Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv – Barbro Tronhuus Storlien

Jeg fant Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv av Barbro Tronhuus Storlien på Heimen Husflid i Oslo denne uka, og det var så helt perfekt akkurat det jeg hadde lyst til å lese akkurat nå at jeg nesten var glad for å ha blitt så forkjølet at torsdagen måtte tilbringes i godstolen under ett pledd (men bare nesten).

En kapselgarderobe bestående av 30 – 40 klesplagg ville aldri fungert for meg, og tanken på å være kledd i svart, beige og grått, for ikke å snakke om den dystre nyvinningen greide, gir meg lyst til å holde senga. Jeg trenger farger, mønster og klær som forteller en historie. (Side 122)

Som tittelen indikerer handler denne boka om klær, klærnes betydning og hvordan kvinner opp gjennom historien har hatt det å sørge for at familien har hele og rene klær som en av sine hovedoppgaver, og hvordan dette har endret seg over de siste hundre årene eller deromkring.

Storlien tar en gjennomgang av noen av de viktigste redskapene vi bruker for å gå fra stoff til plagg og forteller deretter historien til en rekke plagg som har gått i arv i hennes familie. Den røde tråden gjennom boka er respekt for håndverket og for historien til klærne, både den ytre – det du kan se, snittet, moten, materialene – og den indre – hvem som har sydd plagget og ikke minst hvem som har brukt det.

Bokas hovedbudskap er at vi må bli finkere til å bruke og ta vare på det vi allerede har, derfor handler den også om enkel reparasjon, rent praktisk, men også om betydningen av reparasjon i tidligere generasjoner. Det var et tegn på en familie som ikke hadde ting på stell om ungenes bukser hadde hull på kneet. Jeg måtte smile litt av at hun trekker fram nettopp moten med hullete jeans:

De fillete olabuksene som var en del av motebildet på åttitallet var derfor en torn i øyet for mange foreldre og besteforeldre, og fenomenet førte til mange og lange diskusjoner om hvordan man skulle kle seg. De eldre generasjonene skammet seg, de unge følte seg misforstått og umyndiggjort. (Side 62)

Jeg husker nemlig hvordan min egen mormor var helt i harnisk fordi Morten Harket stilte på NRK i beste sendetid lørdag kveld i dongeribukser med hull på kneet. Det var ikke måte på hvor respektløst det var overfor statskanalen og ikke minst seerne. (Selv så jeg aldri helt sjarmen med hull i buksene, så hun slapp å ta krangelen med meg.)

Av og til ramler bøker i fanget på deg på det perfekte tidspunktet, og sånn var det for meg med denne boka. Det er ikke måte på hvor gild jeg synes den var akkurat i dette øyeblikket. Men også selv om du ikke tilfeldigvis er midt i en nyvunnen entusiasme for tradisjonshåndverk og håndarbeid (å da inkluderer jeg det å sy på maskin som håndarbeid, altså) tror jeg boka har mye å gi, særlig om du, som meg, trenger litt inspirasjon til et bærekraftig klesskap – helst uten å investere i en greige kapselgarderobe.

PS. Jeg postet om boka på Bluesky og fikk spørsmålet «er det hun med bunadsbloggen?» og lenke til den. Og det var jo fort gjort å konstatere at ja, det er det. Så nå fryder jeg meg med å lese tilbake i bloggarkivet.