Forfatter: Mirthful

The Spellshop – Sarah Beth Durst

Mirthful Leave a comment

Forsiden på boka The Spellshop av Sarah Beth DurstJeg befant meg plutselig på Outland med utsikt til en times venting og uten en bok i veska, og det finnes dårligere unnskyldninger enn det for å kjøpe en bok, vil jeg mene. Valget falt på The Spellshop av Sarah Beth Durst, i et håp om at den skulle klø «cosy fantasy»-nerven noe bedre enn det The Honey Witch gjorde. Og denne boka innfridde, heldigvis.

Utgangspunktet er jo vanskelig å mislike, her har vi en introvert bibliotekar, en bevisst plante, en avsidesliggende øy med et populært bakeri og akkurat passe mye magi. Det er også ganske passe mye konflikt og spenning til å skape en spenningskurve, men ikke nok til å stresse meg overdrevent. Og det er ganske passe mye romantikk. Og det er flaggerkatter! (Ok, spoiler: Flaggerkattene spiller ikke en veldig viktig rolle, men de ER der.)

Jeg mener:

How often did you meet someone who offered to build you bookshelves? (Side 295.)

I det hele tatt traff denne boka så godt som full blink for meg. Det som jo er ekstra hyggelig er at det finnes en bok til i serien (ikke en fortsettelse, mer en historie til fra samme univers, så vidt jeg kan forstå) og neste år kommer en til. På tide å bygge flere bokhyller?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ett jävla solsken – Fatima Bremmer

Mirthful 1 Comment

Forsiden på boka Ett jävla solsken av Fatima Bremmer

Jeg har hatt Ett jävla solsken, Fatima Bremmers biografi om Ester Blenda Nordström på hylla siden 2017/2018. Når den kom var jeg fortsatt flittig leser av svenske bokblogger, og den gjorde suksess i den svenske bloggosfæren. Jeg tror kanskje jeg kjøpte den på Bokrean året etter? I alle fall har den stått klar i «disse skal jeg lese snart»-hylla siden den gangen, og jeg er rimelig fornøyd med at jeg ENDELIG klarte å få lest den, ikke minst fordi den viste seg å være akkurat så bra som mine svenske bloggerkollegaer skulle ha det til.

Nordström var en pioner i undersøkende journalistikk, og kickstartet karrieren med å ta post som «piga» for å skrive om svenske tjenestejenters livssituasjon. Så var hun «nomadelærerinne» for samiske barn i et år, igjen med formålet å skrive reportasjebok. Hun gjorde en innsats for bistandsarbeidet under den finske borgerkrigen, hun red over Andesfjellene, togluffet i Nord-Amerika og deltok på ekspedisjon til Kamtsjatkahalvøya. Blant annet.

Bremmer skriver godt og tegner et engasjerende, men også nyansert bilde. Hun glatter for eksempel ikke over at Nordström, til tross for at hun var velmenende engasjert i «samespørsmålet» og blant annet ivret for bedre skoler og læringsmateriell for urfolket, også bidro sterkt til den «vennlige, men paternalistiske» siden i svensk samepolitikk, der samene som urfolk skulle beundres, men også behandles som naturbarn som måtte beskyttes fra sivilisasjonens korrumperende tendenser.

Av og til overgår virkeligheten fantasien, og dette er et godt eksempel på en biografi som kan leses som en roman, sidene fløy av gårde for min del, i alle fall.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv – Barbro Tronhuus Storlien

Mirthful 2 Comments

Forsiden på boka Barbros sysakerJeg fant Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv av Barbro Tronhuus Storlien på Heimen Husflid i Oslo denne uka, og det var så helt perfekt akkurat det jeg hadde lyst til å lese akkurat nå at jeg nesten var glad for å ha blitt så forkjølet at torsdagen måtte tilbringes i godstolen under ett pledd (men bare nesten).

En kapselgarderobe bestående av 30 – 40 klesplagg ville aldri fungert for meg, og tanken på å være kledd i svart, beige og grått, for ikke å snakke om den dystre nyvinningen greide, gir meg lyst til å holde senga. Jeg trenger farger, mønster og klær som forteller en historie. (Side 122)

Som tittelen indikerer handler denne boka om klær, klærnes betydning og hvordan kvinner opp gjennom historien har hatt det å sørge for at familien har hele og rene klær som en av sine hovedoppgaver, og hvordan dette har endret seg over de siste hundre årene eller deromkring.

