utlöste nämligen en omfattande «debatt» samt krav på att «vi måste våga ta» just den «debatten».
[…]
Siv Jensen fick också den «konstruktiva debatt» på Fremskrittspartiets villkor, som hon hade beställt, till exempel när Arbeiderpartiets partisekreterate Martin Kolberg plötsligt kände sig manad att gå ut och deklarera krig mot «radikal islam», slå fast att «norsk lag ska gälla» och påpeka att «extremistiska grupper inte har någon plats i det norska samhället». Med dessa i sig hedervärda och självklara påpekanden lyckades han därmed framställa det som om «radikal islam» vore ett överhängande hot, att starka krafter skulle ha tagit till orda för att norsk lag inte skulle gälla i Norge och att det skulle finnas en reell politisk motsättning om huruvida extremistiska grupper borde ha gott om plats i det norska samhället. Att ingenting av detta var fallet, gjorde det hela extra lämpligt att föra «konstruktiv debatt» om, eftersom alla då kunde vara eniga om att det hade varit förfärligt om det _hade_ varit sant.
[…]
Poängen är bara att veta att spelet alltid är riggat, spelreglerna alltid själva i spel. (Side 173-179.)

Han snakker om hvordan det, både i Norge og Sverige, sitter veldig langt inne å kalle noen rasist.

Ibland tycks det nästan vara lättare att bli en rasistisk massmördare än att bli kallad det. Peter Mangs läste och skrev på högerradikala – «sverigevänliga» – nätforum, och växlade upp sitt hat i en politisk miljö i Skåne där Sverigedemokraterna forcerade för att göra sitt nationella genombrott. Han förhöll sig aktivt till nyhetsrapporteringen om «nysvenskarna», satte likhetstecken mellan dem och kriminella, utvecklade en aversion mot vita kvinnor som dejtade svarta män, förankrade sin världsbild i fascistisk filosofi och handböcker i «det ledarlösa motståndet» från vit makt-rörelsen, och producerade egna texter som pekade fram mot behovet av våld. Som ett direkt eko av «Lasermannen» på 90-talet såg han sina handlingar som ett naturligt steg vidare från de diskussioner som han tog del av och i: «Jag gjorde bara det alla andra snackade om». Ändå sträckte sig åklagaren som ledde förundersökningen vid hans fall bare till att skriva att materialet som beslagtagits hos honom innehöll «ett visst mått av fämlingsfientlighet», medan Hovrätten inte ville ta med rasistiska motiv i domen, med hänvisning till att «den omfattande utredning som i målet lagts fram avseende Peter Mangs person inte har gett någon helt entydig bild av hans syn på människor med sådan [utländsk] bakgrund». (Side 193-194.)

Jeg har notert «omfg» i margen utenfor siste setning.

Vi må ta debatten. Men vi kan ikke ta den debatten høyrepopulistene vil vi skal ta, for det er en avsporing.

Uppmaningen till att ta ansvar för ett annat debattklimat är motsatsen till censur – ett ord som annars gärna slängs runt i de här sammanhangen. Det ska vara möjligt att tycka de till synes mest hårresande och vidriga ting, utan att polis och domstol tilkallas. Det är så friheter fungerar. Men just för att vi inte ska överlämna til statens myndigheter att motverka obehagliga politiska utvecklingstendenser, krävs det en större insikt om att det råder politisk dragkamp om både nyhetsjournalistikens och debattens utgångspunkter, avvägningar och fokus. Friheten att slippa få sina åsikter lagförda av staten kan inte innebära någon skyldighet för andra att publicera, upprepa eller förstärka dessa åsikter. Tvärtom har vi som medvetna samhällsmedborgare ett, inte formellt, men reellt ansvar för att motverka etablering och spridning av hållningar och föreställningar som vi – baserat på historiska och sociala kunskaper – vet leder til minskad frihet och trygghet för vissa av oss. Det är i sådana processer som civiliserad samvaro i ett komplext samhälle _blir till_. Och detta är ett ansvar som särskilt åligger den som agerar utifrån en maktposition, inte minst inom massmedier. All nyhetsrapportering bygger på nyhetsvärdering. Debatt i medierna är alltid redigerad. Frågan är alltså inte om detta ska ske, utan hur. Besluten fattas kontinuerligt ändå. Att vara medveten om det är att bara ta sin samhälleliga position på större allvar. (Side 210-211.)

