Forfatter: Mirthful

Et forsøk på oversikt

Mirthful 5 Comments

En gang i tiden, på begynnelsen av årtusenet, hadde jeg faktisk mer eller mindre total oversikt over alle bøkene jeg eide. Hvor de var, når de var kjøpt og hva jeg hadde betalt (i alle fall for det som var kjøpt de siste årene før det) og hvorvidt jeg hadde lest boka. Men så ble ikke databasen oppdatert på en stund, og det ble plutselig snakk om et skikkelig skippertak for å rette på det. I 2011 hadde jeg ambisjoner om å prøve, og skrev om det på bloggen, men det ble dessverre med ambisjonen. Siden den gang har programvaren jeg brukte, BookCAT, blitt pensjonert (selv om jeg fortsatt kan laste ned og bruke siste versjon om jeg vil) og jeg har byttet PC (igjen). Verden har dessuten gått videre og det fornuftige nå ville selvsagt vært å ha en database «i skyen» – tilgjengelig både på PC og mobil. Jeg har sjekket noen muligheter, og så langt virker egentlig Collectorz som det beste helintegrerte alternativet, så hvis jeg faktisk skal legge litt jobb i det kan det være jeg kjører på med deres betalte versjon(er). Men i første omgang var jeg egentlig ute etter noe som i alle fall ga en enkel mulighet for å få registrert nye bøker sånn at når vi f.eks. skal til London i slutten av januar og jeg står der foran en gazillion Alexander McCall Smith-bøker (seriøst, mannen er sjukt produktiv) kan jeg unngå å kjøpe de vi allerede har.

Jeg installerte en gratis app som het Book Catalogue, men der var det noe galt med både barcode scanningen (den var speilvendt, så det var fryktelig vanskelig å sikte) og søket (den fant ingen ISBN-nummer), så jeg avinstallerte igjen. Nå tester jeg My Library, og den fungerer i alle fall til det umiddelbare formålet.

Tast inn ISBN eller trykk på symbolet for å scanne.

Den innebygde scanne-funksjonen fungerer utmerket. Man kan også taste inn ISBN manuelt.

Oversikt sortert på tittel.

Oversikten kan sorteres på tittel eller forfatter, og kan filtreres på lest/ulest og kategori (som er litt random, skal sies, om ikke du redigerer den selv) og kommentarer. Kommentarene kan kategoriseres med «tittel» og faktisk kommentar. Så langt har jeg bare lagt inn en variant, «Binding» og «Hardback»/»Paperback», men det er mulig jeg finner på fler etterhvert.

Men det viktigste nå i utforskingsfasen, bortsett fra det umiddelbare «ungå dobbeltkjøp av McCall Smith»-formålet, er eksportfunksjonen.

Valgene ved eksport.

Du kan eksportere bare .db-fila, for backupformål (den kan selvsagt også importeres). Men du kan også eksportere en fil i Excelformat til Google Drive. Og da snakker vi.

Har du først det kan du jo for eksempel legge til mer info (hvor/når kjøpt?), dele lista med andre og filtrere og sortere til din hjertens lyst. Ikke minst kan en slik fil tilpasses importformatet til ethvert annet program som tillater import, så om du finner en bedre app senere er ikke all jobben du allerede har lagt ned bortkastet.

Appen overskriver Excel-fila ved eksport, så om du legger til data bør du nok jobbe på en kopi, men det passer meg egentlig fint. Jeg har nemlig vurdert å bare lage meg et regneark for oversikt, heller enn en «ordentlig database», men det jeg taper ved det er jo muligheten for scanning og innhenting av basisinfo automatisk. Om jeg derfor lager meg en kopi av dette regnearket som jeg utvider med det jeg måtte komme på av nyttig info (hvilken utgave av boka, f.eks., siden jeg – litt halvhjertet – samler på førsteutgaver), kan jeg senere kopiere inn nyscannede titler fra appens eksport. Siden jeg bruker Google Drive til lagring og kommer til å bruke Google Sheets til å redigere min egen versjon av regnearket vil jeg ikke bare ha lista tilgjengelig i appen når jeg er på tur, men også, ved behov, kunne gå inn på Drive via mobilen og se den utvidete versjonen.

