Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Aldri god nok, Innanfor, utanfor. Men alltid autist og Blakk

Mirthful Leave a comment

Jeg fortsetter å jobbe meg gjennom årets tilskudd til Norsk røyndom, og har lest tre til, som jeg ikke har så veldig mye jeg skulle sagt om, så derfor blir dette et samleinnlegg.

Aldri god nok av Jeswanthiny Mayooran traff meg ikke i det hele tatt. Jeg skjønner bare sånn halvveis hva hun egentlig prøver å formidle og ble mest av alt sittende med en følelse av at forfatteren trenger terapi, noe som er litt ironisk når hun selv er spesialist i psykatri.

Innanfor, utanfor. Men alltid autist av Stine Hanssen Brattland er derimot svært bra. Hun formidler godt utenforskap i oppveksten og hvor utfordrende det kan være å forsøke å passe inn når man har en neurovariasjon som autisme. Jeg blir rasende på hennes vegne når jeg leser om skolegangen:

Alle elevar, utan unntak, skulle ut i kvart bidige friminutt, viss nokon var inne, vanka det merknad. Om dei som av og til fann meg og dermed gav meg merknad, visste at eg satt der for å unngå slag, blikk og vonde ord, veit eg ikkje. Eg kan ikkje forstå at eit heilt lærarkollektiv, inkludert dei som underviste meg og klassen min, kunne være så kollektivt blinde og døve. Eg bør kanskje vere open for at dei reint faktisk ikkje visste korleis eg vart behandla, korleis eg hadde det. Det er eg ikkje, eg greier ikkje å tru på det. Eg trur at fleire visste, men at dei valde å sjå vekk. (Side 21)

Og jeg blir lettet på hennes vegne når hun får autismediagnosen, selv om det ikke er noen løsning på alle utfordringene er det i alle fall en forklaring på en del.

Blakk av Jens Kihl likte jeg også godt. Den handler, som tittelen indikerer, om å ha dårlig råd. Når foreldrene til Kihl skilte seg, fikk han en todelt oppvekst. Hos faren var det greit med penger, men moren, tross full jobb, hadde for dårlig lønn og slet med å få endene til å møtes.

Denne boka handler om akkurat det: at det finst ein heil masse folk som i og for seg lever over fattigdomsgrensa, men som likevel har for dårleg råd. Og kva gjer det med eit menneske å høyre politikarar på tv seie at «det skal løne seg å stå opp om morran», samstundes som det er akkurat det du gjer, utan at det løner seg på nokon som helst måte? (Side 8)

Dette er en bok som burde leses av mange. Kanskje særlig politikerne våre, men også av alle oss som har det greit økonomisk og som kan falle for fristelsen til å lure på om folk som benytter seg av matutlevering ikke egentlig må, men gjør det for å kunne bruke pengene på noe annet, noe luksus, f.eks. å spise ute en gang i blant. (Helt ekte eksempel fra en samtale jeg nylig hadde med noen som ellers er ganske langt til venstre politisk. Jeg svarte forresten at jeg synes alle har rett til å kose seg litt innimellom og at vi som samfunn burde holde oss for gode til å betale folk så dårlig at de ikke har råd til et restaurantbesøk i ny og ne.) Det er mange nok som tenker sånn, og selv om noen av dem sannsynligvis ikke kan overbevises om noe annet enn at fattige selv er skyld i sin fattigdom på en eller annen måte, så tror jeg at mange bare trenger å bli opplyst, og da kan denne boka hjelpe.

Alle bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Patch Work: A Life Amongst Clothes – Claire Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg er usikkerpå hvor jeg hørte om Patch Work, men jeg har hatt den på bokhandlelista (altså bøker jeg skal kjøpe når det passer seg sånn) en stund, så når jeg skulle bestille noen andre kles-relaterte bøker her nylig ble den med på lasset, og så fristet den såpass når den ankom at jeg leste den med en gang. Det viste seg riktignok at det var en veldig annerledes bok enn jeg trodde det skulle være. Jeg forventet en mer klassisk selvbiografi, og mye mer om Wilcox’ arbeid med klær på V&A og andre steder. Dette er noe helt annet.