Dette er et ekko av en utblåsning Snorre Valen har om redaktører:

Det finnes – og settes – selvfølgelig grenser for ytringer hver eneste dag. Blant dem som mest aktivt setter grenser for andres ytringer – ja, faktisk på daglig basis! – finner vi noen av dem som med størst moralsk patos tar på seg rollen med å være dens ivrigste forkjempere:
Redaktørene.
Men det innebærer på ingen måte at ytringsfriheten er under press. (Utøyakortet, side 69.)

Ytringsfriheten beskytter deg fra forfølgelse og fra staten for meningene dine. At du ikke får kronikken din på trykk i landets største aviser er ikke en begrensning av din ytringsfrihet. At du får motbør når du stiller deg opp på torget og roper at alle innvandrere burde interneres er IKKE en begrensning av din ytringsfrihet. Du har lov til å si og mene akkurat hva du vil. Men om du har drittmeninger og sier dem offentlig har vi andre lov til å mene og si at du er en dritt. Det som virkelig truer ytringsfriheten i Norge i dag er at mennesker hetses og trues når de ytrer seg i en slik grad at bare de sterkeste orker å stå i det. DET er et problem. At jeg velger å snu ryggen til deg – eller gapskratte – når du sier noe hatefult eller idiotisk, det kalles konsekvenser.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er en lesverdig bok, og for meg i alle fall ga den en nyttig innføring i høyrepopulismens historie på andre siden av grensen. Jeg skrev på Twitter mens jeg holdt på med boka at

«når jeg leser klarer jeg nesten ikke å legge den fra meg, men når jeg først har gjort det må jeg virkelig ta meg sammen for å plukke den opp igjen. Pleier å være sånn med bøker som er vonde og bra samtidig.»

Det fortsatte sånn til jeg var ferdig.

__________________________

* Jeg skal ikke skryte på meg noen særlig klarsynthet i saken, jeg var like bekymret for hva som ville skje med samfunnet vårt dersom det viste seg å være muslimer eller andre minoriteter som sto bak terrorangrepet som alle andre den kvelden. Men jeg hadde en stemme i hodet som sa: «men, men, men… hjemlig terror er mye mer sannsynlig» hver gang en såkalt ekspert ble intervjuet i media og spekulerte i hvilken fraksjon i Midt-Østen som hadde mest grunn til å hate Norge. Og jeg ble frustrert over at ikke en eneste journalist eller kommentator engang luftet muligheten for at det var høyreekstreme som sto bak (om noen gjorde det fikk jeg det ikke med meg, i så fall beklager jeg, selvsagt). Og æren for min frustrasjon, og anslag av klarsynthet, må jeg nesten gi til Gunnar Tjomlid som på bloggen sin Saksynt året før hadde publisert bloggposten «Fakta: Nesten ingen terrorister er muslimer«. Takk for den.

Utøyakortet – Snorre Valen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt var det Snorre Valens Utøyakortet jeg egentlig var på jakt etter når jeg endte med å kjøpe (og lese) Tonje Brenna i sommer. Når jeg kom hjem fra ferieturen nordpå ventet Utøyakortet – signert eksemplar, til og med, fint skal det være – i bunken med post som naboen hadde tatt inn for oss. Jeg kunne ikke kaste meg over den med en gang, for biblioteket var ganske insisterende på at de ville ha igjen Ingen fred å finne, men så fort den var ferdiglest sto Valen for tur, og boka ble lest i løpet av en kveld (den er bare på ca 150 sider). Engasjerende, si.

Valen starter med å gjenfortelle egne minner fra 22. juli. Han var (selvsagt) ikke på Utøya. Feil parti (selv om SU skulle ha sin sommerleir der uka etter AUF – det ble det naturlig nok ikke noe av). Men ikke uventet hadde han venner som var der.

Men først og fremst tenkte jeg på alle de jeg kjente som kanskje var på Utøya.
Ida. Så jeg ringte Ida. Og hun tok telefonen.