Storlien tar en gjennomgang av noen av de viktigste redskapene vi bruker for å gå fra stoff til plagg og forteller deretter historien til en rekke plagg som har gått i arv i hennes familie. Den røde tråden gjennom boka er respekt for håndverket og for historien til klærne, både den ytre – det du kan se, snittet, moten, materialene – og den indre – hvem som har sydd plagget og ikke minst hvem som har brukt det.

Bokas hovedbudskap er at vi må bli finkere til å bruke og ta vare på det vi allerede har, derfor handler den også om enkel reparasjon, rent praktisk, men også om betydningen av reparasjon i tidligere generasjoner. Det var et tegn på en familie som ikke hadde ting på stell om ungenes bukser hadde hull på kneet. Jeg måtte smile litt av at hun trekker fram nettopp moten med hullete jeans:

De fillete olabuksene som var en del av motebildet på åttitallet var derfor en torn i øyet for mange foreldre og besteforeldre, og fenomenet førte til mange og lange diskusjoner om hvordan man skulle kle seg. De eldre generasjonene skammet seg, de unge følte seg misforstått og umyndiggjort. (Side 62)

Jeg husker nemlig hvordan min egen mormor var helt i harnisk fordi Morten Harket stilte på NRK i beste sendetid lørdag kveld i dongeribukser med hull på kneet. Det var ikke måte på hvor respektløst det var overfor statskanalen og ikke minst seerne. (Selv så jeg aldri helt sjarmen med hull i buksene, så hun slapp å ta krangelen med meg.)

Av og til ramler bøker i fanget på deg på det perfekte tidspunktet, og sånn var det for meg med denne boka. Det er ikke måte på hvor gild jeg synes den var akkurat i dette øyeblikket. Men også selv om du ikke tilfeldigvis er midt i en nyvunnen entusiasme for tradisjonshåndverk og håndarbeid (å da inkluderer jeg det å sy på maskin som håndarbeid, altså) tror jeg boka har mye å gi, særlig om du, som meg, trenger litt inspirasjon til et bærekraftig klesskap – helst uten å investere i en greige kapselgarderobe.

PS. Jeg postet om boka på Bluesky og fikk spørsmålet «er det hun med bunadsbloggen?» og lenke til den. Og det var jo fort gjort å konstatere at ja, det er det. Så nå fryder jeg meg med å lese tilbake i bloggarkivet.

Snart september

Mirthful Leave a comment

Siden forrige september har jeg slettet både Facebook og Instagram (dråpen for meg var Zuckerberg på første rad på Trumps inauguration og meldingen om at det å kalle skeive mennesker «syke» ikke lenger var mot Metas regler). Det har jo ført til en og annen ulempe, ikke minst får jeg ikke lenger sett de fleste innlegg på Insta, med mindre noen lenker til dem direkte. Men jeg abonnerer fortsatt på @readygoreads nyhetsbrev, så jeg fikk epost om #sakprosaseptember. Dessverre er nyhetsbrevet på Substack, og jeg nekter å lenke til Substack (egentlig burde jeg jo også slutte å abonnere, det skal ikke være lett å forsøke å være prinsippfast* her i verden), så om du er på Insta fortsatt anbefaler jeg å sjekke der, og om du ikke er så kan du søke det opp sjøl, eller se bingobrettet her, I guess.

Årets kategorier er:

  • Sakprosa for barn og unge
  • En grønn bok (tolk det som du vil)
  • Sakprosa om reise/ekspedisjon
  • En feministisk sakprosa
  • Sakprosa om fascisme/rasisme
  • En sakprosa på under 150 sider
  • Sakprosa med LGBTQ+ tematikk
  • Sakprosa om teknologi/internet
  • Sakprosa om norsk historie
  • En memoar eller biografi
  • Sakprosa om samfunn/økonomi
  • En sakprosa du hører som lydbok
  • Sakprosa om medisin/helse
  • Sakprosa om kunst/kultur
  • En valgfri sakprosa
  • Sakprosa om politikk

Uten det sosiale aspektet på Insta blir det jo ikke helt det samme, men jeg kommer nok til å forsøke å dreie lesingen min i september i retning denne lista likevel.

