Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Från unga år – Frans Emil Sillanpää

Mirthful 1 Comment

I begynnelsen av mai kom jeg plutselig på at ferien begynte å nærme seg og at det kanskje hadde vært litt gøy å lese noe finsk litteratur før vi reiser (turen går altså til Finland). Jeg søkte opp anbefalte bøker og forfattere og reserverte en bunke på biblioteket. I tillegg fant jeg fram noen uleste fra hylla, og bestilte et par Tove Jansson og en Arto Paasilinna. Jeg trodde jo ikke akkurat at jeg faktisk skulle klare å lese alt før vi skulle av gårde, men tenkte (som vanlig) det var greit å ha noe å velge i. Av de lånte har jeg så langt lest Frans Emil Sillanpääs selvbiografi Från unga år og halve Timo K. Mukkas Jorden är en syndig song. Sistnevnte har jeg bestemt meg for å DNFe. Det ble litt mye finsk fjernsynsteater (det vil si ganske deprimerende realisme), men hovedproblemet var at forfatteren ikke gjorde det særlig klart hvem de forskjellige personene var i relasjon til hverandre. Hvem er mor, bror, tante, bestefar, niese? For å kunne sette pris på en framstilling av dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold er jeg faktisk nødt til å skjønne noe om familierelasjonene til de berørte, og det klarte jeg ikke å få grep om. Til slutt ble det sånn tvangsmessig «ok, jeg SKAL lese ti sider i dag»-lesing, og det gidder jeg faktisk ikke. Så DNF it is.

Sillanpää er finlands eneste nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte selvbiografien snarere enn en av romanene hans fordi jeg regnet med at den var et safe bet for å få historier om hverdagslivet i Finland. Det fikk jeg da også. Sillanpää kom fra fattige kår og det var definitivt ikke gitt at han skulle få utdannelse (han fullførte riktignok ikke universitetsutdannelsen, men var likevel langt høyere utdannet enn majoriteten av sine likemenn) og bli forfatter. Han tegner klare bilder av plassene han vokste opp og ikke minst av foreldrenes slit og hva de ofret for å sende sønnen på skole. De første to tredjedelene av boka handler om dette, og er også de mest interessante. Den siste tredjedelen virker som «fyll», og er ikke del av et sammenhengende narrativ. Noen kapitler er da også tidligere utgitt som frittstående essays i følge introduksjonen. Ut fra hva han selv skriver om sitt forfatteryrke er jeg fornøyd med å ha valgt sakprosaen snarere enn skjønnlitteraturen, det er mulig det ellers hadde gått litt som med Mukka er jeg redd.

[T]rots att mina studier i det långa loppet bedrevs särdeles lamt, är jag ändå mitt öde tacksam för att jag inte kom att plugga Goethes tvättnotor eller Shakespeares kärleksbrev, utan i stället helt sakligt studerade livet (biologin alltså). Detta var en mycket nyttig bakgrund för mitt s.k. skönlitterära författarskap. Jag hade en fast och djupt rotad aversion mot allt pjoskigt svammel och levde i den övertygelsen att också den berättande konsten borde vara saklig och stabil i form och färger. Skönhet betyder på den linjen inte någonting drömskt och svärmiskt utan avslöjande av fakta ur en given synvinkel. Jag hoppas att jag i mitt livsverk har kunnat fullfölja den inriktning jag hade vid begynnelsen.

(Side 132-133.) Ikke at jeg har noe i mot saklighet, men om Shakespeare er «pjoskigt svammel», så må jeg vel si at jeg synes det er greit med litt «pjoskigt svammel» innimellom, faktisk.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Jeg burde kanskje sagt nei – Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg

Mirthful Leave a comment

Jeg vurderer å plassere Jeg burde kanskje sagt nei av Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg i bingoruta «Ny sjanse til forfatter du IKKE liker». Jeg har riktignok ikke har lest noe av Else* før, men å lese denne boka er likevel å gi henne en ny sjanse. For skal jeg være ærlig liker jeg ikke Else. Det vil si, jeg liker ikke tv-personligheten Else. Privatpersonen Else har jeg selvsagt ingen forutsetning for å mene noe om, og egentlig tror jeg hun er ganske trivelig. Men tv-personligheten er totalkrasj med mine preferanser for hva som er god underholdning og jeg synes vekselsvis det er masete og pinlig.