Wilcox skriver riktignok om livet sitt, og om arbeidet, men boka er ikke en sammenhengende fortelling, men mer en samling prosadikt som beskriver løsrevne situasjoner og perioder i livet hennes. Språket er lyrisk og den fragmenterte fortellingen blir nettopp et slags lappeteppe som beskriver et liv. De sterkeste avsnittene er de som handler om tap, en baby som ikke levde, foreldre som dør. De avsnittene som handler om arbeidet på museet er evokative og får meg til å angre på at jeg ikke stakk innom V&A når vi var i London sist. Neste gang må jeg dit.

Jeg fløy gjennom boka, så jeg skal ikke på noen måte hevde at den var dårlig, men jeg har fortsatt lyst til å lese den andre boka, den selvbiografien med masse detaljer om kles-kuratering. Nu vel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ett jävla solsken – Fatima Bremmer

Mirthful Leave a comment

Forsiden på boka Ett jävla solsken av Fatima Bremmer

Jeg har hatt Ett jävla solsken, Fatima Bremmers biografi om Ester Blenda Nordström på hylla siden 2017/2018. Når den kom var jeg fortsatt flittig leser av svenske bokblogger, og den gjorde suksess i den svenske bloggosfæren. Jeg tror kanskje jeg kjøpte den på Bokrean året etter? I alle fall har den stått klar i «disse skal jeg lese snart»-hylla siden den gangen, og jeg er rimelig fornøyd med at jeg ENDELIG klarte å få lest den, ikke minst fordi den viste seg å være akkurat så bra som mine svenske bloggerkollegaer skulle ha det til.

Nordström var en pioner i undersøkende journalistikk, og kickstartet karrieren med å ta post som «piga» for å skrive om svenske tjenestejenters livssituasjon. Så var hun «nomadelærerinne» for samiske barn i et år, igjen med formålet å skrive reportasjebok. Hun gjorde en innsats for bistandsarbeidet under den finske borgerkrigen, hun red over Andesfjellene, togluffet i Nord-Amerika og deltok på ekspedisjon til Kamtsjatkahalvøya. Blant annet.

Bremmer skriver godt og tegner et engasjerende, men også nyansert bilde. Hun glatter for eksempel ikke over at Nordström, til tross for at hun var velmenende engasjert i «samespørsmålet» og blant annet ivret for bedre skoler og læringsmateriell for urfolket, også bidro sterkt til den «vennlige, men paternalistiske» siden i svensk samepolitikk, der samene som urfolk skulle beundres, men også behandles som naturbarn som måtte beskyttes fra sivilisasjonens korrumperende tendenser.

Av og til overgår virkeligheten fantasien, og dette er et godt eksempel på en biografi som kan leses som en roman, sidene fløy av gårde for min del, i alle fall.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Har eg rettstryggleik? – Jørn Øyrehagen Sunde

Mirthful Leave a comment

Jeg oppdaget nylig til min glede at Samlaget har sluppet flere bøker i serien Norsk røyndom. Jeg gikk straks inn på Bibliofil og reserverte alle sammen (den ene måtte jeg foreslå innkjøp av). Den første som ankom min lokale hentehylle var Har eg rettstryggleik? om den klassedelte rettsstaten og illiberale demokrati av Jørn Øyrehagen Sunde.