Det er i alle fall teorien, så får vi se hvor flink jeg er til å følge opp.

Har du katalogisert bøkene dine? Hva bruker du i så fall?

 

The Best We Could Do – Thi Bui

Mirthful Leave a comment

Siden jeg har bestemt meg for å heller skrive korte omtaler enn å utsette blogginga til jeg har glemt boka blir det kjapp omtale av Thi Buis The Best We Could Do, for biblioteket vil ha den tilbake (helst forrige uke). Den fikk rykke litt opp på leselisten siden biblioteket maste, og det er mulig det er en medvirkende årsak til at jeg er litt underveldet (det var kanskje ikke akkurat dette jeg var klar for å lese nå). Eller er det det at jeg hadde høye forventninger på grunn av omtaler andre steder? Det var tross alt overstrømmende entusiasme fra tidligere lesere som fikk meg til å reservere boka på biblioteket.

The Best We Could Do er biografi i tegneserieform. Thi Bui utforsker sin families historie, hva som drev foreldrene til å flykte fra Vietnam til USA med fire barn. Et gjennomgående tema er hennes eget forhold til foreldrene og hvordan det påvirker hennes rolle som mor.

Kanskje det beste med boka fra mitt synspunkt er alt jeg lærer om Vietnam. Som de fleste andre i vesten har jeg først og fremst hørt amerikanerenes versjon av historien (hadde jeg vært frankofil hadde jeg kanskje hatt franskmennenes versjon inne også, men det er jeg ikke). Å få et annet perspektiv på konflikten(e) er nyttig, ikke minst som en påminnelse om at det alltid er flere sider i en sak enn man tror.

Ellers får historien i boka litt for tungt fokus på fødsler og mors-/farsrolle for min del, det svarer ikke helt til forventningene (uten at det nødvendigvis er Buis feil), og interesserte meg bare sånn måtelig. Jeg synes rett og slett noen av de passasjene ble repetitive og opplevdes litt meningsløse.

Det grafiske uttrykket er gjennomgående flott og ekspressivt, men jeg ble litt sliten av den monokrome fargesettingen. Siden jeg uten problemer leser grafiske romaner i svart-hvitt vanligvis kan vi kanskje skylde på sliten-i-hodet-pga-cellegift for akkurat det, men jeg kunne i alle fall ønsket meg noe annet enn bruntoner i i alle fall noen av scenene (faktisk tror jeg at svart-hvitt hadde fungert bedre for meg).

En noe tilbakeholden anbefaling, derfor, men likevel, du kan finne dummere måter å bruke en time eller to på enn å lese The Best We Could Do.

Men Explain Things to Me – Rebecca Solnit

Mirthful Leave a comment

It was a given that I’d be interested to read the essay that has been credited with the origin of the term «mansplain», you don’t have to hang around on Twitter for a very long time before the term and it’s definition(s) becomes highly relevant. So I started Solnit’s Men Explain Things to Me with the highest expectations, and to some extent they were fulfilled.

The title essay is excellent, if frustrating, you wonder how the author got through the situations described without beating Mr. Very Important (both I and II) about the head with the nearest piece of furniture (not that I’m advocating violence). Solnit reflects not just on this tendency with some men to assume that women know nothing, but also on how this affects women’s position in society. In the postscript she sums up how the essay went viral, its relation to the term «mansplaining» and how she’s not comfortable with that term. However, she also touches on how any attempt to point out this phenomenen – whether you call it mansplaining or not – tends to bring out men who will explain that this is not an example of mansplaining or that women do this too and in general mansplain the mansplaining. Which can be hilarious, but also frustrating.

And it’s not that we don’t want people (whether men or women) to explain things. As Solnit says:

I love it when people explain things to me they know and I’m interested in but don’t yet know; it’s when they explain things to me I know and they don’t that the conversation goes wrong.

(Page 14) The rest of the essays are also very readable, with a possible exception of the penultimate one (Woolf’s Darkness) which seemed very disjointed to me, but I may have been tired at the time.