Boka er en utforsking av Elses (manglende) evne til grensesetting. Hva er det som gjør at hun ikke sier nei, og til og med selv foreslår villere og villere stunts? Finnes det egentlig noen grenser for hva hun vil si ja til? Og, kanskje et like viktig spørsmål, burde det finnes grenser, eller er det faktisk helt greit å danse i Spektrum kun iført sombrero når du er 80?

Jeg sier det er en utforsking, men som leser føler jeg vel at det ikke fører til så veldig mange svar. Eller… boka har et slags svar, og når jeg leste den ferdig i begynnelsen av april følte jeg at Else kanskje hadde kommet fram til en eller annen selvinnsikt. Noe med å finne en balanse:

Sannheten er at jeg fortsatt surrer det til for meg selv oftere enn jeg skulle ønske. For noen uker siden skrev jeg et utkast til avslutningskapittel. Mine siste ord var «Jeg slutter». Essensen var at jeg skulle si opp jobben min. Trekke meg tilbake fra offentligheten. Finne en annen vei. Men så, kanskje på grunn av den lille innsikten jeg har fått underveis, klarte jeg å gjennomskue meg selv. Nå gjør jeg det igjen, tenkte jeg. Det er liksom enten å gifte seg i Spektrum eller å trekke seg totalt tilbake og starte bortgjemt bar i utlandet. Jeg må finne den helvetes balansen! (Side 198-199)

Men så oppdaget jeg at «Else gifter seg i Spektrum» var blitt en reell greie siden boka ble skrevet ferdig (det har sikkert vært kjent en stund, altså, jeg bare følger ikke med). Og siden det er brukt som eksempel på den ene (grenseløse) ekstremen i avsnittet over begynner jeg jo å lure på om jeg overhodet har forstått noe. Jeg ønsker henne og den utkårede alt godt, men jeg tror verken tv-personligheten eller forfatteren Else får flere sjanser hos meg.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

_________________
* Jeg ville vanligvis brukt etternavnet til en forfatter, men det blir fryktelig merkelig å si «Furuseth» når hele Norge kjenner henne som «Else».

Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814–2014 – Thomas Vestgården og Sigmund Aas

Mirthful 1 Comment

Jeg kan trygt krysse av ruta «Ei (ulest) bok du har eid i mer enn tre år» på vår- og påskebokbingoen med Skammens historie. Jeg tror jeg kjøpte den på Mammutsalget, og siden boka kom ut i 2014 var vel det gjerne i 2016 eller noe sånt?

Boka omhandler de delene av norsk historie som ikke nevnes i festtaler og kanskje gjerne også forties når jubileumsbøker skrives. Vår behandling av jødene – både i grunnloven av 1814 og hele veien fram til andre verdenskrig, fornorskingen av de nasjonale minoritetene, Norges overivrige bruk av lobotomi, behandlingen av «tyskerjentene» og «tyskerungene», sensur av «pornografisk materiale» i statens regi, våpeneksport og til og med aktiv deltagelse i kriger med sviktene moralsk og juridisk grunnlag, lista er lang.

Og det er vel også problemet med boka for meg. Den gaper over for mye, og måten den er strukturert på gjør at alle sakene virker sidestilt, som om aktiv deltagelse i å sende jøder til konsentrasjonsleirene og beslaget av Bjørneboes Uten en tråd er like ille. Jeg har ikke noe problem med å anerkjenne at begge er menneskerettsbrudd og ikke bør forekomme, men likevel.

Det at så mange saker skal dekkes gjør også at forfatterne vanskelig kan gå i detalj på alt, noe som i utgangspunktet er helt greit, men det som ikke føles like greit er når noen historier får minimalt med plass, mens andre plutselig har en unødvendig detaljrikdom, uten at det virker å være noen logikk i hvilke saker som havner i hvilken kategori. Jeg noterte meg for eksempel at myndighetenes behandling av jøder og rom fra 1933 til 1940 ble avspist med 3 sider, mens prosessen mot Bjørneboe beskrives over 9 sider. Det fører også til at store deler av historien faller ut av narrativet, for eksempel fokuseres det på rundt 30 norske barn som ble sendt fra Lebensborn-hjem i Tyskland til Sverige for å bli adoptert bort, og når avsnittet om «tyskerungene» (som uansett bare dekker ca 2 sider») avsluttes kan leseren fort sitte igjen med inntrykket av at de ikke var flere enn disse 30, om hun altså ikke vet bedre.