___________________________

* Prinsippet her er «nazister er dorlig», om du lurte.

Rabalder deler likt – Ragnhild Holmås og Jens K. Styve

Mirthful Leave a comment

Av og til faller jeg for fristelser uten å tenke meg så alt for hardt om. Når Ragnhild Holmås delte på Bluesky at hun debuterer skjønnlitterært fikk jeg såpass lyst til å lese resultatet at jeg hadde klikket forhåndsbestill før jeg fikk vurdert om jeg egentlig har så veldig bruk for billedbøker (målgruppe 3-6) nå til dags. Vel, ok, jeg rakk å tenke meg nok om til at jeg fikk den signert til skolebiblioteket (som også benyttes av en barnehage) heller enn meg selv, så der havner boka snart nå som jeg har lest den.

I Balders familie er de veldig opptatt av å dele likt, men en dag klikker det for Balder, han blir Rabalder og setter avgårde ut i verden med en stor saks for å dele alt han kommer over. Sånn sett blir jeg (gammel) mest av alt minnet om Øystein Sunde sin sang om svigerfars motorsag (her i huset er det jeg som er sagfører!), Balder deler både prestekjoler, politifartøyhjul og maling på sin ferd. Alt er akkurat passe rampete, og jeg er ikke i tvil om at boka hadde slått godt an hos mine unger om de fortsatt var barnehagebarn (det er de altså ikke, i dag overværte jeg at eldstemann stemte i sitt første stortingsvalg, tida går, folkens).

Styves illustrasjoner kan vel best beskrives som «herlige», de har et slektskap med Quentin Blakes illustrasjoner (og det er et kompliment), og er umiskjennelig Styve (gjenkjennbart fra Dunce), men også en helt egen stil som seg hør og bør for et nytt persongalleri. Det står «Ny serie!» på boka, så det er lov å håpe det er snakk om et nytt radarpar i barnebokhyllene.

Boka har jeg kjøpt sjøl, for å gi bort.

Har eg rettstryggleik? – Jørn Øyrehagen Sunde

Mirthful 1 Comment

Jeg oppdaget nylig til min glede at Samlaget har sluppet flere bøker i serien Norsk røyndom. Jeg gikk straks inn på Bibliofil og reserverte alle sammen (den ene måtte jeg foreslå innkjøp av). Den første som ankom min lokale hentehylle var Har eg rettstryggleik? om den klassedelte rettsstaten og illiberale demokrati av Jørn Øyrehagen Sunde.

En ting som var veldig synlig alt når jeg plukket opp boka er at dette er en mye lenger bok enn de tidligere bøkene i serien. Mens alle de opprinnelige sju som ble utgitt i 2018 er på (godt) under 100 sider er Har eg rettstryggleik? dobbelt så lang som de lengste med sine 188 sider. Faktisk er det bare én av de fire som kom i år som er på under 100 sider (én er knapt over, en er på 157). Det er litt synd, synes jeg, det tar dem fra å være noe du kan lese i en «sitting» til noe som for de aller fleste vil måtte porsjoneres ut over flere dager. Når denne boka gjentagende ganger refererer til seg selv som en «pamflett» blir det enda merkeligere, selveste UNESCO definerer en pamflett til å ha minst fem og maks 48 sider (etter den definisjonen er ingen av bøkene i serien pamfletter, de er da også alle innbundet, noe en pamflett opprinnelig ikke var).

Vel, det er kanskje ikke så viktig. Eller… det hadde ikke vært så viktig dersom det hadde føltes som om det var nødvendig med 188 sider for å fremsette argumentet. Men det føles ikke sånn. Teksten er preget av gjentagelser, blant annet bruker Sunde en nabotvist som eksempel og gjentar detaljene i den mange ganger i løpet av boka. Jeg antar det er for effekt, men jeg ble litt lei av å bli fortalt at advokatregningen kom på 104 000 kroner, som om forfatteren ikke tror at leseren husker summen hvis det har gått mer enn fem sider siden sist. Jeg synes også litt for ofte Sunde begraver poengene sine i litt for mange ord. Dette avsnittet, for eksempel, markerte jeg fordi jeg synes første setning er vesentlig, men så renner det litt ut i sanden i fortsettelsen?