En ting som var veldig synlig alt når jeg plukket opp boka er at dette er en mye lenger bok enn de tidligere bøkene i serien. Mens alle de opprinnelige sju som ble utgitt i 2018 er på (godt) under 100 sider er Har eg rettstryggleik? dobbelt så lang som de lengste med sine 188 sider. Faktisk er det bare én av de fire som kom i år som er på under 100 sider (én er knapt over, en er på 157). Det er litt synd, synes jeg, det tar dem fra å være noe du kan lese i en «sitting» til noe som for de aller fleste vil måtte porsjoneres ut over flere dager. Når denne boka gjentagende ganger refererer til seg selv som en «pamflett» blir det enda merkeligere, selveste UNESCO definerer en pamflett til å ha minst fem og maks 48 sider (etter den definisjonen er ingen av bøkene i serien pamfletter, de er da også alle innbundet, noe en pamflett opprinnelig ikke var).

Vel, det er kanskje ikke så viktig. Eller… det hadde ikke vært så viktig dersom det hadde føltes som om det var nødvendig med 188 sider for å fremsette argumentet. Men det føles ikke sånn. Teksten er preget av gjentagelser, blant annet bruker Sunde en nabotvist som eksempel og gjentar detaljene i den mange ganger i løpet av boka. Jeg antar det er for effekt, men jeg ble litt lei av å bli fortalt at advokatregningen kom på 104 000 kroner, som om forfatteren ikke tror at leseren husker summen hvis det har gått mer enn fem sider siden sist. Jeg synes også litt for ofte Sunde begraver poengene sine i litt for mange ord. Dette avsnittet, for eksempel, markerte jeg fordi jeg synes første setning er vesentlig, men så renner det litt ut i sanden i fortsettelsen?

Eg trur at ingen av desse organa [Politidirektoratet, Arkivverket, Lovdata og Justis- og beredskapsdepartementet] nokon gong har spurt seg kva plikter dei har overfor borgarane. Det er dei ikkje åleine om. Termen ‘samfunnskontrakt’ er på eine sida påfallande ofte nemd i media, ikkje minst på 2000-talet. Når samfunnskontrakten ofte er nemnd, er det nok fordi vi lever i en tid med store politiske, sosiale og rettslege endringar. På andre sida er ideen om samfunnet som et nettverk av gjensidige rettar og plikter mellom innbyggjarar og statsmakt likevel lite diskutert. (Side 97-98.)

Og det er jo synd, for Sunde har absolutt et poeng, vanlige folk har for dårlig tilgang til rettssystemet i Norge, vi hadde ikke hatt gjentatte NAV-skandaler ellers. En oppstrammet (og forkortet!) versjon av denne teksten hadde gjort seg. Håpløs er boka ikke, men den havner nok nær bunnen på min rangering av bøkene i serien.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hons and Rebels – Jessica Mitford

Mirthful Leave a comment

Hons and Rebels var et annet spontant kjøp på Norlis 40 %-salg. Jeg har aldri lest en bok av en Mitford før, men innser etter å ha lest denne at dette sannsynligvis er et sånt kaninhull man kan oppslukes av, litt som Bloomsbury-kretsen, bare at denne kretsen består av en søskenflokk.

Jessica Mitford forteller i boka om oppveksten i det som framstår som en til dels dysfunksjonell familie, men som sannsynligvis ikke er sjokkerende uvanlig for britisk overklasse. Søsknene er, tross store aldersforskjeller, ganske knyttet til hverandre, men ettersom 30-tallet skrider fram velger de vidt forskjellige retninger både politisk og personlig. Jessica vil til Spania for å sloss på republikanernes side, søsteren Diana gifter seg med Sir Oswald Mosley og Unity hadde muligens en affære med Hitler, i alle fall var hun en stor beundrer. Slikt byr på familiekonflikter, kan du si.