I tillegg er teksten til tider ustrukturert og rotete, preget av uforståelige gjentagelser, og ofte brå avslutninger. Jeg måtte fram med blyanten og skrive i boka ganske fra start og etter kapitlet om krigsseilerne har jeg for eksempel notert at jeg ikke skjønner hva som egentlig skjedde, det snakkes om tilbakeholdt lønn og pensjon om hverandre og jeg forstår ikke hva forfatterne forsøker å si (annet enn at krigsseilerne ble skammelig behandlet, men det var jo ingen nyhet).

Et eksempel på hva jeg mener med gjentagelser er dette avsnittet fra kapitlet om justismordet på Fritz Moen:

Dette problemet ble løst ved at man lanserte en ny teori: til tross for at 25 uavhengige vitner hadde hørt nødskrik fra en kvinne natt til femte september, trodde politiet nå at drapet hadde skjedd dagen etterpå – søndag 6. september. Da var nemlig Fritz Moen igjen i Trondheim. Politiet trodde et helt år, frem til mistanken ble rettet mot Fritz Moen, at drapet hadde skjedd natt til 5. september 1976. Men etter at mistanken ble rettet mot Fritz Moen, og etter at politiet hadde forsikret seg om at Moens alibi natt til 5. september var uomtvistelig, endret politiet standpunkt med hensyn til mulig drapstidspunkt. Politiet mente at drapet kunne ha skjedd søndag kveld, til tross for at vitner hadde hørt kvinneskrik fra området natt til 5. september. Dette impliserte at de 25 vitnene altså husket feil dag. (Side 234.)

Det er mulig at det er et forsøk på et retorisk virkemiddel her, men jeg blir bare irritert.

Jeg er fornøyd med endelig å ha fått lest boka, og jeg beholder den nok på hylla (ikke minst fordi jeg altså har skrevet i den), og hvis du trenger en relativt kort innføring i noen av staten Norges mindre hyggelige sider kan du gjøre dummere ting enn å plukke den opp. Selv har jeg tenkt å bruke litteraturlista bakest i boka som inspirasjon for videre lesing.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Det er personlig: om rasisme og ytringsfrihet – Lisa Esohel Knudsen

Mirthful 1 Comment

Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.

Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?

Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.

Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.

Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Permanent Record – Edward Snowden

Mirthful Leave a comment

Det var en kollega som begynte å snakke om Edward Snowdens bok Permanent Record. Hun holdt på å høre på den som lydbok (den norske lydboka kan visstnok anbefales). Jeg har jo sånn vagt hatt den på radaren fra før, men når hun først hadde nevnt den fant jeg ut at det kanskje var på tide å lese den, i og med at vi står midt i diskusjoner om skyløsninger vs personvern på jobb for tiden.

Boka er en selvbiografi av den klassiske «hvordan endte jeg opp her»-typen. Snowden forteller om oppveksten i den særegne sosiale klassen «government employee». I USA er hele byer organisert rundt føderale institusjoner, og han beskriver hvordan det fungerer som en slags boble, der det å stille spørsmål med hvorvidt det man blir bedt om å gjøre er rett eller galt ikke faller noen inn.

At Snowden selv likevel begynte å stille spørsmål har sammensatte årsaker, men en av dem er nok hans holdning til autoriteter og «ordre», som han illustrerer flere ganger i løpet av boka. For eksempel da han som skolegutt finner ut at lærernes instruksjoner for hvordan få best mulig karakter (denne prøven teller x %, denne oppgaven Y % osv) også forteller hvor LITE han må gjøre for å få ståkarakter, og at han kan slutte å levere lekser (og dermed frigjøre mer tid til å utforske internett). Eller hver gang han starter i ny jobb, da det første han gjør er å automatisere flest mulig av arbeidsoppgavene sine (slik at han frigjør tid til å utforske, vel, internett – og intranett).

Boka har en effektiv spenningskurve, selv om leseren selvsagt vet hva som kommer til å skje. Snowden forklarer både hvordan han og resten av systemet jobber med å overvåke sivilsamfunnet i tillegg til fremmede makter, og hvordan han selv får mer og mer problem med å rettferdiggjøre sin del av arbeidet. Han forteller om alle avveiinger han måtte ta før han ble varsler, men ikke minst om alle tekniske og sosiale tiltak han måtte gjøre for å være sikker på å faktisk få varslet, og ikke bli tatt og truet til stillhet for tidlig. Boka gir også en forklaring på hvordan han havnet i eksil Russland av alle steder (det var ikke planen), som for min del gjør det hele mer troverdig (ikke at det finnes mange steder å «gjemme seg» fra Uncle Sam, men Rusland?!).