Eg trur at ingen av desse organa [Politidirektoratet, Arkivverket, Lovdata og Justis- og beredskapsdepartementet] nokon gong har spurt seg kva plikter dei har overfor borgarane. Det er dei ikkje åleine om. Termen ‘samfunnskontrakt’ er på eine sida påfallande ofte nemd i media, ikkje minst på 2000-talet. Når samfunnskontrakten ofte er nemnd, er det nok fordi vi lever i en tid med store politiske, sosiale og rettslege endringar. På andre sida er ideen om samfunnet som et nettverk av gjensidige rettar og plikter mellom innbyggjarar og statsmakt likevel lite diskutert. (Side 97-98.)

Og det er jo synd, for Sunde har absolutt et poeng, vanlige folk har for dårlig tilgang til rettssystemet i Norge, vi hadde ikke hatt gjentatte NAV-skandaler ellers. En oppstrammet (og forkortet!) versjon av denne teksten hadde gjort seg. Håpløs er boka ikke, men den havner nok nær bunnen på min rangering av bøkene i serien.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hons and Rebels – Jessica Mitford

Mirthful 1 Comment

Hons and Rebels var et annet spontant kjøp på Norlis 40 %-salg. Jeg har aldri lest en bok av en Mitford før, men innser etter å ha lest denne at dette sannsynligvis er et sånt kaninhull man kan oppslukes av, litt som Bloomsbury-kretsen, bare at denne kretsen består av en søskenflokk.

Jessica Mitford forteller i boka om oppveksten i det som framstår som en til dels dysfunksjonell familie, men som sannsynligvis ikke er sjokkerende uvanlig for britisk overklasse. Søsknene er, tross store aldersforskjeller, ganske knyttet til hverandre, men ettersom 30-tallet skrider fram velger de vidt forskjellige retninger både politisk og personlig. Jessica vil til Spania for å sloss på republikanernes side, søsteren Diana gifter seg med Sir Oswald Mosley og Unity hadde muligens en affære med Hitler, i alle fall var hun en stor beundrer. Slikt byr på familiekonflikter, kan du si.

Siden dette er en selvbiografi, er det naturlig å heie på Jessica (mot Mosley og Hitler ville det vært naturlig uansett, for så vidt). Boka er engasjerende og lettlest og tegner et underholdende – med en dypt alvorlig undertone – bilde av en oppvekst og en sosial klasse som forekommer ganske fjernt for meg. Jeg noterer «flere bøker av Jessica» på tbr-listen og vurderer om det ikke er på tide at jeg leser noe av Nancy, og kanskje Deborahs bok om livet på Chatsworth?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bibliomaniac – Robin Ince

Mirthful Leave a comment

2025 later til å bli året der jeg ikke så mye «følger forfattere jeg liker på sosiale medier», men snarere «leser nye for meg forfattere fordi jeg følger dem på sosiale medier og de virker som Bra Folk™». Tidligere i år har jeg lest John Scalzi og Martha Wells (og ikke skrevet om dem, sorry), og nå rett før ferien fant jeg Robin Inces Bibliomaniac: An Obsessives’s Tour of the Bookshops of Britain i hylla på Nordli en dag det var 40 % avslag på bøker til medlemmer (jeg er usikker på om det var 40 % på akkurat denne, vi kjøpte et par som var for nye til at rabatten gjaldt).

Bøker-om-bøker er en av mine favorittsjangere, men det er lenge siden sist jeg fant en ny bok i sjangeren som jeg har likt (jeg har prøvd meg på noen som jeg ikke har fullført, ellers har jeg bare gjenlest gamle favoritter). Det er hyggelig å lese om noen andre som har omtrent samme forhold som meg til aktivitetene «kikke i bokhandel» og «kjøpe bøker», om noe er Ince enda flinkere til det siste enn det jeg er.