Siden dette er en selvbiografi, er det naturlig å heie på Jessica (mot Mosley og Hitler ville det vært naturlig uansett, for så vidt). Boka er engasjerende og lettlest og tegner et underholdende – med en dypt alvorlig undertone – bilde av en oppvekst og en sosial klasse som forekommer ganske fjernt for meg. Jeg noterer «flere bøker av Jessica» på tbr-listen og vurderer om det ikke er på tide at jeg leser noe av Nancy, og kanskje Deborahs bok om livet på Chatsworth?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bibliomaniac – Robin Ince

Mirthful Leave a comment

2025 later til å bli året der jeg ikke så mye «følger forfattere jeg liker på sosiale medier», men snarere «leser nye for meg forfattere fordi jeg følger dem på sosiale medier og de virker som Bra Folk™». Tidligere i år har jeg lest John Scalzi og Martha Wells (og ikke skrevet om dem, sorry), og nå rett før ferien fant jeg Robin Inces Bibliomaniac: An Obsessives’s Tour of the Bookshops of Britain i hylla på Nordli en dag det var 40 % avslag på bøker til medlemmer (jeg er usikker på om det var 40 % på akkurat denne, vi kjøpte et par som var for nye til at rabatten gjaldt).

Bøker-om-bøker er en av mine favorittsjangere, men det er lenge siden sist jeg fant en ny bok i sjangeren som jeg har likt (jeg har prøvd meg på noen som jeg ikke har fullført, ellers har jeg bare gjenlest gamle favoritter). Det er hyggelig å lese om noen andre som har omtrent samme forhold som meg til aktivitetene «kikke i bokhandel» og «kjøpe bøker», om noe er Ince enda flinkere til det siste enn det jeg er.

Unfortunately there is an Oxfam shop directly on my way from the station to Brendon Books. I need a book of photographs of London in the 1980s with a picture of Francis Bacon on the Tube, and I need one on psychoanalysis and art – and, as luck would have it, the shop has both. (Side 134.)

Hovedproblemet med boka – utover å få meg til å tenke at jeg er ganske flink, egentlig, som av og til klarer å komme ut av en butikk som selger bøker uten å ha kjøpt en eneste bok – er at jeg får fryktelig lyst til å reise rundt i Storbritannia og gå i bokhandler. Heldigvis skal vi til London i høst, så da får jeg «scratched that itch» til en viss grad, i alle fall. Jeg skal selvsagt legge inn et besøk på de London-butikkene Ince nevner på to-do-lista for turen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Upright Women Wanted – Sarah Gailey

Mirthful Leave a comment

Jeg lette gjennom Libby etter lydbok å høre på toget på vei til Oslo Pride i slutten av juni og kom over Upright Women Wanted. Beskrivelsen av boka sier at «Sarah Gailey reinvents the pulp Western with an explicitly antifascist, near-future story of queer identity», og det var jo et greit innsalg. Legg til at lydboka var på under fire timer og at det derfor var fullt mulig å høre den ferdig i løpet av turen ned og opp (vel, strengt tatt mulig på turen ned, om jeg hadde startet tidlig nok) og det var et lett valg. Jeg hørte ca halve på turen til Oslo og så… hørte jeg ingenting på turen nordover igjen. Jeg endte med musikk i stedet, fordi boka ikke fristet. I løpet av de neste dagene på hytta prøvde jeg å beste meg for om jeg virkelig ikke hadde lyst til å lese ferdig. Ok, jeg var ikke superengasjert, men det var jo snakk om bare et par timer? Så slo det meg: Kanskje biblioteket har den som fysisk bok også? Frister det mer? Svaret var ja og ja. Jeg reserverte boka og den ventet på meg når jeg kom hjem fra hytta. I mellomtiden hadde Stone and Sky dukket opp i postkassa, så jeg måtte lese den først, men jeg fikk i alle fall sykronisert meg og levert lydboka.

Når jeg endelig fikk satt meg ned med Upright Women Wanted igjen fløy jeg gjennom siste halvpart. Plutselig var jeg interessert i Esther likevel. Og Cye, Bet og Leda og de andre. Og jeg innser at innleseren rett og slett ikke fungerte for meg. Det har skjedd før, men da har det vært en mye mer umiddelbar «Nei, dette går ikke». Her klarer jeg ikke å sette fingeren på hva Romy Nordlinger gjør eller ikke gjør, men faktum er at hun kom mellom meg og historien og skapte en avstand som ikke var der når jeg leste selv. Og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke byttet til papirbok tidligere (og noterer at jeg aldri skal gi opp en bok basert bare på lydboka igjen).