Permanent Record er en velskrevet bok om et tema som er svært relevant for oss alle. Litt ære bør derfor gå til Joshua Cohen, som Snowden selv gir æren for at hans rotete notater har blitt en lesverdig tekst. Jeg avslutter med et sitat som både har passende grad av «storebror ser deg», men også er et knakende godt argument for å lese papirbok, om du trenger sånt:

[Once] America’s spy agencies had proven to themselves that it was possible to passively collect all of your communications, they started actively tampering with them, too. By poisoning the messages that were headed your way with snippets of attack code, or «exploits,» they developed the ability to gain possession of more than just your words. Now they were capable of winning total control of your whole device, including its camera and microphone. Which means that if you’re reading this now – this sentence – on any sort of modern machine, like a smartphone or tablet, they can follow along and read you. They can tell how quickly or slowly you turn the pages and whether you read the chapters consecutively or skip around. And they’ll gladly endure looking up your nostrils and watching you move your lips as you read, so long as it gets them the data they want and lets them positively identify you.

(Side 326)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Mirthful 1 Comment

Jeg fant Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse av James Goss av alle steder i hylla hos Fretex på Lillehammer. En bok som kombinerer Doctor Who OG A. A. Milne kunne jeg jo ikke akkurat gå fra. Og når «Diktsamling» var en rute på høst- og julebokbingoen fikk jeg sparket bak til faktisk å lese den også.

Det starter bra. Illustrasjonene av Russell T. Davies er sjarmerende og det aller første diktet, ‘Full Stop’, fungerer utmerket og er en intelligent tvist på Milnes orginaldikt (‘The End’). Hvilket Milne-dikt som er inspirasjon oppgis for hvert dikt det er aktuelt for, enkelte dikt er bare generell pastisj.

Men så faller det fra hverandre allerede i dikt nummer to (‘Consultation Exercise’, etter ‘Disobedience’) som serverer både linjer som ikke kan skanderes* og kreativ ordstilling, som her i vers to:

«Quarks, Quarks
Cybermen, Cybermen
Mechonoids, Voord, Zarbi
If your Battlefleet happens to
In the vicinity be
Then I’ll teach you – reluctantly»
(said the Dr, said he)
«To give the Earth a rather wide berth, rather
Than tangle with me.»

(Side 4) I tillegg burde de to siste linjene blitt tre:

«To give the Earth
a rather wide berth,
rather than tangle with me.»

om de skal speile Disobedience (her er de tre siste linjene i vers to):

«I can get right down
to the end of the town
and be back in time for tea.»

Det var ett vers av ett dikt. Det er en liten håndfull til som fungerer i tillegg til det aller første (av totalt femti dikt er det kanskje fem som er brukbare), men det holder ikke. Ikke er det bra pastisj, ikke er det bra som dikt i seg selv. Det bærer preg av en god idé som ble trukket for langt, alternativt en god idé, men en dårlig poet.

Jeg beholder nok boka likevel, siden jeg samler på «Milneania», men det er litt under tvil.

Boka har jeg kjøpt sjøl (brukt).

___________________
* Det var det beste jeg fant for «doesn’t scan» på norsk. Tips meg gjerne om du har en bedre oversettelse, for «skandere» gir meg frysninger på den dårlige måten.

Stolt – Benjamin Baarli Silseth

Mirthful Leave a comment

Jeg var innom min lokale biblioteksfilial for å levere noen bøker og der sto Stolt av Benjamin Baarli Silseth utstilt midt i glaninga, så da måtte jeg nesten låne den. Den var kjapt lest, og blir kjapt levert, så den kan være tilgjengelig – gjerne midt i glaninga – for den egentlig målgruppen.

Selv kan jeg vel ikke akkurat si at jeg lærte noe nytt, men det ville jo også være overraskende, all den tid dette er en slags grunninnføring i skeivhet for «tweens». Og akkurat den jobben gjør den på en ganske utmerket måte. Jeg bet meg merke i det inkluderende språket, for eksempel i forklaringen av de forskjellige begrepene for kjønnsidentitet på side 31, der forfatteren, som selv er cis bruker formuleringen «de av oss som», ikke «de som». Nettopp denne måten å formulere seg på tas opp som ett av tipsene til «et åpent og inkluderende språk» på side 89. «De som» deler verden inn i oss og dem, «de av oss som» inkluderer «dem» i «oss». Det at jeg la merke til det før det blir påpekt er kanskje et tegn på at dette ikke er den vanligste måten å uttrykke seg på. For egen del skal jeg huske å endre min egen språkbruk.