Not really related to the writing, but definitely related to the readability, I wonder how the editing decision to intersperse the text with quotes from the text – magazine-like – was arrived at. I dislike it in magazines, in books I fairly hate it. Even worse in this particular book, where the majority of the quotes are placed in such a way that they physically break a sentence apart, even – in at least three instances – words.

Who does that?

Anyway, I guess I’d reccommend this book. But do try to find an edition without the annoying quote layout.

For your amusement (or today’s reason to bang your head against a wall, perhaps) I present you with the winner of this week’s ‘having mansplaining mansplained’ award:

To ølbøker

Mirthful Leave a comment

Merk: Boka Ølquiz er mottatt vederlagsfritt fra forfatter/forlag, og Ølguiden (2016-utgaven) er motatt som premie i en ølquiz med forfatteren som quizmaster der det var fler premier enn deltagere. Ingen har betalt meg for å skrive omtale, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om bøkene eller for hva jeg skriver.

I 2015 kom Knut Albert Solem med boka Norsk øl- og bryggerguide, som jeg mente var et selvsagt tilskudd til bokhylla. En av ulempene med en slik bok, noe jeg også nevnte i min omtale, er at den nødvendigvis blir et øyeblikksbilde. Det momentet har forfatter og forlag tatt konsekvensen av og i fjor kom Ølguiden, som kan sees som et slags supplement. Her er det ingen omtale av bryggeriene, men 752 norske øl har fått plass, med en kort omtale og plass til å gjøre egne notater.

Tanken på å begynne på side en og jobbe seg gjennom alle ølene i boka appelerer, men som aktiv bruker av Untappd (i skrivende stund har jeg sjekket inn 4175 unike øl) blir det litt for mye overlapp i funksjon for min del. Hadde jeg hatt en slik bok å krysse av i når jeg for alvor begynte å systematisk smake meg gjennom flest mulig norske øl hadde det vært noe annet. Men ikke alle liker å bruke en app for å holde oversikt, og om du foretrekker en mer analog variant er Ølguiden en god idé.

Skal du kjøpe Ølguiden nå er det 2017-utgaven som gjelder, oppdatert med noen flere øl og bryggerier og til og med noen utenlandske øl. 2016-utgaven hadde jeg tenkt jeg skulle gi videre, så det blir kjørt en giveaway på Drikkeligs Facebookside de nærmeste dagene.

Quiz er gøy, nesten uansett hvilket tema det er snakk om, men ølquiz er kanskje enda morsommere? Knut Albert Solem og Sammy Myklebust har gått sammen og gjort det lettere for oss alle å organisere noe slikt med boka Ølquiz som kom ut i høst.

Boka består ganske enkelt av 1008 spørsmål om øl fordelt på 56 temaer, i tillegg finnes fire temaer om alkoholfritt og fire om annen alkohol, til sammen 1152 spørsmål. Hvert tema er delt i tre vanskelighetsgrader – kalt Ølnyter, Ølelsker og Ølnerd for ølspørsmålene – slik at folk med forskjellig kunnskapsnivå skal kunne konkurrere mot hverandre. Hver bolk består av seks spørsmål og forfatterene foreslår at man bruker en terning for å avgjøre hvilket spørsmål som skal stilles innenfor en kategori/vanskelighetsgrad. Slik kan man nok fordrive flere kvelder på hytta eller puben.

Alt man kan er lett og alt man ikke kan er vanskelig, så å vurdere vanskelighetsgrad er ikke enkelt. I den grad jeg har noe å utsette på boka er det likevel nettopp på denne inndelingen av spørsmålene. Vi har testet et tilfeldig utvalg kategorier og generelt klarte vi 1-2 rette (altså av 6) i både Ølnyter-, Ølelsker- og Ølnerd-bolkene, og det var i alle fall ikke slik at Ølnyter ble for lett og Ølnerd skikkelig vanskelig. Og med unntak av enkelte kategorier, for eksempel «Brygging», der teknisk kunnskap var viktigere enn trivia, har jeg ikke inntrykk av at det er så stor forskjell på de tre nivåene. Siden jeg dessuten ville karakterisert meg selv som ølnerd (og vet uten tvil at de fleste av mine bekjente fra andre arenaer enn «ølnorge» ville karakterisert meg som ølnerd, og det inkluderer både folk som drikker mye øl og folk som brygger selv og som derfor definitivt faller i ølnyter-/ølelsker-gruppene) lurer jeg litt på om vanskelighetsnivået på spørsmålene generelt er en smule høyere enn tiltenkt. Quiz er ikke gøy når det er for lett, men det er heller ikke gøy når det er for vanskelig.