Jeg sitter derfor igjen med en litt blandet opplevelse og selv om jeg virkelig likte bokas siste halvpart er det vanskelig å helhjertet anbefale den, siden jeg ikke vet om første halvpart egentlig er fantastisk eller faktisk var litt… meh. På noe tidspunkt skal jeg lese hele boka på nytt, men det må vente noen år.

I mellomtiden kan jeg si at den har sterke temaer, aller mest i måten den viser fram hvordan menneskers identitet og følelser ikke kan kues av autoritære regimer, men at de kan tvinge folk til å spille et spill og late som de er noe annet enn de er. «Det er mange som meg der ute!» er en innsikt som treffer hardt, for selv om det dystopiske regimet i boka er et stykke unna vår realitet er det desverre ikke vanskelig å forestille seg en utvikling som bringer oss dit. Og siden det er snakk om godt under 200 sider kan du gjerne ta sjansen (du kan til og med teste lydboka, om du vil, kanskje den funker for deg?).

Boka (vel, bøkene) har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Honey Witch – Sydney J. Shields

Mirthful 1 Comment

The Honey Witch var ett av medlemstilbudene hos Outland i Pride-måneden, og siden den virket interessant og kanskje muligens sånn passe «cosy» ble det et spontankjøp på meg.

Utgangspunktet for boka er lovende, vi har en setting som er noe som ligner mye på England/Storbritannia på tidlig 1800-tall, bare med magi. Handlingen foregår først og fremst i de fiktive stedene Bardshire (engelsk-kodet) og Innisfree (irsk/skotsk-kodet, men kunne like gjerne vært i typ Lake District). Huset på forsiden minner ikke så rent lite om huset som ble brukt som «Longbourn» i 1995-versjonen av Pride & Prejudice. Og vi blir fortalt at året er 1831 spesifikt. Jeg er i kjent territorium, men med en tvist.

Og der oppstår problemene. Og spørsmålet: Kan fabelprosa inneholde anakronismer, eller er det per def umulig?

Det første jeg reagerte på var riktignok ikke en «anakronisme» (jeg skriver det i anførselstegn, for å understreke at jeg ikke er sikker på at det er et gyldig begrep i fabelprosa), men ordsammenstillingen «honeyed mead» (side 86). Mjød lages av honning, smaker honning, «honeyed» indikerer at du har tilsatt honning for å smakssette, og det blir rett og slett smør på flesk. Om jeg søker på «honeyed mead», med anførselstegn gir Duck Duck Go meg resultater for «honey mead» og nederst informerer de om at:

Ingen resultater er funnet for «honeyed mead»

Ok. Virkelig en filledetalj, og hadde det vært det eneste jeg reagerte på ville jeg «glemt» det. Men så begynte «anakronismene». «Earl Grey tea» (side 97), for eksempel (i en setning der bare «tea» hadde fungert like godt). Biblioteket inneholder «classics», i tillegg til «fairytales» og «endless romances» (side 100). Sjokoladekake og at en av hovedpersonene elsker «chocolate. The more bitter, the better» (side 143). Å vaske huden før man tatoverer (side 212). Et skip (tilsynelatende en passasjerferge, rett og slett) som går i rute mellom to havner uten noen forklaring på hvordan det kan seile etter ruteplanen uavhengig av været (og, nei, magi er ikke så vanlig i verdenen at det er naturlig å anta at skipet drives fram med magi). Og så videre. Her hadde en korrektur/språkvask utført av en historiker med kompetanse på 1830 og de britiske øyer gjort seg.

Jeg burde sluttet å lese, men jeg var akkurat nok investert i historien til å ville vite hvordan det kom til å gå (og hadde et håp om at handlingen ville overskygge de andre problemene). Spoiler: Det funker ikke. (Og heretter kommer flere spoilers, du er hermed advart.)

