Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Mirthful Leave a comment

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, «svarer» på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang «Emma» tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å «ha ødelagt liv», men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre «vokser som menneske» eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har «gått for langt» er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er «Hva hadde du på deg?», «Hvor mye hadde du drukket?» og «Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?» og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele «Kjære Emma» enda mer feil. Det burde vært «Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje», om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

Mirthful 1 Comment

Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.

I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.

Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).

Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstatering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.

Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem «negerbarna». Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun? 

Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.

Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden «de svarte i USA bruker jo ordet selv» ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.

Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.

Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det «svarting» han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var «nigger». Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.

Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.

Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.

Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er «cultural appropriation» med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte «helt tilfeldig» fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.

H is for Hawk – Helen Macdonald

Mirthful 4 Comments

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Leselyst – Tone Selboe

Mirthful 3 Comments

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Til ungdommen – Linn Skåber

Mirthful Leave a comment

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.

Two middle grade/YA graphic memoirs

Mirthful 1 Comment

The eldest put these on my pile, saying «I think you should read these», and so I did. She found them at the library (probably the main branch in town, which is the one she visits most often).

Hey, Kiddo by Jarrett J. Kosoczka is a graphic memoir detailing Krosoczka’s childhood and youth. He is brought up by his grandparents, who «rescue» him from his mother who is a heroin addict. She flits in and out of his life for the duration of the book, but is never much of a mother. His grandparents are not flawless either, but do their best to raise him, love him, and to give him the chance to develop his talents as an artist. He only discovers his father’s name by accident, and it takes years before he seeks any form of contact, and then only because he’s looking for siblings rather than a father.

Hey, Kiddo is an understated tale of growing up with an unconventional family constellation, and how what we think we’re missing out on might not actually be missing, just present in a different way, and how the «families» we make for ourselves may more than make up for the ones we were dealt to start with.

The 12-year-old obviously enjoyed it as well, though she was… I was going to say shocked, but I think guiltily pleased is more accurate, at the not infrequent swearing. Needless to say that hardly shocked me, but they seem to be quite strict about «bad words» at school.

Be Prepared by Vera Brosgol is also a graphic memoir, but covers a much shorter time-period, namely summer camp (actually an amalgate of two consecutive summers, according to the author’s afterword). The story itself is… Well, I think Emma in this review on Goodreads summed it up well:

it’s a classic indoors-kid-goes-to-camp-and-hates-it-and-everything-is-terrible-but-then-she-likes-it-because-she-makes-a-friend-just-in-time-to-leave story. which, like, not my favorite trope? presumably no one’s favorite trope? just a lot of gross toilets and bugs and outdoor shenanigans.

But just like for Emma what rescues this book for me is Brosgol’s art. It draws you in and makes you live the story. I would, however, reccommend Anya’s Ghost over Be Prepared if you’ve never read Brosgol before. And Hey, Kiddo is going to stay with me for longer.

En bunke sybøker

Mirthful 1 Comment

Jeg er i en ganske dårlig periode for lesing, men en desto bedre en for søm. Her om dagen raidet jeg hylla på mitt lokale bibliotek (Risvollan filial av Trondheim Folkebibliotek) for litt inspirasjon og en bok er en bok, så her er en rekke minianmeldelser av bøkene jeg lånte.

Klær – fra kast til bruk av Anne Brit Opdahl

Redesign er vel fortsatt in (og bra er det), men denne boka kom ut for et tiår siden. Ikke at det nødvendigvis er et problem. For meg var det et større problem at teknikkene som beskrives er en smule for basic til at jeg trenger en bok til å forklare dem og plaggene generelt ikke var av typen jeg ville gått i, delvis fordi de ser så veldig omsydd ut… Altså en underkjole ser fortsatt ut som en underkjole selv om du forer den med en underkjole til… Nå er ikke jeg noen blondeperson, så det er mulig jeg ville sett annerledes på saken om jeg var. Men for generell gjenbruksinspirasjon var dette en helt ok bok å bla gjennom.