Boka fokuserer på kjærlighet og forelskelse mer enn seksuell tiltrekking, noe som er ganske naturlig med tanke på målgruppen. Jeg biter meg merke i at også aromantikk og aseksualitet omtales og normaliseres, også en ting man ikke skal ta for gitt da denne gruppen ofte glemmes (det populære slagordet «rett til å elske den jeg vil» kan for eksempel føles ekskluderende for aroace-folk i tillegg til for transpersoner, noe av grunnen til at jeg fortrekker varianter som «rett til å være den jeg er»). Det er også et gjennomgående tema i boka at vi har det bedre når vi får være oss selv og kan være åpne om hvem vi er.

Et barn trenger ikke en mor og en far. Et barn trenger kjærlighet, omsorg, trygghet, varme og godhet. Det kan komme fra en aleneforelder, flere foreldre, ulike foreldre, like foreldre eller andre voksne som gir omsorg. (Side 64)

Fokuset på at det finnes mange typer familier og at det ikke er formen på familien, men kjærligheten og tryggheten som er viktig, er et annet fokus i boka, og også ett som kanskje er ekstra viktig for aldersgruppen den er ment for (selv om jeg vet om en del voksne som gjerne kunne tatt inn over seg dette budskapet også), siden boka retter seg til alle barn, både de som kanskje selv er skeive, men også de som har skeive venner eller som har skeive foreldre selv eller venner som har skeive foreldre. Normalisering er bra, normalisering er nødvendig.

Dette er en bok som bør være tilgjengelig for alle barn i 9-12-års alder i Norge. Alle skolebiblioteker og alle folkebiblioteker med respekt for seg selv bør ha den på hylla. Etterlys den gjerne på ditt lokale bibliotek om de ikke har den (sakprosa er ikke like godt dekket av innkjøpsordningen, så det er mer opp til hvert bibliotek å kjøpe inn).

Jeg tror jeg plotter inn boka på ruten «Forfatter er psykolog» på Høst- og julebokbingo-arket.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mudlarking – Lara Maiklem

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte Mudlarking, jeg tror kanskje det kan ha vært i London, faktisk, og det er jo i så fall passende. En «mudlark» er en pippisk tingleter, men spesifikt en som leter etter ting langs elvebredden i Themsen, nedenfor tidevannsskillet. Nettopp tidevannet har to viktige effekter for en tingleter. For det første blottlegges en stor del av elvebunnen hver gang det er lavvann – langs en normal elvebredd ville det jo ikke ta så lang tid før alle tingene er funnet og fjernet. Og selv langs Themsen ville det nok blitt utplukket, om de ikke var for den andre effekten: Tidevannet fører til erosjon.

I tusenvis av år har Londons befolkning kastet eller mistet eiendeler i Themsen, og når elvebredden eroderes frigis det som har blitt begravet i mudder. Og det er dette «the mudlarks» leter gjennom etter skatter. Definisjonen av en skatt varierer fra person til person, noen er først og fremst ute etter ting med kommersiell verdi, andre er mer opptatt av historien, både den generelle og den personlige.

I came to bricks fairly late, having ignored them for many years, but they are surprisingly interesting and the Thames foreshore provides a seemingly unending supply of examples from every era. (Side 249)

Maiklem faller i den siste gruppa, og i denne boka presenterer hun Londons historie med utgangspunkt i de forskjellige strekningene av Themsens tidevannsløp, og de funnene hun har gjort der. Det er en forfriskende måte å fortelle på, og jeg lar meg fascinere av hobbyen i seg selv. Dessverre blir det neppe noen mudlarking på meg neste gang jeg er i London, samme hvor fristet jeg skulle være, for nå til dags må man ha lisens for å få lov til å tinglete langs elva. Og bra er det, for det er jo ting av potensielt enestående historisk verdi som dukker opp. De lisensierte tingleterne må registrere funnene sine hos myndighetene, og dersom ingen museer er interessert i objektet får de beholde det, men museene har altså førsteretten. Og sånn bør det jo være. Så jeg får nøye meg med å lese om saken.

