I Heard Her Call My Name av Lucy Sante startet godt, og det er en interessant historie her noe sted, ikke minst var det nytt for meg å lese om det å komme ut og transisjonere når man er blitt 67 (tidligere bøker av transfolk jeg har lest har vært av folk som kom ut som ungdom). Forfatteren trekker paralleller mellom opplevelsen med prosessen å «endre» kjønn og prosessen å komme som innvandrer fra Belgia til USA som barn og å «bli amerikansk», og det er også en interessant vinkling (en jeg gjerne hadde sett at hun utdypet mer).
I was just beginning to wake up in the morning knowing who I was. For months I’d awakened in a gray interzone, somewhere between genders and perhaps between realities. It reminded me of the interval between languages I’d had to pass through every day when I was first learning English. In fact there was a distinct rhyme between gender transistion and the sort of transitioning I’d had to do as an immigrant child becoming accultured in the UNited States. Both involved rapid, total, full-body education, at once accumulating tiny details and apprehending gestalt. My textbooks were everywhere, especially on the street. (Side 187)
Men det interessante drukner i… ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det? Boka veksler mellom en kronologisk fortelling om tiden fra Santes «egg cracked» (altså, fra hun aksepterte at hun var trans) og prosessen med å komme ut og en bare delvis kronologisk fortelling om Santes familiehistorie og liv fram til det punktet. Men det er så rotete fortalt, og det er så mange bruddstykker, med alt for mange detaljer som ikke tilfører historien noen ting. Blant annet slenges det rundt med navn som av og til muligens er folk det ville være mulig å google, men av og til er det bare fornavn. Et helt avsnitt består bare av navn på kjente kvinner Sante beundrer. Noen av navnene på venner og bekjente opptrer flere ganger i boka, men så vidt jeg klarte å få med meg er det andre som bare nevnes en gang (jeg tar høyde for at jeg er dårlig på å huske navn). Dette er et ikke utypisk avsnitt, f.eks. (Eva og Jean-Michel er gjengangere, og særlig Eva er faktisk viktig for historien, resten er bare kulisser):
Felice and Alexis were old friends of mine from Morningside Heights who had joined the downtown hegira around 1978. When I wasn’t at home or at work, I was very likely at Felice’s apartment on First Avenue. Alexis was probably there too, and Buddy, often Darryl, Eva when she was around, and Jennifer, a mysterious Antiguan girl who spoke in rapid-fire South London accent adn seemed angry even when she wasn’t, plus Fiodhna and Vanessa and Sister Ray from Dublin, Martin from London, and any number of occasionals; Jean-Michel crashed there for a while, until he moved in with Alexis. (Side 146.)
Det er også sånn at hendelsene hun forteller om stort sett er uinteressante for meg. Folk som slenger rundt i New York på 80- og 90-tallet uten videre mål og mening, liksom? AIDS-epidemien nevnes, men det blir aldri noen historie med betydning. Jeg får litt følelsen av at boka er skrevet for noen Sante kjenner, som kjenner de samme menneskene, litt som et privat fotoalbum. Faktisk er følelsen jeg sitter med svært lik den følelsen jeg får når noen jeg knapt kjenner insisterer på å vise meg feriebildene sine (uten at det er snakk om en spesielt interessant ferie eller en spesielt god fotograf), «Se her er fetteren min, Jens, i vannsklia og her sitter vi alle og spiser middag» og så videre.
En annen ting som irriterer meg – og det er mulig dette er en helt personlig pet peeve og at ingen andre bryr seg – er at boka inneholder en rekke bilder, hovedsakelig portretter, og ingen av dem har tilhørende billedtekst som forklarer hvem/hva som er avbildet. Jeg tror mange av dem er av Sante selv, eller snarere «bilder av Sante med filter», siden hun skriver om å ha kjørt alle bilder hun fant mer eller mindre gjennom Face-App sin «gender swapping feature». Noen av bildene er antagelig også Sante uten filter, post-transisjon. Men noen av bildene er opplagt av andre mennesker, blant annet noen av forfatteren med det jeg antar er hennes mor, og et av det som da formodentlig er foreldrene? Jeg synes det er et merkelig valg å droppe billedtekst.