Akkurat vanskelighetsnivå er det vanskelig å teste uten å invitere et utvalg ølnytere til quiz. Når jeg får gjort det skal jeg rapportere tilbake, i mellomtiden kan jeg trygt anbefale boka til mine ølnerd-venner, og som utmerket julegavetips om du har en ølnerd i ditt liv.

(Krysspostet til drikkelig.no i to deler: Ølguiden og Ølquiz)

Percy Jackson and the Lightning Thief – Rick Riordan

Mirthful 1 Comment

I’m a little late to the party as far as Percy Jackson goes. I’ve been meaning to give him a chance, but then there is the problem of so many books, so little time. However, a few weeks ago we were at the local dump (literally) to get rid of our was-actually-due-for-the-dump-when-we-got-it-second-hand-eigth-years-ago recliner, and when we’re there we always have a look at «Gratisbutikken», which is basically a freecycle shop, where people leave useable stuff and other people then can take it away for free. Well, someone had been in recently and left a shitload of children’s/YA books in English, mostly fantasy, amongst them three complete Rick Riordan series, including Percy Jackson. I first started picking up just the books I wanted to read myself, but then I remembered that we have a school library which is always in need of donations of popular books, so I thought «What the h, we’ll just grab the lot.» Which is how we left the place with 12 kilos of looks-like-they’ve-hardly-been-opened books. See exhibit A:

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on

Anyway, most of them are now with the school librarian, but I held back The Lightning Thief, the whole Cat Warriors series (on request from the ten-year-old), the non-fantasy YA and the more adult fantasy books, all of which at least one of us would like to read before passing them forward.

So, Percy Jackson and the Lightning Thief. I would assume the premise is familiar to most readers, but Percy Jackson is a troubled 12-year-old. He’s had to change schools at least once a year, and is now at a fancy (the name Yancy rhymes with fancy, I refuse to believe that is a coincidence) boarding school for delinquent youths, where he’s made friends with a boy called Grover and is on friendly terms with the latin teacher, Mr Brunner. On a school outing the maths teacher – who seems to really hate Percy – turns out to be some kind of monster who tries to kill him, but Percy instead kills her with the help of a sword his latin teacher throws him. Afterwards, though, everyone claims there was never any such teacher, so Percy wonders if he imagined the whole thing. Even after he overhears Grover and Mr Brunner talking about him, were Grover, definitely, proves he is not quite what he seems, Percy still doesn’t really accept that something supernatural has occurred. Once the summer holiday has started, though, things escalate and Percy discovers that he is a half-god (his absent father being Poseidon, one of the greek gods of Olympus) and that Zeus believes Percy has stolen his main lightning bolt and is, to put it mildly, not happy about it. Percy, Grover and a girl called Annabeth (who is the daughter of Athena and a mortal man) set out on a quest to retrieve the lightning bolt and prevent a war amongst the gods. So… not exactly a walk in the park.

It’s a bit of a page turner, it must be said. I did actually go to bed with about 80 pages to go, but it was a wrench. Percy is, as far as we get to know him, a likeable kid who’s been dealt a bit of a rough hand. The threesome that is Percy, Grover and Annabeth have a pretty good dynamic. And their sassing off to the olympian gods is good fun, as is the juxtaposition of the greek mythology and modern America.

I’ll probably be reserving the rest of the series at the library (since I’ve already given the others to the school). Just when I finished reading yesterday I’d have started book two immediately, had I had it available. Now that 24 hours have passed, however, the urgency has passed, and I’ve been eying my tbr pile and finding other things that I want to read more immediately.

