Jeg lette gjennom Libby etter lydbok å høre på toget på vei til Oslo Pride i slutten av juni og kom over Upright Women Wanted. Beskrivelsen av boka sier at «Sarah Gailey reinvents the pulp Western with an explicitly antifascist, near-future story of queer identity», og det var jo et greit innsalg. Legg til at lydboka var på under fire timer og at det derfor var fullt mulig å høre den ferdig i løpet av turen ned og opp (vel, strengt tatt mulig på turen ned, om jeg hadde startet tidlig nok) og det var et lett valg. Jeg hørte ca halve på turen til Oslo og så… hørte jeg ingenting på turen nordover igjen. Jeg endte med musikk i stedet, fordi boka ikke fristet. I løpet av de neste dagene på hytta prøvde jeg å beste meg for om jeg virkelig ikke hadde lyst til å lese ferdig. Ok, jeg var ikke superengasjert, men det var jo snakk om bare et par timer? Så slo det meg: Kanskje biblioteket har den som fysisk bok også? Frister det mer? Svaret var ja og ja. Jeg reserverte boka og den ventet på meg når jeg kom hjem fra hytta. I mellomtiden hadde Stone and Sky dukket opp i postkassa, så jeg måtte lese den først, men jeg fikk i alle fall sykronisert meg og levert lydboka.
Når jeg endelig fikk satt meg ned med Upright Women Wanted igjen fløy jeg gjennom siste halvpart. Plutselig var jeg interessert i Esther likevel. Og Cye, Bet og Leda og de andre. Og jeg innser at innleseren rett og slett ikke fungerte for meg. Det har skjedd før, men da har det vært en mye mer umiddelbar «Nei, dette går ikke». Her klarer jeg ikke å sette fingeren på hva Romy Nordlinger gjør eller ikke gjør, men faktum er at hun kom mellom meg og historien og skapte en avstand som ikke var der når jeg leste selv. Og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke byttet til papirbok tidligere (og noterer at jeg aldri skal gi opp en bok basert bare på lydboka igjen).
Jeg sitter derfor igjen med en litt blandet opplevelse og selv om jeg virkelig likte bokas siste halvpart er det vanskelig å helhjertet anbefale den, siden jeg ikke vet om første halvpart egentlig er fantastisk eller faktisk var litt… meh. På noe tidspunkt skal jeg lese hele boka på nytt, men det må vente noen år.
I mellomtiden kan jeg si at den har sterke temaer, aller mest i måten den viser fram hvordan menneskers identitet og følelser ikke kan kues av autoritære regimer, men at de kan tvinge folk til å spille et spill og late som de er noe annet enn de er. «Det er mange som meg der ute!» er en innsikt som treffer hardt, for selv om det dystopiske regimet i boka er et stykke unna vår realitet er det desverre ikke vanskelig å forestille seg en utvikling som bringer oss dit. Og siden det er snakk om godt under 200 sider kan du gjerne ta sjansen (du kan til og med teste lydboka, om du vil, kanskje den funker for deg?).
Boka (vel, bøkene) har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.