Jeg plukket med meg Vernon God Little fra Bookcrossinghylla på Østbanen søndagen etter bokbloggertreffet i høst, og foreslo den for boksirkelen der den ble valgt. Når vi skulle diskutere den i desember var jeg bare halvveis selv, men ganske begeistret. Flere av de andre hadde enten gitt opp eller ikke engang prøvd etter å ha hørt at noen hadde gitt opp (vi har lavterskel boksirkel, det er lov å møte opp uten å ha lest boka…) En av de andre hadde lest den (ferdig) og likte den. Skillet mellom oss som likte boka (jeg er nå ferdig og er fortsatt begeistret) og de som prøvde, men ga opp gikk på språk. Vi som ga tommel opp leste på engelsk (altså orginalspråket), de som ga tommel ned leste den norske oversettelsen.
Derfor er dette innlegget på norsk, selv om det er en engelsk bok jeg har lest (og de omtaler jeg jo normalt på engelsk). For selv om det skal handle om Vernon God Little, og hvorfor jeg likte romanen, blir det nødt til også å handle om oversettelsens begrensinger. Jeg hadde nemlig lurt på, før boksirkelmøtet, hvordan i alle himmelens dager denne boka overhodet kunne fungere i oversettelse.
Vernon Gregory Little er fortelleren av sin egen historie, og historien starter med en skoleskyting, utført av Vernons beste (eneste?) venn som også skyter seg selv. Vernon blir mistenkt for å ha medvirket, han blir i grunn forhåndsdømt, ikke bare av politiets etterforsker, men av mesteparten av lokalsamfunnet, inkludert sin egen mor. Media camper i byen og noen journalister er mer skruppelløse enn andre når de skal grave frem historier og nye vinkler. Det hele kulminerer i reality show – med utstemming – direkte fra death row.
Det er en ganske mørk historie, med klar kritikk både av media og av det juridiske systemet i USA.
Og det som bærer boka er Vernons fortellerstemme. Den er mildt sagt unik. For det første er det ikke en bok du bør lese om du misliker banning, for det er det nok av. Det er «fucken» både det ene og det andre. Men det er også lek med ord, som av og til fungerer som vitser og av og til heller framhever alvoret og patosen. Som her, fra retten, der foreldrene til de skutte barna har møtt opp for å se på (side 72):
Faces disfigured with memories of black blood and gray skin dot the crowd. Kin of the fallen. Mr Lechuga stares death-rays at me, and he ain’t even Max’s real daddy. Lorna Speltz’s mom is here, like a damp kind of turtle. I get waves of sadness, not for me but for them, all mangled and devastated. I’d give anything for them to be vastated again.
Eller her, når Vernon har blitt nær sodomert (det vil si voldtatt) av psykiateren som skal vurdere hans psykiske tilstand (side 70):
I sit under a personal cloud in back of the jail van, like a sphinx, a sphinxter, to the beat of that rude orchestra music by Goosestep Holster. It does nothing to erase memories of the shrink, and his fucken ass-banditry.
Hvordan oversetter du noe sånt?
Vel, jeg måtte rett og slett låne boka på norsk for å sjekke, og akkurat den setningen er blitt til:
Jeg sitter under en privat sky, bakerst i fengselsbilen, som en banal sfinx, en anal dings, i takten til den rå musikken av Go’stav Holster. Den gjør ikke noe for å viske ut minnene etter hjernekrymper’n og det forbanna rævrøveriet.
For å være ærlig er det en ganske god oversettelse, men den når jo likevel ikke opp mot orginalen. De før omtalte «fucken» som Vernon slenger rundt seg med oppnår en slags egen poetisk kvalitet etter mange nok repetisjoner. I oversettelsen er banneordene langt mer varierte, det veksler mellom jævla, forbanna og fuckings. Jeg tror boka taper noe på det, og ikke bare på grunn av det språklige skillet i tommel-opp vs tommel-ned i boksirkelen vår, altså.
DBC Pierre vant forresten The Man Booker Prize 2003 for denne boka, som var debuten hans som forfatter.
Vel, jeg anbefaler også Vernon God Little. Men les den på engelsk.
Denne kopiens Bookcrossing-side finner du her. Om du er interessert i å overta boka, meld fra, ellers blir den kanskje med til London for vill-slipp i slutten av måneden.
Bok 1: Lena Anderssons Rettsstridig forføyning (heftet). Denne har jeg faktisk lest, men på svensk. Jeg var vel sånn tålelig middels fonøyd, men andre har definitivt likt boka.
Bok 3: J. D. Vances Hillbillyens klagesang (heftet, merket forhåndseksemplar). Jeg er ikke uinteressert i denne heller, men om jeg skal lese den vil jeg lese den på engelsk.
Bok 4: Peter Frankopans Silkeveiene (innbundet). Denne skal jeg lese, men på engelsk. Jeg har den på hylla i pocketutgave.
Bok 5: Ruth Hogans Vokteren av tapte ting (heftet). Denne boka har jeg kjøpt – på Bunnpris – i panikk en kveld i desember når jeg plutselig måtte overnatte på sykehuset sammen med femåringen og ikke hadde med meg lesestoff. I litt mer sober tilstand ville jeg kanskje husket at jeg har både ebokbib og kindle på mobilen, og at det uansett neppe ble så mye lesing, men boka ble nå i alle fall kjøpt. Men når jeg har hyllevis med uleste bøker å ta av blir den garantert ikke lest, i alle fall ikke på norsk.
Bok 6: Jørn Horsts Katharina-koden (innbundet). Denne boka er til og med signert (se nedenfor). Jeg leser jo nesten ikke krim, og skal jeg lese Horst kommer jeg ikke til å begynne med den 12. boka om Wisting.