So why is that, then? Well. Much as Percy Jackson was entertaining, I feel like I’ve read other books with the same ideas done better. The quote on the back from the Sunday Times says it’s «Buffy meets Artemis Fowl», which I feel is short-selling poor Percy quite badly (I did NOT like Arthemis Fowl when I read it way back), even if I can approve of the Buffy-comparison. However, with the «12 year old hero and his two friends» setup, I can’t help but draw parallels to Harry Potter. It doesn’t help that Percy has black hair, Grover is kind of dorky and clumsy and Annabeth is the intellectual one, being Athena’s daughter, and a host of other details, like this quote:

Remarkable, really, the lengths to which humans will go to fit things into their version of reality.

From page 155. Which is not only familiar in its basic premise (which I’m sure Rowling was not the first to describe, confirmation bias is what you’d call it in a scientific context, for example), but in the offhand way it’s said as a sort of afterthought.

And, let’s face it, anything that reminds me of Harry Potter without being Harry Potter is fighting an uphill struggle.

Another book that came to mind while reading Percy Jackson was Neil Gaiman’s American Gods. And again there can be no contest. Much as I love Neverwhere for being set in London, American Gods is my favourite Gaiman novel, and much of it comes from the clever way it combines mythology and modern (American) popular culture. Of course, American Gods is written for an older audience, but there you are.

So, yes, Percy Jackson and the Lightening Thief is definitely readable, and I might very well read the rest of the series, but it’s also quite possible that that is one of those things I’ll never get around to.

Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken – Maria Berg Reinertsen

Mirthful 1 Comment

Når jeg skulle sjekke tilgjengeligheten av Maria Berg Reinertsens bok Reisen til Bretton Woods på biblioteket etter Cappelen Damms høstmøte (tilgjengeligheten var dårlig, siden boka ikke hadde kommet ut ennå, en detalj jeg hadde glemt) oppdaget jeg ikke bare at jeg selvsagt hadde lest Reinertsen før, som nevnt, men at hun i mellomtiden hadde skrevet en biografi om Henriette Schønberg Erken. Og den var tilgjengelig umiddelbart. «Perfekt!» tenkte jeg og trykket på «Reserver», jeg hadde jo mer eller mindre lovet på bokbloggertreffet at jeg skulle hive meg på biografilesesirkelen til Moshonista, og tema for oktober var «Mett (som i smør og fløte)» og hva passer da bedre? Boka var tilgjengelig og ble hentet, men selv var jeg jo stuck på tidlig 1800-tall sammen med Jack og Stephen, så det er først den siste uka jeg har fått satt meg til med Henriette.

Henriette Schønberg Erken er ikke en av damene som har fått plass i Breen og Jordahls 60 damer du skulle ha møtt, men hun er opplagt en god kandidat til oppfølgeren 60 flere damer du skulle ha møtt (eller noe). I alle fall er hun et godt eksempel på at om man nå først skal skrive en biografi finnes det mange interessante damer å ta tak i, der man kan gjøre nybrottsarbeid i stedet for å sparke inn åpne dører med den ørtogførtiende biografien om Herr Sikkertviktigmenhvormangebiografiertrengerviomenmann.

Jeg kjøpte Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger i en faksimileutgave (av 1951-utgaven, utgitt av Aschehoug i 2008) på Mammutsalget for noen år siden, og selv om den ikke er blitt brukt (det tenker jeg jeg må gjøre noe med) har hun derfor vært på radaren min. Og portrettet Reinertsen presenterer er av en dame som utvilsomt hadde ben i nesen.

Boka er ganske finurlig bygd opp, for selv om vi i normal biografisk ånd følger Schønberg Erken kronologisk gjennom livet, er den fortellingen brutt opp ved hjelp av «munnfuller» mellom hvert kapittel, som handler mer om samtiden, om strømninger, politikk og økonomi (både makro og mikro). I tillegg starter hvert kapittel med en oppskrift hentet fra Schønberg Erkens kokebøker, en oppskrift som trekkes inn i temaet i kapittelen den introduserer. Slik blir biografien mer dynamisk enn mange andre jeg har lest, og Reinertsen kommer nærmere et svar på spørsmålet som stilles innledningsvis «Hva slags innflytelse har en bok som selger i 200 000 eksemplarer på livet til innbyggerne i et lite land?» (s. 9). Jeg blir i alle fall overbevist i løpet av boka om at husmoridealet som på sett og vis ble en klisjé på femtitallet, men som fortsatt henger over oss i dag (noe Reinertsen også er inne på) hadde sett annerledes ut om ikke Schønberg Erken hadde trosset faren og blitt hustellslærerinne i 1800-tallets siste tiår.