Først var det helt stille.
Det er vanskelig å beskrive den stillheten på en måte som yter det som hendte rettferdighet, og som ikke fremstår som spekulativ. Men det var jo slik det var. Det var lyden av noe grusomt som bar gjennom telefonen. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg hørte, om det var små hikst, eller lyden av kropper som forsøkte å røre på seg så stille som mulig, eller jakka hun og ei annen jente gjemte seg under, eller rytmen i pusten hennes som rent instinktivt fikk meg til å forstå at noe var fryktelig galt.

«Hallo,» hvisket Ida, mens hun lå og gjemte seg bak en stein i den kalde vannkanten. «Snorre. Ring politiet.» Det er den eneste gangen jeg har hørt en sånn stemme. Jeg hørte at det var Ida, men bare så vidt. (Side 15-16.)

Men Valens bok handler ikke egentlig om 22. juli og det som skjedde den dagen. Den handler først og fremst om det offentlige ordskiftet i årene etter terrorhandlingen, og da særlig hvilke forutsetninger de overlevende fra Utøya har hatt for å delta i det offentlige ordskiftet.

22. juli ble ikke noe en generasjon AUF-ere hadde erfart, det ble noe som svekket dem. Gjorde dem triste, og annerledes, og utilregnelige. Noen vi kunne sympatisere med, men ikke slippe til rundt bordet, der vi voksne som fortsatt greide å tenke klart, ubesudlet av traumer og personlige erfaringer, hørte hjemme. Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr: Du greier ikke tenke klart. Som om livet – og politikken – var en rettssak, og de som var merket av 22. juli var inhabile. Som om det å ha erfart høyreekstrem vold gjør en mindre skikket til å vurdere farene ved høyreekstrem vold. (Side 22.)

Jeg har sett det hevdet at vi ikke behandler andre grupper i samfunnet sånn, men jeg er ikke sikker på at det stemmer. Du blir fort anklaget for å «dra rasismekortet» dersom du som rasifisert person prøver å påpeke utslag av systemisk rasisme, du blir anklaget for å være «aktivist», «følelsesdrevet» og nærmest inhabil dersom du forsøker å påvirke majoritetssamfunnet til å respektere minoriteten du selv er del av, være det seg rase, funksjon, kjønnsidentitet eller seksualitet som er «under lupen». Uansett er det et ganske urimelig standpunkt å ta, at fordi du er direkte involvert i en sak er du mindre skikket til å diskutere den. Det er sånn vi ender med en gruppe priviligerte – om jeg tør å si det – hvite intellektuelle som «saklig» diskuterer rasisme, høyreekstreme strømminger eller barnefattigdom som om det hele var en dillemmaoppgave på ex.phil. og ikke noe som påvirker manges hverdag helt konkret og som i verste fall tar liv.

Valen peker også på det selvmotsigende i kritikken som kom mot de i AUF og Arbeiderpartiet som forsøkte å ta opp de politiske aspektene ved terrorangrepet ved å peke på at terroristen ikke var alene om sine holdninger og at fremtredende politikere på norsk høyreside hadde sagt – og fortsatt sier – ting som like gjerne kunne vært hentet fra terroristens «manifest». Eskil Pedersen, for eksempel, som forsøkte å få (formodentlig) anstendige folk til å anerkjenne at de har og å ta ytringsansvar fikk fort høre at det var urimelig å peke på en sammenheng mellom høyrepopulistiske ytringer og høyreekstreme handlinger, og ble anklaget for å ville begrense folks ytringsfrihet:

De som fra en rekke hold kritiserte Eskil Pedersen for å påpeke at det vitterlig er en sammenheng mellom ord og handling, advarte selv mot hvilke illiberale handlinger Eskil Pedersens ord kunne medføre. (Side 44.)

Utøyakortet er en politisk pamflett. Det er en høylytt støtte til de overlevende som ikke bare har blitt utsatt for noe vi andre har vanskelig for å forestille oss, men så i etterkant har blitt møtt med mistro og anklager om politisk spill. Det var kanskje på tide at noen utenfor AUF og Arbeiderpartiet tok så kraftig til orde. Jeg skulle ønske vi fikk flere stemmer som Valens, og gjerne noen som politisk tilhører den såkalte anstendige høyresiden. Boka er også et slags kamprop til oss alle om å heve våre stemmer i solidaritet med AUF og Arbeiderpartiet; ikke at vi skal være enige i alt politisk, vi kan selvsagt være ravende uenige om både det ene og det andre, men ikke om at høyreekstremisme må bekjempes. Det er ikke en kamp vi kan vinne, slapper vi av får trollene bare næring av sola. Det er en kamp vi må ta igjen og igjen. Hver gang noen hevder at noen av våre medmennesker er mindre verdt enn andre (oss selv) må vi være der og ta til motmæle. For hvis vi lar den typen tanker slå rot vil det før eller senere ende i vold.