Unfortunately there is an Oxfam shop directly on my way from the station to Brendon Books. I need a book of photographs of London in the 1980s with a picture of Francis Bacon on the Tube, and I need one on psychoanalysis and art – and, as luck would have it, the shop has both. (Side 134.)

Hovedproblemet med boka – utover å få meg til å tenke at jeg er ganske flink, egentlig, som av og til klarer å komme ut av en butikk som selger bøker uten å ha kjøpt en eneste bok – er at jeg får fryktelig lyst til å reise rundt i Storbritannia og gå i bokhandler. Heldigvis skal vi til London i høst, så da får jeg «scratched that itch» til en viss grad, i alle fall. Jeg skal selvsagt legge inn et besøk på de London-butikkene Ince nevner på to-do-lista for turen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Upright Women Wanted – Sarah Gailey

Mirthful Leave a comment

Jeg lette gjennom Libby etter lydbok å høre på toget på vei til Oslo Pride i slutten av juni og kom over Upright Women Wanted. Beskrivelsen av boka sier at «Sarah Gailey reinvents the pulp Western with an explicitly antifascist, near-future story of queer identity», og det var jo et greit innsalg. Legg til at lydboka var på under fire timer og at det derfor var fullt mulig å høre den ferdig i løpet av turen ned og opp (vel, strengt tatt mulig på turen ned, om jeg hadde startet tidlig nok) og det var et lett valg. Jeg hørte ca halve på turen til Oslo og så… hørte jeg ingenting på turen nordover igjen. Jeg endte med musikk i stedet, fordi boka ikke fristet. I løpet av de neste dagene på hytta prøvde jeg å beste meg for om jeg virkelig ikke hadde lyst til å lese ferdig. Ok, jeg var ikke superengasjert, men det var jo snakk om bare et par timer? Så slo det meg: Kanskje biblioteket har den som fysisk bok også? Frister det mer? Svaret var ja og ja. Jeg reserverte boka og den ventet på meg når jeg kom hjem fra hytta. I mellomtiden hadde Stone and Sky dukket opp i postkassa, så jeg måtte lese den først, men jeg fikk i alle fall sykronisert meg og levert lydboka.

Når jeg endelig fikk satt meg ned med Upright Women Wanted igjen fløy jeg gjennom siste halvpart. Plutselig var jeg interessert i Esther likevel. Og Cye, Bet og Leda og de andre. Og jeg innser at innleseren rett og slett ikke fungerte for meg. Det har skjedd før, men da har det vært en mye mer umiddelbar «Nei, dette går ikke». Her klarer jeg ikke å sette fingeren på hva Romy Nordlinger gjør eller ikke gjør, men faktum er at hun kom mellom meg og historien og skapte en avstand som ikke var der når jeg leste selv. Og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke byttet til papirbok tidligere (og noterer at jeg aldri skal gi opp en bok basert bare på lydboka igjen).

Jeg sitter derfor igjen med en litt blandet opplevelse og selv om jeg virkelig likte bokas siste halvpart er det vanskelig å helhjertet anbefale den, siden jeg ikke vet om første halvpart egentlig er fantastisk eller faktisk var litt… meh. På noe tidspunkt skal jeg lese hele boka på nytt, men det må vente noen år.

I mellomtiden kan jeg si at den har sterke temaer, aller mest i måten den viser fram hvordan menneskers identitet og følelser ikke kan kues av autoritære regimer, men at de kan tvinge folk til å spille et spill og late som de er noe annet enn de er. «Det er mange som meg der ute!» er en innsikt som treffer hardt, for selv om det dystopiske regimet i boka er et stykke unna vår realitet er det desverre ikke vanskelig å forestille seg en utvikling som bringer oss dit. Og siden det er snakk om godt under 200 sider kan du gjerne ta sjansen (du kan til og med teste lydboka, om du vil, kanskje den funker for deg?).

Boka (vel, bøkene) har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Honey Witch – Sydney J. Shields

Mirthful 1 Comment

The Honey Witch var ett av medlemstilbudene hos Outland i Pride-måneden, og siden den virket interessant og kanskje muligens sånn passe «cosy» ble det et spontankjøp på meg.