Sy om av Jenny Skavlan


Sy om var vel Jenny Skavlans første bok om redesign, den er ikke lenger tilgjengelig i butikken, men kanskje den finnes på et bibliotek nær deg? Her igjen er mitt problem at… vel, Skavlan og jeg har ikke akkurat samme klesstil, kan man si. Samtidig er det mange fine idéer for små grep som kan gjøre plagg mer anvendelige i denne boka, så den er ikke så dum å bla gjennom den heller. Og Skavlans plagg har i alle fall det på sin side at de ser ut som faktiske moteplagg, ikke som «jeg ble utfordret til å bruke denne kanskje grusomme kjolen til å lage et nytt plagg» (altså, jeg ELSKER Det store symesterskapet, men det er ikke så mange av plaggene som produseres som resultat av redesignoppgaven som jeg tror noen faktisk hadde villet gå med).

Reparasjonsboka: Klær av Ellen Marie Tesaker

Denne boka er den eneste i bunken jeg lurer på om jeg skal gå til innkjøp av. Den kom dessuten ut i 2018, så den er ganske dagsaktuell. Å reparere – det være seg klær, elektronikk, møbler eller andre ting – er noe som burde være in (om det ikke er det?). I denne boka lærer du teknikker for å fikse både hull, flekker og andre småfeil på klær, med fokus på type materiale og hvor på plagget problemet oppstår. Dette er teknikker som burde være en del av de «life skills» vi alle lærer, egentlig, selv om man ikke er interessert i å sy plagg fra bunnen er det greit å kunne forlenge livet til favorittgenseren og ellers være litt motvekt til bruk-og-kast-samfunnet vi dessverre har levd i litt for lenge.

Redesign av Connie Riiser Berge, Siri Berrefjord og Marianne Hildeng Vigneau

Av de tre redesignbøkene jeg lånte i denne runden var Redesign den som var nærmest til å være nyttig, men fortsatt er problemet at det i liten grad er snakk om et sluttresultat som får meg til å tenke «jo, den kjolen skulle jeg gjerne ha hatt».

Igjen: Kjekk å bla gjennom for inspirasjon, men litt for lite direkte aktuell. Er du litt mindre dreven som syer, derimot, og har lyst til å lære mer tror jeg denne kan være midt i blinken, for her er det ganske bra beskrivelser, med detaljbilder, av prosessene.

Sy til barn av Tone Finnanger

Denne boka har flere søte mønstre for kosedyr, dukker og tilbehør. Det hele blir i overkant søtt for meg, men jeg kunne selvsagt sydd Plapregøyen av dynetrekk fra 70-tallet i knallfarger heller enn av pastell-dominerte Tilda-stoffer, så det kan tenkes jeg låner denne igjen om jeg får behov for kosedyrmønster.

Syglede for mor og barn av Elisabeth Almendingen


Denne boka ble jeg bare irritert av. Barneklærne er nemlig delt inn i «Jenteklær» og «Gutteklær» og – surprise! – alle jenteklærne er rosa og lilla og gutteklærne er lyseblå og brune. Enda mer idiotisk blir det av at flere av modellene (om du ser bort fra stoffvalget) er utvetydig unisex, eller er det jeg som har gått glipp av noe? Er buff bare for gutter?

En annen ting er at materialet i boka gjennomgående er fleece. Altså, jeg liker fleece til sitt bruk, men «vanlige» plagg som kjoler kan jeg ikke ha i fleece, jeg ville forgått av varme i løpet av få minutter (og det samme gjelder i alle fall yngstemann). Det er jo ingen som sier at jeg MÅ sy plaggene i fleece, så hadde jeg ikke blitt så sur for den unødvendige kjønningen av barneplaggene hadde jeg kanskje kunnet bruke noen av mønsterene. Som det er gleder jeg meg til å levere boka tilbake til biblioteket. Hrmf.