Det er en slags knapphet ved Reinertsens språk som jeg til å begynne med lurte på om ville gjøre boka for tørr og ensformig, men enten det skyldes den dynamiske strukturen eller at hun på tross av (eller på grunn av?) dette klarer å plassere Schønberg Erken som en faktor i samfunnsutviklingen i Norge, ble de forventningene gjort til skamme.

Henriette Schønberg Erken er et tvetydig feministisk forbilde. Selv om hun altså trosset faren («Far ville nemlig helst at vi bare skulle sitte hjemme så han kunne telle oss» s. 29), fikk seg et yrke og en karriere, og ventet med å gifte seg til hun var etablert som forfatter, kan man jo ikke med hånden på hjertet si at det å argumentere for at kvinnens viktigste rolle er å være en god husmor som (blant annet) skal holde mannen fra å drikke ved å gjøre hjemmet innbydende er noe videre kvinnefrigjørende. Og det er vel nettopp derfor hun blir en såpass fascinerende figur, den godeste Henriette.

Reinertsens framstilling oppleves basert på nitidig research og dessuten som gjennomgående redelig. Der primærkilder finnes presenteres fakta, enten det er tall eller følelser det er snakk om, men der biografen må spekulere gjøres leseren oppmerksom på nettopp at det spekuleres. Ofte fører det til at det stilles flere spørsmål enn det gis svar, men siden en av mine personlige pet-peeves er biografier (eventuelt biografiske romaner) der forfatteren skriver som om hen er tankeleser (retroaktivt, til og med) og kan presentere en forlengst død persons innerste tanker og følelser setter jeg umåtelig pris på Reinertsens framgangsmåte.

 

Readathon: Wrap-up

Mirthful Leave a comment

Well, it’s two o’clock here, so the 24 hours are up. From the point of view of reading the most number of pages, I should have stuck to YA or graphic novels or something. As it is, though, I continued my reread of Aubrey/Maturin, both from expediency and inclination, and as the hour struck I had finished the last 240 pages of Clarissa Oakes (being on page 16 when the readathon started) and 85 pages of The Wine-Dark Sea. 325 pages is far more than I normally read in 24 hours these days, so I call that a success. With breaks (some of them extended, like when I suddenly decided I HAD to make crackerbread to go with my cheese), I basically read for 13 hours (5 pm to near midnight and 9 am to 2 pm).

1. Which hour was most daunting for you?
Since I opted to sleep at my normal time, none, really.
2. Tell us ALLLLL the books you read!
Clarissa Oakes and The Wine-Dark Sea by Patrick O’Brian
3. Which books would you recommend to other Read-a-thoners?
I’d certainly recommend reading the whole Aubrey/Maturin oeuvre.
4. What’s a really rad thing we could do during the next Read-a-thon that would make you smile?
How about a mini-readalong? It would have to be something short, perhaps a two-three page short story, but wouldn’t it be fun if everyone read the same thing? (Says she who hates short stories…)
5. How likely are you to participate in the Read-a-thon again? Would you be interested in volunteering to help organize and prep?
If it falls on a convenient weekend, certainly I’d participate again. I might even make more of an effort to get closer to 24 hours of reading. It depends a lot on what the rest of the family is doing, however.

As for that crackerbread…

I used the recipe from Trines matblogg, which is similar to one I’ve got written down somewhere. Due to lack of supplies (it was, after all, because I couln’t get to the shops that I had to make it instead of just buying some), I made some substitutions, so my recipe went as follows:

3 dl wholemeal rye flour
1 dl rye meal
2 dl oatmeal
2 dl melon seeds
2 dl pumpkin seeds
2 dl sesame seeds
1 teasp salt
7.5 dl water

All mixed to a sticky «batter», divided on three baking sheets lined with paper and spread (inexpertly) with a spatula to an evenish 2-3 mm. All into the oven (hot air) at 160 degrees Celcius, cooked for ten minutes and then scored to mark rectangular crackers, then cooked for 4 times 15 minutes or thereabouts, circulating the baking sheets ever 15 minutes.