Høyreekstremismens språk har en retning. Det leder et sted. Det åpner for ett steg, og så ett til. Vold er ikke en perversjon av høyreekstremismens budskap, men, om logikken får utspille seg langt nok, en naturlig konsekvens av det. Om verdenssynet ditt bygger på en opplevd krigstilstand, og om språket ditt bygger på det, og oppfordringene dine inneholder krigsretorikk, kan du ikke bli overrasket når «ensomme ulver» tar budskapet bokstavelig. (Side 88.)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Ingen fred å finne – 22. juli ti år etter – Stian Bromark

Mirthful 1 Comment

Jeg føler vel egentlig at jeg burde lest Stian Bromarks 22. juli-bøker i motsatt rekkefølge, men siden jeg hadde gjort dårlig (les: ingen) research var jeg ikke engang klar over at Selv om sola ikke skinner fra 2012 av samme forfatter eksisterte, det var fordi Ingen fred å finne er ny i år at jeg hadde den på radaren.

Bromark er journalist (blant annet) og i Selv om sola ikke skinner intervjuet han en rekke overlevende fra både Regjeringskvartalet og Utøya for å bygge opp en historie om 22. juli. I Ingen fred å finne får mange av de samme menneskene komme til orde på nytt, ti år etter, om oppfølgingen de har fått – eller ikke – om videre engasjement i politikk eller tilbaketrekking fra politikken, om senvirkninger og psykisk belastning etter terroren. I tillegg tar han for seg reaksjoner i samfunnet, forskning på ettervirkninger av terror og andre aspekter som påvirker hvordan det er å være en av de overlevende i dag.

Hvilken oppfølging de overlevende har fått har tilsynelatende til en stor grad vært avhengig hvor de kom fra. Noen har vært heldige, som Emma Martinović:

Vennesla er ikke en stor kommune. Emma Martinović var den eneste derfra som var på Utøya, så samtlige ressurser ble stilt til rådighet. Fastlegen strakk seg langt. Derfor var det også enkelt for Emma å oppsøke hjelp når problemene ble uoverkommelige. Fra hun tok den første telefonen, måtte hun ikke vente én dag engang før hun fikk en samtale med en psykolog på sykehuset. (Side 62.)

Andre har knapt fått en telefon uten at de har måttet initiere det selv. Mange har kviet seg for å be om hjelp «for det ville være å innrømme at terroristen Anders Behring Breivik fortsatt påførte dem skade» (side 116).

– Du er litt pariakaste om du har psykiske vansker. Men mennesket er robust. Bøy linjalen nesten til den brekker – vi mennesker har en tendens til å sprette tilbake igjen. Det gjør Utøya-ungdommen i stor grad også, ved å ta tiden til hjelp. Og i perioder blir de satt tilbake. På gruppenivå er det en andel som sliter betydelig. Prosessen handler om at du skal kunne ta fram et minne uten å bli syk av det. Det høres enkelt ut, men det er en lang og innviklet prosess, sier Grete Dyb.

I et slikt perspektiv blir det absurd at mange ble fortalt bare noen måneder etter 22. juli at det var på høy tid å legge opplevelsen bak seg. Flere foreldre har også fortalt forskere at deres barns lærere «formidlet en forventning om at traumereaksjonen var av midlertidig eller svært kortvarig karakter», noe som ble sagt til elevene samme høst. Det er blant årsakene til at hele 40 prosent av foreldrene i en undersøkelse fortalte at de hadde vært i konflikt med skolen. (Side 118.)