Wasted Calories and Ruined Nights – Jay Rayner

Mirthful 2 Comments

Jay Rayner er beryktet som restaurantanmelder. Fortjent, kan man mene, ingen kan skrive slakt som Jay Rayner. Han skriver bra også når han er positiv, men det er jo ikke til å stikke under en stol at det er noe frydefullt ved å lese skikkelig slakt. Noen av hans beste (verste?) har blitt samlet mellom to permer før (anmeldelsene publiseres ellers i britiske aviser og magasiner, Rayner er pt resturantanmelder for The Observer, The Guardians søndagsavis). I oktober kom en ny samling ut, og det passet seg sånn at jeg slengte den med på en bestilling fra Adlibris.

Som kritisk restaurantgjest selv, med et lass med «pet peeves» (ikke minst er jeg stor fan av «kampanjen» We want plates, Rayner har et eksempel som sklir rett hjem; Yorkshire-restauranten som serverer brød i sixpencer – uvisst er det om de er nye eller brukte, uansett virker det ikke helt hygienisk), har jeg bedrevet min andel av slakt, enten kun muntlig til venner og kjente eller skriftlig når jeg følte det var på sin plass. Jeg har derfor stor sympati med Rayners lidelser.

Wasted Calories and Ruined Nights inneholder altså noen av Rayners mest omtalte anmeldelser fra de siste årene, blant annet slakten av Le Cinq i Paris, som har tre Michelinstjerner. Noen av dem, inkludert Le Cinq og Farm Girl Café, Chelsea har jeg lest før, siden de er tilgjengelige på nett, men det gjør ingenting, jeg fryder meg på nytt når jeg leser dem i bokform. Hver anmeldelse er også etterfulgt av «What happened next», en kort oppdatering av hvordan anmeldelsen ble mottatt og hvordan det har gått med restauranten etterpå. De som, i motsetning til meg, skulle føle mer sympati med restaurantene enn med Rayner kan trøste seg med at majoriteten lever videre i beste velgående, noen med justeringer i meny og/eller konsept, noen kjører videre på samme linje.

Chasing the Dram – Rachel McCormack

Mirthful Leave a comment

Krysspublisert til drikkelig.no.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarkshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om restauranten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese min egen whiskyskole, del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

The Girl Who Drank the Moon – Kelly Barnhill

Mirthful 1 Comment

A buzz on Twitter a while back made me add The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill to one of my Adlibris orders, and it seemed like a good book to pick up while waiting for the next Pratchett from the library.

Warning: The following contains spoilers of sorts.

I can see why people would be enchanted by The Girl Who Drank the Moon, though for me it fell somewhat short of its potential (perhaps precisely because I had read about people being enchanted). I’m hard pressed to put my finger on exactly why, though, because when I try to sum up the cast of characters and the plot it seems to me that the book should be a perfect fit. The closest I have come to a reason is that I don’t feel I get to know any of the main characters as well as I’d like, or as well as I’d need to in order to really care about what happens to them. It is partly a consequence of the way the plot centers around forgetting (or rather repression of memories) and storytelling as a way to deceive rather than inform. The reader is partly kept in the dark along with the characters, which is unavoidable for the plot’s progression, but I think this is what detracts from the character building. For a large part of the novel the main characters are not wholly themselves, insofar as you need your memories to be yourself, and it certainly affected my perception of Luna, Xan, Antain and the rest. That said, towards the last hundred pages or so the fog is lifted, literally and figuratively, and I am much more invested in «what happens next». Unfortunately, of course, the novel then ends (and it’s not reading as though a sequel is intended).

Still, it’s a good book, in fact I’d say it’s a very good book. It just lacked that final 5 % tug-at-my-heartstrings-from-page-1, and that is so exceedingly rare that it really is unreasonable to ask for it.