A Christmas Calendar: December 13th

This is the day people all over Scandinavia – and most especially in Sweden – celebrate St Lucy’s Day. Even though I used to be light blonde as a kid and therefore got to be Lucia at least once (my memory fails me), I’ve thought the tradition of choosing the girl with long blonde hair over any other kid a strange one. I’m not going to claim any laudable insightfulness for my young self, most probably – and therefore an apt theme for this blog, which is, after all, supposed to be about books – I read a book where a dark haired girl – or even a boy – was devastated because they were not even in the running for the part.

In Sweden, apparently, there is a tradition to vote on who gets to be the «leading lady». I can’t remember that ever being an issue with us, but again, my memory may be faulty. In any case, it’s a method fraught with problems. The obvious being maiking it a popularity contest and probably sending signals about looks being more important than anything else. Precisely for that reason, it is likely to be highjacked, especially as the voters get older. Here is an image from a Swedish newspaper a few years ago, from a story that a school voted for a beaver for Lucia:

lucia-baverTwo of my favourite bloggers have also written about St Lucy’s Day and the various problems with the «tradition» thereof, which is what brought on this post: Ketchupmamman and Antibloggeren (in Swedish and Norwegian, respectively). You should read them both.

Lille Hjelper – Cesilie Holck

holckDette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

A Christmas Calendar: December 8th

Weird Things People Say in Bookshops, the book, will have to be a gift idea for Christmas 2012, as it is not published until April. However, many stories may be found on This is not the six word novel, the blog the book originates in. And just now Jen has a Christmas edition up, containing such gems as this:

a customer reading a book about the nativity.
Customer *to her friend*: Don’t you ever get the feeling that Baby Jesus is somehow related to Herod? I always think that he’s going to go: ‘JESUS. I AM YOUR FATHER.’

A Christmas Calendar: December 6th

Today I will make the suggestion that you consider not buying a gift for that person who «has everything». Seriously, if you’re looking through the helpful lists in the media and the catalogues for an idea – ANY IDEA – for a gift for Uncle Oswald or Aunt Jean or Cousin Francis:

Stop!

I know Christmas is all about giving and shit, but, really, if a person falls into the category «has everything»:

THIS is what you get them.

Or something from HERE.

Or, you know, go with the charity of your choice. Almost every charity provide something in this vein nowadays.

And I know it’s not easy. I keep thinking «but what if this person is really offended and there’s an awkward silence and I ruin Christmas for everyone?» Well, ok, maybe not quite as bad as that, but I do tend to think of worst case scenarios. But this year? This year, fuck it, I am going to go with it. If I can’t think of a meaningful gift that conforms to William Morris’ maxim (which is, actually, quite a good rule): Have nothing in your house that you do not either know to be useful or believe to be beautiful (quoted from memory), well, then.

And, yes, absolutely: If you feel like you ought to buy me a gift because you expect I’ll get you one, or even if you just want to buy me a gift because I’m a swell person and all, then go ahead and follow my advice. Because I’d so much rather have 10 square meters of mine-free soil in Afghanistan than another thingamabob that I have to keep because Aunt Sally gave it to me. REALLY.