Det finnes lite forskning på de psykologiske effektene av terror. Før 22. juli var den beste kilden forskning på overlevende etter 9/11. Etter 22. juli har Norge finansiert fire runder med forskning i regi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, men ikke uten kamp. Etter regjeringsskiftet i 2013 mente den nye regjeringen at tre runder fikk holde. Først i 2019 klarte støttegruppa etter 22. juli å presse gjennom en fjerde runde. Litt dumt, kanskje, at det skal gå så trått med finansieringen når Bromarks konklusjon er at:

Ved å gi forskningsmidler til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vi fått i pose og sekk. Til å gjennomføre intervjuene har de rekruttert leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere og noen med master i helse med klinisk erfaring. Eksperter som kan komme med råd og hjelpe folk videre om det trengs. Når studien gjennomføres, har de vakttelefoner som AUF-erne kan ringe til om de sliter. Og et akutt kriseteam, parat til å rykke ut. Flere jeg har snakket med, forteller at det er senteret som har kommet med de mest presise diagnosene og de mest konkrete rådene og guidet dem til tilbud de ikke ante eksisterte. Senteret har vært et sikkerhetsnett og avlastet det offentlige tilbudet. Det har vært der når samfunnet ikke var det. (Side 122-123.)

Noe annet som det er litt vanskelig å få grep om i etterkant er hvor ukjent mye av det høyreradikale tankegodset terroristen baserte sitt verdenssyn på var for majoriteten av befolkningen.

I dag, ti år etter, er det vanskelig å minnes når et 22. juli-tema gikk fra å være marginalt til å bli allment. I 2020 er det få som ikke kjenner til det mest vanlige høyreekstreme tankegodset, som for eksempel konspirasjonsteorier om hvordan muslimer i ledtog med vestlige regjeringer er i ferd med å overta Europa. Eurabia-teorien, som den gjerne kalles, er nå viet en egen plass i 22. juli-senteret. Men under rettssaken våren 2012 var det et sentralt tema hvorvidt Breivik var alene om sitt tankegods, eller om han hadde meningsfeller. Flere ekspertvitner var innkalt, deriblant islamkjenner Lars Gule, religionsprofessor Mattias Gardell, historiker Nikolai Brandal og terrorekspert Brynjar Lia – alle for å bekrefte at det var mange flere der ute som mente at muslimer var en trussel mot Europa. I dag ville dette neppe vært et diskusjonstema i retten. (Side 144.)

Faktisk var mye av grunnlaget for at den første rettspsykiatriske rapporten konkluderte med psykose at terroristens forestillinger virket så outrert på de to som skulle evaluere ham. Det er både forståelig – det er lett å avfeie en enkelt person som hevder at jorda er flat med at hen må lide av vrangforestillinger – men det er også litt rart at det ikke virker som om de tok seg bryet med å sjekke med noen som hadde kunnskap fra høyreradikale grupper.

Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. En annen historie fortelles av Gaute Børstad Skjervø:

Han var 16 år gammel, landets yngste AUF-fylkesleder og kunne hatt godt av litt alenetid til å bearbeide traumet og hvile i sorgen. I stedet fikk han viktige roller under minnestunder. Og han måtte stable laget på plass, slik at de kunne fortsette det politiske arbeidet. Heller ikke det var enkelt. Til den første helgesamlingen etter 22. juli dukket to politimenn opp uanmeldt. De stilte seg bakerst, sa ingenting og kikket på de rundt 100 ungdommene i lokalet.
– Jeg måtte ringe politiet og spørre dem om det var deres folk som var her. «Eh, vi er ikke helt sikre. La meg sjekke», fikk jeg til svar. Det tok ti minutter. Da jeg ba om legitimasjon, spurte de hvorfor jeg var så redd. Flere av de som var der, rømte fra stedet. Vi var pissredde, alle sammen, forteller AUF-eren. (Side 43.)

Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.

Jeg liker Bromarks måte å fortelle historien på. Det å få så mange forskjellige perspektiver presentert som en slags helhet er fint. Jeg merker at jeg sliter litt med å henge med på alle navnene, men det kommer vel delvis av at jeg er riktig så elendig til å huske navn. Jeg har vurdert, men ikke enda gjennomført, å lage meg et system for å notere alle enkeltpersonene jeg leser om i disse bøkene og notere hvem de er, hvor de opptrår, kort hva som skjedde med dem under terrorangrepet. Det hadde nok vært nyttig for min del, men jeg tror kanskje ikke det hadde forbedret leseopplevelsen så mye. Det viktige er mengden historier, ikke nødvendigvis hvem som forteller hver enkelt.

Nok en bok jeg kan anbefale.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek (men tror nok jeg skal kjøpe den også).