Break up along scored lines and cool on a rack, then eat.

Readathon: 10 Years in 10 (well, 11) books

Mirthful Leave a comment

It may be my first Dewey’s readathon, but it’s been going on twice a year since 2007, and so this is the 10 year anniversary. To celebrate, one of the challenges is to recommend a book from each of the years, and though the challenge says 10 books, I make that 11… Anyway, I made another Instagram bookstack.

Here’s a handy-dandy list, with links to my blog posts about each book (if I ever wrote one):

2007: Harry Potter and the Deathly Hallows by J. K. Rowling. Hardly needs an introduction.

2008: Bad Science by Ben Goladacre.

2009: Shades of Grey by Jasper Ffforde.

2010: Started Early, Took my Dog by Kate Atkinson.

2011: How to be a Woman by Caitlin Moran.

2012: En man som heter Ove by Peter Backman.

2013: Hyperbole and a Half by Alleie Brosch.

2014: Men Explain Things to Me by Rebecca Solnit. I haven’t technically finished this book, but I’ve finished the essay which gives it its title, and it’s brilliant.

2015: Evna by Siri Pettersen. Never blogged, bad blogger. I did manage to write something about the first book in the trilogy, though, Odinsbarn.

2016: The Hanging Tree by Ben Aaronowitch. Also never blogged. I’ve written about two other titles in the series, though, and I heartily recommend reading every single one.

2017: Tegnehanne: Blod, Svette og Tress-is by Hanne Sigbjørnsen.

And now to get back to reading for the remaining… 102 minutes.

Readathon, a belated blast-off

Mirthful Leave a comment

So it’s almost three hours since the official start of the readathon, but I had a book-launch to attend (good excuse, right?) and had to get back from town, and then we needed dinner, too, so here I am. I’m getting stuck into my book in a few minutes. First I just HAD to participate in the Traveler’s Log mini-challenge (see my entry below) and obviously I have to answer the opening meme questions:

1) What fine part of the world are you reading from today?
Trondheim, Norway.
2) Which book in your stack are you most looking forward to?
All of them!
3) Which snack are you most looking forward to?
Applewood cheese…
4) Tell us a little something about yourself!
Well, I’m certainly too old to think that staying up for 24 hours to read is going to happen (or even that it’s a good idea). That’s a fun fact, I suppose 😛
5) If you participated in the last read-a-thon, what’s one thing you’ll do different today? If this is your first read-a-thon, what are you most looking forward to?
It’s my first! I’m looking forward to following along with what everyone else is doing (as well as reading, obviously). I can see the challenge being balancing social media and actual reading.

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Mirthful Leave a comment

Dette er den tredje Tegnehanne-boka, og den tredje jeg forhåndsbestiller for å sikre meg et signert eksemplar. Som en av mange som har fulgt Tegnehanne siden den gangen det «bare» var en blogg, siden lenge før Vixen Blog Awards, kan jeg vel nærmest betegne meg som blodfan.

Denne boka gjør lite for å endre på det. Der de tidligere har bestått av et litt mer (tilsynelatende) tilfeldig utvalg av historier, er Blod, svette og tress-is en slags mini-selvbiografi. Ikke over hele Hannes liv, men over karrieren som sykepleier – en karriere som for tiden er lagt på hylla mens hun vier seg til serieskaperkarrieren, men som hun ikke anser som et feiltrinn på noen måte.  Snarere tvert i mot, egentlig, for tross skrekkhistorier fra praksis, utakknemlige pasienter og fordømmelse av turnus som et helvete (selv kunne jeg aldri jobbet turnus, så jeg har stor respekt for dem som klarer det) framstår dette som en kjærlighetserklæring til sykepleieryrket. Og sykepleieryrket kan ha behov for en kjærlighetserklæring, særlig en som er så gjennomsyret av realitetsorientering som dette.

Anbefales, til deg selv, først og fremst, men også til alle du kjenner, kanskje særlig om du kjenner noen sykepleiere (eller noen som mener at lengre vakter og færre folk på vakt om gangen er løsninga for krisa i helsesektoren).