Boka får fylle ruten for «Sakprosa skrevet av en kvinne» på sakprosaseptemberbingobrettet mitt. Det moret meg forøvrig en del at jeg fullførte denne boka og Lara Rashids bok samme dag. Lara er jo ikke akkurat det vanligste navnet i verden, jeg er faktisk usikker på om har lest flere bøker av Lara-er i det hele tatt.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I’m Glad My Mom Died – Jennette McCurdy

Mirthful Leave a comment

Om du ikke har hørt om Jennette McCurdys I’m Glad My Mum Died før nå tilbringer du tiden din på et helt annet sted på internettet enn meg. Jeg har hørt om den både på podcasten Books Unbound, på Instagram, på Twitter (før jeg jumped ship) og sikkert enda flere steder. Til slutt ga jeg etter og kjøpte den, delvis fordi jeg tenkte den kan få fylle ruten for «Sakprosa om popkultur» på sakprosaseptemberbingobrettet.

McCurdy forteller om en dysfunksjonell barndom og oppvekst. Moren overfører sin egen (tapte) drøm om å bli skuespiller over på datteren, men dynamikken mellom de to er forskrudd lenge før Jennette er gammel nok til å få noen roller. Datterens eksistens handler om å gjøre moren glad. Mor-datter-relasjonen er snudd på hodet fra start.

I’m immediately disappointed, if not horrified, when I see what I’ve received as my present for my sixth birthday. Sure, I like Rugrats, but this two-piece outfit-a T-shirt and shorts-features Angelica (my least favorite character) surrounded by daisies (I hate flowers on clothes). And there are ruffles around the sleeves and leg holes. If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles.

«I love it!» I shout excitedly. «It’s my favorite gift ever!»
I throw on my best fake smile. Mom doesn’t notice the smile is fake. She thinks I genuinely love the gift. (Side 5)

Egentlig har jeg med dette sitatet for å vise hvordan Jennette allerede som seksåring undertrykker sine egne følelser for at moren skal være fornøyd, men jeg må innrømme at når jeg leste linja «If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles» var responsen jeg ytret inne i meg «Same, girl, same», så jeg måtte humre litt for meg selv på tross av det tragiske i historien.

Og nettopp det er kanskje bokas største styrke. Den forteller nådeløst ærlig om psykisk mishandling, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og usunne relasjoner, men den gjør det med en underliggende humor. Uten humoren hadde dette blitt så bekmørkt at det neppe hadde vært særlig leselig annet enn for spesielt interesserte.

McCurdy forteller i presens, et grep som sannsynligvis er ment å skape nærhet til historien, men det funker ikke helt for meg, jeg blir litt forstyrret av at alt skjer «nå». Kanskje er det derfor jeg bare blir sånn passe engasjert i McCurdys historie? For selv om boka holder på interessen min og jeg blir både indignert og litt trist av mishandlingen hun utsettes for føler jeg meg ikke direkte berørt (og det er ikke akkurat vanskelig å få tårene mine til å renne vanligvis). Men det er likevel en lesverdig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Queer. A Graphic History – Meg-John Baker og Jules Scheele (ill.)

Mirthful Leave a comment

Jeg kjøpte Queer. A Graphic History på museumsbutikken til Queer Britain (besøk det museet om du er i London!) i fjor høst og plukket den ned fra hylla for å krysse av «Sakprosa om LGBTQ+ tematikk» i Sakprosaseptember-bingobrettet. Det var jo nyttig å få lest den, kan du si, men dessverre ble det en ganske middelmådig leseopplevelse.

Hovedproblemet var nok mine forventninger. Jeg hadde ventet en historisk gjennomgang av det å være skeiv – og håpet på litt historie om folk som har utfordret det binære synet på kjønn opp gjennom historien, gjerne i andre kulturer enn min egen. Men dette er ikke en grafisk historie om det å være skeiv, men noe nærmere en grafisk historie om «Queer Theory», eller i alle fall det å «do queer» («gjøre skeiv»?) som en filosofisk og/eller politisk retning.

I så måte gjør boka et greit forsøk på å være informativ, den tar for seg de forskjellige filosofiske strømningene som kom før og som har påvirket «queer theory», og introduserer tenkere som har hatt innflytelse, enten de selv så seg som del av retningen eller ikke. Men kanskje er det et for komplisert tema for en grafisk framstilling? Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke så veldig opplyst.