Boka har jeg kjøpt sjøl.
Jeg plukket opp Girlmode, skrevet av Magdalene Visaggio og tegnet av Paulina Ganucheau, fra Waterstones Piccadilly i høstferien. Det er en butikk det er fort gjort å få tung kurv i (ja, de har handlekurver). Faktisk fikk vi vel flere tunge kuver, da begge ungene vasset rundt med hver sin også. Vel, vel.
Innanfor, utanfor. Men alltid autist av Stine Hanssen Brattland er derimot svært bra. Hun formidler godt utenforskap i oppveksten og hvor utfordrende det kan være å forsøke å passe inn når man har en neurovariasjon som autisme. Jeg blir rasende på hennes vegne når jeg leser om skolegangen:
Jeg er usikkerpå hvor jeg hørte om Patch Work, men jeg har hatt den på bokhandlelista (altså bøker jeg skal kjøpe når det passer seg sånn) en stund, så når jeg skulle bestille noen andre kles-relaterte bøker her nylig ble den med på lasset, og så fristet den såpass når den ankom at jeg leste den med en gang. Det viste seg riktignok at det var en veldig annerledes bok enn jeg trodde det skulle være. Jeg forventet en mer klassisk selvbiografi, og mye mer om Wilcox’ arbeid med klær på V&A og andre steder. Dette er noe helt annet.
Jeg oppdaget nylig til min glede at Samlaget har sluppet flere bøker i serien 
Hons and Rebels var et annet spontant kjøp på Norlis 40 %-salg. Jeg har aldri lest en bok av en Mitford før, men innser etter å ha lest denne at dette sannsynligvis er et sånt kaninhull man kan oppslukes av, litt som Bloomsbury-kretsen, bare at denne kretsen består av en søskenflokk.
2025 later til å bli året der jeg ikke så mye «følger forfattere jeg liker på sosiale medier», men snarere «leser nye for meg forfattere fordi jeg følger dem på sosiale medier og de virker som Bra Folk™». Tidligere i år har jeg lest John Scalzi og Martha Wells (og ikke skrevet om dem, sorry), og nå rett før ferien fant jeg Robin Inces Bibliomaniac: An Obsessives’s Tour of the Bookshops of Britain i hylla på Nordli en dag det var 40 % avslag på bøker til medlemmer (jeg er usikker på om det var 40 % på akkurat denne, vi kjøpte et par som var for nye til at rabatten gjaldt).
Jeg lette gjennom Libby etter lydbok å høre på toget på vei til Oslo Pride i slutten av juni og kom over Upright Women Wanted. Beskrivelsen av boka sier at «Sarah Gailey reinvents the pulp Western with an explicitly antifascist, near-future story of queer identity», og det var jo et greit innsalg. Legg til at lydboka var på under fire timer og at det derfor var fullt mulig å høre den ferdig i løpet av turen ned og opp (vel, strengt tatt mulig på turen ned, om jeg hadde startet tidlig nok) og det var et lett valg. Jeg hørte ca halve på turen til Oslo og så… hørte jeg ingenting på turen nordover igjen. Jeg endte med musikk i stedet, fordi boka ikke fristet. I løpet av de neste dagene på hytta prøvde jeg å beste meg for om jeg virkelig ikke hadde lyst til å lese ferdig. Ok, jeg var ikke superengasjert, men det var jo snakk om bare et par timer? Så slo det meg: Kanskje biblioteket har den som fysisk bok også? Frister det mer? Svaret var ja og ja. Jeg reserverte boka og den ventet på meg når jeg kom hjem fra hytta. I mellomtiden hadde Stone and Sky dukket opp i postkassa, så jeg måtte lese den først, men jeg fikk i alle fall sykronisert meg og levert lydboka.
The Honey Witch var ett av medlemstilbudene hos Outland i Pride-måneden, og siden den virket interessant og kanskje muligens sånn passe «cosy» ble det et spontankjøp på meg.