Utgangspunktet for boka er lovende, vi har en setting som er noe som ligner mye på England/Storbritannia på tidlig 1800-tall, bare med magi. Handlingen foregår først og fremst i de fiktive stedene Bardshire (engelsk-kodet) og Innisfree (irsk/skotsk-kodet, men kunne like gjerne vært i typ Lake District). Huset på forsiden minner ikke så rent lite om huset som ble brukt som «Longbourn» i 1995-versjonen av Pride & Prejudice. Og vi blir fortalt at året er 1831 spesifikt. Jeg er i kjent territorium, men med en tvist.

Og der oppstår problemene. Og spørsmålet: Kan fabelprosa inneholde anakronismer, eller er det per def umulig?

Det første jeg reagerte på var riktignok ikke en «anakronisme» (jeg skriver det i anførselstegn, for å understreke at jeg ikke er sikker på at det er et gyldig begrep i fabelprosa), men ordsammenstillingen «honeyed mead» (side 86). Mjød lages av honning, smaker honning, «honeyed» indikerer at du har tilsatt honning for å smakssette, og det blir rett og slett smør på flesk. Om jeg søker på «honeyed mead», med anførselstegn gir Duck Duck Go meg resultater for «honey mead» og nederst informerer de om at:

Ingen resultater er funnet for «honeyed mead»

Ok. Virkelig en filledetalj, og hadde det vært det eneste jeg reagerte på ville jeg «glemt» det. Men så begynte «anakronismene». «Earl Grey tea» (side 97), for eksempel (i en setning der bare «tea» hadde fungert like godt). Biblioteket inneholder «classics», i tillegg til «fairytales» og «endless romances» (side 100). Sjokoladekake og at en av hovedpersonene elsker «chocolate. The more bitter, the better» (side 143). Å vaske huden før man tatoverer (side 212). Et skip (tilsynelatende en passasjerferge, rett og slett) som går i rute mellom to havner uten noen forklaring på hvordan det kan seile etter ruteplanen uavhengig av været (og, nei, magi er ikke så vanlig i verdenen at det er naturlig å anta at skipet drives fram med magi). Og så videre. Her hadde en korrektur/språkvask utført av en historiker med kompetanse på 1830 og de britiske øyer gjort seg.

Jeg burde sluttet å lese, men jeg var akkurat nok investert i historien til å ville vite hvordan det kom til å gå (og hadde et håp om at handlingen ville overskygge de andre problemene). Spoiler: Det funker ikke. (Og heretter kommer flere spoilers, du er hermed advart.)

Jeg tror ikke på store deler av handlingsforløpet. For eksempel: Dersom det var superviktig for deg at søsteren din deltok i bryllupet ditt, ville du satt en dato slik at hun måtte reise SAMME DAG som hun mottok brevet om at du var forlovet? I 1830! Det er en måte å skape spenning på som virker helt kunstig, og det er flere eksempler på sånne billige snarveier og «tropes» (inkludert, I kid you not, «det er bare en seng»). Logistikken virker i det hele tatt svært lite gjennomtenkt. Honningheksa bor på en øy, men har tilsynelatende ikke egen båt, og er derfor avhengig av naboen på landsiden om hun skal av øya (og for å handle mat og andre nødvendigheter). Det finnes ingen forklaring på hva heksa lever av. Det finnes heller ingen forklaring på hva vennene hennes lever av, og hvordan noen i området rundt Innisfree passer inn i den sosiale strukturen i samfunnet, noe som i det ekte 1830 hadde vært et ganske viktig poeng. Men verst av alt: Jeg lar meg ikke overbevise av hvordan handlingens viktigste innretning – forbannelsen som gjør at ingen kan elske honningheksa – fungerer. Forfatteren forteller oss at forbannelsen er der, og at det er en forskjell på hvordan personene føler ting før og etter at den løftes, men det er ingenting i oppførselen deres eller handlingen ellers som viser noen forskjell, og da hjelper det faktisk ikke å fortelle meg det. Det blir som å stå der synlig foran meg og hevde at du har gjort deg selv usynlig. Beklager, jeg tror bare ikke på det.

Og da faller selvsagt narrativet fra hverandre, og min anbefaling blir å styre unna.

Boka har jeg kjøpt sjøl.