En detalj jeg hang meg opp i såpass tidlig i boka at det påvirket min tillit til det andre den forteller var den etymologiske forklaringen av ordet «queer» der forfatteren presenterer det kategorisk som at det ikke lenger er i bruk i betydningen «rar» eller «merkelig», og ikke har vært det på lenge, noe det vitterlig er (om enn kanskje mindre enn før, og det er fullt mulig det er på vei ut). Boka sier «Even in the early 20th century the word «queer» was still often used in this way,» (Side 8), «tidlig på 1900-tallet altså»? Til og med «gay», som nå vel helt har falt ut av bruk i betydningen «happy», var jo i bruk den gangen? Jeg lurer på om ikke forfatteren egentlig har tenkt på «queer» som verb her, for det har ganske riktig falt ut av gjengs bruk i betydningen «ødelegge»/»rote til» og brukes vel nesten bare i «skeive sammenhenger» nå til dags (Merriam-Webster er enig med meg, forøvrig, queer som adjektiv er fortsatt kurant, queer som verb er «gammeldags» i annet enn skeive sammenhenger).

Det er også et nesten overdrevet fokus på å problematisere, som for eksempel i denne teksten om Adrienne Rich:

Foreshadowing later queer theorists, Rich pointed out that all the effort that goes into enforcing compulsory heterosexuality reveals its very precariousness and instability. If heterosexuality was just natural, it wouldn’t need to work so hard to shore itself up, and it wouldn’t be so threatened by the alternatives to it.
Rich’s essay also introduced the idea of the of the «lesbian continuum» to capture all kinds of bonds between women (not just the sexual ones) as ways of resisting patriarchal compulsory heterosexuality.
Rich has been criticized for suggesting that all man-woman relationships are coercive, and that all woman-woman ones are political (not to mention keeping those gender binaries in place). She also failed to consider how compulsory heterosexuality oppresses gay men and other marginalized sexualities. (Side 45)

Jeg skjønner for så vidt hvorfor, men når boka i utgangspunktet inneholder ganske korte forklaringer av begreper og hva folk har fremmet av teorier (det over er all teksten på den siden, og på siden før er det to avsnitt til om Rich, som er første gang hun introduseres), så ender alle forbeholdene som tas med å undergrave hele narrativet (de tar ofte nesten like stor plass som selve forklaringen) og leseren (i alle fall denne leseren) blir litt sliten av at ikke en eneste ting fastslås som «fakta», alt stilles det spørsmål ved. Det er kanskje en grunn til at jeg ikke fortsatte med studier i filosofi etter det ene året med idéhistorie, si. Målgruppa for denne boka er tilsynelatende «hvermannsen» («hverkvinnsen»? «hverpersonsen»?), men kanskje jeg misforstår, kanskje er den tiltenkt førsteårsstudenter på humanistisk fakultet? (Dette var meg en gang.)

En siste ting jeg hang meg opp i, og som kanskje også har mer med mine forventninger å gjøre enn med boka som den foreligger, er at jeg forventer noe annet enn dette når jeg leser «a graphic history». Jeg ville kalt dette «an illustrated history», men jeg er usikker på om den distinksjonen er gjengs eller bare finnes i mitt hode. Formatet i denne boka er at hver side inneholder en «normal tekst» og en (eller noen få) illustrasjon. Illustrasjonene inneholder også snakkebobler og annen tekst, men den teksten er i liten grad en integrert del av «hovedteksten». De aller fleste sidene har formatet «tekst, illustrasjon» eller «tekst, illustrasjon, tekst». Når jeg tenker på sjangeren «graphic» er det tegneserieformatet jeg ser for meg, der teksten kommer som en del av flyten i tegningene. Mulig det er klønete forklart? Her er en illustrasjon av hva jeg mener, med en side fra denne boka til venstre og en side fra Queer as All Get Out av Shelby Criswell til høyre (en fantastisk bok, forøvrig), som også har mye «ren tekst», ikke bare dialog/sitater:

Hadde boka ellers fungert for meg hadde jeg neppe hengt meg opp i formatet, men som det er ble jeg nærmest forstyrret av det.

Bør du aktivt unngå Queer. A Graphic History? På ingen måte, men jeg ville nok prioritert andre bøker først (for eksempel nevnte Queer as All Get Out).

Boka har jeg kjøpt sjøl.