Jeg tror ikke på store deler av handlingsforløpet. For eksempel: Dersom det var superviktig for deg at søsteren din deltok i bryllupet ditt, ville du satt en dato slik at hun måtte reise SAMME DAG som hun mottok brevet om at du var forlovet? I 1830! Det er en måte å skape spenning på som virker helt kunstig, og det er flere eksempler på sånne billige snarveier og «tropes» (inkludert, I kid you not, «det er bare en seng»). Logistikken virker i det hele tatt svært lite gjennomtenkt. Honningheksa bor på en øy, men har tilsynelatende ikke egen båt, og er derfor avhengig av naboen på landsiden om hun skal av øya (og for å handle mat og andre nødvendigheter). Det finnes ingen forklaring på hva heksa lever av. Det finnes heller ingen forklaring på hva vennene hennes lever av, og hvordan noen i området rundt Innisfree passer inn i den sosiale strukturen i samfunnet, noe som i det ekte 1830 hadde vært et ganske viktig poeng. Men verst av alt: Jeg lar meg ikke overbevise av hvordan handlingens viktigste innretning – forbannelsen som gjør at ingen kan elske honningheksa – fungerer. Forfatteren forteller oss at forbannelsen er der, og at det er en forskjell på hvordan personene føler ting før og etter at den løftes, men det er ingenting i oppførselen deres eller handlingen ellers som viser noen forskjell, og da hjelper det faktisk ikke å fortelle meg det. Det blir som å stå der synlig foran meg og hevde at du har gjort deg selv usynlig. Beklager, jeg tror bare ikke på det.

Og da faller selvsagt narrativet fra hverandre, og min anbefaling blir å styre unna.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Convenience Store Woman – Sayaka Murata

Mirthful Leave a comment

Convenience Store Woman av Sayaka Murata (oversatt av Ginny Tapley Takamori) er en «Books Unbound-bok». Det vil si at det er en av bøkene Ariel og Rayleen vender tilbake til igjen og igjen i sine anbefalinger, senest i siste episode (som var episode 300 – gratulerer med den milepælen). Når vi var på Finncon i fjor (en con vi endte på ved en tilfeldighet) fant jeg et eksemplar av boka på bruktboksalget der og kjøpte den. I går var jeg i humør til å starte en roman og satt derfor og kikket på TBR-hyllene (jeg har uleste bøker over alt, men har samlet de jeg «skal lese snart» på soverommet) da øynene mine falt på den. Perfekt, tenkte jeg, ikke for tungt, ikke for lang i varmen.

Begge deler stemte. Boka er lettlest, og jeg leste den ferdig i løpet av kveldstimene i går. Og jeg skjønner hvorfor det er en Books Unbound-favoritt.

Damen i tittelen er Keiko Furukura, som alltid har vært annerledes. Hun tenker på en annen måte og interesserer seg for andre ting enn de andre barna. Hun skjønner etterhvert at samfunnet mener hun trenger å fikses, men skjønner ikke hvorfor. Som søttenåring får hun jobb i en nystartet matbutikk og der jobber hun fortsatt deltid atten år senere. Men i henhold til omverdenen er det ikke et akseptabelt valg, gyldige valg er å få seg en ordentlig jobb eller å gifte seg, og Furukura føler seg til slutt presset til å forsøke å «fikse» livet sitt. Det går ikke heeeeelt etter planen.

Convenience Store Woman kan få deg til å vurdere hvordan samfunnet behandler de som er annerledes og som tar andre valg enn «normale mennesker». Den kan også få deg til å stille spørsmålstegn ved noen av «sannhetene» du antagelig har internalisert om hvordan man får et godt liv. Jeg anser meg selv som ganske tolerant og åpen, jeg har ikke noe ønske om å legge meg opp i hvordan andre velger å leve (så lenge det er samtykkebasert), men jeg tar meg jo i å bruke spørsmål om kjærester, ekteskap, barn og ikke minst jobb som grunnlag for småprat med folk jeg ikke kjenner så godt (eller møter for første gang), og denne boka minte meg på hvorfor det ikke alltid er så smart.

Hovedpersonens alternative blikk på verden minnet meg også om en annen bok jeg hørte om på Books Unbound, nemlig The English Understand Wool, uten at jeg skal si at det er noe slektskap mellom de to, mer at de begge beveger seg utenfor samfunnets normer og følger sin egen logikk på en måte som var gjenkjennelig. Jeg likte deWitts bok hakket bedre, men anbefaler definitivt også Murata – og ærlig talt er de så korte at du like gjerne kan lese begge.

Boka har jeg kjøpt (brukt) sjøl.

Den kongelige egyptiske automobilklubben – Alaa Al Aswany

Mirthful Leave a comment

Av landene på Storygraph Reads the World-utfordringen i år var Egypt et av de få landene som dukket opp når jeg søkte gjennom uleste bøker i egne hyller. Jeg er usikker på hvordan Den kongelige egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany havnet i hyllene mine, men jeg registrerte den i en av skippertaksrundene mine i 2018, så den har stått der en stund og ventet trofast. Vel, nå er den lest, og jeg har tenkt å belønne trofastheten med ganske umiddelbart å kvitte meg med boka.

Er den så dårlig? Nei. Eller. Jo? De første 300-400 siden leste jeg med vag interesse, men hadde jeg ikke hatt tilleggsmotivasjonen å få krysset av Egypt på utfordringen hadde jeg sannsynligvis gitt opp etter 50-100. Fra 400 og ut (min kopi er på 512 sider) tok spenningskurven seg opp, og det gikk kjappere unna. Men så, når spenningskurven egentlig er nær toppen slutter boka plutselig? Veldig merkelig, faktisk så merkelig at jeg et øyeblikk lurte på om det manglet noen kapitler ved en feil fra trykkeriet.

Ut over mangelen på «closure» på flere av de viktigste handlingstrådene i boka, noe jeg personlig finner særdeles lite tilfredsstillende, har jeg følgende innvendinger:

Boka starter med et metakapittel der forfatteren får besøk av to av hovedpersonene i boka han nettopp har skrevet ferdig, de instisterer på at han ikke kan gi ut romanen uten å inkludere deres egne ord og egne beskrivelser av hendelsene. Dette kunne vært et spennende grep, og innimellom de vanlige kapitlene får vi ganske riktig «jeg-fortellinger» fra de to, men… det gir liksom ingen ting? Først og fremst fordi bortsett fra at de er skrevet i jeg-form er det ingen forskjell i «stemme», ikke mellom de to, og ikke mellom de to og hovedfortellingen, og de tilfører ikke noe radikalt (eller i det hele tatt?) forskjellig synspunkt på hendelsene.

Språket er, vel, jeg har lyst til å kalle det stivt, men det er kanskje riktigere å si at det er det jeg ville kalt «sparse» på engelsk? Forfatteren beskriver rett fram hva som hender og de to ekstra fortellerene beskriver i tillegg hva de tenker, på en slik måte at det minner aller mest om en sånn «fortell hva du gjorde i sommerferien» skolestil. Jeg fikk assosiasjoner til når jeg prøvde å lese Hemingway i hine hårde og gav opp. Jeg søkte på «Hemingways språk» nå og fikk opp artikkelen i Norsk oversetterleksikon som bruker formuleringen «[hans] knappe, rapporterende stil», og jeg synes det er beskrivende for Aswany også. Så hvis du liker Hemingway, kanskje du vil elske denne boka?

Selv var jeg altså ikke særlig begeistret. Nuvel, Egypt er krysset av på utfordringen, og med det har jeg 6/10 land fullført og vi er bare såvidt ferdig med første kvartal. Nå gjelder det bare å ikke glemme å få lest noe fra de fire siste.

Boka har jeg formodentlig kjøpt sjøl.